LIV MARIE SCHOUs ARENA

Nynorsk, sidemålskarakterar og Facebook

2012-01-26T08:02:00.000+01:00

Det må ikkje gå ut over sidemålet
At Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil sjå på arbeidsbøra til norsklærarane, er prisverdig, så lenge det ikkje går ut over sidemålet i skulen.Talet på norskkarakterar bør ikkje endrast, sidemålet kan avsluttast etter vg2 i vidaregåande, og elevane får høve til å perfeksjonere seg i hovudmålet det siste året.Målet må vera å motivere elevane til å skrive på båe målformer. Facebook er ein variant som kan nyttast i undervisninga for å få elevane til å skrive stuttare tekstar på sidemålet sitt. Dette vil vera ei god øving til avsluttande eksamen i vidaregåande, der elevane kan få ein korttekst som ei av eksamensoppgåvene i norsk.Kva med meir sakprosarelaterte oppgåver til sidemålseksamen i vg2, som skriving av brev, rapportar og referat? Jamfør det er lovfesta innan offentlege etatar å svara i den målforma ein har motteke brev i, difor blir det slik elevane seinare kjem til å ta i bruk sidemålet. Såleis vil ikkje dette gå inn for fjerning av eitt av skriftspråka våre, ei heller for reduksjon i talet på karakterar i norskfaget.

Dette innlegget er publisert i "Kort sagt" , side 6, i Aftenposten, 26. januar 2012.

Bokhylla.no

2011-10-21T10:54:00.001+02:00

I min undervisningskvardag er bokhylla.no eit must. Berre eitt eller to (kanskje tre) tastetrykk, så har elevane og eg boka vi søkjer, novella vi skal lesa, verket vi var ute etter, sitatet vi leitte etter - oppe på skjermen og klar til å lesast. Borte er tidkrevjande leiting etter akkurat den boka i skulens bokmagasin, ikkje alle bøker er innkjøpt til skulen og tilgjengeleg for ei heil klasse på tretti elevar, no slepp eg å irritere meg over at det som skulle ha vore fullt klassesett manglar to eller tre bøker som gjer settet vanskeleg å bruke i klassa. Alle elevane må jo ha kvar si bok å lesa, elles kan vi ikkje bruke dei innkjøpte verka. Sjølv om biblioteket på skulen har eitt eller to eksemplar av det verket vi søkjer, så er det kanskje til utlån, og skal ein bruke det same verket i heile klassa, så er det ikkje nok med eit par utgåver til bruk. Dette skulle vera kjent problemstilling for dei fleste lærarane.

Noregs største digitale bokhylle gjer dette lettvint, greit, tidsparande og tilgjengeleg for oss. Elevane har kvar sin PC, dermed er det berre å søkje opp det verket ein vil lesa, så har alle elevane teksta framme på sin skjerm. Slik les vi verka i den vidaregåande skulen i dag. Skulle nokon ønskje å låne boka på biblioteket, anten på skulen eller det lokale biblioteket der dei bur, så er det fullt mogleg for dei som vil ha boka i papir framfor seg, i tillegg til den digitale utgåva. Men ved å bruke Nasjonalbiblioteket si digitale teneste, så har alle elevane boka med til kvar time, dei har ho tilgjengeleg heime til lekselesing, ho tek ikkje plass; ho ligg i skya på PC-en, og ho er umogleg å gløyme att heime med pakking av sekk og smøring av matpakke på tidlege morgonar.

I norskklassa mi i VG2 les vi no Soga om laksdølane på bokhylla no, det var berre å skrive tittelen i søkjarfeltet; vips så hadde alle elevane soga framfor seg og høgtlesinga kunne byrja. Er teksta ein søkjer del av eit større verk, er tittelen på det du har skrive i søkjarfeltet i gul farge, og skil seg difor ut frå dei andre tekstene i samlinga. Aldri før har ei heil klasse vore så raskt inne til rett tid på den sida som skal lesast. Tilbakemeldingane frå elevane går på at det er lett å forstå korleis dei skal bla seg fram og attende i dei einskilde bøkene dei les på bokhylla.no, og at det er greit å søkje opp dei verka dei vil lesa.

Å lesa på skjerm er elevane vande med, dei finn fort fram og har erfaring med å gjera seg kjende med det som ligg ute på nettet. Slik sett er Noregs største digitale bokhylle på lag med elevane, dei har sin eigen PC, og i den ligg alle verktya og dei uendelege moglegheitene for å hente fram dei skriftene og den kunnskapen dei vil nyttiggjera seg. Den generasjonen er digital, bokhylla ligg på nettet i den digitale skulesekken som elevane ber med seg kvar dag. God bokhylla.no!

Kan eg få vera her?

2011-10-18T21:21:00.001+02:00

Kan eg få vera her? Jenta på andre rad såg blidt opp på meg idet eg kom inn i klasserommet og la frå meg bøker, PC og notatark på kateteret. "Så klart", svara eg, og kjende det gjekk ein varme gjennom meg, triveleg å sjå att eleven eg hadde i fjor og som no ville vera med i norsktimen min. "Eg har fritime", heldt ho fram, difor passa det å vera med i denne timen, skjønte eg. Tema var islandske ættesoger, og sjølvsagt følgde ho med, tok notatar og var konsentrert i mi gjennomgang om handlinga i Soga om laksdølane. Eg vart glad, er det noko som gjer ein lærar lykkeleg, så er det når elevane viser glede over å vera i klasserommet.

Jenta skulle visst ho redda dagen min, som lærar er det ikkje alltid ein føler ein har elevane med seg, og det kan vera langt mellom dei rosande orda. Eg plar seia at det næraste ein lærar kan føle å ha lykkast, er at elevane seier timen var "ok". Noko meir trur eg ikkje vi kan vente oss. Difor uttrykte denne handlinga om å vera her, vera til stades i klasserommet, meir meining enn den velformulerte utsegna.

Kommunikasjon er meir enn ord. Når jenta valde å vera med i ein time ho ikkje trong ha, men fann ut ho ville vera til stades i, heilt sikkert aller fyrst fordi bestevenninna går i klasse, trur eg likevel eg kan fastslå det var ein del fagleg interesse med i valet. Elevane er verkeleg interesserte fagmenneske, dei vil lære og ta til seg ny kunnskap, og dei trivst i klasserommet. Er det noko rart eg seier eg har verdas beste yrke?

Månadens poet i Dagbladet

2011-10-18T01:20:00.001+02:00

Martin Stray Egeberg

Månadens poet i Dagbladet heiter Martin Stray Egeberg, er 18 år, og går i VG3 på St. Hallvard videregående skule i Lier. Martin skriv dikt, gjerne om generasjonar og om tid, om æva, at nokon har vore her før oss og nye kjem etter, at alt er i ein evig sirkel. Martin er inspirert av slovensk poesi etter å ha vore med på lyrisk sommarskule i Nederland sist sommar, han har vore i finalen heile 13 gonger, og no i september vart han for tredje gong kåra til månadens poet blant dei fem finalistane. Han vann både i mars, august og no sist i september med diktet; "religiøs befrielse".

For ein norsklærar er det morosamt å ha ein elev i klassa som tør å skrive offentleg, gjera seg synleg og få fram bodskapen sin slik Martin gjer. At Martin er kritisk, det liker vi, vi vil ha sjølvstendig tenkjande elevar. Difor vart det kake i norskklassa og Martin las opp vinnardiktet sitt frå september.

Les grunngjevinga frå juryen i Dagbladet her, slikt varmar ein norsklektors hjarte.

Å overleva ein hjartestans

2011-10-17T09:51:00.001+02:00

Å overleva ein hjartestans
«Skjønner du kva som har skjedd med deg?» Orda kom samtidig med eg slo opp augo og eg umiddelbart forstod eg var i ein ambulansesituasjon; dei gule og raude fargane rundt meg fortalde meg det. «Du fall om på trening, kva heiter du?» «Liv Marie Sørjordet Schou», eg fekk med alle fire namna mine, på spørsmål om når eg var fødd, gav eg opp heile fødselsdatoen min med dag, månad og årstal. «Kor var du på trening?» «Akropolis», svara eg, «Ja, men det finst fleire Akropolis-senter i Drammen», heldt han fram. «Akropolis på Marienlyst», repliserte eg kjapt, eg hugsar eg da skimta eit smil med eit nøgd nikk, så fekk eg fred og sovna att. Den stutte stunda eg var vaken, gjorde meg ikkje redd, eg hugsar eg hadde ei oppleving av indre ro og lykke.
I ettertid har eg fått veta at det var legen som følgde meg i sjukebilen frå sjukehuset i Drammen til Rikshospitalet som stilte meg desse spørsmåla, han skulle sjekke om eg kunne gjera greie for meg etter hjartestansen tidlegare på kvelden. Sjølv var eg uvitande om den store dramatikken eg hadde stelt i stand på treningssenteret. Midt under ein step-time, med god musikk og spreke deltakarar, skjer det som ikkje skal skje, men som har skjedd med fleire i det siste, og no nyleg på fotballbanen; hjartet mitt stoppa plutseleg å slå. Førti minutt ut i timen, medan intensiteten og pulsen var på topp, fall eg om midt i salen blant treningskameratane mine. Sjølv hugsar eg ingenting, men instruktøren har fortalt ho la merke til at eg verka meir ukonsentrert den timen enn eg hadde gjort tidlegare.
Før på dagen tenkte eg på å springe ein tur i skogen, det var tidleg i oktober, sol og varmt i vêret, som ein av desse fine dagane vi har hatt i det siste. Ein SMS frå dotter mi som ville sitja på heim etter trening, avgjorde at eg trena inne den dagen, og eg kan aldri gløyme denne meldinga: «Hei mammaJ Skal du trene i dag? Tar toget til Drammen litt før kl. 18, går til Akropolis, møter deg der. Glad i degJKlem Ane». Hadde eg valt ein treningstur i skogen åleine, ville utfallet ha vore heilt annleis. Eg var heldig som var der eg var, med folk som sette i gang med gjenoppliving; hjartekompresjonar og munn til munn-metoden. Brannvesenet hørte oppringinga til 113 og greip inn med beskjeden om at dei var rett i nærleiken og kom med hjartestartar før ambulansen nådde fram. Eg fekk god hjelp av flinke folk, aldri før har det å vera på rett stad til rett tid vore så treffande aktuelt.
«Du kan vera glad som har overlevd med intellektet i behald», sa legen på Rikshospitalet til meg, og gradvis gjekk det opp for meg kva eg hadde vore gjennom. Smertene i brystkassa etter dei harde hjartekompresjonane som gjorde at eg ikkje kunne snu meg over på sida før etter tre månader, lungebetennelsen eg fekk etterpå og kjensla over å liggje rett ut totalt kraftlaus, var med eitt uvesentleg. «Ja, eg har vel det?» hugsar eg at eg sa, eg vart kanskje litt i tvil. «Det ser ikkje annleis ut, nei!» svara legen lett humrande og møtte blikket mitt. Dei næraste fekk veta eg laut ha fullstendig ro, legen fortalde ein hjartestans er som å springe to maratonar på rad.
Det vart sagt det er ikkje mange sekunda ein har på seg før hjartestans kan føre til hjerneskade, og at berre vel 5 % overlever hjartestans utanom sjukehus. Eg hugsar eg låg att i senga med mange tankar som fôr rundt i hovudet mitt: kva om, tenk om? «Du kan vera glad som har overlevd med intellektet i behald.» Dei orda hører eg framleis, og eg likar det når dei dukkar opp att i hovudet mitt, for det var det legen sa. Eg hadde vore så nær, så nær, eg fekk høre at hjartet hadde stoppa fleire gonger, at dei hadde brukt hjartestartaren meir enn ein gong, både på treningssenteret og sjukehuset i Drammen, at det hadde vore dramatisk, at det var eit under at eg levde.
I dei tre åra som har gått etter hjartestansen, har eg hatt mange tankar, og det har nok mannen min og familien min hatt også. Sjølvsagt har vi prata om det verst tenkjelege, at eg kunne ha vakna opp att som ei anna enn ho eg var den dagen eg drog på trening og hjartet ikkje ville meir. Eg har sagt til mannen min at eg ville gitt han fri dersom så hadde skjedd, eg ville ikkje ha vore til byrde. Sjølv om orda kom etter den alvorlege hendinga, er det godt å ha sagt det. Dette kom tydeleg for meg da eg såg intervjuet i Laurdagsrevyen den 24. september i år med Mette Trulsen, trebarnsmora som tok valet å leva åleine etter at mannen fekk varig hjerneskade etter ei bilulykke. Han sit der eg kunne ha vore no, at eg ikkje er der han er, men her, er meir tilfeldig enn rettferdig.
Livet mitt har endra seg noko etter stansen, som eg likar å kalle det, eg har fått mine restriksjonar som eg må følgja. Undersøkingar viste at eg har ARVC, arytmogen høgre ventrikkelkardiomyopati, og eg fekk difor operert inn hjartestartar, ICD, som slår inn dersom det same skulle skje ein gong til. Med ARVC er eg åtvara mot å drive trening med høg puls, og må i tillegg til hjartestartaren gå på hjartemedisin. Overgangen var stor frå å trene minst fem gonger i veka til å bli mosjonist med gåturar som det mest krevjande. Eg har blitt vant til det no og synest det er godt å gå lange turar i passe tempo. Har prøvd meg på ergometersykkelen og på lett spinning på treningssenteret med pulsklokke, og sjølv om eg er med på fellestimar, held eg låg puls.
Eg tenkjer ikkje dagleg på at eg går rundt med hjartestartar, føler meg trygg og har ei indre ro, veit eg er heldig, for skulle hjartet mitt stoppe att, vil hjartestartaren slå inn og redde meg. Eg er tilbake i klasserommet saman med elevane mine, arbeider full stilling og har funne ut at livet godt kan levast rolegare, eg kan gå vidare med saktare fart, det gjeld berre å innrette seg etter der ein har hamna. Kor viktig det er å kunne hjarte-lunge-redning må siste dagars hendingar med den lykkelege historia om fotballspelaren Carl-Erik Torp vera eit bevis på, han fekk også hjelp av dyktige folk som kunne HLR og bruk av hjartestartar. Han var også på rett stad til rett tid.
Sjølv om eg føler eg har vunne i Lotto, må det ikkje bli som eit terningkast om vi overlever ein hjartestans eller ikkje. Folk må få kunnskap og opplæring i livreddande fyrstehjelp. Hugs hjartekompresjonar reddar ikkje liv åleine, dei førebur hjartet på bruk av hjartestartar etter ein hjartestans. Difor må fleire lærast opp i hjarte-lunge-redning og bruk av hjartestartar, det må ikkje vera slik at det er tilfeldig kvar vi er som avgjer om vi overlever ein hjartestans eller ikkje.

Norsk på Facebook i år også!

2011-09-14T10:08:00.000+02:00

"Vi skal vel ha Facebook-side i norsk i år også", kom det spontant frå eleven i andreklasse, same eleven hadde hatt Facebook-gruppe i VG1, og no ønskte ho å halde fram med fagskriving på Facebook i det nye skuleåret. "Yes!", tenkte eg, - "supert". "Klart vi skal det", svara eg, noko anna ville vera utenkjeleg. Sjølvsagt skal vi skrive på Facebook, og vi skal ha open side, i VG1 i fjor valde eg å ha lukka gruppe, sia elevane var så unge. I år held eg fram med stort sett dei same elevane i VG2, og vel open side, slik eg hadde med VG3 sist skuleår. Elevane ville vera med på det, og eg har etter eitt år med fagleg Facebook-skriving opplevd det stimulerer skrivelysta til elevane og det endelege produktet deira, at dei veit fleire kan (og vil) lesa det dei legg ut. Håpar mange vil "like" sidene våre:-)Byrjinga av skuleåret er alltid kaotisk med mye som skal på plass, difor har det tatt litt tid å koma i gang med fagsida på Facebook, både i norsk VG2 og VG3, fagsida i psykologi kom litt raskare opp, sjå førre innlegget her på bloggen; Psykologi på Facebook. Vel også i år å bruke dei ressursane eg finn på nettet, som artiklar frå til dømes Aftenposten, Dagbladet, VG, Morgenbladet og Drammens Tidende, ofte har dei artiklar som kan knyttast fagleg opp til det vi arbeider med i timane. Der er bruken av Facebook genial, lettvint å leggje ut lenkjer og enkelt for elevane å lesa og kommentere. Same med NRK, program med fagleg relevans let seg lett leggja ut på fagsida på Facebook, elevane kan sjå programma på kvar sine PC-ar heime, gjerne som heimelekse, eller på skulen på felles skjerm i klasserommet. Som før brukar eg Facebook som tillegg til læringsplattforma, ikkje i staden for, og ofte på slutten av timen til oppsummering og apropos til det vi held på med, da får vi med både fagleg refleksjon og skriving. Det er jo slik at har ikkje elevane reflektert før gjennom timen, så blir dei pressa til det når dei skal skrive på Facebook, slik er Facebook med på å halde fagleg nivå i timen.

Psykologi på Facebook

2011-08-24T09:36:00.001+02:00

Så er psykologifaget på Facebook; Psykologisida for ST. Hallvard vgs. 2011-2012 er namnet på sida vår, elevane i VG2 har valt psykologi, eit 5-timars programfag på studiespesialiserande retning. Faget er populært, her på skulen har vi to grupper i psykologi.

Etter å ha brukt Facebook i undervisninga i norsk, bestemte eg meg i samråd med elevane å teste ut bruken av Facebook i psykologifaget. Eg kjem til å bruke sida i tillegg til læringsplattforma vår, ikkje i staden for, akkurat slik som vi nytta Facebook i norskfaget dei to siste åra.

Eg ser for meg at psykologisida på Facebook kan vera ein god arena for refleksjon og utveksling av tankar kring dei ulike tema vi tek opp i timane. Samstundes er Facebook, som eg har hevda før, ein "ypperstekanal" for å nå elevane der dei er, med meldingar og oppdateringar i faget. Eg gler meg til å bruke Facebook i eit nytt fag, og vil skrive her på bloggen om erfaringane mine i lag med elevane kring bruken av Facebook i psykologi.

Å vekse opp med voksduk

2011-05-11T21:54:00.004+02:00

Da eg var lita hadde mor alltid voksduk på bordet. Eg voks opp med voksduken, det var det fyrste eg strakk meg etter, fekk eg høre, da eg reiste meg opp for å støtte meg. Det gjekk ikkje så bra, eg drog visst med meg både fløytemugga og kaffikoppar i fallet. Kaffikoppane var tomme, har det blitt meg fortalt, men fløyteskvetten rann visst nedover ansiktet mitt.

Voksduken låg alltid på kjøkkenbordet heime, han var nok i bruk meir for det praktiske enn for pynten si skuld. Kjøkkenbordet til mor var svært vakkert, eg har det på kjøkkenet midt i dag, og det har ofte undra meg kvifor ho alltid brukte mønstra voksduk på det, bordet var så pent i seg sjølv. Men slik tenkte dei ikkje før, voksduk var noko alle skulle ha; "Jau, voksduk, det må vi ha", kan eg hugse det vart sagt over kaffikoppane kring kjøkkenbordet. "Å neimen så pen voksduk du har da, nei kor har du kjøpt den?", var spørsmålet som gjekk att når voksduken vart innvigd med kaffistunda på ettermiddagen.

Eg hugsar det var høgtid når voksduken skulle skiftast ut, alltid kom det ny voksduk på bordet til jul. Da hugsar eg mor bretta duken ut over heile bordet, slik at det hang ein kant passe ned på kvar side. Han lukta spesielt, denne nye voksduken, og så var han alltid litt bolkete dei fyrste dagane inntil han hadde blitt brukt og tørka av nokre gonger, slik at han hadde lagt seg til og festa seg på bordet. Denne voksduklukta hugsar eg meir enn eg kan skildre ho, men eg kjenner ho att på stader dei sel voksdukar, viss eg kjem nær dei nok. Ikkje desse nymotens, mjuke, tunne voksdukane, nei - det må vera av desse litt harde, stive typane. Det er det som er voksduk, i alle fall for meg.

Hugsar da eg var lita, veit ikkje heilt om eg skal våge å fortelja det, men det må bli mellom oss. Eg kunne vel ha vore rundt 4 - 5 årsalderen, eg hugsar det berre svakt, men det har blitt oppattfortalt og dermed festa seg i minnet mitt. Eg sat ved kjøkkenbordet og teikna, klypte og limte. Eg hadde fått ny, lita saks, og med eitt greip eg meg sjølv i at eg sat og klypte i voksduken til mor, frå den nedste kanten og oppover mot bordkanten. Eg kan enno hugse den sitrande spenninga inni meg, da eg klypte og hørte lyden av saksa som skar i voksduken. Mor tilsnakka meg, eg måtte da forstå at eg ikkje skulle gjera slikt. Dagen etter kom det ny voksduk på bordet, klart han måtte skiftast ut, eg hadde jo øydelagt den andre. Eg sat igjen ved voksdukbordet med same aktiviteten, og jammen klypte eg ikkje ein gong til - og øydela den nye voksduken. Det same gjentok seg, mor vart sint - kan du skjønne, eg hugsar eg hadde ei vond kjensle inni meg, visste at dette skulle eg ikkje gjera meir.

Eg voks opp med voksduken. For meg vart han den vi samla oss kring i gode stunder, til høgtid med ny voksduklukt i rommet, til eftasstunda på ettermiddagen med kaffikoppane og biteti, til teikning og brettspel, til lekselesing og til å leggje hovudet nedpå for å kvile litt, da det leita på som verst med tungt hovudarbeid. Voksduken har følgt meg frå eg reiste meg opp for å finne støtte, gjennom heile barndommen, jamvel da eg utfordra grenser og fram til i dag med nye motar og trendar innan stoff og stil. Voksduken har alltid vore der for meg, trur ikkje eg kan leve korkje utan han eller lukta, for ho er der når eg ser voksduken.

NKUL11 - til innlæring og bortlæring

2011-05-11T08:06:00.004+02:00

NKUL11 - Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring, gjekk føre seg i Trondheim frå 4. – 6. mai, for syttande gong, og er dermed ein ung aktør innan skule og læring, som rektor ved NTNU; Torbjørn Digernes, sa i si opningstale til dei 860 deltakarane på NKUL11, det presise namnet på årets konferanse. No var nok ikkje alle 860 samla til opningsføredraget i auditorium R1, Realfagbygget, ved NTNU, på Gløshaugen, noko som kanskje var bra, da brannalarmen vart utløyst og alle laut forlate bygningen rett etter at mottoet for NKUL11; “Alltid på – overalt”, var slått fast. Litt symbolsk viste det seg risikabelt å lansere slike brannfaklar i sanntid i ope plenum.
Ifølgje rektor Digernes er det nytt for hans generasjon å vera pålogga heile tida, men med eit raskt blikk rundt i auditoriet merka eg meg at han slett ikkje er den einaste bestefaren på konferansen, han opplyste sjølv om tittelen og refererte til barnebarnas raske mobilbruklæring og dermed kommande generasjonars digitale kunnskap. Digernes nemnde kor fort dei små lærer seg mobilbruk, difor blir IKT eit naturleg verkty for barnebarna våre som er framtidas elevar.
Målgruppa for NKUL er lærarar, skuleleiarar, skuleeigarar, lærarutdannarar, lærarstudentar og andre aktørar i utdanningssektoren. Når under halvparten av lærarstudentane seier utdanninga er med på å auke deira digitale kompetanse (ref. frå NKUL), er det utruleg viktig at lærarstudentane har kome med som deltakarar på NKUL11, håpet er at det også vil bidra til auka søknad til yrket. Vi treng fleire gode søkjarar til lærarutdanninga; søkjarar med interesse for og kunnskap innan IKT, for å få kompetente undervisarar til den kommande generasjonen, der IKT blir den tause kunnskapen, og anna læring kjem til å by på nye utfordringar og ny kunnskap. Denne konferansen er med på å spreie kunnskap, dele erfaringar, opprette kontaktar og få deltakarane til å nyttiggjera seg tips frå andre aktørar dei kan ta med attende til eigne arbeidsfelt.
Det faglege fellesskapet, “minglinga“ og det sosiale rundt ein slik konferanse er svært viktig, med tanke på deling av kunnskap og opprette nye faglege kontaktar. Verktya og produkta utstellarane viser fram og lærer bort til bruk i undervisningskvardagen og klasseromma, er med på å endre pedagogiske retningar og klasseleiing, som ny bruk av IKT inneber. At det også er kommersielle omsyn frå utstellarane si side, er noko ein må ta med, der gratisversjonane kanskje meir og meir er på veg ut, og skuleeigarane må innrette seg på at skulane må betale for produkta dei brukar, for at elevane skal kunne få fleire program og verkty å velja blant. For IKT-generasjonen kan det fort bli for kjedeleg og einsformig med dei same verktya, den digitale generasjonen kan og vil utvikle seg, og dei kan frå eiga læring så mye, at det skal lite til for at skulen blir bakstrevarsk og gammaldags. Vil vi ha den digitale skulen, må vi også hengja med, både i tankane og i marknadsverda. Vi må godta at dei nye digitale verktya blir til utanom skulen, verkty skulen vil bruke for å vera digital og som andre vil ta seg betalt for å laga.
Det slår meg at dei same personane er til stades på denne konferansen år etter år, mange av oss har teke ei og anna pause, kanskje annakvart år, men vi dukkar opp att og møter att kjende i forbifarten i korridorane og som føredragshaldarar. Er det slik at denne konferansen, og liknande evenement, er samlingar for ei homogen forsamling, på line med eit trussamfunn, der dei nye som dukkar opp, er nyfrelste av dei gamle travarane? Heldigvis blir konferansen streama, slik at dei som ikkje kan vera til stades kan få med seg føredraga “live”, i tillegg blir det tvitra livleg frå dei ulike sesjonane, der kommentarar under hashtaggen #NKUL let seg søkje opp som stutte referat frå føredraga, som: “Kunnskap handlar om å veta kvar du skal spørja #nkul”. Kor mange som nyttiggjer seg av dette utanom sjølve konferansen, er eit anna spørsmål. Det blir kanskje noko likt det mange opplever som respons på eiga satsing innan IKT-bruk i undervisninga. Dei største attendemeldingane kjem frå aktørar med liknande praksis frå andre skular, utanom eigen arbeidsplass. Det er eit tankekors at responsen over eige utviklingsarbeid er større “ute” enn heime blant eigne kollegaer, det heng kanskje noko i hop med profet, ikkje i eige land, men på eigen arbeidsplass. Difor har NKUL 11 og NKUL-framover ein misjon, å få med fleire innan IKT-satsing, for å styrkje arbeidet og kompetansen også lokalt, innan kvar einskild skule, der det blir in med innlæring frå eigne arbeidskollegaer som bortlærer kompetanse dei har gripe fatt i out, eit glokalt NKUL, skapa og vidareformidla av deltakarane mellom kvar samling.

Lyrikk-kafé

2011-05-04T18:04:00.011+02:00

Etter VG3 studieførebuande utdanningsprogram i norsk, munnlege tekster, er eitt av måla for opplæringa at eleven skal kunne;

setje saman og framføre eit avgrensa skjønnlitterært program

.Vi valde da å konsentrere oss om det moderne prosjektet; moderniteten og modernismen, ut frå det som har vore tema siste delen av dette skuleåret. Sia fordjupingsoppgåva liknar meir på det gammaldagse særemnet, og går i djubda, går det skjønnlitterære programmet i breidda, valde eg å vera fleksibel i sjangervalet og ikkje berre godta lyrikk som tema, sjølv om vi skulle ha Lyrikk-kafé.

For å ha ein skikkeleg Lyrikk-kafé, fekk eg elevane og meg sjølv til å baka kake, så det vart både muffins, sjokoladekake og kringle på bordet, med medbrakt kald drikke eller kaffi, eit tiltak elevane sette utruleg stor pris på.

Dei munnlege framføringane var varierte, alt frå samtalar mellom Kielland, Bjørnson, Ibsen og Strindberg, til opplesing og tolking av dikt, presentasjon av ulike forfattarar frå realismen fram til notida, kva dei skreiv og korleis dei ulike tema har endra seg, til samtalar om innhald og tema i desse periodane basert på tekster henta frå periodane, som til dømes kvinnelitteratur, tema frå krigen, kjærleik og opprør. Eit opplegg elevane sa dei hadde lært av frå eige arbeid og å lytte til dei andre gruppene. Dette er eit opplegg eg vil ta med meg vidare til andre fag. Sosial innæring av fagstoffet.

Profilintervju på Facebook

2011-05-04T11:44:00.001+02:00

Saktekster er eitt av dei mange emna elevane i norskfaget på VG1 skal gjennom, ein sjanger dei får svært god nytte av å kunne seinare i livet. Ikkje berre å forstå og tolke ulike sakprosatekster, men også å kunne skrive søknader, gode referat og meldingar til ulike råd og personar. Presist språk og klare formuleringar basert på fakta utan eiga synsing og tolking står sentralt her og må klargjerast for elevane. Dette må elevane få høve til å trene på sjølve, difor er skrivetrening viktig, noko eg i norsktimane freistar å leggje til rette for i så stor grad som mogleg. Her er Facebook det solide verktyet, ofte let eg elevane skrive ei stutt tekst på slutten av timen basert på det emnet vi har gjennomgått. Nokre tekster krev lengre tid for å bli eit godt produkt på det skrivne papiret, som den timen elevane skulle intervjue kvarandre og lage eit portrettintervju av den andre.

Fyrst sat elevane stille og skreiv ned spørsmål dei ville bruke i portrettintervjuet, deretter gjekk dei saman i par og var samde i at det var viktig at dei no samarbeidde med ein eller ei dei ikkje kjende så godt frå før. Dette fann elevane ut av sjølve, og dei valde intervjuobjekta etter kven dei var minst i lag med i skulekvardagen og elles. Det er ikkje så spennande å intervjue bestevennen eller bestevenninna, samstundes såg elevane på dette som ein fin sjanse til å bli betre kjende med fleire i klassa. VG1 er jo det fyrste året på vidaregåande, og klassa har elevar frå meir enn to ungdomsskular, så mange var nye for kvarandre da dei starta opp i haust.

Dei fekk visse retningsliner å halde seg til, som å finne spesielt fram til spennande trekk ved personen dei intervjua, og passe på at dei refererte det personen sa, sjølv om dei skreiv det om med eigne ord, og ikkje leggje orda i munnen på den andre, men stille spørsmål som kravde andre svar enn ja og nei. Etter at intervjua var ferdige, skreiv kvar og ein sin presentasjon av personen, der dei skulle variere med bruk av direkte og indirekte tale i det skrevne intervjuet. Det ferdige produktet skulle vera på ca. ei side som dei skulle leggje ut på faggruppa på Facebook. Det som vart litt problematisk, er at kommentarfeltet på Facebook ikkje eignar seg for så lange tekster, og notat ikkje let seg gjera på ei lukka gruppe, difor opna vi ein diskusjonstråd, eller ordskifte på nynorsk, og limte profilintervjua inn der, for det måtte jo bli profilintervju, i og med at det vart publisert på Facebook, der alle har sin eigen profil.

Fagord og sosialt språk på Facebook

2011-05-04T11:42:00.000+02:00

I det digitale klasserommet er orda frå dataverda heime og på sin rette plass blant elevane. Det er få ord dei ikkje veit kva tyder eller kjenner til, og for ein lærar som voks opp med tavle og kritt, og som i fyrste klasse lærte å skrive løkkeskrift med blekk og pennespiss, er mange ord både nye, ukjende og vanskelege. Norskfaget i VG1 blir difor ekstra spennande med kompetansemåla innan fleirspråklegheit, likskapar og skilnader mellom dei nordiske språka og utviklinga innan moderne norsk språk. Særleg moro er det å kunne vurdere språk og sjangrar brukte av representantar for forskjellige yrkesgrupper og i ulike sosiale samanhengar. Her kjem fagorda og orda frå dataverda inn, nok meir daglegdagse for elevane enn dei kan vera for mange vaksne. Oppgåva var å drøfte kva desse orda frå dataverda stod for, henta frå læreboka Grip teksten: cookie, domene, hurtigtast, Java, JPEG, PDF, modem, wlan, ruter, server. Dette var nok godt innarbeidde ord i daglegspråket for dei fleste, utfordringa for elevane vart å forklare noko som var så kjent for dei at dei eigentleg ikkje hadde brukt andre ord enn det omgrepet dei no skulle vise dei kunne, vi snakkar her om den tause kunnskapen. Nokre la til andre ord dei meinte burde forklarast, som betaversjon, brannmur og geek. Kvar elles skulle dette skrivast enn der det hører mest heime? På Facebook, sjølvsagt, det digitale må forklarast på den digitale arenaen, så kjem det til nytte og bruk for fleire. På Facebook blir det lese, delt, brukt og kommentert.

I timen heldt vi oss ikkje berre til fagspråk og ord frå dataverda, vi diskuterte språk brukt innan ulike "sosiale settingar" som elevane seier, og er meir enn dei er klar over sjølve representantar for den språkutviklinga vi les om og har som tema i timen. Etter å ha arbeidd individuelt med dataorda, eller "nerdespråket" som eg hørte ein av elavane kommentere til sidemannen, gjekk elevane i sjølvvalde grupper på fire og oppretta eit dokument i iEtherpad, der dei skulle forklare for kvarandre kva dei oppfatta som skilnaden på sosiolekt og dialekt. Ganske interessant å lesa kva dei skreiv; desse elevane er frå Lier, ein stad som er meir prega av bygd enn by. Der innflyttinga er størst frå Asker og Bærum, som på Tranby og Hennummarka, snakkar dei noko finare enn dei på Nordal, som brukar den gamle Lier-dialekten, ifølgje ei av elevane. Svært interessante kommentarar frå språkmedvetne elevar.

Desse kommentarane skreiv elevane inn på Facebook, etter at dei fyrst hadde arbeidd iEtherpad med refleksjonar rundt sosiolekt eller ikkje på heimstaden sin. Det er talespråkmedvetne elevar med fagord og digital kunnskap. På Facebook blir ikkje denne kunnskapen lenger taus eller einemannseige, han blir uttala og delt med fleire.

Digitalt samansett nynorskdikt

2011-05-04T11:40:00.001+02:00

Gruppearbeid med musikkvideo er noko som fell i smak hos elevane. Etter å ha lese og arbeidd med lyrikk, vart vi einige om å lage ein musikkvideo ut frå eit dikt elevane valde sjølve og som dei likte. Elevane skulle vera kreative, diktanalyse hadde dei arbeidd med; tema, innhald, formål og form, i tillegg til dei språklege verkemidla. Ifølgje læreplanen for VG1 skal elevane innan dei skriftlege tekstene kunne

tolke og rerflektere over innhold, form og formål i et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk

gjøre rede for et bredt register av språklige virkemidler og forklare hvilken funksjon de har

Samansette tekster har som eitt av kompetansemåla
beskrive estetiske uttrykk i teater, film, musikkvideo, aviser og reklame og drøfte ulike funksjoner knyttet til språk og bilde
Elevane fekk i oppgåve å finne fram att eit dikt dei likte, bruke det diktet og lage ei stutt historie, der dei skulle setje saman tekst, lyd og bilde i ei digital forteljing på maks 3 minutt. Dei skulle lage tittel og finne tema sjølve. Filmane skulle dei publisere på Facebook, slik at alle fekk sjå og høve til å kommentere dei ferdige produkta til kvarandre. Før dei byrja, gjekk vi gjennom sjangeren musikkvideo på nytt, og alle las kapitlet "Musikkvideoen - en sammensatt tekst" på side 45 i læreboka; Grip teksten. Dette var ikkje nytt for elevane, vi har tidlegare arbeidd med reklame og musikkvideo og diskutert dei forskjellige funksjonane knytta til språk og bilde. Sia dette var ferdige produkt utforma av andre som elevane kommenterte, ville eg utfordre elevane til å skape noko sjølve, men som dei likevel fekk høve til å kommentere og reflektere over.

Oppgåva var å lage ei samansett historie på nynorsk, basert på eit dikt, med tekst, bilde og musikk som skulle passe saman. Eit par grupper ønskte å lage si eiga nynorskhistorie, ut frå eit nynorskdikt dei forfatta sjølve, og dei arbeidde da hardt med språket, dette skulle vera riktig, det skulle jo publiserast på Facebook! Dei viste kva dei hadde skrive til meg, eg korrigerte og gav råd om språkleg struktur, slik at dei var trygge på det språklege. Dette var noko meir lettvint for dei som valde å bruke ferdigskrivne dikt.

Etter at alle hadde posta sine filmar på Facebook, såg vi på filmane på storskjerm i klasserommet og applauderte produkta, det vart nesten som ein mini filmfestival. For at alle skulle reflektere over det arbeidet som var gjort, ikkje berre over sitt eige, fekk alle gruppene i oppdrag å kommentere visse filmar, slik at alle fekk kommentarar på sitt produkt.

Gjennom dette arbeidet oppnådde vi både å arbeide med nynorsk, gjere greie for språk i musikkvideo, og sjekke om form, formål og innhald stemte med bilde og musikk i det ferdige produktet, som igjen elevane kommenterte og drøfta, slik det skal gjerast etter læreplanen når ein arbeider med samansette tekster.

Det skrivande mennesket

2011-03-29T00:16:00.003+02:00

Orda datt ned i hovudet mitt på toget mellom Drammen og Oslo ein tidleg morgon, eg sat saman med fleire ungdommar tastande på kvar sin mobil. Som norsklærar fekk eg stadfesta det eg visste, det finst ingen meir skrivande generasjon enn ungdommane i dag. Ikkje berre har bruken av PC utvida det kvardagslege kommunikasjonsrommet, men mobiltelefonar som meir er til for å skrive meldingar og google det ein ikkje veit, enn å slå nummeret til mamma, tante og kameratar, har gjort brukarane til aktive skribentar.
Alle skriv, berre sjå deg rundt neste gong du sit på eit møte, kurs eller konferanse kor mange som tastar frå mobilane, vi er online; det er ute å ikkje vera “in” som “on” , vi har vorte eit “sky-skrivande” folk. Dei mest digitale tvitrar på smartphone frå møta og hashtaggar tweetane sine, slik at andre kan søkje opp og følgje med på streamingen. Dersom dette skulle vera gresk for nokon, be neste gong du er på ein konferanse om å få sjå hashtaggen til han som sit ved sia av deg og ser som hardast inn i skjermen sin. Eg kan lova deg at du får innblikk i ein kunnskapsbank og delingskultur berre sosiale medium opnar for.
“Jæ’ skriv jo heile ti’a på MSN, SMS, Face, åsså mailer jæ’ med engelske supporterklubber”, sa eleven til meg i ei fagsamtale, eleven var slett ikkje glad i å øve på lange tekster dei kan få til avgangseksamen i norsk i vidaregåande. Svaret han gav meg, overvelda meg; “Ja men, da skriv du jo!”, braut eg ut. Eg såg eleven vart både glad og overraska, han hadde kanskje trudd norsklæraren ikkje ville godta den slags skriving seriøst nok. Som skrivande SMS-brukar, MSN- og mailsendar, fekk eg han til å forstå at han er ein aktiv skribent og språkbrukar.
Kvifor skulle ikkje dette vera skriving godt nok som øving innan stilistikk, ordval og syntaks? Skulle ikkje brukaren av ei stuttmelding formulert på sosiale medium vera like gjennomtenkt i val av ord og ytringsformer som ei lengre tekst på ein annan skriftleg kanal? Formålet er det same; utan eit klårt og godt språk kan vi ikkje kommunisere med einannan. Det å kunne uttrykkje seg stutt og presist er like viktig som å kunne skrive lengre tekster, den refleksjonen sendaren av ei stutt melding gjer før han trykkjer på send- eller kommentarknappen tek same skribent med seg inn i formuleringa av den lengre teksta. Stutteksta er den sjangeren elevane tastar fleire gonger dagleg. Visste de det, de som irriterer dykk over og korrigerer den ivrig tastande ungdommen som dukkar ned i skjermbildet sitt? Ver så snill, ta ikkje konsentrasjonen og skrivegleda frå dei skriveglade ungdommane våre. Vi treng dei i framtida, dei gode multitaskande skribentane, det skrivande mennesket.

Det glade vanvidd

2011-03-24T01:55:00.008+01:00

“Et glass vin er det samme som en kopp kaffe i gamle dager,” skriver Elin Ørjasæter, kommentator i E24, i Det glade vanvidd (Aschehoug 2011), gladboken som får godt voksne kvinner til å kjenne seg igjen i barneoppdragelse, frigjøring, likestilling, mannfolk, arbeid, (u)vellykkede foreldremøter og inntog i sosiale medier i takt med økt vindrikking og mindre kaffe. Jeg ler høyt, kjenner igjen skildringen av turer til hytta i Gudbrandsdalen med to barn som skal ha med snowboard og hjelm, stillongs, jakker og votter, er alt og alle med? Glitrende fortalt om følelsen den yrkesaktive moren sitter med på foreldremøtet i idrettshuset, blant vellykkede foreldre som signaliserer prektighet og nulltoleranse overfor karrierestrebende foreldre som beskyldes for å nedprioritere barnas aktiviteter.

Elin Ørjasæter beskriver sitt eget liv som en utradisjonell arbeidsdeling, innrømmer å angre på at hun ikke arbeidet noe redusert de første årene mens barna var små, og reflekterer over at selv om hun jobbet som en mann, ble hun ikke mann i hodet. Her kommer konklusjonen som kveler all likestillingsdebatt; mødrene har ikke samvittighet til å oppdra barna som ikke har sett mor i løpet av dagen. Ørjasæter mener menn innehar mer grensesettende kvalifikasjoner enn mange kvinner, noe som gjør menn til bedre oppdragere enn kvinner. Likestillingen har ført til stillhet i mange grender, det paradoksale i at kvinner er blitt frie til å ta egne valg og lønnet arbeid, har ført til mangel på frivillig arbeidskraft som ivaretar levende nærmiljøer. Forfatteren av boken får leseren til å tenke over utviklingen fra den nære og lokale kaffekoppen blant nabokjerringer Gro Harlem Brundtland ønsket seg, til det urbane vindrikkermiljøet blant hektiske venninner; som ikke har tid til moderskapets tilstand “av konstant beredskap overfor andres behov”. Vi er glad for likestillingen, liker det og vil ha det, men det har altså sin pris.

Som mor opplevde jeg å le meg gjennom kapitlet “Å leve med ungdom”, om rusopplæring som endte i erfaringsbasert opplevelse, om skoleball som viser at bæringer også har egen bygdekultur. Å engste seg og lete etter barna, les: ungdommen, på nyttårsaften er likt over alt og geografisk uavhengig. Språket har endret seg, ord som brukes nå som ikke ble brukt før og omvendt, og Ørjasæter påpeker å le av vitser hun ikke lo av før. Hun spør om kun egen empiri tillater spøk om “gærninger”, støttekontakter og folk med en eller annen skavank, på samme måten som om man må være svart for å si ordet neger? Svaret bør være nei til begge deler, skriver Ørjasæter. Men forteller om sketsjen som gjorde at hun ble “negeren som ønsket å nekte resten av befolkningen å bruke ordet neger.” Vil du som leser vite mer om denne spøken, må du selv lese boken. “Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!”, poengterer Ørjasæter og får frem gjennom egne eksempler en gjengs sårbarhet.

Vi har hørt Elin Ørjasæter fortelle om sin Twitter-avhengighet, og i boken begrunner hun hvorfor virkelige selskaper er så kjedelige. Ifølge Ørjasæter er det mye morsommere med en kveld på Twitter enn en kveld på fest. Som sine velformulerte tweets på Twitter, har Ørjasæter samme språklige presisjon i boken, det er ikke tvil om hva hun mener. Kvinnen er i fokus, men hun glemmer heller ikke å beskrive mannen som går på Clas Ohlsson når han fortjener en oppmuntring, og som går ned i garasjen og mekker når livet butter, eller braser ut i marka i uveisomt lende for å kjase seg ut. Den tause mannen som foretrekker grantrær fremfor psykologer, og den intense fruen som roper: "Jeg elsker deg. Jeg er så glad i deg." "Kjærlighet er å ta vare på", skriver Elin Ørjasæter: "Kjærlighet er å bli værende. Kjærlighet er plikt. Plikt og den dypeste glede." Vi som har levd en stund sammen, nikker gjenkjennende.

Kos deg med et glass vin, les den rosa boken, fargen er neppe tilfeldig, og del opplevelsene. Det glade vanvidd et must i alle venninnelag, en utmerket relasjonsgave, en bok til å bli glad i og lære av; vi kvinner gråter ikke etter å ha lest denne boken, vi argumenterer og ser fremover med reflektert styrke.
It gets better.

Nynorskarbeid

2011-03-21T21:19:00.009+01:00

Det nærmar seg eksamen artium og nokre av nynorskfeila går att. Elevane gjer dei same feila og læraren rettar dei same feila. Det hjelper ikkje at læraren underviser, korrigerer og forklarer, om att og om att, det er elevane sjølve som må sjå kva slags feil dei gjer og forstå kva dei skal gjera for å skrive riktig nynorsk. Difor la eg ut følgjande statusoppdatering på fagsida på Facebook:
Kva slags feil gjorde du i den siste nynorskoppgåva di, og kva er riktig etter at du har retta? Kva vil du arbeide vidare med i nynorsk framover?
Det viste seg at elevane visste sjølve kva dei hadde skrive og korleis dei skulle formulere seg riktig, dette fekk dei fram i kommentarfeltet på Facebook, der dei reflekterte over eigen språkbruk og sette ord på det dei skulle arbeide vidare med. Slik lærte dei, ikkje berre av eiga gransking over eigne feil, men like mye av andre sin refleksjon, fordi dei såg kva medelevane skreiv. Vanlege bokmålsord som frem, man i staden for fram og ein, går att hos fleire, likedan må dobbel bestemming av substantiv og etterstilt eigedomspronomen repeterast, også bøying av sterke verb, merkeleg at så mange slit med bøyinga av verbet; å skrive. Det letnar på trykket at fleire slit med å oppnå dei same ferdigheitene, her vart det delt oppfatta og lært, den beste måten å lære nynorsk på. På Facebook, sjølvsagt!

Irriterende språk og "ord delings feil"

2011-03-15T11:32:00.021+01:00

At elevene følger med i den aktuelle språkdebatten trenger verken vi norsklærere, Språkrådet eller kunnskapsministeren bekymre oss over. To aktuelle saker som ble kommentert i nyhetene og på sosiale medier nylig, gikk rett inn i de temaene vi holdt på med i norskfaget i VG3; om det som irriterer oss i språket og orddelingsfeil

Elevene måtte få dette med seg mens det var aktuelt. Norsk stod ikke på timeplanen denne dagen, derfor la jeg ut disse to lenkene på klassens fagside på Facebook, og elevene fikk tilgang til dem umiddelbart. Elevene er jo på Facebook, og gjett om elevene leste og kommenterte, kom med språklige tilbakemeldinger på språk som irriterte dem og på merkelige orddelingsfeil, dermed ble det norsktime på en dag norsk ikke stod på timeplanen.

Å poste noe på elevenes fagside på Facebook, viser hvor lett og aktuell Facebook er for å få faglig kontakt med elevene.

Digital tradering

2011-02-10T15:21:00.001+01:00

Hadde eg hatt ei knappenål, hadde eg slept ho i golvet, eg hadde garantert høyrt ho falle, tenkjer eg medan eg hevar blikket frå eigen PC og ser på elevane mine som les Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr på kvar sin PC. Djup konsentrasjon og intens lesnad pregar klasserommet denne norsktimen, eventyrlesing digitalt på bokhylla.no, Noregs største digitale bokhylle med meir enn 40.000 nyare bøker på nett og om lag 8.500 eldre. Her er fortida henta inn i notida, heilt i tråd med “Tekstar i samtid og notid”, tema frå Grip teksten, læreboka for vidaregåande i norsk. Så lettvint og så greitt, lett i vekt og stort i omfang, her er bøkene, samtidsromanane og eventyra som Asbjørnsen og Moe samla inn og skreiv ned for at dei ikkje skulle forsvinne, men bli ivaretekne, digitalt tilgjengelege, eit nettsamarbeid mellom det moderne og det tradisjonelle.

Med eigen PC er elevane berre eit tastetrykk unna "Smørbukk", "Reveenka", "Oskeladden og dei gode hjelparane", "Mannen som skulle stelle heime" og "Gudbrand i Lia". Med utgangspunkt i læreplanmålet i norsk for VG1 “skal elevane kunne vurdere forteljemåtar og verdiar i eit representativt utval samtidstekstar samanlikna med tekstar frå norrøn og samisk litteratur, mytar og folkedikting frå fleire land”, ved mellom anna å gjera seg kjende med eldre forteljartradisjon og folkedikting som eventyra er ein del av. Her kjem fortida inn i samtida, der lesinga er digital og tema tradisjonelt, der vidareformidlinga i klasserommet skal vere munnleg og personleg med eigne variantar, ei praktisering av den munnlege traderingsprosessen.

Dei digitale objekta i fulltekst på nett er med på å ivareta den munnlege forteljinga som i eldre tider vart formidla gjennom den gode forteljarstunda. Sia mobilen, SMS, Facebook og ulike nettspel har sin eigen sjanger med korthistorier og vitsar av ulik kvalitet som fort går av moten og blir tapt, utan at seinare generasjonar går glipp av det store innhaldet, har dette teke over for den munnlege forteljartradisjonen som har halde seg i hevd i generasjonar, da underhaldninga var formidling av historier og samlinga personleg rundt eldstaden i huset; tidlegare tiders samlingspunkt, også kalla kveldssete, ei sosial samling der siste hand på dagens arbeid vart gjort kombinert med historier og siste nytt.

Ved å gje elevane i oppdrag å lesa eventyra digitalt, for så så velje ut eitt eventyr dei skulle attfortelje til heile klassen, var elevane med på å binde saman den tradisjonelle folkediktinga og munnlege overføringa til notida med bruk av moderne teknologi for å bli kjent med eldre tiders historier fortalt på folkemunne. Ved å attfortelje eventyra høgt i klassen, praktiserte elevane tradering på moderne vis, som vil seia at diktinga blir høyrt og oppattfortalt til andre og nye generasjonar. Ein levande forteljartradisjon oppfatta frå den digitale, høgteknologiske bokhylla, men attfortalt på tradisjonelt vis i klasserommet med eigne klassekameratar som levande tilhøyrarar. Kvar og ein hadde si historie å fortelje og kvar og ein fekk nye historier å vidarefortelje, der nye variantar vart skapa neste gong dei vart vidareformidla, ein levande traderingsprosess starta i det digitale klasserommet.

Trudde nokon at dagens digitale ungdom ikkje kan vere gode formidlarar av tradisjonelt stoff som folkeeventyr, mytar og segner? Ikkje etter desse elevanes digitale lesing og munnlege attforteljing, der dei digitalt henta tekstar frå folkediktinga som dei vidarefomidla på tradisjonelt vis, starta ved PC-en som ei digital tradering. Den munnlege forteljartradisjonen er høgst levande i det digitale klasserommet.

Fordjupingsemnet i VG3

2010-12-21T01:09:00.005+01:00

Det store norskfaglege arbeidet er til vegs ende, fordjupingsemnet i VG3 er unnagjort, elevane har arbeidd, lese, skrive og framført. Dei starta på våren i VG2 med å planleggje, velje tema og bøker. Etter skulestart i VG3 gjekk dei for alvor i gang, fekk godkjent problemstilling og bøker, vi la saman opp ein plan med timar og skriveøkter. Fordjupingsemnet vart delt i tre fasar, ei stutt sidemålsinnlevering, ei heildagsprøve i hovudmål, og til slutt ei individuell munnleg framføring.

Den fyrste skriveoppgåva skulle vere på sidemålet og omhandle prosessen, kva dei hadde lese og korleis dei skulle arbeide vidare. Dette vart lagt opp som skriving på skulen i september, ei to-timars økt, 60 x 2, til saman 120 minutt. I midten av november hadde elevane heildagsskriving i hovudmål på skulen, der dei fekk velje ei oppgåve som passa til problemstillinga deira og skrive ein tekst i artikkelsjangeren på minimum 1100 ord, med drøfting og refleksjon. Eg som norsklærar hadde laga eit oppgåvesett med 20 til 25 oppgåver som skulle passe til dei ulike problemstillingane. Elevane valde fritt mellom desse oppgåvene, og dei valde sjølvsagt den oppgåva som låg nærast opp til deira eiga problemstilling. Elevane var ikkje kjend med oppgåvene på førehand. Desse oppgåvene fekk elevane attende med karakter og vurdering før dei skulle ha munnleg framføring i fordjupingsemnet. Den munnlege framføringa vart lagt til dei to siste vekene i desember før juleferien, der kvar framføring skulle vere på mellom 7 til 10 minutt med bruk av digitale hjelpemiddel. På denne måten vart fordjupingsemnet ei måloppnåing innan både sidemål, hovudmål og munnleg norsk.

Til slutt hadde vi ei oppsummering av fordjupingsemnet på norskfagsida på Facebook, der elevane evaluerte opplegget dei hadde hatt. Dette var særs viktig for oss norsklærarar, da dette var fyrste gongen vi gjennomførte fordjupingsemnet på denne måten etter innføringa av Kunnskapsløftet 06. Det viste seg at elevane var svært nøgde med gjennomføringa, vi lærarane er nok noko meir skeptiske til den individuelle munnlege framføringa som vi meiner tok for lang tid, samstundes som ho kom svært nær den skriftlge delen i hovudmålet, som skulle vere ferdig evaluert innan den munnlege framføringa. For å lette tidspresset her, vart vi norsklærarane einige om å levere attende hovudmålstekstane etter kvart som elevane skulle ha framføring. Dette letna på presset, da ikkje alle dei skriftlge tekstane måtte vere ferdig evaluerte innan den fyrste munnlege framføringa.

Sjølv om elevane var tilfredse med dette opplegget, vil vi norsklærarane gå gjennom opplegget og vurdere om noko må gjerast annleis innan neste års arbeid med fordjupingsemnet.

Facebook og det digitale

2010-12-06T08:25:00.024+01:00

I mi norskundervisning ved St. Hallvard videregående skole i Lier nyttar vi Facebook i undervisninga. Det starta i fjor med det som da var klasse 2STE, ein vellykka nynorsktime på Facebook vart til eiga fagside på Facebook med både nynorsk og anna innhald, avisene og NRK fatta interesse og Facebook i norsktimen vart omtala i Drammens Tidende med påfølgjande sitat i VG-NETT og intervju i NRK-Østafjells. Vi bestemte oss for å halde fram i år, elevane er no VG3-elevar, klassen heiter 3STE, og dei har framleis eiga Facebook-fagside. Min bruk av Facebook i timen har eg skrive om i Aftenposten. Elevane chatta, skreiv meldingar og skreiv på veggen til kvarandre, "nynorsk er gøy, da", kom det frå ei av elevane mine og inspirerte meg til å skrive Nynorsk i digitalismens tid i Dagbladet.

Det er viktig å vareta den femte ferdigheiten, læreplanen i norsk framhevar som eitt av kompetansemåla å kunne bruke digitale verkty til presentasjon og publisering av eigenproduserte tekstar. Facebook er ein av variantane som kan nyttast til skriving av stutte tekstar i kommentarfeltet, eg brukar det som eit tillegg til læringsplattforma It's learning i norskundervisninga, ikkje i staden for. Facebook kan ikkje erstatte It's learning med store oppgåveinnleveringar og attendemeldingar frå lærar til kvar einskild elev med karakterar og vurderingsoppfølgjing, men Facebook har sider som læringsplattforma ikkje har, til dømes moglegheit for tovegskommunikasjon med oppdateringar alle kan sjå, meldingar som går raskt mellom sendar og mottakar med gjensidig respons, og deling av informasjon fleire kan ha nytte av. Elevane kan kommentere og diskutere med kvarandre i kommentarfeltet under statusoppdateringane, og læraren kan leggje ut informasjon det er lett å sjekke om elevane har sett ved at dei skal trykkje på Likar eller Like. Dessutan er dette ein glimrande måte å lære elevane nettkultur på, det skjer jo der elevane er.

Medan Facebook-gruppa i VG3 (og var i VG2) ei open gruppe, der alle som "likar" sida kan leggje seg til og følgje med på kva vi driv med, er fagsida i norsk på VG1 lukka og berre open for dei vi inviterer inn, på grunn av alderen til elevane. Eg trur kanskje også at dei yngre er meir skeptiske til å leggje ut små eigenproduserte tekstar på ei open Facebook-side alle kan sjå. Dette kan de lese meir om i Prosjektbloggen for St. Hallvard videregående skole, Lier, som vart oppretta etter å ha fått prosjektmiddel frå Buskerud Fylkekommune for å sjå på nytten i bruk av Facebook i undervisninga, der eg ser på bruken i norsk, og kollega Anita Storm Olsen ser på bruken i engelsk. Vi har båe same klassen i VG1 og samarbeider difor om opplegg klassen kan gjere på Facebook.

IEtherpad er ein annan måte å samarbeide digitalt på, her kjem oppdateringane i sanntid og er eit lettvint samarbeidsverkty, noko enklare å bruke enn Google Dokument. Dette har eg skrive meir inngåande om i Norsklæreren nummer 3, 2010; Nynorskundervisning med sosiale medium og digitale samarbeidsverkty, der eg også kjem inn på SMS som eit alternativ for å variere undervisninga og stimulere elevane til å skrive.

Realisme og naturalisme iEtherpad

2010-11-30T18:43:00.056+01:00

Ein heilt vanleg norsktime med lesing og gjennomgang av tekstar starta med bruk av samskrivingsverkyet iEtherpad.

Tekstane i dei ulike litterære periodane blir gjennomgått i timane, via diskusjon i grupper med oppgåver å løyse, etter at elevane har lese aktuelle tekstar som heimelekse. For å variere dette kan elevane sjølve prøve å skrive ein tekst som passar inn i den litterære perioden dei arbeider med.

Dette vart prøvd i VG3-klassen min i ein dobbeltime, 2 x 60 minutt, etter gjennomgang av tekstar frå realismen og naturalismen med følgjande oppgåve: I realismen vart mennesket sett på som fritt og handlande og i stand til sjølv å ta tak i sin eigen situasjon. Naturalismen, derimot, meinte arv, miljø og samfunnsforhold var avgjerande for det einskilde mennesket sin situasjon og utvikling. No skal du skrive ein stutt tekst, der du brukar denne forskjellen. Bruk iEtherpad og skriv ein tekst med utgangspunkt i måleriet "Kampen for tilværelsen", måla i 1888-1889 av Christian Krohg. Teksten skal ha to forskjellige utfall, eit realistisk og eit naturalistisk.

Elevane fekk tips om korleis dei kunne starte teksten og presentere personane dei skulle skrive om. Dei arbeidde i grupper på fire og delte seg parvis, slik at dei på førehand var einige om kven som laga realistisk tekst og kven som skreiv naturalistisk. Eit framifrå verkty å bruke til samskriving er iEtherpad med alle oppdateringar i sanntid.

Her er svaret på det realistisk-naturalistiske samarbeidet iEtherpad ut frå måleriet over.

Elevane hadde fyrst arbeidd med novella, "En god samvittighet", av Alexander Kielland og utdraget i tekstantologien frå romanen Albertine av Christian Krohg. Eit av svara iEherpad syner den fyrste oppgåva om å samanlikne og peike på det realistiske og nauralistiske i dei to tekstane av Kielland og Krohg.

Ein heilt vanleg norsktime med løysing av oppgåver og skriving av eigne tekstar vart svært gjevande iEtherpad.

Fred og Facebook

2010-11-30T13:42:00.012+01:00

I læreverket Grip teksten, Norsk for VG3, står opninga av romanen Fred frå 1892 av Arne Garborg, som ein av tekstane elevane kan lese. Det er ikkje lange teksten, men nok til å gje lesaren eit hint om folkelynne og landskap i romanen, slik Garborg skildrar havet "ukløyvt og utøymt" med "trelaust og bert" landskap og ein himmel som "det einaste ljoset over tilværet." ... "Her og der oppetter bakkar og rés kryp låge hus i hop i småkrullar som søkjande livd." ... "Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, ..." skriv Garborg i dei fem fyrste avsnitta, og vi anar eit slitande folk i hard kamp for tilværet.

Utdraget er skrive på ei målform som nok ikkje er lettast tigjengeleg for elevane, med ord som til dømes "æveheims", "døyvt dunder" og "søkjande livd", og noko melankolsk i stilen. Eg var spent på kva slags stemning elevane kom i ved å lese denne teksten, og gav dei i oppgåve å skrive om det på fagsida på Facebook etter å ha lese og arbeidd med teksten. Dei skulle grunngje stemninga si ved å vise til døme frå teksten. Slik gjekk det til at Fred kom på Facebook.

Romanlesing

2010-11-30T11:44:00.008+01:00

Elevane i VG1 har byrja å lese romanen Mors og fars historie av Edvard Hoem. For det fyrste er historia god, og romanen er godt skrive på eit framifrå nynorsk, men elevane får også eit innblikk i både lokalhistoria frå Møre og Romsdal og Oppland, og frå krigshistoria rundt og etter den andre verdskrigen. Litt kjærleik, mye slit og mange personar, dette er kvardagshistorie på sitt beste. Her får elevane sitje i ro og lese, vi har stillelesing i norsktimane og skriv ei lita oppsummering på Facebook mot slutten av timen, som refleksjon og avrunding av ei god lesestund. Tidleg i romanlesinga skulle dei her oppsummere nokre av dei personane dei hadde lese om så langt, på nynorsk.

Sterke adverbhistorier

2010-11-30T09:16:00.013+01:00

Sterke verbhistorier blir det sterke historier av, det blir det også av sterke adverbhistorier som byggjer på sterke verbhistorier. Slik blir elevane medvetne om ordklassa adverb, at ho særleg står til verbet, utfyller verbet og seier noko meir om verbet. For å få fram kva eit adverb er, tok vi i timen utgangspunkt i dei sterke verbhistoriene elevane hadde skrive om på Facebook tidlegare, plukka fram nokre av verba og la til korleis dei vart utført. Vi demonstrerte i klasserommet skilnaden mellom "eg går fort" og "eg går sakte eller langsomt", fekk i praksis fram at det er forskjell på "å skrike høgt" og "å skrike lågt". Etter denne oppvisinga av å gå og å skrike, bad eg elevane gå på Facebook og skrive etter følgjande statusoppdatering: ADVERBHISTORIER! Skriv ei stutt historie med adverb, lag overskrift sjølv og syt for at alle setningane dine inneheld eit adverb.
Dette vart ein time fylt med fysisk framsyning, munnleg aktivitet og skrivande adverbhistorier på Facebook. Dei som ikkje veit kva eit adverb er no, må lære det nokså fort, i alle fall om ikkje altfor lenge.

Tilnærming til novelleanalyse på Facebook

2010-11-30T08:29:00.002+01:00

"Abraham hogger ned Isak" er en novelle skrevet av Espen Haavardsholm som elevene leste i lekse og arbeidet med i norsktimen. Siden dette er en VG1-klasse, må tilnærmingen til teksten være forsiktig og nærme seg sjangeren novelleanalyse gradvis. Ofte inviterer skriveoppgavene på videregående til et kort handlingsresymé av den teksten som skal tolkes, derfor fikk elevene i oppdrag å skrive et kort referat på Facebook, der kommentarfeltet er egnet for kortere tekster, noe som er viktig for et referat som del av en større tekst.

Etter at alle var ferdig med handlingsreferatet, gikk vi over til neste oppgave på Facebook: Hva mener du er budskapet i novellen "Abraham hogger ned Isak" av Espen Haavardsholm? Ved å skrive selv og se hva andre skriver, blir elevene nødt til å tenke over spørsmålstillingen i oppgaveteksten og lære seg å ta stilling til en tekst de har lest. De ser og lærer av medelevers vurderinger, noe som bidrar til å utvide perspektivet deres på hva som kan komme fram i lesning av tekster, håpet er at de blir reflekterte og kritiske til egne og andres synspunkter og senere våger å gå inn i en faglig diskusjon.

Dette innlegget er også publisert i skolens prosjektblogg.

Retorikk: Sjanger

2010-11-30T07:45:00.003+01:00

SJANGER
Ulike faser i utviklingen av en tekst:
Inventio: velge innholdsmomenter (temaer/emner).
Dispositio: ordne innholdsmomentene i en bestemt rekkefølge.
Eloqutio: velge ord for å beskrive innholdsmomentene.
Memoria: huske teksten.
Actio: velge en måte å framføre teksen på(stemme, kroppsspråk).

Hva er en sjanger? Hvor finner vi sjangrer? Hvordan beskriver vi sjangrer?Vi følger ulike sjangermønster for å nå bestemte mål, for eksempel en invitasjon til et bursdagsselskap følger et mønster med tid, sted, anledning, kleskode, serering osv. Ved å følge sjangrenes normer gjø.r vi det enkelt for oss selv, vi slipper å finne på alt selv hver gang, unngår å skille oss ut eller dumme oss utr. Vi gjør kommunikasjonen forutsigbar; avsender og mottaker vet hva de kan forvente av hverandre. Det er effektivt; sjangernormene er kulturens oppsamlede kunnskap om hvordan det lønner seg å uttrykke seg. Tenk for eksempel på sjangerkonvensjonene mellom en kelner og en gjest, det er gitt hvordan begge skal oppføre seg i situasjonen med disse to bestemte rollene, det skaper en situasjonstype.

Vi kategoriserer situasjoner i ulike situasjonstyper:
- Forelesning
- Møte
- Fødselsdagsselskap
- Restaurantbesøk
- Osv.

Vår kunnskap om en situasjonstype (f.eks. restaurantbesøk) omfatter kunnskap om:
1. Hvilke roller man kan gå inn i (Kelner, hovmester, gjest)
2. Hvilke relasjoner det er mellom rollene (maktbalanse, osv.) (Kelner: underlegen, men har makt til å bortvise. Gjest: økonomisk makt).
3. Hvilken oppførsel som passer for hver rolle (Kelner: stå, være høflig. Gjest: sitte, være høflig, men kan kreve ting).
4. Hvilke språkhandlinger som passer for hver rolle (Kelner: tilby, foreslå, spørre. Gest: bestille).

En sjanger krever språk, det oppstår en språkhandling, som er en handling som utføres gjennom å si eller skrive noe, f.eks.:
- å bestille: "En biff og et glass rødvin, takk."
- å advare: "Pass deg for ulven!"
- å nekte: "Jeg vil ikke."
- å vie: "Jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være."
- å dømme: "Du idømmes herved tre måneders fengsel."

En sjanger oppstår ved at situasjoner gjentar seg, og de samme språkhandlingene blir utført gjentatte ganger. Folk lærer av egne og andres erfaringer - og imiterer det som fungerer best (som i en presentasjonsrunde). Over tid utvikles en felles forståelse av og et sett av normer for hvordan språkhandlinger bør utføres. Et slikt sett av normer er en sjanger.

De viktige sjngrene i antikken var:
Møte i folkeforsamlingen med anbefalingstale og frarådningstale.
Rettssak med anklagingstale og forsvarstale.
Offentlig fest eller arrangement med lovprisingstale og kritikkale.
Dette er sjangerbeskrivelse fra antikkens gamle bøker.

TOPOS:
Topos betyr sted, flere steder: topoi. Topos er et sted vi kan finne innholdsmomenter til en tekst-->Enkelt sagt: temaer som tas opp. En kategori som vi tolker verden gjennom, som forteller oss hvilke aspekter av verden som er interessante. Hver sjanger har sitt utvalg av topoi, som vi bevisst eller ubevisst orienterer oss etter når vi skal finne innhold til en tekst.
Eksempel topoi for en boligannonse: beliggenhet, antall rom, størrelse, etasje, byggeår, tilstand, takst, prisantydning.

Hvordan beskrive en sjanger:
1. I hvilken situasjon skrive/framføres tekster i denne sjangeren?
2. Hvilken språkhandling utfører tekster i denne sjangeren?
3. Hvilket mål har avsenderen med sin tekst?
4. Hvilke roller har avsender og mottaker?
5. Hvilke normer regulerer utformingen av teksten.
a) Hvilke topoi bør man bruke fr å finne innholdsmomenter?
b) Hviken rekkefølge bør innholdsmomentene (temaene, emnene) komme i?
c) Hvilken stil bør man uttrykke seg i?

Retorikk: Kairos og aptum

2010-11-29T03:03:00.005+01:00

Kairos er den retoriske siuasjon, å gripe anledningen når den byr seg. Den gode taler vet når han skal si noe og når han skal tie stille. Det holder ikke å vite hva man skal si, man må også vite når man skal si det. Både du som taler og skribent må utnytte situasjonen: både situasjonen og taleren har betydning, situasjonen tilbyr visse muligheter, og taleren må utnytte mulighetene. Noen situasjoner har sterke føringer og bestemmer at noe blir sagt, av hvem og langt på vei også hva.
- 11. september: Bush må forsikre USA om at de har kontroll.
- Prinsesse Dianas død: Dronningen må uttrykke sorg (men gjør det ikke).

Elementer i den retoriske situasjon:En retorisk situasjon framstår der det er mulig å frambringe forandring i verden ved hjelp av språklige ytringer. Til grunn for enhver retorisk situasjon må det være et påtrengende problem; når ting skurrer at vi har en retorisk situasjon. Vi må spørre: Hvem er de jeg kan overbevise for å gjøre dette?
Det første er et påtrengende problem; en ufullkommenhet som presser seg på i situasjonen, og som kan løses ved hjelp av språklige ytringer.
Deretter publikum, personer som kan påvirkes av språklige ytringer, og som kan bidra til å forandre verden slik at problemet løses.
De tvingende omstendigheter er personer, gjenstander, hendelser og relasjoner i situasjonen, som regulerer hva som kan gjøres, og hvordan det kan gjøres.
Den retoriske siuasjon som oppstod 11. september 2001, kl. 9.30, da George W. Bush holdt tale (under et besøk på en barneskole), en tale som ble negativt mottatt. Det påtrengende problemet var folkets raseri mot terroristene og frykt for nye angrep, pluss et avbrutt arrangement: Publikum var det amerikanske folk (og deltakerne på arrangementet). Bush forlot folket og deltakerne på arrangementet. De tvingende omstendigheter var lite kunnskap om hva som hadde skjedd, ingen kontroll over situasjonen og Bush var selv langt unna begivenhetene.

Aptum betyr høvelig, passende. Teori om de tilpasningene man må gjøre med en tekst for at den skal fungere overtalende på et bestemt publikum i en betsemt situasjon. Det finnes to former for høvelighet: intern og ekstern.
Det interne går på innhold, komposisjon, stil og framføring.
Det eksterne har med avsender, sak, mottaker og omstendigheter å gjøre.

Grunnkurs i retorikk: Veier til overtalelse

2010-11-15T17:00:00.004+01:00

Aristoteles utformet tre måter å overbevise noen på:
- ETHOS
- PATHOS
- LOGOS

Viktig å skjule kunsten til å overtale, tenk på hvor skeptiske vi er til folk som åpenlyst prøver å overtale oss (f.eks. telefonselgere som tiltaler oss med fornavn). En altfor tydelig bruk av retorikkens virkemidler og strategier vil sjelden lykkes. Som hovedregel: Det man sier, må framstå som naturlig og "rett fra levra".

ETHOS:
Mottakerne blir overtalt når avsenderen framstår som en troverdig person:
- Vet hva han/hun snakker om
- Til å stole på
- Sympatisk
Troverdighet er sentralt her. Ethos kan komme fra mange kilder, hva slags forhåndskjennskap mottakerne har til avsender, de opplysninger som kommer fram om avsenderens utdanning, yrke, erfaring osv. Utseende kan spille en rolle her, også oppførsel. Mangel på troverdighet kan ødelegge alt, derfor fungerer personangrep uansett hvor lite det har med saken å gjøre.

PATHOS:
Mottakerne blir overtalt når de blir følelsesmessig engasjert. Sterke følelser virker ofte mer overtalende enn mer dempede følelser. Det er enklere å vekke sterke negative følelser (f.eks. frykt, hat) enn sterke positive følelser (f.eks. lykke).

LOGOS:
Mottakerne blir overtalt når de opplever det som sies, som sant eller sannsynlig. Går på måten avsenderen beskriver og argumenterer på. Det som stemmer overens med vår virkelighetsoppfatning (doxa), oppfatter vi som sant.

Faser i en overtalelsesprosess:
1. Innledning
2. Fortelling
3. Fremming av påstand
4. Argumentasjon
5. Avslutning

Innledning: antyd innholdet i det som skal sies (men røp ikke hovedinnholdet). Vekk mottakerens interesse. Overtal gjennom ethos, vis spesielt velvilje overfor mottakeren. Et praktisk tips til muntlige presentasjoner, taler skriv innledningen og improviser de 2-3 første setningene:
Fortelling: Beskriv saksforholdene på en slik måte at det underbygger din senere argumentasjon. Overtal gjennom logos; beskrivelsen må oppleves som sann. Overtal gjennom pathos; gi en så detaljert og levende beskrivelse at mottakerne lever seg inn i historien. Gi selv uttrykk for den følelsen som skal vekkes hos mottakerne.
Fremming av påstand: Presenter den påstanden du vil at mottakerne skal bli overbevist om ("Gå til krig mot Irak", kjøp Blenda vaskemiddel", osv.)
Argumentasjon: Argumenter for påstanden, avvis mulige argumenter mot påstanden. Premissene for argumentasjonen hentes fra fortellingen. Overtal gjennom logos.
Avslutning: Gjenta påstanden og de viktigste argumentene. Overtal gjennom pathos: emosjonell appell til mottakerne. Når mottakerne er blitt overbevist om hva som bør gjøres, må de motiveres til faktisk å gjøre noe.

Fra forelesning i retorikk med Jonas Bakken ved Universitetet i Oslo.

Retorikkens historie

2010-11-13T07:37:00.016+01:00

I høst har jeg vært så heldig å få plass på Grunnkurset i retorikk med Jonas Bakken på Universitetet i Oslo. Kurset går over fem mandagskvelder, og vi er en samling kveldsstudenter med ulik bakgrunn, alle interessert i retorikk. Første kveld fikk vi en innføring i retorikkens historie, et fag fra 400-tallet f. Kr.
Ordet retorikk betyr så mye:
1. Overtalende språkbruk
2. Et fag som studerer og lærer bort overtalende språkbruk
3. En bok om faget retorikk
4. Nedsettende betegnelse på tomme ord og manipulering.

Retorikkens historie Fra de gamle grekerne som var opptatt av retorikk til Obama som har studert retorikk, ser vi at faget både er gammelt og aktuelt. I 2006 innføres det i norskfaget i skolen.

Retorikken oppstod i Syrakus, gresk koloni på Sicilia, tyrannen i Syrakus var styrtet, det ble innført demokrati, alle skulle få si noe, folket ville styre selv gjennom offentlige forhandlinger. Ble ført rettssaker, vesentlig om jordeiendomsrett.
Corax og Tisias gir opplæring i overbevisende talekunst, Corax med de første oppskrifter for å holde tale. Retorikken oppstår altså i et demokrati for at noen trenger å lære det.

Retorikken utvikles som fag i Athen på 400- og 300-tallet f.Kr. Et demokratisk styre med folkeforsamling og retten.
Pnyx var møtestedet:

Retorikken ble perfeksjonert, måtte beherske de rette talekunstene, hvis ikke kunne du bli drept.

Retorikken i Athen: SOFISTENE, bl.a. Gorgias og Protagoras: Lærere som underviste i ulike fag, inkludert retorikk, mot betaling. Sofistene ble kritisert av filosofene, særlig Sokrates og Platon som mente retorikken kan brukes til å manipulere folk til å tro på det som ikke er sant.

<--Aristoteles (384-322f.Kr.) kom med det teoretiske grunnlaget for retorikken og en lærebok i retorikk: Rhetorica.

Den romerske retorikken: Cicero (106-43 f. Kr.),advokat og politiker som levde i den romerske republikkens siste år og skrev dialoger om og lærebøker i retorikk: De oratore, De inventione, Orator.

146 f. Kr: De greske områdene innlemmes i den romerske republikken, og gresk kultur, inkludert retorikken, importeres til Roma. I den romerske republikken var mange retoriske arenaer:
- Senatet og folkeforsamlingene
- Retten
- Begravelser

Julius Cæsar (fra 46 f.Kr.) og Augustus (fra 27 f.Kr.) gjør repubikken om til et eneveldig keiserdømme, og de retoriske arenaer innskrenkes (senatet, folkeforsamlingene, retten osv.) Retorikkfaget beveger seg vekk fra samfunnslivet og går over til å bli brukt hovedsakelig i høyere utdanning, innen litteraturen og i kirken. Kirken bruker retorikkfaget i utdanning av prester, og slik overlever retorikken i mange år.

Den romerske retorikken: Quintilian (35-96 e.Kr.) advokat og den første statslønnede professor i retorikk. Utgav Institutio oratoria , et 12-binds verk om utdanning av talere.
Retorikkens videre skjebne: I middelalderen med lite demokratisk styring ble det få retoriske arenaer, men retorikken overlever i skolen og kirken. I renessansen gjenoppdages antikkens retorikk med hovedfokus på stilistikken.

Etter renessansen:Den moderne vitenskapen kritiserer retorikken slik Platon gjorde, og retorikkfaget er nesten forsvunnet rundt ca år 1800.

Etterkrigstiden: Framveksten av mediesamfunnet, og et språk-og tekstbasert arbeidsliv, fører til større fokus på språklige ferdigheter og retorikken gjenoppdages.

(Fra forelesning med Jonas Bakken, Universitetet i Oslo.)

Sterke verbhistorier

2010-11-05T06:52:00.007+01:00

Av sterke verb blir det sterke historier, det er historiene til norskelevane i VG1 eit sterkt prov på. Sterkare kan det ikkje bli. Å lage tekst med dei sterke verba: fare, bere, bryte, bite og finne, må berre bli sterkt.

Tavla var full med a-verbobøyingar som viste kortform i presens og omlyd i preteritum; å bryte - bryt - braut - har brote/i. Tok også med døme på verb som er sterke i bokmål og svake på nynorsk; å hjelpe og å treffe, og skilnaden på å vere og å verte, der elevane ofte blandar bruken av preteritumsforma var (fortid av å vere) med vart (fortid av å verte). Eit råd er å bruke forma å bli - blir - blei - har blitt, for å unngå forma vart i staden for var.

For å gjere det sterkt nok, skreiv elevane kvar si historie med bruk av dei sterke verba vi hadde gjennomgått. Dei fekk frie tøylar til å finne på si eiga historie som dei skreiv inn på faggruppa på Facebook, slik delte dei historiene med kvarandre. Ein sterk verbtime i kombinasjon med tavleundervisning og Facebook, det tradisjonelle og det digitale hand i hand.

Sterkare kan det ikkje bli:

Charlotte: Eg sat på kjøkenet og las i boka mi. Plutseleg fór broren min inn. Han var heilt kvit i ansiktet. Eg fann fram noko mat og drikke til han. Eg skulle til å bere det ut i stova der han nettopp hadde vore, men nå var han blitt borte! Han hadde stengt seg inne på rommet sitt, men eg braut meg inn. Han kom springande mot meg og beit med i armen og beinet. Etterpå prøvde han å finne noko å kaste på meg, og han fann eit balltre som trefte meg i magen. Mor kom heim like etterpå og hjelpte meg med å kome meg på beina igjen.

Stian: Eg prøvde å nå bussen, det blir nok på håret. Eg hjelpte ei gammal dame inn på bussen. På bussen sat det ein mann og las, eg spurte om han hadde ei dotter.Han blei sint, og kom mot meg, han beit meg i rumpa, og det gjorde vondt. Etter det sa han at han budde i Hønefoss, og der har eg budd. Eg drog til Hønefoss for å finne dottera hans, eg håpa på å bli ein lykkeleg gut. Eg braut opp døra og for inn. Eg blei slått i svime av noko, det var noko tungt som trefte meg, så døde eg.

Ole Henrik: Truls kastar snøret uti vatnet i håp om at fisken skal bite. Etter å ha fiska ein stund, får han napp. Han dreg inn fisken og hoppar av glede. Kompisen bryt ut i latter. Han las dagen i forvegen at denne fisken er uspiseleg. Dei to kameratane fer heim igjen.

Sigrid: Det var ein gong eit esel. Dette eselet høyrte til ein handelsmann som frakta varer mellom to store byar, så kvar einaste dag fòr det fram og tilbake mens det bar tung last på ryggen, og mannen ved sia av bar ikkje noko i det heile tatt. Ein dag bestemte eselet seg for at "No er det nok!" og beit mannen hardt i armen. Eselet braut så i stykkjar reipet rundt halsen dens med tennene, og mannen fann ikkje anna råd enn å liggje der på bakken og vri seg mens eselet sprang av gårde.

Rudip: Telefonen ringte, eg bar med meg boka eg las. Det var naboen som ringte og spurte om eg ville komme bort til han å hjelpe han med å bere inn nokon varer. Etter vi hadde bore inn varene, henta han noko å bite på, og der blei vi sittande.

Frida: Det var ein gang ei søt lita jente, som likte å leike og lese. Ho las kvar einaste dag og fann ein dag ut, da ho las i en dagbok, at farfaren hennar hadde vore med på å oppdage eit nytt land i nærleiken av Island. Farfaren hennar og brørne ...hans hadde hjelpt nokre menneskja å flytte til Island. Dei trudde at dei hadde komme fram til den vulkanske øya, men så viste det seg å være noko heilt annleis. Då dei gikk ut av båten braut dei seg gjennom eit tøft terreng. På vegen blei dei biti av slangar og dei trefte på mange skumle dyr, før dei tek beina fatt og sprang tilbake til båten.

Camilla: I går fann eg ei spennande bok, som eg tenkte mor mi ville blitt glad for. Ho elskar å lese bøker! Så eg for heim får å gi den til ho. Ho blei kjempe glad for at eg hadde funne ei bok til ho. Mor mi braut ut i tårar får at eg hadde hjelpt ho å finne ei bok som ho kunne lese.

Mats Andre: Det var ein gong ein mann som fann ein heimløs katt. Han hadde lesi i avisa at den var sakna. Snill som han var hjelpte han til og han for hjem til hun som hadde meldt katten sakna. Da han trefte henne, braut hun ut i tårar. Som takk for hjelpen, fekk han ein bok til å lese

Nynorskretting

2010-11-03T08:12:00.008+01:00

Nynorsktimane i VG3 er utfordrande å variere, då elevane har hørt dei same reglane gjenteke i time etter time frå VG1. Grammatikken har dei, også ei stuttare utgåve utforma av kreative norsklærarar her på skulen, men eg lurar litt på kor ofte dei ser på reglane og repeterer dei. Dei har installert iFinger på PC-ane sine, men den viser ikkje alle former og synonym, difor kan ho bli noko knapp. No ligg også Samlaget sin versjon av Nynorsk ordliste førebels gratis ute på nettet, ho er utan tvil ein stor ressurs, saman med søk i Norske ordbøker.

Den beste måten å lære skriftspråket på, er sjølv å skrive og bruke språket aktivt. Difor ga eg elevane i oppgåve å skrive i tjuefem minutt etter ei styrt oppgave med tittelen: "Ei overrasking". Valde ei lett oppgåve, innhaldet ikkje så viktig her, det var språktreninga som skulle vere i fokus, noko elevane fekk beskjed om. Sia dei hadde berre stutt tid å skrive på, trur eg ikkje dei rakk bruke ordbøker, iFinger eller grammatikk i særleg grad, dei laut nok konsentrere seg mest om skrivinga.

Etter avsett tid stoppa eg skrivinga og bad dei byte oppgåver, dei skulle rette oppgåvene til kvarandre. Eg foreslo kven dei skulle byte med, slik at dei ikkje retta for den dei sat ved sia av eller kjende best. Dei sende oppgåvene på mail i læringsplattforma og returnerte på same måten, gjekk inn i Word-dokumentet og skreiv rett form, i ei anna farge, der det var feil. Eller dei skreiv i OneNote og kopierte og sende til kvarandre. Eg merka meg at dei var svært aktive brukarar av mini-grammatikken og iFinger, dei ville gjere det riktig, sia dei skulle korrigere kvarandre. I tillegg gjekk eg rundt og såg på, svara, gav råd og rettleia.

Undervegs sa elevane at dei lærte mye av å rette det andre hadde skrive. I tillegg til at dei fekk høve til å skrive sjølve, laut dei skjerpe seg på reglar og rettskriving ved å rette ukjend tekst. Det er nok lettare å sjå seg blind innan sitt eige produkt enn i det andre har produsert. Difor trur eg elevane lærer mye av å sjå med kritisk blikk på tekstar skrivne av andre. Dette å vise kvarandre kva slags kunnskap dei har, triggar nok ambisjonane om å gjere det riktig.

Dei siste minutta av timen la elevane ut noko dei hadde retta, og som dei hadde lært noko av, på fagsida på Facebook, som kommentar under stausfeltet: Nynorskretting. Eg ser at noko av det som er retta ikkje er direkte feil, det kan vere ei sideform elevane kan bruke, men som ikkje kjem opp som alternativ i iFinger. Slik språkleg aktivitet er likevel med på å gjere elevane meir medvetne om riktig språkbruk.

Min draum

2010-10-19T20:44:00.001+02:00

Etter å ha lese, tolka, skrive og arbeidd med lyriske tekstar fekk elevane i oppdrag å skrive eit stutt dikt med tittelen "Min draum" på Facebook. Overveldande kor kreative og skriveglade elevane er, her kom dikta på rad og rekkje, og det var mange som drøymde ulike draumar. Her kom ønskje om å dra langt vekk, sleppe lekser og ha ein penn som kunne skrive alt.
Elisabeth skreiv:
min draum er å ha ein penn
som kunne skrive alt eg sier

...min draum er å ha ein bil
så trenger eg ikkje å ta buss

min draum er å dra til syden
der er det ikkje så kaldt

min draum er å bli maskin
sa kunne eg banka opp alle som kalte meg taper

Eg har også stor sans for Danial sitt dikt:
Min Draum

Min draum er å vere helt
Min draum er å vere vel-stelt
Min draum er å jobbe ærleg og redelig
...Min draum er å vere eit snilt menneske som er fredeleg
Min draum er å vere flott
Min draum er å vere heilt på topp.

Og Mats opna dikte sitt med desse verselinene:
Min draum er at alle eg er glad i skal ha det bra
for da har eg det bra.

Eg valde å gjere dette for at elevane skulle få høve til å produsere noko sjølve etter å ha arbeidd med tekstar skrive av andre. Dei får innblikk i kor krevjande det er å produsere gode tekstar, og kva dei vil vektleggje når dei veit andre ser det dei skriv. Samstundes er det med på å øve opp kreativiteten deira i å velje ord og uttrykk for bestemte situasjonar. Dei trener på å variere språket sitt, ta i bruk symbol og lydmalande ord, sjå moglegheitene for oppbygginga av dei ulike strofeformen i lyrikken, alt det vi har arbeidd med i gjennomgangen av lyriske tekstar.

Denne bloggposten er også publisert på skolens prosjektblogg.

Det nynorskdiktet eg likar best

2010-10-05T16:21:00.007+02:00

Siste timen før haustferien fekk norskelevane i VG1 i lekse å ta med det nynorskdiktet dei likar best. Det var sjølvsagt nynorsk på timpelanen, vi har fast ein time nynorsk i veka, og eg føler elevane likar det. Det blir ro og systematikk over undervisninga, dei veit at i denne timen er det nynorsk. Timane må leggjast opp med variasjon, elles blir det lett å søkje mot andre arena. Elevane må vere aktive sjølve og ikkje berre sitje som passive mottakarar av bøyingsmønster og riktig ortografi, det er ikkje på den måten dei blir gode nynorskbrukarar, dei må også oppdage den rike kulturen vi har av god litteratur på nynorsk.

Dei hadde gjort seg skikkeleg flid med å finne fram desse dikta, og det gjorde noko med meg å høre dei bli framført av elevane, alle lytta til den som las opp og gav kvarandre applaus etter kvart dikt. Mange av dikta hørte dei for fyrste gong, andre kjende dei godt til, kommentarane var mange etter kvart som dikta vart opplesne.

Tenk det, dette opplevde vi midt i den digitale skuletida, at elevane las opp dikta frå PCane sine og såg opp frå tastaturet for kvart dikt dei lytta til. Dette viser at det er mogleg å kombinere det digitale med den levande, kjenslevarme diktopplesinga, på nynorsk!

På slutten av timen skreiv elevane inn dikta sine på Facebook-gruppa i norsk, i kommentarfeltet etter statusoppdateringa: Skriv nynorskdiktet du likar best her: Og elevane skreiv etter å ha funne, lese og hørt:

Oda Nygard «Frå jordi (ei siste helsing)» av Jostein Avdem Fretland

Alt som kan komma
er komme
og det er meir
...der det kjem frå

Eksperimentet
har teke overhand

Kuvøsa eksploderer.

Av Jostein Avdem Fretland

Einar Boman Rinde Heimkomen son- av Øystein s. Ziener

eg veit ikkje
om de har merka..., sa han
jau, vi har jo det..., sa dei
...ja, altså..., sa han
ja? sa dei
forventningsfulle

over salongbordet
med kaffikoppar fyrstekake
fattigmann mor monsen

jau, de skjønar..., sa han
det gjer vi, sa dei

ja men, kven? sa dei
ja, for det er vel nokon?
ja, sa han, jada

er det søstera til han kameraten
din? sa dei
kva er det no han heiter igjen...
nei, sa han
nei, sa han

det er han, sa han
kven? sa dei

det er han, sa han
det er han eg er forelska i

så stilla
så redsla
så togna

den tynne lyden
av ei teskje
mot ein porselensasjett
Av Øystein S. Ziener

Rolf Alexander Hansen Røine :
Eit ord
--ein stein

i ei kald elv.

...Ein stein til --

Eg må ha fleire steinar

skal eg kome over.

Av Olav H. Hauge

Dette innlegget er også publisert på Prosjektbloggen til St. Hallvard vgs: Finn det nynorskdiktet de likar best.

Metaforer i dikt

2010-09-28T14:02:00.003+02:00

Bruk metaforer, var oppgaven i norsktimen, elevene satt i grupper og arbeidet med lyrikk. Etter å ha lest og omtalt Harald Sverdrups dikt "Løvetannens bønn", som står i læreboka Grip Teksten (side 39), ble følgende kjærlighetsdikt brukt som eksempel, der metaforene er hentet fra grønnsakenes verden:

Å, kjære, ditt ansikt er en grønnsakbutikk,
øynene er svarte oliven,
og ørene to grønne kålblad.
På toppen er krøller av kruspersille,
og midt i har du en lekker potet.
Du åpner munnens saftige tomat
og spør meg med rader av gylne maiskorn:
- Når skal vi spise?

Oppgaven til dette diktet var å fullføre på samme vis:

a Å kjære, ditt ansikt er en godtebutikk
(...)
b Å kjære, ditt ansikt er et landskap (...)

Elevene satt i grupper og fullførte dikt etter disse innedende linjene, diktene ble lest høyt for alle og deretter skrevet inn på Facebook-gruppa i norsk. Her er et lite utvalg, nyt det:-)

Charlotte Og kjære dit ansikt er en godtebutikk
Øynene er svarte lakris
Og ørene er to grønne seigmenn
På toppen er krøller av sukkerspinn
Og midt i har du en lekker kjærlighet
...Du åpner munnen saftige polkagris
Og spør meg med rader av gylne karameller
• Når skal vi gå å kose oss?

Elisabeth Gruppe: Charlotte, Mustafa, Stian og Elisabeth Å, kjære ditt ansikt er et landskap
Øyne er svarte skjær
Og ørene to grønne trær
Og på toppen krøller av bær
...Og midt i har du en lekker fjær
Du åpner munnen saftige uvær
Og spør meg med rader av gylne solskjær
- Skal vi gå tur?

Ole Henrik Å kjære, ditt ansikt er en godtebutikk
Øynene er svarte lakris,
Og ørene to store kjærligheter.
På toppen er remser med lakrissnører,
Og midt i har du en velformet sjokolade.
...Du åpner munnens store evighetskule,
Og spør meg med rader av små drops:

-Når skal vi spise?

Daniel, Rudip, Maria, Rolfi og Frida
a)Å kjære, ditt ansikt er en godtebutikk
øynene dine er runde som tyggiskuler,
og ørene som to rød-svarte peacemerker.
...På toppen er krøller av lakrissnøre,
og midt i det har du en saftig evighetskule.
Du åpner munnens rødlige lepper
og spør meg med godteposer av skogsbærmiks:
- Når skal vi kose oss?

b)Å kjære, ditt ansikt er et landskap av frodighet,
Øynene som to svarte hull,
Og ørene som to små busker.
På toppen er krøller av tang og tare,
Og midt i har et lekkert bjørketre.
Du åpner munnen av snøkrystaller
Og spør meg med elver av fisk
- Når skal vi gå tur?

Bra resultat av produktive elever. Viser at gruppearbeid er givende når elevene får arbeide med oppgaver de liker, flere dikt står på klassens Facebook-gruppe, en lukket gruppe.

Samme innlegg er skrevet på skolens prosjektblogg.

Kronprinsen og Global Dignity Day på St. Hallvard vgs.

2010-09-26T06:53:00.011+02:00

"Dere kan forandre verden", sa H.K.H. Kronprins Haakon til elevene, da han i forkant av Global Dignity Day, som arrangeres over hele landet 20. oktober, valgte å starte opp på St. Hallvard videregående skole i Lier. Tenk over hvordan du skal bruke din viktigste ressurs, nemlig ditt eget liv, til å gjøre noe positivt, skriver Kongehuset etter H.K.H. Kronprinsens møte med elevene på St. Hallvard, Numedal og Rosthaug videregående skoler.

Kronprinsen møtte elevene med verdighet, tok seg god tid til å prate med Daniel som overrakte H.K.H. Kronprinsen blomster ved ankomst, 70 barn fra Hasselbakken skole, og de som hadde møtt opp for å ta imot det kongelige besøk. Inne i skolens aula satt spente elever sammen med personalet ved St. Hallvard og andre inviterte, alle reiste seg og hilste H.K.H. Kronprinsen varmt velkommen med stående applaus. H.K.H. Kronprinsen smilte, hilste og vinket, tok plass på første benk og småløp opp på scenen etter at rektor Unni Aadalen hadde åpnet og ønsket velkommen.

"Har dere det bra?" spurte H.K.H. Kronprins Haakon elevene og fikk svar tilbake fra et entusiastisk publikum. Etter å ha snakket om Global Dignity Day og sitt eget engasjement, ga H.K.H. Kronprinsen ordet til Frida som fortalte om sitt frivillige arbeid i slummen på Filippinene. "Da må du gå til venstre rundt hjørnet der, og der er det en trapp", sa H.K.H. Kronprins Haakon til Frida, da han bad henne komme opp på scenen. En avslappet Kronprins som gjorde elevene trygge i møte med Hans Kongelige Høyhet.

Elevene gikk så til sine klasserom for å snakke om verdighet og sette ord på begrepet, Kronprinsen fulgte klasse 2STB inn i timen sammen med lektor Nina Eidsten, veiledere fra MOT, skolens rektor, ordfører, fylkesmenn, presse og inviterte rektorer og skolefolk. Etterpå samlet alle seg i skolens aula, hvor H.K.H. Kronprinsen inviterte noen av elevene til å fortelle sine verdighetshistorier fra scenen, les mer om kongelig verdighet på St. Hallvard i Drammens Tidende. Sterke historier fra elever som våget å stå fram, noe H.K.H. Kronprinsen uttrykte sin beundring for. Etter at hver og en hadde fortalt sin historie, tok H.K.H. Kronprins Haakon hver enkelt varmt i hånden.

Fra å ha gjort "framsnakking" kjent, introduserte nå H.K.H. Kronprinsen begrepet "verdighetshistorie", to ord som i handling må være svært nær hverandre. Gjennom framsnakking følger gode gjerninger fram til våre egne verdighetshistorier. La oss følge opp H.K.H. Kronprins Haakons initiativ og engasjement og bidra til et godt fellesskap i et inkluderende samfunn.

Tolke mitt dikt

2010-09-23T18:45:00.001+02:00

Etter at elevene hadde skrevet om Mitt dikt på Facebook, var de godt forberedt til skriveøkta i norsk, der de skulle tolke et selvvalgt dikt. De fikk i oppgave å skrive en sammenhengende tekst etter mønsteret for oppsett av dikttolkning i læreboka; Grip teksten.

Siden de på forhånd hadde reflektert rundt et dikt på Facebook, skrevet om hvorfor de likte akkurat det diktet, var de allerede inne i tankegangen rundt lyrikk og lyriske virkemidler. På Facebook hadde de skrevet en kort tekst, nå skulle de gå mer i dybden og skrive en lengre tekst.

Dette viser hvor godt egnet Facebook kan være for å sette i gang en tankeprosess hos elevene som de kan arbeide med senere. De trenger ikke skrive så mye, bare noen få linjer, og der er Facebook løsningen i en forberedelsesfase. Det begrenser seg nemlig selv hvor mye som kan skrives i kommentarfeltet på Facebook.

"Mitt dikt", fra elevene

2010-09-20T23:13:00.003+02:00

"Finn et dikt du liker godt, skriv opp tittel og forfatter her og si noe om hvorfor du liker akkurat dette diktet." Dette var oppgaven jeg la ut til elevene i VG1 på Facebook. Vi holder på med lyrikk i norskundervisningen, og i tillegg til den andre leksa på It's learning, fikk de i oppdrag å skrive om sitt dikt på Facebook. Jeg gledet meg til å lese det elevene la ut, og utover ettermiddagen og kvelden kom det ene bidraget etter det andre inn på Facebook-gruppa i norsk. Da dette er en lukket gruppe, kan jeg ikke legge ut hele siden til innsyn for alle, men en liten smakebit unner jeg leserne av bloggen:

Diktet "Mauren" av Inger Hagrup. Jeg liker dette diktet fordi dette er et enkelt dikt å lese, men det har en mening og en moral.

"God natt!" av Jo Tenfjord. Jeg liker dette diktet godt, siden det sier noe om hvordan alt i naturen gjør seg klar mot kvelden og natta. Det er skrevet på en koselig måte! Og det er et menneske som sier god natt til alt i verden.

Du må ikke sove - Arnulf Øverland. Jeg liker diktet på grunn av den klare rytmen, gode lyriske virkemidler og et fantastisk budskap!

"Høst" av Jens Bjørneboe.Jeg liker dette diktet fordi det minner meg om høsten. Høsten er en fin tid, og det skjer mye forandring. Diktet handler om akkurat dette, det med at løvet forandrer farget og detter ned fra grenen.

"Visdom" av Arne Garborg.Det jeg liker ved dette diktet er at det er en tankevekker med tanke på hvilken verden vi lever i. Penger har så høy status i dag i forhold til det som virkelig betyr noe. Man kan for ekspempel ha 1000 venner på facebook, men hvor mange av de kan du faktisk åpne deg for og dele dine tanker og følelser med? Diktet er også lett og lese og å forstå, selvom det er på nynorsk.

Det er en glede å lese det elevene skriver om sitt dikt på Facebook. Disse diktene skal elevene få lov å arbeide mer med i lyrikktimene, fordi de skal få lov å skrive om de diktene de liker aller best. Elevene fortjener det!

Dette innlegget er også publisert på skolens prosjektblogg.

Mjølkerampa og rampetwitter

2010-09-10T00:43:00.018+02:00

Eg voks opp på bygda med mjølkerampa tett inntil huset vårt. Der var det liv. Seint og tidleg. Gardbrukarane kom kjørande med mjølkespanna og sette dei opp på rampa, stoppa opp, prata med kvarandre, drog seg i håret, retta på skyggelua og klødde seg på dei små skjeggstubbane på haka. "Jaja, vi sjåast", nikka til kvarandre og fôr heim, vel nøgde med den stutte samtala dei hadde utveksla på rampa, eller ståande ytst ute på traktorhengaren. Det same gjentok seg dagen etter. Dei var ikkje ordrike, ofte var det som ikkje vart sagt, viktigare enn sjølve orda. Var det noko riktig ille, tok dei av seg skyggelua og klødde seg midt oppe på den blanke issen, rista på hovudet og knepte ihop munnen. Hugsar godt det vart djupt kommentert og alvorleg prata om drapet på president John F. Kennedy. Eg var berre sju år den gongen, men minnest det gjorde stort inntrykk.

På rampa sat vi ungane og lytta, observerte og fekk med oss meir enn dei vaksne var klar over, både om bygda og verda ute. Miljøet i den vesle bygda var lite og oversiktleg, som kjøpmannsdotter sat eg mye på mjølkerampa og følgde med, dette var mjølkerampe med overbygg og tak, av det eksklusive slaget. Om kveldane kom dei få ungdommane som budde i bygda, det var ikkje mange, dei heldt til på mjølkerampa, det var møtestaden deira. Da vart eg vinka inn att, og dagen etter var det ekstra spennande for oss småjentene å sjå kva "dei store" hadde krota inn på mjølkerampeveggen. Der kunne vi lese om lengsel, kjærleikssorg, forelsking, brot, krangel og kven som var saman med kven, i tillegg til at vi lærte alle tabuorda vi ikkje fekk lov å bruke heime. Dei penaste jentene og kjekkaste gutane fekk namna sine krota inn ekstra mange gonger på veggen. Vi små lærte mye om livet og samfunnet, og vi skjønte fort at det var ikkje alt som skulle snakkast om.

Etter at orda og teikningane var krota godt inn i veggen, lot dei seg ikkje fjerne, med mindre ein gjekk på med høvel, og det var det ingen av oss som hadde. Det stod der for evig og alltid, som mjølkerampa, og den dagen ho vart rive, forsvann også det nedskrivne. Dette var den tidas møteplass, sosiale medium, med stutte meldingar og teikningar som passa ordlyden. Eit hjarte tydde kjærleik, berre ord utan teikning kunne vere alt frå privat sorg til offentleg nyhendesak.

Dei som skreiv, visste at det vart lese av fleire, med funksjon å fortelje siste nytt, gi hint om forelsking og tips om faste forhold. Veggen på mjølkerampa hadde sin eigen sjanger, med eigne kodar, teikningar og symbol, eit rampetwitter-system, eller rampekvitter, som J. Hammershaug (@hammershaug) kalla det på Twitter, krota inn på ein offentleg vegg som meldingane på Twitter og Facebook i dag. Medan meldingane på vår tids sosiale medium fort blir overskrivne av nye meldingar, lesarane mistar fort ei melding dersom dei ikkje held seg på nettet heile tida, heldt rableria på mjølkerampeveggen seg stabile og lesbare så lenge veggen stod. Det var ingen hast med å sjå dei siste skribleria, dei forsvann ikkje ut i lufta, sjølv om det vart skrive nytt på veggen. Det var alltid plass på veggen til meir rabling. Kreativiteten var det ingenting å utsette på, anonymt fekk mange mot til å skrive både det eine og det andre.

Rampa stod der i generasjonar, veggen vart fylt med tankar og opplevingar, eit sosialt medium der meldingane vart krota ned og ikkje borttvitra, men heldt seg levande på veggen som rampetwitter. Mjølkerampa er borte i dag, men sjangeren lever vidare på den digitale veggen:

"Heretter skal jeg karve alle mine tweets inn i den lokale mjølkerampa. #evighetskvitter" - sagt av @hammershaug etter mjølkerampetvitring på Twitter.

Kulturmøter, kulturidentitet og musikk

2010-09-09T17:01:00.003+02:00

I Kommunikasjon og kultur, KK1, arbeider vi med kulturforståelse, kulturidentitet og kulturmøter. I dette faget bruker vi ikke Facebook, men elevene har egne blogger, i tillegg til at klassen har sin har egen fagblogg administrert av meg, som klassens faglærer. På klassens fagblogg legges lenker, lekser og oppgaver.

Nasim Karim fra Drammen, forfatter av boka; Izzat for ærens skyld, besøkte kultur og kommunikasjonsklassene sist torsdag, der hun snakket om utfordringene ved å være annengenerasjons innvandrer, født i Norge av pakistanske foreldre, vokst opp i en pakistansk kultur med norsk kultur på skolen og ute blant venner. Hun omtaler seg selv som norsk-muslim, og fortalte om episoder sønnen hennes, som altså er tredjegenerasjons innvandrer, hadde opplevd, fordi han er født med noen flere pigmenter i huden enn norske barn av norske foreldre. Shazia Sarwar skrev om liknende episoder i sin kronikk i Aftenposten i mai; Nøkkelen til det norske. Elevene ble bedt om å sammenlikne disse to, oppgaven ble lagt ut på fagbloggen i KK1, og svarene skulle de skrive på bloggene sine.

Med disse to; Nasim Karim og Shazia Sarwar, fikk elevene høre og lese om kulturidentitet, kulturmøter og kulturforståelse, i begge tilfellene ble barn stigmatisert ut fra hudfarge og navn, og ikke sett på som norske, selv om de er født og bor i Norge med norsk tradisjon, norske venner og prater norsk.

Elevene blogget om temaet og leste opp egne innlegg i samlet klasse, deretter la de inn kommentarer på hverandres blogginnlegg, en god øvelse i å observere, lese og lytte, ta stilling til og svare på andres meninger og innspill.

Etter at elevene har lyttet, lest, reflektert og skrevet, er det å ønske at vi med dette temaet og bloggingen, lenket til Facebook og Twitter, vil være med på å bidra til større kulturforståelse i et kulturfellesskap med så mange ulike kulturer.

Katharina i KK1 fant fram til musikk på Spotify som passet temaene, klassen lyttet til STING med Englishman In New York mens de blogget om kulturforståelse, kulturmøter og kulturidentitet. Spotify er et sosialt medium med egen delingskultur av musikk, musikk som kommuniserer innen alle kulturer.

Dette innlegget står også på skolens prosjektblogg.

Ord for dagen

2010-09-08T19:37:00.005+02:00

Jeg liker å åpne norsktimene med Ord for dagen, det er en fin måte å markere at timen er i gang på, all oppmerksomhet rettes mot den eleven som har ordet den dagen; eleven som har fått i oppdrag å finne et egnet sitat, et kort dikt eller et ordtak å framføre for hele klassen. Dette går på omgang, vi følger klasselista, slik at alle får muligheten til å komme med sitt ord, og jeg opplever elevene liker denne måten å begynne timene på.

Sist norsktime hadde Silje i 1STA ansvaret for Ord for dagen, hun hadde valgt ett enkelt ord: FRAMSNAKKING. Etterpå forklarte hun hva som lå i dette ordet, og vi fikk alle en god påminnelse om hvor viktig det er å snakke positivt om andre. På Facebook finnes en egen side som heter FRAMSNAKKING, der det i skrivende stund er 113 042 medlemmer. Siden denne klassen har egen norskguppe på Facebook (lukket gruppe), så vi på denne Facebook-siden og brukte litt tid på den, de fleste elevene kjente til siden og mange var allerede medlemmer. Positivt prat, positiv feed-back, viktigheten av ros og det å bli sett, var noe av det elevene nevnte som viktig for alle mennesker.

Deretter la Silje ut følgende kommentar på klassens faggruppeside på Facebook: "Dagens ord er frammsnakking :0)
snakk positivt om andre selv om de ikke er til stede"(sitat fra Silje, 1STA).

NRK-P1 sendte 30.08.2010 i programmet, Norgesglasset, et kåseri om årets framsnakkar, noe som gikk rett inn i Siljes valg av Ord for dagen. Denne lenken la jeg ut på klassens Facebook-side i norsk, slik at elevene selv kan høre på radiokåseriet om framsnakking og eventuelt kommentere.

FRAMSNAKKING - et ord til ettertanke, refleksjon og som grunnlag for egne holdninger resten av skoledagen, skoletiden og livet ut.

Dette innlegget er også publisert på skolens prosjektblogg.

Facebook i VG1

2010-09-07T13:34:00.004+02:00

Vi er i gang med egen gruppe på Facebook i norsk VG1, ikke en åpen side der alle kan se hva som skrives, men en lukket gruppe bare for inviterte medlemmer. Det betyr at det som skrives er synlig kun for noen få utvalgte, og ikke noe som vises for andre enn dem som tilhører gruppen. For noen kan det kanskje oppleves utrygt hvis alt som skrives på en fagside er åpent og tilgjengelig for alle, derfor bestemte vi som fikk tildelt IKT-prosjektmidler fra Buskerud Fylkeskommune for å se på bruken av Facebook i undervisningen, at Facebook-faggruppene i norsk og engelsk skulle være lukket. Formålet med en slike gruppe er å få elevene til å være faglig aktive og vise engasjement, da er det viktig at ingen ytre faktorer skaper hindringer for kreativitet og innsats.

Denne fagsiden skal brukes som et verktøy i undervisningen sammen med andre undervisningsformer, elevene vil kunne bruke den som et diskusjonsforum, lese og kommentere lenker fra aviser, Tv og YouTube, kommentere fagstoff lagt ut som lekse, samt ulik informasjon fra lærer. Elevene har også anledning til å poste egne oppslag på veggen, selvfølgelig faglig relatert. Det er ikke tenkt å bruke Facebook i stedet for den vanlige læringsplattformen, men som et tillegg. Facebook skal altså ikke erstatte læringsplattformen It's learning.

Den første oppgaven elevene fikk, var å skrive hva de ønsket å gjøre i nynorsktimene framover. Dette skulle de skrive på nynorsk, noe som gjorde at de fikk brukt sidemålet sitt, og at norsklærer samtidig kunne få et inntrykk av nivået i nynorsk.

Etter å ha gått gjennom det utvidede tekstbegrepet; sammensatte tekster og nye muligheter på nettet med for eksempel blogg, sms og msn, ble elevene oppfordret til å diskutere i kommentarfeltet positive og negative sider de moderne medier gir for folk flest til å få publisert egne tekster på nettet. Her viste elevene at de har egne meninger om det som skrives offentlig, en konstruktiv debatt som vi fortsatte i timen ved å se på alle kommentarene i samlet klasse. Facebook ga her alle muligheten til å ytre seg, alle kom til orde, ikke bare de som er mest aktive muntlig, men alle fikk fred og ro til å tenke seg om og legge inn egne kommentarer, den ene like raskt som den andre, og kommentarene kom fram på rad og rekke. En skriveaktivitet som bidrog til videre debatt og muntlig aktivitet resten av timen.

Dette innlegget er tidligere publisert av meg på prosjektbloggen vi har opprettet på skolen vår i forbindelse med tildeling av IKT-prosjektmidler fra Buskerud Fylkeskommune.

Kvifor Facebook?

2010-08-25T01:02:00.000+02:00

Eg står i klasserommet, har akkurat lært namna på elevane i den nye VG1-klassa mi, og tek til å orientere om Facebook-prosjektet som vi har fått midlar til frå Buskerud Fylkeskommune, eit av IKT-prosjekta for skuleåret 2010/2011. Forklarer at vi skal bruke Facebook aktivt i timane, og at formålet med prosjektet er å sjå nærare på korleis Facebook kan brukast i læringsarbeidet.

Den store entusiasmen blant elevane let vente på seg, eg merkar ei avventande haldning i klasserommet. Fint, tenkjer eg, bra dei er kritiske og ikkje godtek alt med ein gong. "Kvifor skal vi bruke Facebook, er det ikkje nok med It's learning?", kjem det frå ein av elevane, medan ein annan spør: "Trur du ikkje vi da lettare går inn og sjekkar vår eiga Facebook-side i timane, når vi likevel er på Facebook?".

Eg ser meg rundt, kjenner at eg blir litt overraska over akkurat desse innvendingane frå elevane, hadde kanskje ikkje venta det, trudde dei skulle vise litt meir entusiasme. Dei fleste er jo på Facebook, det er der dei er, det er naivt å tru noko anna. Samstundes er eg glad for å bli møtt med kritiske innvendingar så tidleg i skuleåret, og til og med frå ei fyrsteklasse på vidaregåande som ikkje er varm i trøya på den nye skulen sin enno, dei har knapt vore elevar her ei heil veke. Det er jo dette vi freistar å lære elevane; den kritiske haldninga som gir rom for ulike meiningar og gjensidige utfordringar, det er derifrå dei djupe diskusjonane kjem. Likevel var eg ikkje heilt førebudd på å bli presentert for akkurat desse spørsmåla, ein augneblink nølte eg litt, klart elevane hadde rett i det dei sa, og inst inne hadde eg nok tenkt same tanken sjølv også.

Frå desse gode innspela valde eg å gå vidare på det positive vi kunne oppleve ved å bruke Facebook aktivt i timane, på same måten som eg forklarte at eg brukar tavla, projektor og les opp frå boka, alt etter kva slags emne som blir gjennomgått og arbeidsform som blir valt. Facebook er altså eit verkty på lik line med andre måtar å undervise på, arbeide på og lære seg fagstoffet på. Sjølvsagt er freistnaden stor for å gløtte innom si eiga Facebook-side for å sjekke siste nytt, men så lenge det blir gjort utan å miste fokus, så har eg ingen ting å innvende på det. Eg vel å stole på at dei ikkje let Facebook-oppdateringar og -hendingar forstyrre seg i arbeidet, men brukar sine eigne Facebook-erfaringar positivt på Facebook-fagsida. I dette ligg gjensidig respekt for det arbeidet som blir gjort i timane, ei positiv innstilling til dei gjeldande reglane i skulen og den forma undervisninga blir gjennomført i. Eg stolar på elevane mine, respekt avlar respekt.

Etter at elevane hadde hørt denne forklaringa, fekk eg fleire samtykkande nikk. No var ikkje meininga mi berre å oppnå semje, sjølvsagt kan dette diskuterast og det er ikkje eintydig positivt, men vi må saman sjå utfordringane og takle hindringane, det er einaste måten vi kan oppnå eit godt arbeidsfellesskap på. På same måten som elevane rettar seg etter skulekvardagen, må skulen rette seg etter den kvardagen elevane er ein del av. Her gjeld det å vere vidsynt, for båe partar. For korleis kan skulen oppnå kontakt med dei unge og få dei med på laget sitt, viss han ikkje viser interesse og respekt for den daglege arenaen deira?

Elevane såg etter kvart moglegheitene her og vart positivt innstilt på å prøve ut dette prosjektet. Vi prata litt rundt multitasking, elevane følte seg nok oppstykka og fragmentariske i måten dei arbeidde på, likevel meinte dei at dei greidde å arbeide konsentrert. Eg vedgjekk at eg sjølv har same opplevinga, at eg gjer det same, altså multitaskar, og vi fekk til ein god dialog om ulike sider rundt dette. Nettopp difor har eg tru på den faglege Facebook i timen, med stutte kommentarar, deling av opplysningar, fagstoff, forklaringar, invitasjonar og lenkjer som viser til nyhende og aktuelle saker som kan knytast opp til kompetansemåla i læreplanen. Det faglege blir styrka med ny bruk av Facebook, i ein skulekvardag som tek omsyn til elevane og deira digitale kompetanse.

Nytt Facebook-skuleår!

2010-08-18T21:11:00.000+02:00

Attende på jobb, til arbeidspulten min, kollegaene mine, kaffekanna på personalrommet, vaktmeistaren som alltid er like blid, nybona golv og reine klasserom. Eg kjenner det er godt å byrje att, førebu meg og vente på elevane. Likevel er eg spent på å møte nye elevar, alltid er eg det, kvart år den same kjensla, går ikkje over sjølv kor mange år eg har arbeidd i skulen, "glegruar" meg på ein måte. Eg veit det vil bli bra, at alt vil gå seg til, etter nokre dagar. Det er berre litt kaos i starten.

Dette skuleåret blir ekstra spennande. Skulen har fått prosjektmiddel frå Buskerud Fylkeskommune for å sjå nærare på bruken av Facebook i læringsarbeidet, eit prosjekt eg og kollega Anita Storm Olsen skal arbeide med i felles klasse. Eg tek meg av Facebook i norskfaget, Anita vil bruke det i engelsk. Vi er spent, det er i VG1 vi skal bruke Facebook aktivt i faga våre.

Sia vi ikkje kjenner desse elevane enno, må vi bruke litt tid på å sette dei inn i prosjektet. Kva gjer vi dersom nokre nektar eller ikkje er på Facebook? Vi kan ikkje tvinge dei. Eller viss nokre ikkje er komfortable med at andre ser det dei skriv? Dette er problemstillingar vi må ta omsyn til og som kan bli ein realitet, elevane våre kan vere skeptiske til å dele offentleg sine eigne kommentarar. Kva gjer vi da?

Eg har erfaring med bruk av Facebook i VG2, der var alle elevane på Facebook, og det var slik sett ikkje noko problem å opprette eiga fagside dei skulle publisere og kommentere på.

Foreldra må også orienterast, dei skal vere orienterte om det vi driv på med. Det er mange omsyn å ta, difor er eg spent, på mitt nye Facebook-skuleår! Ønsk meg og oss lykke til!

Facebook i undervisningen

2010-07-02T08:03:00.000+02:00

Skrev et innlegg om Facebook i undervisningen som ble publisert i Aftenpostens debattsider, tirsdag 22.06.2010, under tittelen Facebook i timen. VG Nett fulgte opp med bruker Facebook i undervisningen samme dag, etter først at Drammens Tidende hadde skrevet om Facebook i norsktimen.

Fordjupingsemnet i VG3

2010-06-03T08:50:00.000+02:00

Skuleåret nærmar seg slutten, planlegginga av norskfaget for neste år er i gang, berre ein sommarferie ligg mellom VG2 og VG3. Elevane blir førebudd for kommande skuleår med lesing av fordjupingsemnet som er eitt av kompetansemåla i norsk VG3:

•gjennomføre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne

Her på skulen har norskseksjonen bestemt at fordjupingsoppgåva skal vere individuelt arbeid, likedan å definere omfanget til om lag tre verk innan eit sjølvalt emne. Vurderinga skal baserast på to skriftlege innleveringar og ei munnleg framføring på skulen til hausten. Dermed er vurderingsgrunnlag sikra innan alle tre disiplinane i norsk; hovudmål, sidemål og munnleg. Dette skal gå føre seg i fyrste termin, og vil vere gjeldande for karakterane der. Innan skuleåret er slutt i VG2 skal elevane fylle ut eit skjema der dei svarar på kva slags tankar dei har om fordjupingsoppgåva og kva dei skal lese i sommarferien. Dette er for å sikre at elevane er i gang med fordjupingsarbeidet innan skuleåret tek til i VG3.

Pensumet elevane skal lese, altså leggje opp i fordjupingsemnet, er tre bøker, pluss noko faglitteratur. Det vil bli vist indiduelle omsyn ved omfanget av desse bøkene, er det svært tunge verk, kan det vere nok med to hovudbøker, pluss faglitteratur eller sekundærlitteratur. Er det lettare lesnad, som til dømes stuttare verk (talet på sider) innan til dømes barnelitteratur, må lesne bøker aukast, alt etter omfanget. Det er viktig å vise skjønn her, slik at ikkje nokre elevar kjem ut med tyngre oppgåver enn medelevane sine, eller at det blir ei meir lettvint løysing for andre. Eit par av "verka" kan også vere film, dersom elevane til dømes vel å arbeide med filmadaptasjon som emne. Dessutan må artiklar og lenkjer frå internett også handsamast som såkalla verk, det er viktig å finne ein måte å telje "sider" på.

Den fyrste oppgåva elevane skal gjere til hausten, blir ei totimars innlevering i sidemål på skulen, der dei skal skrive ein førebels presentasjon av korleis oppgåva skal gjennomførast, kva dei skal leggje vekt på, granske nærare og kva slags resultat dei ønskjer å oppnå. Dei skal her presentere dei viktigaste hovudlinene i stoffet dei har lese og arbeidd med fram til denne tida. Denne oppgåva skal få elevane til å reflektere rundt sitt eige val og kor langt dei har kome i prosessen. Sidemålskarakteren let seg også sikre her.

Sjølve hovudoppgåva blir heildagsprøva i hovudmålet noko seinare på hausten, der læraren formulerer ei problemstilling til kvar einskild elev på bakgrunn av det emnet eleven har valt og seier han/ho vil granske. Grunnlaget for dette har læraren frå fagsamtalar, utfylling av skjemaet før sommarferien, og presentasjonen av emnet i sidemålsinnleveringa. Dette tel som ei heildagsprøve i norsk hovudmål.

Nærare jul skal elevane gjennomføre ei munnleg framføring på om lag 10 minutt framfor norsklæraren og heile klassen, dette skal vere ein samansett tekst.

Elevane vil få tolv norsktimar til førebuing og rettleiing i fyrste termin til fordjupingsemnet, men må rekne med å arbeide ein god del utanom desse timane for å kome i hamn med refleksjonane til dei to skriftlege oppgåvene og klargjeringa av den munnlege presentasjonen.

Sia det er mye som skal lesast i fordjupingsemnet, og at vi i norskseksjonen vel å gjennomføre dette kompetansemålet såpass tidleg på hausten, er det naudsynt at elevane har klart tema og bøker på slutten av VG2 og kjem i gang med lesing av verka allereie før skulestart i VG3. Frå tidlegare erfaringar veit vi det tek tid å lese og setje seg inn i fleire verk innan eit gitt emne, skal oppgåva bli bra, krev det innsyn, refleksjon og evne til å trekkje liner til fleire felt som kan brukast til drøfting av ei oppgitt problemstilling. Dette får den eleven som har arbeidd grundig høve til å vise på heildagsprøva og i den munnlege framføringa. Som i alt anna arbeid er det viktig at elevane sjølve vel det dei skal arbeide med, det må fyrst godkjennast av norskæraren som norskfagleg emne (innan sommarferien) for å sikre den faglege kvaliteten.

Chattespråk

2010-05-29T06:43:00.000+02:00

"Det heter chattespråk", kom det høyt og tydelig fra Karoline bakerst i klasserommet, vi snakket om språket vi bruker på Facebook, MSN og SMS i norsktimen. Chattespråk, jeg smakte på ordet, Karoline hadde satt navn på Facebook-, MSN- og SMS-stilen. En uttrykksmåte forstått og brukt av den gruppen som ER på disse fora, der selve språket understreker det inkluderende fellesskapet.

Jeg ble nysgjerrig på språket elevene bruker på SMS og Facebook og bad dem komme med eksempler. Forslagene kom, så mange at jeg mistet oversikten. Igjen kom Karoline til hjelp: "Jeg skal skrive dem ned til deg", sa hun, og rev av en bit fra rutearket hun hadde foran seg. Jeg bad henne også å notere ned forklaringene, hadde mistanke om at noen av forkortelsene ville være ukjente for meg.

Jeg spurte elevene om de konsekvent benyttet disse forkortelsene og sammentrekningene, de kunne fortelle at det ble mest brukt til dem de visste forstod det og selv brukte det. Hvis de meldte eller chattet(for å bruke gruppespråket) med noen utenfor denne kretsen, som foreldrene sine, lot de være å bruke dette språket og heller skrev hele setninger med full tegnsetting. Derfor kan dette chattespråket, ved siden av at vi kan si det er en egen sjanger, også kalles gruppespråk. Interessant, en form for prat, brukt innen bestemte grupper, som en digital dialog.

Selv om jeg følger noenlunde i den digitale verden og kan de enkleste symbolene som for eksempel smilefjes, eller "smileys", som jeg også bruker når jeg chatter og sender SMS, måtte jeg innse at selve chattespråket er en sjanger jeg ikke har nok innsikt i og kunnskaper om. Her er forkortelsene jeg fikk fra Karoline og klassen min, blandet drops, jeg tar med alle her, selv om det sikkert finnes flere:

lol --> Laughing out loud
ins --> ikke noe stress
elns --> eller noe sånt
seff/cf --> selvfølgelig
ddma? --> du driver med da?
dd? --> du da?
btw --> by the way (forresten)
ftw --> for the win
brb --> be right back
tnk --> takk
snx --> snakkes
omg --> oh my God
roflmao --> rolling over floor laughing my ass off
stfu --> shut the fuck up
wtf --> what the fuck
ttt --> ting tar tid
ttyl --> talk to you later
cu --> see you
ioh --> in one hour
fyi --> for your information
asap --> as soon as possible

Jeg er ikke flau for å si at de fleste forkortelsene trengte jeg forklaring på, derfor var jeg stolt da jeg kunne skrive på tavla TGIF, en forkortelse jeg bruker sammen med mine venner og følgere på Facebook og Twitter, og spørre elevene om de visste hva det stod for. Dette var heller ukjent for dem, at Thank God it's Friday ble brukt på Facebook og SMS, selv om de nok hadde hørt om TGIF fra restaurantkjeden.

Igjen kan vi snakke om gruppespråk, vi eldre brukere av samme digitale arena har vel da vår sjanger og våre ord vi bruker, et levende digitalt språk innen vår alders- og interessegruppe, slik som ungdommen har sin sjanger og stil. Nettopp derfor ble kanskje forkortelsen TGIW lansert av en av mine venner på Facebook for en tid tilbake, opprinnelig tenkt som Thank God it's Week-end, men som ble til Thank God it's Work av en annen Facebook-venn som skulle arbeide hele Week-enden. Morsomt og kreativt, det samme med IIRF?, som ble lagt fram på Twitter som svar på TGIF. Tar du den? Det gjorde ikke jeg med en gang heller, men Is it really Friday? er en god forkortelse når week-enden nærmer seg.

ddma? snx. ins. cu. btw jeg heller tror jeg holder meg til hele setninger, store og små bokstaver og full tegnsetting, tatt i betraktning den gruppen jeg tilhører. fyi. Må innse at ttt. ;-)

Det norske språket i dag

2010-05-25T19:15:00.000+02:00

I mine norsktimer ønsker jeg å lære elevene om det norske språket i dag, jeg ønsker å bevisstgjøre dem i bruken av det norske språket, språkhistorien vår og den makten språket kan ha på oss. Vi har lest om Aasen og Knudsen, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe, Garborg og Vinje, alle var bevisste språkmennesker. Språksituasjonen i dag diskuteres ofte, heftigere foran hver sidemålsinnlevering, også på klassen fagside på Facebook, som da elevene leste og kommenterte Berit Rekves kronikk; Meirspråkleg glede. Her fikk elevene være delaktige i den levende språkhistorien om våre to skriftspråk, om bakgrunnen for at de i dag må skrive på hovedmål og sidemål og konsekvensene av likestillingsvedtaket fra 1885. Ved at de selv kommenterte denne teksten, ble de selv tydelige eksempler på at språkdebatten har holdt seg levende gjennom 125 år.

I vår arrangerte Aftenposten kronikkonkurransen Det norske språket i dag, en kronikkonkurranse åpen bare for kvinnelige skribenter. Vinnerne omtaler ulike sider ved det norske språket, som språkstriden mellom nynorsk og bokmål, diskriminering og helse. Tredjeplassen fikk Marit Lajord (19 år) fra Vang i Valdres, Shazia Sarwar (35 år) fra Oslo mottok andreplassen, og førsteplassen gikk til Mette Grøholt (46 år), også fra Oslo.

Dagens elever er en del av og daglige brukere av det norske språket, derfor valgte jeg å fortsette refleksjonen fra kronikken til Berit Rekve ved å legge ut lenkene til de tre vinnerne i Aftenpostens kronikkonkurranse på Facebooksiden med oppfordring til elevene om å kommentere. Den første de kommenterte, var Nøkkelen til det norske av Shazia Sarwar, om hvordan språket kan brukes til å stemple og ydmyke i stedet for å inkludere. Shazia Sarwar viste til egen opplevelse, da sønnen som førsteklassing måtte fylle ut skjema for minoritetsspråklige, selv om han snakket norsk og hadde vokst opp i et hjem hvor det ble snakket norsk. Elevene leste og skrev, de var fullt konsentrerte, og stillheten i timen fortalte meg mer enn ord at dette var et tema de fant interessant og hadde meninger om. De fleste har venner med innvandrerbakgrunn og erfaring med klasser hvor det går elever med utenlandsk navn og mørkere hudfarge enn dem selv. Mitt håp var at de ved å lese denne kronikken ble bevisste på egne og andres holdninger overfor mennesker med annen bakgrunn. At det slett ikke er noen sammenheng mellom det å ikke se norsk ut og ikke beherske norsk "godt nok". At språk er makt; "Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk»", skriver Shazia Sarwar i kronikken. Jeg skulle ønske denne kronikken og elevenes kommentarer på Facebook kunne bidra til mindre stigmatisering, sterkere integrering med likeverd og respekt for våre nye landsmenn og deres etterkommere.

Den andre kronikken, vinneren i årets kronikkonkurranse, er skrevet av Mette Grøholt og handler om De stumme plagede, om plager uten språk, om det å ha vært dødssyk pasient som skal leve videre med sin opplevelse av å ha vært døden nær, om de plagene hun har opplevd og som det ikke finnes språk for. Her ble elevene delaktige i en verden de sier de selv ikke har opplevd, men kommentarene deres viste at det gjorde noe med dem å lese denne opplevelsen av å ha blitt presentert for et landskap uten språk.

Den neste kronikken, Ta Noreg med storm, av Marit Lajord, ligger også ute på fagsiden på Facebook klar for lesning og kommentering. Denne teksten blir som en direkte oppfølger av Berit Rekves kronikk, da den fokuserer på språksituasjonen i dag med to skriftspråk og skrevet av en elev i videregående skole. Det skal bli spennende å se hva elevene skriver i sine kommentarer etter å ha lest Marit Lajords tekst om kjærligheten til språket og om diskusjonen som holder språket levende. At kronikken er skrevet på nynorsk, gjør at elevene må kommentere på nynorsk, som er denne klassens sidemål. Slik er de igjen med på å holde liv i det norske språket og språkdebatten.

Som norsklektor er jeg opptatt av det norske språket i dag. Som pedagog er jeg opptatt av å få mine elever interessert i det norske språket i dag. Som underviser bruker jeg aktuelle tekster fra avisene som elevene skal lese og kommentere for å bli bevisste på det norske språket i dag. Derfor bruker jeg Facebook i norsktimene som eksempel på det levende norske språket i dag.

Elevane skriv

2010-05-14T07:45:00.000+02:00

Eg kjem inn i klasserommet, elevane er på Facebook, dette gjer noko med meg, det gjer meg glad. Som norsklektor er eg glad for all skriftleg aktivitet elevane held på med, og Facebook har gjort at alle er delaktige i ein aktiv skrivekultur. Også dei som ikkje er så glad i å skrive, dei skriv på Facebook og brukar språket aktivt.

"Me' feisbukk så skriv jæi iallfall noe, - 'vær dag!" sa ein elev til meg under fagsamtala i norsk. Eleven vreid seg på stolen, var tydeleg utilpass med situasjonen, visste like godt som meg at norsk skriftleg slett ikkje var hans sterkaste side, då eg spurte om han skreiv noko utanom norskfaget. Herleg, tenkte eg, han skriv jo. Eg kunne reist meg opp og ropt høgt, men tenkte meg om, såg på eleven og sa: "Jamen, da skriv du jo, held fram med det, skriv på Facebook!" Etter kvart kom det fram at eleven skriv mye, han sender SMS, brukar MSN og skriv dagleg mailar til norske og utanlandske fotballklubbar og supporterar. Vi kom fram til at han er ein særs aktiv skribent, ein ekte skrivar. Fagsamtala enda med at eleven såg på seg sjølv som ein skrivande person, og at det skriftlege språket er noko han meistrar.

Etter fagsamtala vart eg trygg på at eleven likar å skrive, at Facebook er staden han skriv, der føler han seg heime. Tidlegare hadde eg sett og opplevd, og han hadde sjølv gitt uttrykk for, at han hadde problem med å formulere seg i norsk skriftleg. Med styrt Facebook-aktivitet i norsktimane fekk eg snudd denne eleven til å bli delaktig i ein aktiv skrivekultur, der han er med og skriv, og ikkje den som sit og stirrar ut av vindauget, stønnande, ventande på at timen skal vere over, med berre nokre få liner lagra som svar på ei oppgåve.

Etter at vi oppretta fagsida i norsk på Facebook skal eg seie han har skrive, både på hovudmål og sidemål. Ivrig tastande i timane har eg opplevd å sjå frustrasjonen over å ikkje få til noko glid over i ei slags skrivekløe, der den ekte gleda har lyst ut av ansiktet hans over å produsere noko i norsk skriftleg. Da er det moro vere norsklærar da! Plutseleg er han ein naturleg del av den skrivande gruppa. Jøje meg, tenkte eg i ein av timane, der eg gjekk rundt og såg inn i skjermane, elevane skriv, og dei har ikkje lyst til å slutte. "Dette var gøy!" sa ei av dei flinkaste jentene, snudde seg og såg opp i ansiktet mitt med eit stort smil. "Yess", sa eg til meg sjølv, "dette funkar, elevane skriv!".

Eg har kjørt ulike opplegg og tema i norsktimane på Facebook, der målet for timen har vore skriving, anten på bokmål eller nynorsk. Med fagsida i norsk på Facebook har det vore lett å bruke Facebook som dagleg aktivitet, både i timane og som lekse. Det treng ikkje ta heile timen, berre ein liten del av timen er nok, til små oppdateringar og kommentarar. Med eiga fagside har eg også lettare tilgang til å sjå og kontrollere kva elevane skriv, at det dei gjer faktisk har fagleg relevans. Sia desse elevane har nynorsk som sidemål, har eg også bedd dei om å kommentere på nynorsk, som da dei fekk i oppdrag å gi attendemeldingar på Berit Rekves kronikk i Aftenposten i samband med 125-årsdagen for jamstellingsvedtaket, lagt ut som lenkje på norsksida på Facebook. Stas var det å få kommentarar og attendemeldingar frå forfattaren sjølv, Berit Rekve, i kommentarfeltet på fagsida. Kan lese om dette her på bloggen. Gildt er det også å få kommentar frå Gøril Grov Sørdal i Språkteigen, slikt likar vi.

Det viktigaste er at elevane skriv, brukar språket aktivt og freistar å formulere seg, anten det er på hovudmålet eller sidemålet. Vi har snakka om at Facebook er ein eigen sjanger, stuttare og kjappare i formuleringane enn det vi nyttar i vanlege skulestilar. Men eg har lagt vekt på, og vorte einig med elevane om, at på fagsida vår på Facebook brukar vi eit ordentleg språk, vi uttrykkjer oss pent, og vi skriv utan å støte eller trakassere noko eller nokon. Personvernet må vi alle streve for å ivareta. Språket skal vere sakleg, kommentarane skal vere tydelege og forståelege for alle, grunngitte og velformulerte. Høfleg uttrykksform er sjølvsagt. Dette er vi einige om også må gjelde ved skriving i eigne profilar på Facebook. Slik sett verkar denne aktiviteten oppdragande og dannande for ein samla aktivitet på nettet. Det har også vore lettare å be elevane gå ut av Facebook i dei timane vi ikkje nyttar det, sia det er ein del av undervisningsmetoden i andre timar.

Som lærar er eg ikkje ven med elevane mine på Facebook, altså dei har ikkje tilgang til mi profilside. Fagsida på Facebook er oppretta med meg som administrator, der elevane mine er tilhengjarar. Morosamt er det at denne fagsida på Facebook i dag nærmar seg 70 tilhengjarar, noko som tyder på at fleire enn elevane er interesserte i Facebook i norskundervisninga. Eg nyttar Facebook som supplement til læringsplattforma It's learning, det kan verke tungvint, men aktiviteten på Facebook og den tovegskommunikasjonene Facebook opnar for, gir fleire moglegheiter og raskare attendemeldingar enn det læringsplattforma gir. Hinderet i å bruke Facebook er at det er ope og tilgjengeleg for alle, noko som gjer at det ikkje passar til alle slags kommentarar og faglege attendemeldingar. Dei konstruktive og faglege meldingane må difor skrivast andre stader. Det som er skrive på nettet blir der, og det er ikkje sikkert det er så moro for ein elev tretti år fram i tid å sjå kva slags fagleg melding han eller ho fekk av norsklæraren sin på vidaregåande. Når eg kommenterer på Facebook, har eg som strategi at eg berre kommenterer positivt og oppmuntrande, utan kritikk og korreksjonar, den faglege attendemeldinga til kvar einskild ventar eg med til fagsamtalar og skriftlege vurderingar. Målet er å auke og ivareta skrivegleda hos elevane, verken bryte ho ned eller gjere ho offentleg.

Mi erfaring med Facebook i timane er at elevane skriv og brukar språket aktivt. Når dei kommenterer og legg ut oppdateringar, er dei aktive i ein skriveprosess, der dei må ta stilling til korleis dei uttrykkjer seg, kva slags ord dei vel å bruke, kva slags setningsformuleringar dei tek i bruk, og kva slags signal dei sender ut. Dette gjer at dei må reflektere over og bli medvitne om eigen språkbruk som kjem godt med til seinare bruk, ikkje berre i norskfaget. Det er ikkje naudsynt å skrive så langt for å få skrivetrening, det viktigaste er skriveprosessen i det å vere aktive kommentarbidragsytarar på Facebook.

Eg valde å gå inn der elevane er, på Facebook, og bruke dei moglegheitene Facebook gir i ein aktiv skrivekultur. I staden for gong på gong å mase og be elevane gå ut av Facebook, tok eg tak i dei der dei er og ba dei skrive. Dette har gitt meirsmak, meirskriving og meirspråkleg aktivitet. "Må værra her, kan'ke gå glipp av de kule norsktimene dine, vettu!", sa ein av elevane til meg på veg ut etter ei skriveøkt som opna med idémyldring på Facebook og avslutta med vanleg oppgåveskriving og innlevering. Med eitt kom orda i songen for meg: "da er det morosamt å leva", eg nynna og song for meg sjølv. Og elevane skriv.

Jamstellingsvedtaket - 125 år

2010-05-12T00:21:00.000+02:00

Det var ikkje noka småskore forsamling som vedtok jamstellingsforslaget, skriv leiar for Mediemållaget og Dei nynorske mediedagane, Berit Rekve, i Aftenposten i sin kronikk i samband med at det, den 12. mai i år, er 125 år sia Stortinget gjorde jamstellingsvedtaket som sidestilte landsmålet med "det almindelige Skrift- og Bogsprog", berre 12 år etter at Ivar Aasen gav ut Norsk Ordbog. Det "nye" norske skriftspråket var ikkje tatt i bruk av mange, skriv Berit Rekve, Noreg var heller ikkje noko rikt land, "likevel gjorde Stortinget med stort fleirtal det demokratiske prinsipvedtaket om å gjera den norske språkarven, slik han hadde nedfelt seg i målføra, til offisielt skriftspråk i landet".

I norskklassa for VG2 arbeider vi no med nasjonsbygging og identitetskjensle, det er heller ikkje noka småskore forsamling, ein gjeng livate ungdommar i vidaregåande som traust testar ut bruk av Facebook i norsktimane. Har skrive om det, mellom anna i det førre innlegget mitt her på bloggen. Vi har ikkje vore inne på jamstellingsvedtaket i språkhistoria enno, da kompetansemåla i læreplanen set streken ved 1870.

Med Berit Rekves kronikk fekk vi eit framifrå høve til å ta opp språkdebatten nett no, fordi ho i kronikken trekkjer opp historia rundt jamstellingsvedtaket og striden vi har i dag, som følgje av vedtaket. Fyrst las vi heile kronikken høgt i samla klasse, deretter fekk elevane beskjed om å kommentere i kommentarfeltet på Facebook, direkte under lenkja til kronikken. Dette tvinga elevane til å reflektere over kva dei har lese, kva som stod i kronikken, og kva det vart fokusert på. Facebook opnar for dialog, der ein kan både kommentere og gi direkte attendemeldingar til kvarandre.

Eg la ut lenkja på Facebooksida i norsk, slik at elevane kunne kommentere direkte på innhaldet i kronikken der. Dermed fekk dei høve til å vere med og debattere ei aktuell sak med bakgrunn i språkhistoria. Slik sett blir datida gjort aktuell i notida gjennom Facebook, der elevane får kunnskapar om språkstriden på slutten av 1800-talet via dagsaktuell tekst publisert i Aftenposten. Ved at elevane kommenterer den aktuelle saka og uttrykkjer usemje i vedtaket om to skriftspråk, er dei med på å halde liv i språkdebatten og vise at han framleis er aktuell. Elevane blir her eit døme på det dei les om. Særs aktuelt når Berit Rekve sjølv kjem inn på Facbooksida og gir attendemelding på meiningsutvekslingane til elevane. Dette viser at bruk av aviser og dei sosiale media i undervisninga gjer det mogleg å henge med i den aktuelle nyhendeformidlinga.

Når elevane må setje seg inn i ukjent stoff for å kommentere, blir dei pressa til å ta stilling til innhaldet i teksten. Dette gir djupare refleksjon med innlæring av nytt stoff gjennom eige arbeid og tankeverksemd. Difor skulle elevane no ha skaffa seg solid grunnlag for å lære meir om bakgrunnen for at vi i dag har to skriftspråk i Noreg. Med håp om at dei kan sjå bruken av nynorsk i eit historisk perspektiv, som del av vår nasjonale kulturarv, der språkstriden følgjer den nasjonale historia. Det er ikkje noka småskore forsamling elevar som kommenterer fagleg og reflekterer over si eiga historie på Facebook.

Hvorfor Bjørnson på Facebook?

2010-05-06T21:38:00.000+02:00

Vi har fagside på Facebook. Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier er navnet på Facebooksida vår. Sida ble opprettet for å holde en tettere kommunikasjon med elevene, for å nå elevene der de er, nettopp på Facebook. Elevene bruker sosiale medier, og i stedet for hele tiden å be elevene gå ut av Facebook i timene, de er jo pålogget konstant, valgte jeg å gripe fatt i dem der de er, på Facebook.

Det startet i en nynorsktime med at elevene skulle skrive nynorsk i egen statusoppdatering, elevene likte det, og konsekvensen av en vellykket nynorsktime ble å lage en egen fagside for norskfaget på Facebook. Det har fungert bra, elevene kjenner jo Facebook fra før, så det var bare å sette i gang.

Førstkommende mandag er det muntlig høring av hele klassen om nasjonsbygging, elevene har i lekse å lese ca 30 sider i læreboka som de vil bli hørt i. NRK1 har sendt tre programmer om Bjørnson - europeeren, lenker til disse programmene er lagt ut på Facebooksida med beskjed om at dette er pensum til prøven sammen med kapitlet i læreboka. Elevene har skrevet faglige kommentarer om forfatteren og samfunnsdebattanten Bjørnson i kommentarfeltet etter å ha sett programmene, hva slags utbytte de får av å se slike programmer og hva de har lært. Jeg har vært inne og svart på elevenes kommentarer med jevne mellomrom, Facebook åpner for en toveiskommunikasjon som ikke er i læringsplattformen, derfor opplever jeg bruk av Facebook som en mer åpen og direkte kommunikasjon med elevene.

Fordelen med å legge ut lenker og be elevene se programmer på nettet, er at det ikke tar tid av skoletimene, men brukes av tiden elevene har til lekselesning. Elevene er på nettet, ser filmer og er digitale i sin hverdag og læringsprosess, derfor kan det å se en film være like opplysende som læreboka. Elevene leser, ser, søker og multitasker til seg læring på en helt annen måte nå enn for noen få år siden, før internett og sosiale medier.

På Facebook kan elevene kommentere direkte en oppdatering med kun kommentar eller lenke til et nettsted eller film, og jeg som lærer kan se at elevene har gjort leksene sine, samtidig som jeg kan kommentere raskt tilbake. Kanskje fanger det litt mer interesse for elevene når det legges ut på Facebook, og læreren kan gjøre leksene noe mer interessante for elevene ved å bruke de mulighetene Facebook har. Fordelen er igjen å nå elevene der de er, ulempen er at læreren gjør seg tilgjengelig hele tiden. Viktig blir det å sette sine egne grenser og passe på å ikke gjøre dette hver dag hele uken. Som et supplement til læringsplattformen opplever jeg Facebook som spennende, men bruker fortsatt It's learning og legger ut lekser og informasjon der i tillegg til Facebook. Noe er lettere på Facebook, som denne diskusjonen med elevene om Bjørnson. Det er enklere å gi kommentarer tilbake til flere på en gang i kommentarfeltet på Facebook enn å sende meldinger til en og en i læringsplattformen. Når elevene ikke har mulighet til å se hverandres kommentarer, vanskeliggjør det en kollektiv tilbakemelding fra læreren.

Jeg har diskutert bruk av Facebook i undervisningen med elevene, vi er enige om å bruke det med vett og ikke overdrive. Jeg, sammen med elevene, ser mulighetene og utfordringene, det er spennende å prøve ut nye metoder i faglig formidling, og Facebook er én metode blant flere. Allikevel har det sine hindringer, som for eksempel muligheten til å gå i dybden og reflektere rundt et emne, og det passer heller ikke til de større tekstene. Men det kan være en trening i å få elevene til å uttrykke seg punktlig og presist, slik at det de formidler kan forstås og inkludere flere. Dette kan elevene ta med seg når de skal skrive lengre tekster.

Kommentarene fra elevene om Bjørnson viser at Facebook kan brukes seriøst i en faglig diskusjon. Den største utfordringen, slik jeg ser det, er å alvorliggjøre et medium elevene har brukt til å leke seg i, at det som skrives på fagsida på Facebook er seriøst og skal besvares og begrunnes. Målet må også være å kunne få tak i dem som sluntrer unna, kanskje er Facebook en arena de lettere viser seg i og mottar informasjon fra. De flinke og mest aktive er raskt på Facebook og gjør det som står der, så utfordringen blir å møte dem på deres nivå. Når elevene skriver og kommenterer til hverandre om hva de har lært og ikke visste fra før om Bjørnson, så viser det at vi har oppnådd å få elevene til å reflektere over og sette ord på egen læring. Brukes det på denne måten, ser jeg Facebook som en aktiv og inkluderende læringsarena som inviterer til samarbeid og deling i undervisningen.

Glad i deg

2010-05-03T17:40:00.000+02:00

Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: "-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! - " Jeg svarer på SMS raskt tilbake: "Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!" Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen :-)

Den gode historia

2010-04-25T13:05:00.001+02:00

Kap. 8: Tekster i samtid og fortid (Lærebok: Grip teksten Norsk VG1) er eit kapittel som høver særleg godt for å kombinere den munnlege aktiviteten i timane med den skriftlege innleveringa. Ifølgje læreplanen skal elevane kunne:

· Vurdere fortellemåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenliknet med tekster fra norrøn og samisk litteratur, myter og folkediktning fra flere land.
· Tolke og reflektere over innhold, form og formål i et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk.
· Mestre ulike muntlige roller i gruppesamtaler, foredrag, dramatiseringer, presentasjoner og framføringer som aktør og tilhører.
· Kombinere muntlige, skriftlige, visuelle og auditive uttrykksformer i framføringer og presentasjoner
· Bruke et bredt register av språklige virkemidler i egen skriving, i skjønnlitteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk.
· Skrive tekster i ulike kreative sjangrer
· Bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster

Desse læreplanmåla viser til både samtidstekstar og tekstar frå folkediktinga, munnleg framføring og skriving. Eg valde å leggje opp ein firedelt plan:

1. Fyrst introduserte eg den tradisjonelle folkediktinga og samanlikna ho med dei vandrehistoriene vi har levande i dag (til dømes historier knytt til bestemte stader, gjerne med lokal forankring: Lier sjukehus og SMS-historier med MMS), pluss moderne bøker og filmar bygd på gamle mytar og segner (Ringenes Herre, True Bood, Ring). Eg vektla her sentrale omgrep som tradering, memorat, variantar og omen, og framheva korleis folkediktinga har endra seg i takt med historia og kulturen opp gjennom åra. Etter læreplanen starta eg med dei vandrehistoriene vi har levande i dag og trekte linene attende til eldre vandrehistorier, segner, eventyr og mytar. Her understreka eg kva som skal til for at ei historie blir fortalt og held seg levande, ho må vere aktuell og ha ein funksjon, viss ikkje døyr ho ut, kan bli gløymt, og andre aktuelle historier overtek.

2. Elevane fekk i lekse å spørje andre i nærleiken, som familiemedlemmer, mor, far, besteforeldre, tanter, onklar og grannar om dei hadde ei historie, ny eller gammal, å fortelje. Elevane skulle så hugse denne historia og dele ho med dei andre i klassa. Dette vart gjort på den måten at vi samla oss i ring midt i klasserommet, som ei gammaldags forteljarstund; ei kveldseto, der alle fortalde si historie. Her kom det fram både nye og gamle historier, alle fortalt på sin måte og med sin variant. Slik sett fekk vi her eit døme på levande tradering med ulike variantar av samtidstekstar og tekstar heilt attende til norrøn tid (i tråd med læreplanen). Ei jente starta forteljarstunda med opplesing av den norrøne skapnadsmyten. Der fekk vi eit døme på kor viktig det var å få nedskrive det som vart fortalt på folkmunne. De kan lese meir om dette opplegget og denne forteljarstunda på bloggen min.

3. Etter forteljarstunda fekk elevane i oppgåve å skrive ned ei av dei historiene dei hadde hørt på nynorsk. Oppgåva formulerte eg slik: ”Fortel med dine eigne ord den gode historia, anten di eiga historie eller ei av dei andre historiene du hørte og som du likte godt. Skriv på nynorsk, max 500 ord.”, og la ho ut til innlevering på It’s learning. På den måten vart elevane delaktige i nedskrivingsprosessen av den munnlege forteljartradisjonen, og dei vart medvitne om kva for innhald og ord dei skulle vektleggje i oppattakinga av ei historie, si eiga eller andre si forteljing. I tillegg vart nynorsk og den skriftlege delen ivareteke.

4. Dette førte til gruppearbeid som skulle ende opp med ei framføring. Gruppene danna vi etter kva for månad elevane var fødd i, etter elevane sine ønskje for å få variasjon i gruppesamansetjinga. Vi kalla desse gruppene for iEtherpad-gruppene, fordi elevane arbeidde i iEtherpad med oppgåvene, problemstillinga og innsamlinga av stoff. Elevane fekk i oppdrag å skrive si eiga problemstilling som skulle godkjennast av meg, det same gjaldt også emnet dei skulle arbeide med. Framføringa skulle anten vere film, Moviemaker, Photostory, PowerPoint eller ei dramatisering med kostyme. Om tradering og samarbeid i iEtherpad har eg skrive om tidlegare her på bloggen min, og direkte lenkje til iEtherpad finn de her. Spennande å prøve ut tradisjonelle forteljartradisjonar i moderne digitale samarbeidsverkty. Må rekne med å setje av nokre timar(4-6timar) til gruppearbeid og sjølve framføringane(2-4 timar). Elevane fekk rettleiing undervegs og elles når dei trong det.

Tillegg: Assad Nasir forklarer ordet omen på sin blogg:"Omen substantiv nøytrum tyder tegn eller varsel. Et omen kan være godt eller ondt."

Voksduken

2010-04-19T19:36:00.001+02:00

Da eg var lita hadde mor alltid voksduk på bordet. Eg voks opp med voksduken, det var det fyrste eg strakk meg etter, fekk eg høre, da eg reiste meg opp for å støtte meg. Det gjekk ikkje så bra, eg drog visst med meg både fløytemugga og kaffekoppar i fallet. Kaffekoppane var tomme, har det blitt meg fortalt, men fløyteskvetten rann nedover andletet mitt.

Voksduken låg alltid på kjøkkenbordet heime, han var nok i bruk meir for det praktiske enn for pynten si skuld. Kjøkkenbordet til mor var svært vakkert, eg har det på kjøkkenet midt i dag, og det har ofte undra meg kvifor ho alltid brukte mønstra voksduk på det, bordet var så pent i seg sjølv. Men slik tenkte dei ikkje før, voksduk var noko alle skulle ha; "jau, voksduk på kjøkkenbordet, det må vi ha", kan eg hugse det vart sagt over kaffekoppane kring bordet. "Å neimen så pen voksduk du har da, nei kor har du kjøpt den?" var spørsmålet som gjekk att når voksduken vart innvigd med kaffestunda på ettermiddagen. Eg fekk alltid med meg dette, for eg har vore hard på kaffen alt frå eg var sju år gammal.

Eg hugsar det var høgtid når voksduken skulle skiftast ut, alltid kom det ny voksduk på bordet til jul. Da hugsar eg mor bretta duken ut over heile bordet, slik at det hang ein kant passe ned på kvar side. Han lukta spesielt også, denne nye voksduken, og så var han alltid litt bolkete dei fyrste dagane inntil han hadde blitt brukt og tørka av nokre gonger, slik at han hadde lagt seg til og festa seg på bordet, vart det sagt. Denne voksduklukta hugsar eg meir enn eg kan skildre ho, men eg kjenner ho att på stader dei sel voksdukar, viss eg kjem nær dei nok. Ikkje desse nymotens, mjuke, tynne voksdukane, nei - det må vere av desse litt harde, stive typane. Det er det som er voksduk, i alle fall for meg.

Hugsar da eg var lita, veit ikkje heilt om eg skal våge å fortelje det, men det må bli mellom oss. Eg kunne vel ha vore rundt 4 til 5 årsalderen, eg hugsar det berre svakt, men det har blitt oppattfortalt og dermed festa seg i minnet mitt. Eg sat ved kjøkkenbordet og teikna, klipte og limte. Eg hadde fått ny, lita saks, og med eitt greip eg meg sjølv i at eg sat og klipte i voksduken til mor, frå den nedste kanten og oppover mot bordkanten. Eg kan enno hugse den sitrande spenninga inni meg, da eg klipte og hørte lyden av saksa som skar i voksduken. Mor tilsnakke meg, eg måtte da forstå at eg ikkje skulle gjere slikt. Dagen etter kom det ny voksduk på bordet, klart han måtte skiftast ut, eg hadde jo øydelagt den andre. Eg sat igjen ved voksdukbordet med same aktiviteten, og jammen klipte eg ikkje ein gong til og øydela den nye voksduken. Det same gjentok seg, mor vart sint - kan du skjønne, eg hugsar eg hadde ei vond kjensle inni meg, visste at dette skulle eg ikkje gjere meir.

Eg voks opp med voksduken. For meg vart han den vi samla oss kring i gode stunder, til høgtid med ny voksduklukt i rommet, til eftasstunda på ettermiddagen med kaffekoppane og biteti, til teikning og brettspel, til lekselesing og til å leggje hovudet nedpå for å kvile litt, då det leita på som verst med tungt hovudarbeid. Voksduken har følgt meg frå eg reiste meg opp for å finne støtte, gjennom heile barndommen min, jamvel da eg utfordra grenser og fram til i dag med nye motar og trendar innan stoff og stil. Voksduken har alltid vore der for meg, eg vil ha han nær meg. Eg har vakse opp og levd med voksduken heile livet, trur ikkje eg kan leve utan han.

Kaffe må vi ha

2010-03-18T16:47:00.000+01:00

"Du vil ha kaffe", sa bestefar til meg da eg var sju år gammal. Kruttsterk kaffe kokt på gammaldags vis med tjukk grut, gjerne oppattkokt frå dagen før. Han smaka best da, meinte dei eldre. "Ein kopp kaffe, det blir du sterk av", sa bestefar, og eg trudde på han, sjølv om eg syntest kaffe smaka beiskt dei fyrste gongene eg prøvde det.

Bestefar ville at eg skulle drikke kaffe, difor drakk eg kaffe, mest for å gle han, i byrjinga, i alle fall. Vi drakk ut av tjukke, kvite koppar, bestefarkoppane, som eg kalla dei, med djupe, kvite skåler til. Vi sat på kvar vår snyt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe, hugsar eg tok tak og drog inn lukta av kruttsterk bestefarkaffe. Slik fekk bestefar og eg eit nært forhold kring kaffekoppane, eg drakk for å vere i lag med han, og han var stolt, fordi eg drakk kaffe.

Dei fyrste åra drakk eg kaffe berre når eg kom til bestefarhuset, idet eg kom over dørstokken, såg bestefar på meg og sa, "du vil ha kaffe", meir som ei stadfesting enn som eit spørsmål. "Ja, takk", svara eg, noko anna ville vere utenkjeleg. Sjølvsagt skulle bestefar og eg drikke kaffe i lag. Dei andre vaksne i familien godtok det, kan nok hende mor og far tykte det var i tidlegaste laget å byrje med kaffe, men eg meiner å hugse dei aldri kom med protestar. Det var bestefar og eg og kaffen. Vi fekk vere åleine, berre vi to, med kaffekoppane våre.

Etter kvart byrja eg å like kaffe, svart, sterk kaffe. For meg er kaffe fred, ro nærleik og stilla. Det har hendt at eg midt i kaffelukta har meint å ha hørt stemma til bestefar; "drikk no og vis du er stor jente". Eg drakk, eg vart stor, eg vart vaksen, og framleis sit eg med kaffekoppen min ved bordsnyten, det er eg som har arva kjøkkenbordet etter bestefar, der vi to sat i lag med kaffekoppane våre. Bestefar er borte, men kaffestunda og minnene er der framleis. Eg drikk ikkje kaffe ein einaste gong utan at eg har bilde inni meg av bestefar med kaffekoppen sin.

Slik vart eg avhengig av kaffe, eg må ha kaffe på morgonen, midt på dagen, etter middag og til kvelds. Eg søv like godt kor mye kaffe eg drikk, ja - eg vil påstå at eg søv betre di meir kaffe eg drikk. Eg blir uroleg og ute av meg dersom eg ikkje får i meg kaffe, difor sørgjer eg alltid for å ha kaffe i huset. Ein morgon eg vakna og oppdaga det var tomt for kaffe, tok eg kaffeboksen ut av skåpet, stakk nasen oppi og drog inn kaffelukta frå den tomme boksen, før eg sette meg i bilen og kjørte ut for å kjøpe kaffe.

I mange år heldt eg meg til den gammaldagse kokekaffen, kokt på kjel, der eg slo på ein halv kopp vatn på toppen av gruten etter at vatnet hadde kokt opp, for at gruten skulle søkkje ned. Men etter kvart har eg gått over til filterkaffe, trakta på skikkeleg moccamaster. Det gir god kaffe, men eg har framleis kaffekjel, og nokre gonger tek eg fram kaffekjelen min og koker kaffe på bestefarmåten. Da er det som eg er attende i barndommen og drikk kruttsterk kaffe i bestefarhuset. Den stunda har eg for meg sjølv, dei tidlege morgonane med kaffekoppen og avisene.

I ungdommen var kaffestunda i lag med mor den trivelegaste tida på ettermiddagen. Vi sette oss ned med kvar vår kaffekopp og prata saman, "eftaskaffen" som vi kalla denne stunda, ofte i lag med ei eller fleire av venninnene mine som stakk innom. Mor kokte kaffe på bestefarmåten, og den kaffen vart det grut av som la seg på botn i kaffekoppane. Da vende vi koppane opp ned og rista dei etter at vi hadde drukke opp, for at mor kunne spå oss i kaffegruten. Eg trur nokre av venninnene mine kom til oss for å drikke kaffe mest for å bli spådd i kaffegrut, meir enn dei likte kaffe, for mor var god til å spå og fekk ord på seg for å vere sannspådd. Gruten var tjukk og gild å spå i, han skapte gode bilde i kaffekoppen, i alle fall for den som hadde fantasi til å "sjå" gode historier. Det gjekk mye i kjærasteri for oss på den tida, og det var kanskje ikkje så vanskeleg å spå at det stod ein gut uti garden og venta. Dette var tidtrøyta og den tidas sosiale medium, før SMS, Facebook og Twitter.

Det blir ikkje kaffegrut av filterkaffe, pulverkaffe eller dei nymotens kaffemaskinene. Men trongen etter kaffe er like sterk, også kaffelukta og kaffesmaken. Den gode kaffepraten i lag med andre rundt bordet har vi framleis, takka vere skikken med å ta ein kopp kaffe i lag. Bestefar lærte meg å drikke kaffe, smake, prate og nyte stilla med kaffekoppen. Det sosiale livet rundt kaffebordet med kaffepraten, og ikkje minst kaffematen, som småkakene vart kalla.

I dag ser kaffen annleis ut, også kaffen smakar annleis når han blir servert som latte, espresso eller cappuchino. Men det sosiale er der like fullt, der vi nymotens kaffedrikkarar gjerne avtalar på mobilen at vi skal møtast på kaffebaren til ein espresso eller mocca, og drikk kaffe medan vi sender SMS, chattar på mobilen og pratar med dei som sit ved det same bordet.

Den nære kaffepraten er utvida med den multitaskande samtala, der så vel praten som kaffen har endra seg. Kaffen er blitt internasjonal og samtala er digital, slik sett er kaffen og kaffepraten moderne og avspeglar den tida vi lever i. Som i gamle dagar tek kaffen vare på det sosiale livet vårt i dag, for kaffe må vi ha, det sa bestefar.

Andre som har blogga om kaffe; Eigil Moe om espresso

Norsksida på Facebook

2010-03-17T09:38:00.000+01:00

Elevene arbeider i grupper og noterer i OneNote, jeg går rundt og kikker, lytter og overhører samtaler som foregår i de ulike gruppene. Ser og oppdager at mange har Facebook åpen, noen legger siden ned når jeg nærmer meg, andre lar den være åpen, vi har jo brukt Facebook i norsktimene før. Jeg må innrømme jeg føler litt på dilemmaet; skal - skal ikke ikke tillate Facebook i timen...? Denne timen velger jeg å ikke si noe, men begynner heller å tenke om dette kan brukes til noe konstruktivt. De gangene jeg har sagt fra til elevene at de skal lukke Facebook, altså ikke ha siden åpen, har jeg fått gehør for det. De gangene vi har brukt Facebook i timen, har det fungert greit og vært en kjapp mulighet for å sende lenker og chatte på tvers av gruppene. Dette har invitert mer til samarbeid og deling enn det har vært til hinder.

Siden elevene er på Facebook, begynner jeg faktisk å sysle med tanken om å opprette en egen norskside for klassen. Jeg vet at andre kolleger på andre skoler har gjort det samme, Marita Aksnes har facebookside i kommunikasjon og kultur , Anne Cathrine Gotaas i matematikk, norsklærer Johanne Nordhagen for sin VG2-norskgruppe, og Sandvika videregående skole har sin facebookside, det samme har Kirkenes videregående skole. Jeg går fra timen tilbake til min arbeidsplass og leser bloggen til kollega Ingunn Kjøl Wiig ved Sandvika videregående skole, der hun samme dag har skrevet om facebook i undervisningen. Hun skriver hun har opprettet en facebookside for lettere å kunne informere sine elever. Glimrende idé, jeg bestemmer meg for å gjøre det samme med min norskklasse.

Det å kunne opprette en egen side på Facebook for elevene blir på samme måten som andre grupper profilerer sin interesse eller organisasjon, med mulighet for å bli medlem, eller tilhenger, som det heter, uten å gå inn og bli venn med administratoren. Dette er viktig for meg som lærer, som denne facebooksidens administrator, da jeg ikke ønsker å være venn med elevene mine, men ha en felles arena for informasjon og nyheter som har med norskfaget å gjøre. Hensikten er å nå elevene der de er, nemlig på Facebook. Jeg oppretter facebooksiden for min norskklasse og velger å kalle den for Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier. Målet er å teste ut hvordan dette vil fungere i undervisningen som et supplement til læringsplattformmen vår; It's Learning. Tanken er ikke å kutte ut kalenderfunksjonen i It's Learning, men å bruke Facebook for å oppnå lettere kommunikasjon med elevene, enklere måte å dele lenker og å nå dem med informasjon på. Vil gjerne teste ut dette for å se hvordan det fungerer og om det har noe for seg. Allerede etter et par timer hadde flere elever blitt tilhengere, og dagen etter hadde mer enn halvparten kommet med. Siden dette er et tilbud, er det intet krav om at alle elevene MÅ være tilhengere av klassesiden på Facebook, men desto flere som blir med til bedre og morsommere blir det. Intensjonen er å kunne dele og bruke det vi legger ut med andre skoler, klasserommet vårt er jo utvidet og blitt større med sosiale medier, elevene våre kan det og bruker det, la oss bak kateteret også gripe sjansen og være med i den arenaen elevene vår er en del av. "Flotte greier. På denne måten deler vi jo også tips med hverandre. Jeg ser hva dere legger ut, og noe av det blir postet videre til mine elever. Like enkelt som på Twitter!" skrev Ingunn Kjøl Wiig i kommentarfeltet etter å ha lest statusoppdatering på min profil om opprettelsen av denne siden. Ja, jeg har tro på bruken av sosiale medier i undervisningen, ved å late som vi tror det ikke eksisterer, kan det heller bli et hinder og holde tilbake en utvikling av en samarbeidsform som fremmer læring og minsker tidsbruken, enn et tidsfordriv som kun vekker irritasjon.

Maskinomsetjingsprogram

2010-03-15T11:40:00.001+01:00

Etter tips lot eg elevane teste ut eit maskinomsetjingsprogram i nynorsktimen, der det finst alternativ ein kan velje for originalspråket som utgangspunkt til ferdig omsetjing av tekst i eit anna språk. Her var det aktuelt å velje Norwegian(Bokmål)->Norwegian(Nynorsk), altså omsetjing frå bokmål til nynorsk. Det krevst at ein sjølv har ein tekst å skrive inn eller lime inn i omsetjingsfeltet, da er det berre å trykkje på translate-knappen til det språket ein ønskjer teksten omsett til.Fyrst lot eg elevane omsette ein tekst dei hadde på bokmål til nynorsk, dei arbeidde med dette ei stund for å ha nokre setningar ferdig omsette. Deretter la eg ut lenka slik at elevane fekk tilgang til ho. Det var viktig at elevane ikkje kjende til dette programmet på førehand, men at dei testa det ut etter å ha ein ferdig omsett tekst å samanlikne med, på den måten kunne dei stille desse to tekstane saman og jamføre dei med kvarandre. Eg bad elevane kome med attendemeldingar etter at dei hadde samanlikna den opprinnelege teksten dei sjølve hadde omsett, med den nynorskomsetjinga dei fekk presentert i dette omsetjingsprogrammet. Her skulle dei altså samanlikne to nynorskutgåver av den same bokmålsteksten, sin eigen versjon med maskinversjonen.

Den fyrste reaksjonen til elevane var at programmet omsette direkte ord for ord. Dei kommenterte det var greit at dei fekk retta opp dei orda dei hadde skrive feil eller bøygd feil i den nynorskversjonversjon dei sjølve hadde arbeidd med, men setningsstruktur og heile uttrykk vart ikkje endra til betre språk i maskinprogrammet. Difor får ein ikkje godt språk og naturleg flyt i språket ved å bruke eit slikt maskinomsetjingsprogram som tek for seg ord for ord, utan å sjå heile setningar, eller samanhengande utrykk, i samanheng. Ofte er det naudsynt å skrive om for å få god nynorsk, det gjer ikkje dette programmet. Til dømes vart i hvert fall omsett til i kvart fall, her ville elevane ha skrive i alle høve, som dei meinte var betre språkleg og klang betre, noko som også stemmer med nynorskordboka. Konklusjonen til elevane var at programmet kan nyttast for å rette opp ordfeil, altså ortografiske feil, men ikkje for å få ein tekst omsett til godt språk med flyt og samanheng fleire ord og setningar mellom. Da må ein i alle fall inn og korrigere sjølv og bruke ordboka i tillegg.

Kveldseto! Forteljarstund i klassa.

2010-03-10T20:40:00.000+01:00

"Kan vi tenne ljos også?" kom det ivrig frå Marte, eg hadde akkurat forklart klassa at vi i neste norsktime skulle ha forteljarstund, eller kveldseto, vi skulle sitje i ring og fortelje kvarandre historier, myter, segner, eventyr og vandrehistorier. Vi var i ferd med å avslutte timen om folkedikting, om gamle og moderne vandrehistorier og segner frå lokalmiljøet, om variantar av eventyr, myter og segner i andre land og om forteljartradisjonen kring den samiske kulturen. Med utgangspunkt i samtidstekstane våre hadde vi trekt linene attende til den norrøne tida og snakka om dei ulike funksjonane desse historiene kunne ha, som ei underhaldnings-, oppdragande- eller moralsk oppgåve, dei kunne også representere frykt for framande kulturar og nye skikkar som kom til landet med auka turisme og reising. Til slutt bad eg elevane gå heim og spørje foreldra og besteforeldra, også tanter, onklar og grannar, om dei hadde ei vandrehistorie eller ei segn å fortelje som dei, altså elevane, kunne ta med attende og dele med klassa.

"Sjølvsagt kan vi tenne ljos, da blir det mest som å sitje rundt åren i ei gammal årestue", sa eg, "og da er vi attende til den tida forteljingane levde på folkemunne frå person til person, frå generasjon til generasjon". Elevane var ivrige, vi hadde allereie delt nokre historier med kvarandre, snakka om folkediktinga i samtida vår frå filmar og TV-seriar som True Blood, Twilight og Åndenes makt. Filmar som Ring og Ringenes Herre byggjer også på gamle segner, alt dette er tekstar elevane kjenner godt til og veit er døme på samtidstekstar bygd på gamle myter.

Vi rydda klasserommet, la ned lokket på PC-ane og sette oss tett i tett i ring rundt det tende kubbeljoset, mange av elevane ville sitje på golvet. Sjølv om det var midt på dagen og sola skein ute, greidde vi å stengje ute omverda og skape oss ei forteljarstund med ei stemning mest som ei kveldseto frå gamle dagar. Eg starta med å skildre korleis folk samla seg kring åren i det gamle bondesamfunnet, der åren var senteret i den gamle årestua og samling for all aktivitet på kveldstid. Staden der folka sette seg ned med handarbeidet sitt for kvelden, etter arbeidet for dagen var unnagjort både ute og inne, og fortalde kvarandre historier og siste nytt. Her sat bestefar, bestemor, skreddar, skomakar, kokke, slaktar, far, syster, bror og mor, alle som hadde eit oppdrag, fast eller mellombels, i huset eller på garden, med kvart sitt arbeid og heldt kvarandre med selskap. Rundt åren, og seinare ved peiselden, vart historiene fortalt, delt og spreidd vidare i ei tid utan aviser, TV, radio, mobiltelefon og internett. Den tende elden var åstaden for formidling av nyhende og historier, og representerte slik sett dei sosiale media på den tida.

Elevane var ivrige etter å kome i gang, og historiene kom frå den eine etter den andre i ringen. Ljoset brende godt, nett som åren eller peiselden i gamle dagar, og saman levde vi oss inn i dei ulike historiene som vart delt kring elden vår. Elevane var særs gode forteljarar, vi fekk fyrst høre den norrøne Skapingsmyten, deretter kom historia om rettane til Cola-oppskrifta og vandrehistoria om ei jente som fekk likeksem etter å ha kyssa ein gut, guten hadde hatt kontakt med lik. Mange kunne spøkjelseshistorier om folk som går att, gjerne frå nedlagde hus og tomme sjukehusbygningar, særs kjent i lokalmiljøet her er historier knytt til Lier sjukehus og Gulskogen gard. Andletet til Satan skulle ha vist seg i røykskyene under terrorangrepet på World Trade Center den 11. september 2001, ei anna historie gjekk ut på at Guds auga hadde vist seg i verdsrommet, det fanst det til og med bilete av, vart det sagt, noko som seinare skulle ha vorte dementert frå NASA med ei forklaring om at mange ljosande gassar og døande stjerner kunne gi same verknaden eller synet. Skrekkhistorier kring ungdomsgrupper finst det mange variantar av, fleire om grove draps- eller valdtektsforbrytarar som hadde gøymt seg under senga til unge jenter, haikarar i svarte klede som gløymde att ei veske eller kaketine med ladd pistol i bilen dei hadde haika med, og historier om gutar som slapp militæret etter å ha lurt befala ved å utføre dei merkelegaste og mest makabre handlingane. I tillegg fekk vi høre to eventyr; Piken med svovelstikkene og Dukken i gresset, framifrå formidla av elevane.

Målet med denne timen var å vise elevane korleis historiene levde frå munn til munn i gamle dagar, og korleis vi i dag kan ivareta denne tradisjonen ved å fortelje desse historiene vidare til kvarandre. Elevane må bli ein del av den levande forteljartradisjonen ved å sjå samanhengen mellom tekstane i vår tid med historiene attende i tida, der den munnlege formidlinga står i fokus. Missar historiene aktualiteten sin, og ikkje blir fortalt vidare, blir dei gløymt og andre aktuelle historier overtek. Difor er det viktig å sjå at kvar historie er eit produkt av den tida ho blir formidla i. Historiene må ha ein viss relevans for å halde seg levande i ein forteljartradisjon, elles dør dei ut og andre overtek. Frå aktuelle filmar og TV-seriar ser elevane samanhengen mellom samtidstekstane våre til tekstar frå norrøn tid, myter og folkediktinga frå andre land, slik som Utdanningsdirektoratet uttrykkjer i eit av kompetansemåla i Læreplan i norsk for VG1:
•vurdere forteljemåtar og verdiar i eit representativt utval samtidstekstar samanlikna med tekstar frå norrøn og samisk litteratur, myter og folkedikting frå fleire land.

Tradering og samarbeid iEtherpad

2010-03-09T19:27:00.000+01:00

Etter at elevene hadde arbeidet og blitt godt kjent med samarbeidsverktøyet Google Dokumenter, introduserte jeg iEtherpad.com som et tilleggsalternativ for samskriving og deling på nett. iEtherpad er en enkel nettbasert tekstbehandler, ment for skriving av ren tekst, ifølge norskboka.no, side 89,av Leif Harboe.

iEtherpad er lett å forstå, grei å opprette, lettvint å dele via en nettadresse som deles med dem man samarbeider med, og enkel å bruke, da brukerne skriver direkte inn på det samme "arket" i hver sin farge. Enklere kan det ikke bli, skriver Leif Harboe i norskboka.no, og det er jeg enig i. I Google Dokumenter må brukerne inviteres og akseptere invitasjonen på mail, selve opprettelses- og delingsprosessen er kjappere og enklere i iEtherpad, der det kun er deling av en automatisk nettadresse man får ved å klikke på "Create new pad". Det lure er å be elevene sende lenken til hverandre via Facebook eller MSN, de fleste har det oppe, det går fortere enn å sende på mail i læringsplattformen. Jeg bad elevene sende lenken på Facebook, derfor gikk distribusjon av nettadressene fort, og elevene kom raskt i gang med arbeidet i timen. En av elevene mistet kontakt med internett i timen og måtte logge inn på nytt, via nettadresen var eleven raskt tilbake i dokumentet og skrivingen kunne fortsette på samme sted.

Jeg prøvde dette ut i to norskklasser i dag, den ene klassen fikk i oppdrag å arbeide med idémyldring til en skriftlig oppgave de skal levere om fjorten dager. Elevene ble delt inn i grupper etter hvilken av de fem oppgavene de ønsker å besvare, de opprettet et dokument iEtherpad, bad dem skrive ned det de fikk og hadde av assosiasjoner rundt oppgaveteksten i samme dokument. Dette ble digitalt samarbeid, et glimrende verktøy til deling og samskriving innen samme oppgave og tema. Dokumentet iEtherpad oppdateres umiddelbart i sanntid, slik at alle til enhver tid ser hva andre skriver. Nettopp derfor fungerer samskriving og samarbeid så godt iEtherpad.

Den andre klassen skulle skrive ned sagn, historier og eldre og moderne vandresagn de selv kunne eller hadde hørt av andre. Her ble gruppene delt inn etter måned de var født i, og den første på lista ble bedt om å klikke på "Create new pad" iEtherpad, for så å spre lenken til de andre gruppemedlemmene på melding eller chat i Facebook. Dette er viktig blir gjort slik at ikke lenken spres til andre enn gruppemedlemmene, før alle er enige i at lenken eventuelt kan deles eller offentligjøres. Men så lenge man arbeider i et dokument, vil de fleste at det kun skal være tilgjengelig for dem som deler dokumentet.

Elevene kom også veldig fort i gang med skrivingen her, igjen hørte jeg bare tastende fingrer over tastaturet og smilende ansikter etter hvert som de leste det de andre i dokumentet skrev. De fikk assosiasjoner av hverandre og kom på nye historier som de skrev ned. Her opplevde jeg at elevene klarte å binde sammen den moderne tid med den nye ved å bruke datateknologien til å systematisere og samle historier, samtidig som de ivaretok og selv ble bærere av den eldre tradisjonen som muntlig overlevering er en del av. Her praktiserte elevene tradering på moderne vis, som betyr at diktningen blir fortalt til andre og nye generasjoner. En levende fortellertradisjon i samarbeid og samskriving, en digital traderingsprosess, der tradisjonell folkediktning og moderne historier ble ført videre til nye individer iEtherpad.

Nynorskskriving i Google Dokumenter

2010-03-05T18:34:00.000+01:00

I nynorsktimen var opplegget å skrive tekstar. Leksa var å lese på substantiv, verb, adjektiv og pronomen i minigrammatikken laga av norsklæarar på skulen vår. Her finst ein oversiktleg grammatikk med dei enklaste reglane for god nynorsk rettskriving, lettfatteleg med dei vanlegaste fellene bokmålskrivarar kjem ut for når dei skriv nynorsk. Elevane hadde fått undervisning i dei ulike ordklassene, bøyingsmønster og unnatak på førehand. I tillegg hadde dei skrive ein heimestil på nynorsk som dei hadde retta og fått gjennomgått.

No var det tid for å bruke dei reglane dei hadde lært seg, ikkje gjere om att dei feila dei hadde gjort, men bli medvetne på kva for former dei skulle velje, skrive og kva det tyder. Dette kan berre gjerast på ein måte, og det er å praktisere skriftspråket. Men like viktig er det å samarbeide og diskutere, dermed reflekterer elevane over det aktive språket sitt og lærer meir, enn om dei berre sit åleine og skriv for seg sjølve. Difor valde eg å bruke Google Dokumenter som samarbeidsverkty for å kombinere skriving og diskusjon. Eg har hatt god hjelp av Norskboka.no, 2. utgåve, skrive av Leif Harboe om digitale verkty til bruk i skulen.

Elevane har brukt Google Dokumenter tidlegare og kjente difor til denne arbeidsmåten for samskriving. Dei visste korleis dei skulle opprette eit dokument, invitere andre for å dele, og skrive i det felles dokumentet. I staden for å skrive ein tekst ut frå ein oppgåveordlyd, lot eg elevane omsetje tekstar frå lokalavisa, Drammens Tidende, dt.no, med dagsaktuelt stoff innan sport, bilsal, OL, kommunepolitikk, skulesak, fotballklubben Strømsgodset, teateroppsetting, korframføring og oldemors album. I tillegg førte eg dagen etter opp Donkeyboys sjansar i Spellemannsprisen, musikk som desse elevane kjenner til og er opptekne av. Hørte dei snakka om gruppa i timen, difor får dei dyrke meir heltane sine ved å omsetje denne teksten neste nynorsktime. Alle desse sakene med lokal tilknyting skulle fenge elevane, det var saker henta frå deira eige distrikt. Dessutan valde eg artiklar som skulle dekkje dei fleste interesseområda. For å vere heilt sikker på å vere så dagsaktuell som mogleg, gjekk eg inn på nettsidene til Drammens Tidende same morgon som eg skulle ha dette opplegget, kopierte lenkene til dei ulike artiklane og la dei ut under kalenderfunksjonen i læringsplattformen. Gruppene fekk så velje kva for sak dei hadde lyst til å omsetje. Eg hadde mange nok saker til at alle gruppene hadde kvar sin artikkel å arbeide med.

Elevane vart delt inn i grupper, dei fleste gruppene var på tre medlemmer, eit par på fire, det er absolutt maks, fleire enn det blir for mange med denne arbeidsmetoden, meiner eg. Eg ga elevane det rådet å velje kvart sitt avsnitt av teksten dei skulle omsetje, og så sette det i riktig rekkjefølgje etterpå i dokumentet, dersom det skulle kome feil ut i forhold til originalteksten.

Her fekk elevane mange ord og yttrykk å bryne seg på, som til dømes anmeldelse, ledelse, foreløpig, spilletid, sangere og oppmerksomhet for å nemne nokre få. Elevane likte å arbeide med dette, det viste klårt engasjementet og trongen til å få sjekka med meg om det dei hadde skrive var korrekt. Ved å hente saker frå avisa, fekk dei både nytta språket og vart oppdaterte på dei siste nyhendesakene frå lokalmiljøet sitt.

Det var moro å gå rundt og sjå på det dei hadde omsett og gi dei tilbakemeldingar. Tydeleg at dette tok dei svært alvorleg, noko som heilt sikkert hadde samanheng med samskrivinga med andre. Det set krav til eige resultat når ein veit at det ein sjølv skriv, skal inn i ein større samanheng og danne ein heilskap med andre. Det blir mest like alvorleg som å gå den eine etappen i ein OL-stafett.

Sosiale medier og kveldseto

2010-03-03T21:41:00.000+01:00

Læreplan i norsk fra Utdanningsdirektoratet sier at elevene i VG1 skal kunne:
•vurdere fortellemåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenlignet med tekster fra norrøn og samisk litteratur, myter og folkediktning fra flere land.

Ut fra dette kompetansemålet skal vi med utgangspunkt i vår tids tekster og vår kultur se de norrøne og samiske tekstene, mytene og folkediktningen, ikke bare ut fra et norsk perspektiv, men hvordan denne tradisjonen er en del av et internasjonalt fellesskap. Elevene skal kunne se sammenhengen av den muntlige fortellertradisjonen i vår tids vandrehistorier og vitser tilbake til historier og sagn i norrøn tid. Den nasjonale kulturen som del av en internasjonal kultur, fra vår samtid tilbake til vår oldtid. En traderingsprosess fra de eldste tider opp til vår tid, i omvendt perspektiv, ifølge Læreplanen.

En utfordrende oppgave å gå gjennom dette stoffet på en interessant måte, ikke bare rent faglig og metodisk, men også verbalt, da det skal fattes interesse for en kultur basert på muntlig fortellerteknikk. Det viste seg at elevene hadde god kjennskap til overtro og skumle historier. De kjente selvfølgelig til TV-serier og filmer som Twilights, Åndenes makt og Six feet under. Dermed var det i gang, vår tids folkediktning med nåtidens vampyrer, overnaturlige fenomener, vitser på MSN og SMS, og spøkelseshistorier om hus der det ble fortalt at folk gikk igjen.

Jeg hører elevene fortelle om damen som går igjen på det gamle sykehuset, beskjeden på MSN om konsekvensene det får hvis ikke en bestemt melding videresendes umiddelbart, bildet på MMS tatt av jente som ser seg selv i speilet med ukjent gutt i bakgrunnen. Her dannes et bilde av de moderne vandrehistoriene som lever i dag, alle et produkt av det miljøet og den kulturen vi er en del av, folkediktning som videreformidles gjennom sosiale medier.

Vår tids historier, vår samtids folkediktning, den spres via MSN, SMS og mailer, og vi ser og opplever dette på film og TV-serier. Vi lar oss underholde, fasinere og drømme bort, både foran storskjermen på TV og den lille på mobilskjermen. Hvordan lot folk seg underholde i gamle dager? Hvordan kommuniserte folk den gangen de ikke hadde telefon, PC eller avis? Dette er en tanke elevene blir forundret over, deres digitale verden er helt annerledes enn den verden folk i gamle dager levde i.

Elevene var kjapt frampå med at folk i tidligere tider fortalte hverandre historier mens de satt sammen, historier som gikk på folkemunne fra generasjon til generasjon. Folkediktningen levde videre, fordi den var aktuell ut fra datidens sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Det som den gang ble fortalt i koselig samvær blant folk, hadde både en underholdende, oppdragende og moralsk funksjon. Dette var det sosiale livet, verden var trangere, mindre, den var der og da. Kommunikasjonen var tett og nær, det sosiale fellesskapet var preget av fysisk nærvær blant kjente, dette var datidens sosiale medier, ikke virtuelt, men virkelighetsnært.

Historiene levde i dette sosiale fellesskapet rundt ilden, åren, peisen, det sosiale samlingspunkt, kalt for kveldseto. Det fysiske nærværet preget historiene som ble fortalt, øyekontakten, gestikulasjonen og endringen av stemmeleiet skapte nærhet. Innholdet avspeilte den kulturen historiene levde og ble fortalt i. Varianter av samme historier og eventyr fantes andre steder, tilpasset det enkelte lands kultur. Her ble elevene opptatt av at troll var jo typisk norsk, det fantes ikke andre steder. Hva var det i stedet for troll? Dette vekte nysgjerrigheten i klasserommet.

Før vi skulle lese tekster fra samtiden og sammenlikne med tekster fra tidligere tider og andre land, reflekterer vi nok en gang rundt begrepet sosiale medier. Elevene så med ett sammenhengen i formidlingskulturen, det sosiale nettverket tilpasset tiden traderingen foregikk, eller foregår i. Nåtidens bruk av sosiale medier sprer og opprettholder samtidens folkediktning på samme måten som tidligere tiders kvedseto opprettholdt datidens folkediktning. De sosiale mediene har vi fortsatt, men de har endret karakter og form. Sosiale medier og kveldseto, samme funksjon, men tilpasset sin tid. Der de sosiale medier er nære i tid, men fjernt i kontakt, er kveldseto fjernt i tid, men nært i formen.

@RT Nynorsk på 140 teikn

2010-03-02T16:32:00.000+01:00

Det er tidleg morgon, som vanleg sjekkar eg Facebook, Twitter og mailane mine. Om nokre få timar skal eg ha nynorsktime med den klassa som har skrive digital nynorsk dei siste dagane. Om ikkje tekstane har vore så lange, så har elevane skrive, både på Facebook og SMS. Medan eg sjekkar dei siste kvitringane på Twitter, les eg denne frå @2rvund, som eg raskt sender vidare med @Rt og beskjed om gode ord: Denne tweeten gjer noko med meg, eg tenkjer på elevane mine, vi opnar kvar time med "Ord for dagen", dette går på omgang frå elev til elev. @2rvund svarar attende: Eg svarar attende:

Sjølvsagt skal elevane mine kvitre på nynorsk i dag, vi skal utvide "Ord for dagen" til å gjelde heile timen. Slik vil eg få elevane til å skrive nynorsk i dag også, stutte tekstar i ein Twitter-sjanger, små dikt vi kan lese som "Ord for dagen" seinare.

Eg kasta meg rundt og kunne nesten ikkje vente til timen byrja, eg såg på timeplanen, den tredje timen skulle eg ha klassa mi. Eg rakk å gjere nokre fleire førebuingar, var innom Facebook, sende eit par SMS-ar, svara på nokre mailar frå elevar og sjekka Twitter. På Twitter hadde @kirsles kvitra til meg. Eg fekk enda meir inspirasjon til å få elevane til å kvitre på nynorsk, eg sat med akkurat den same tanken.

Endeleg tok timen til, eg bad elevane late som om dei var på Twitter og skulle kvitre maks 140 teikn. Måtte gjere det slik, desse elevane brukar Facebook, ikkje Twitter. Etter ei innføring i Twitter, der eg viste fram dei ulike døma på kvitringar, var dei kjent med Twitter-sjangeren og byrja å skrive. Kvitringane sende dei til meg på mail og som meldingar på Facebook.

Nokre av elevane spurde om dei kunne få lov til å omsetje sitat og ordtak dei fann på internett frå bokmål til nynorsk, eg stadfesta at det var greit i denne samanhengen. Andre ville freiste å dikte sjølve. Vi tok oss god tid, ein tenkjar, filosof og kvitrar må ha arbeidsro. Ane fann eit sitat frå Grettis saga: "Dei som blir prist i dei høgste tonane skuffar meg mest." Thomas, Baard og fleire med dei tykte svært godt om dette sitatet av Guri Vesaas: "Det er med nynorsken som med kvinnene, kvinner må vera ekstra flinke for å hevda seg, og dei nynorske bøkene må vera ekstra gode." "Eg angrar at eg nokon gong har skrive eit bokmålsord. Eg lovar at det aldri skal hende meir." skreiv Stian, og da var klassekameratane raskt framme og lura på om han kunne love det. Eleni drøymde seg vekk; "Ein ligg i høy og drøymer om halm." Kristiane og Aleksander hadde saman kome fram til at "Det er mange slags folk som siglar over havet" og "Vondt kjem av og til av mangel på etterklokskap". Signe valde å sitere André Bjerke: "Hermed hyllar eg utan atterhald VÅREN som det einaste effektive middel mot snø!" Dette kan vi laga debatt av, Torjus og Jørgen: "Om vi skal gje nynorsken gode vilkår, er nesten eit spørsmål om ytringsfridom." Marte hadde kome over eit av Albert Einsteins visdomsord: "Ein mann burde sjå på kva som er, og ikkje for kva han meiner burde vere." Tommy undrar seg over livet: "Eg tenkte: Sjølv det å bli gamal må kunne bli noko muntert, når åra lagrast som rikdom, og ikkje lenger blir skritt mot ei grav." Eit sitat av Einar Førde: "Nynorskens største problem i dag er at den held på å verte eit elitespråk." Montru om dette kan bli diskusjon eller skriftleg oppgåve seinare, Baard? Ulrik hadde desse orda: "Det er betre å spørje om unnskyldning enn om lov." Ingvild: "Tillit er ei gåve du skal gje, ikkje noko andre skal gjere seg fortent til." Vi avslutta denne økta med diktet som Øyvind fann på internett:

Skihopparen
Skihopparen
mager, lett,
satsar, flyg, landar
armane opp, gliser breidt.
Skihopparen.

"Ord for dagen" vart denne timen til nynorskkvitring på Twitter-vis. Ein ting er sikkert, elevane likar å skrive nynorsk. Takk til @2rvund og @kirsles for god inspirasjon ein tidleg tysdagsmorgon, slikt blir det @RT Nynorsk på 14o teikn av.

Kva hender? Nynorsk og SMS!

2010-03-01T16:20:00.000+01:00

Nynorsktimen med mi norskklasse i VG2 er godt i gang, elevane har fått att ei skriftleg oppgåve dei har skrive på nynorsk om renessansen, barokken og opplysningstida. Dei les og ser gjennom rettingane, nynorskfeila og kommentarane. Hører dei diskuterer karakterane seg imellom: "Så mange feil fekk eg, kor mange fekk du? - Jamen, du har fått betre karakter enn meg." Eg går frå pult til pult og svarar på spørsmål, tek opp att dei feila som går att hos dei fleste; at det er dobbel bestemming på nynorsk, at verb som endar på -et ikkje finst på nynorsk, at det er skilnad på ein ver, eit ver og eit (fiske)vær.

Med eitt merkar eg at noko må gjerast. Dette blir for kjedeleg, ein heil time med terping av rettskriving, formverk og ordklasser tek på både læraren og elevane. Korleis kan elevane bli glad i nynorsk, dersom dei berre hører oppattaking på det som er feil? Eg hører meg sjølv: "Det heiter ikkje man på nynorsk, de skal skrive ein." Elevane ser på meg og er heilt einige. Visst veit dei det, og dei kan det, det er berre at nynorsk ikkje er like godt innarbeidd hos dei som bokmål, hovudmålet deira.

Eg går mot kateteret, trekkjer pusten djupt inn, snur meg og ser utover klassa. "Ta opp mobiltelefonane dykkar!", seier eg. Dei ser forundra på meg, mest som dei undrar på om eg lurar dei. Eg seier det ein gong til: "Ta opp mobiltelefonane dykkar!" Dei forstår at eg meiner alvor, grip ned i buksene, i sekkane og i jakkene sine, fiskar opp mobilane, litt forsiktig med blikka retta mot meg. Mange hadde han svært lett tilgjengeleg, det var nok ikkje så lenge sia han hadde vore i bruk og sjekka for nye meldingar. Ikkje overraskande, elevane held kontakten med kvarandre via SMS og sosiale media, innan klasserommet også, dei er "on" heile tida, slik har tida vorte, det er naivt å tru noko anna.

Sia vi hadde skrive på Facebook i den førre nynorsktimen, tenkte eg å halde fram i den same sjangeren og sa følgjande til elevane: "No skal de bruke mobiltelefonane dykkar og sende SMS på nynorsk til kvarandre." Ein kjapp replikk kom frå den vakne guten bakerst i klasserommet som kunne fortelje at det kostar pengar. Eg var førebudd på det innspelet, SMS er ikkje gratis, og det er noko vi ikkje kan bruke så mye i undervisninga, men som ein variasjon i ein nynorsktime meiner eg å kunne forsvare ein liten bruk av det. Eg svara eleven at det er heilt riktig, difor laut dette vere frivillig, og la til at eg håpa dei fleste ville ta seg råd til å sende eit par meldingar.

Med eitt skreiv dei alle, det einaste eg kunne høre i klasserommet var lyden frå tastande fingrar over mobiltastaturet. "Yes!", sa eg inni meg sjølv, elevane skriv nynorsk av hjartans lyst. Eg hadde mest lyst til å strekkje armane i høgste veret og hoppe høgt. Eg såg det på dei, at dei likte det, at dei kosa seg, dei smilande ansikta, den avslappa posituren lett bakoverbøygd med mobilen i handa, der dei stoppa litt opp inniblant for å tenkje seg om før dei ivrig tasta vidare. Jau, dette var ein skrivande nynorsktime på SMS.

Nokre av meldingane las elevane opp frivillig for heile klassa, deretter spurte eg om dei ville sende meldingane sine til meg, eg skreiv mobilnummeret mitt på tavla, og meldingane strøymde på. Dette var rett etter vinterferien, så meldingar som: "Hei på deg! Har ferien vore fin? Det har min:) sol og fint vær", var det fleire av, ei melding som ga meg moglegheit til å få fram skilnaden på ver og vær att. "Eg likar ikkje snø og nynorsk er gørr", hevda ein annan, klårt og ærleg meint, riktig skrive var det også, sikkert ein god frustrasjon å få ut. "Kva synast du om klassa di?", ein god setning med den klassiske fella, det heiter å synast i infinitiv, men det skal vere synest i presens. "Snella liv. Kva hender?", får fram innslaget av svensk i elevane sine tekstar på nynorsk. "Kva hender?", så lettvint og godt kan det altså seiast, eg kjende litt på dei orda, håpar elevane gjorde det same, nynorskvarianten av den lett munnrappe "Hva skjer'a?". "Kan du lesa ALLE meldingane høgt?", kom det på ei anna melding, eg gjorde så etter fyrst å ha spurt elevane, frå den litt vågale og morosame; "Er du ledig?" til "Eg likar sjokoladeis", dei meir poetiske: "Dråpa heng der ..... ikkje" og "De hvite Tigrane" til "Eg synes det er hyggeleg med nynorsk. Det er det beste språket i verda!"

Kva hende denne timen? Elevane skreiv nynorsk på SMS, dei var inspirerte og ivrige skribentar, og tekstane vart lesne høgt og kommentert språkleg rett etter at dei var skrivne. Meldingane som kom til meg var anonyme, det var greit slik, det var formverket og rettskrivinga som skulle kommenterast, der alle skulle lære like mye av kvarandre, frå eigenproduserte nynorsktekstar på SMS.

Kva hender? Lat elevane få skrive der dei er van med å skrive, for dei skriv, og dei vil skrive. Ungdommane i dag er ekspertar på kortprosa, dei stutte tekstmeldingane, meldingane med få ord, prat (chat) og SMS. Nettopp her er elevane kjent med skrivinga, innan denne sjangeren kan vi lære dei språk og bøyingsmønster som dei tek med og nyttar i dei lengre tekstane sine. Det vart gjort i denne timen med nynorsk og SMS.

Norsklektoren og den gamle skodespelareleven

2010-02-26T15:35:00.000+01:00

Som stolt norsklektor sat eg ein kveld i salen på Det Norske Teatret og såg den tidlegare eleven min, Thomas Bye, spele i stykket Evig ung. Er det noko eg som lærar likar godt, så er det å følgje med elevar etter at eg har sloppe dei ut av den vidaregåande skulen. Å oppleve at ein av elevane står på ei av hovudscenene i landet er stort og rørande. Å sjå og oppleve eleven min var hovudmålet med mi vitjing på Det Norske Teatret denne gongen. Eg vart ikkje skuffa, både stykket og skodespelarprestasjonane var av høgste kvalitet.

Det er utruleg givande å arbeide med elevar i den vidaregåande skulen rett før dei er på veg ut i den vaksne verda. Det er mange måtar å halde kontakten med elevane på, nokre møter ein att med jamne mellomrom i byen, andre stikk innom skulen og helsar på, gjerne skuleavslutninga til jul er blitt ein populær "reunion" for tidlegare elevar, ein triveleg og god tradisjon som blir verdsett av både elevar og personalet. Andre er eg blitt ven med på Facebook, eller følgjer på Twitter, som vaksne forheld vi oss til kvarandre på andre måtar enn den gongen dei var elevar og eg læraren.

Det vart ei stund med undring og ettertanke å sjå eleven min, den svært unge Thomas Bye, spele ein gammal mann på over 80 år. Der og da fekk eg det heilt klårt for meg at vi alle blir gamle ein gong. Også elevane mine blir gamle, og kva slags samfunn har vi da, når dei som er unge no, er blitt dei gamle på aldersheimen? Da er jo ikkje vi her meir, da har dei unge teke over plassen vår. Ja, dei har faktisk gått forbi oss. Dei har rykka opp og vi har rykka ned, eller vidare opp, alt etter som ein ser det.

Sjølvsagt er dette roller som blir spelt av skodespelarane på scena, men i dette stykket spelte skodespelarane seg sjølve som gamle, og Det Norske Teatret var ikkje lenger teater, men aldersheim for pensjonerte skodespelarar. Difor vart det spelte drama så verkeleg og nært, der det reelle kom fram i bruken av eigne namn på skodespelarane saman med eigen arbeidsplass, som hadde vorte aldersheimen deira.

Bak den morosame og uhøgtidlege atmosfæren låg ei sår kjensle av ein alderdom som innhentar oss alle, at det vi aller minst vil oppleve er å bli gløymt, gøymt og ikkje respektert. Hos dei gamle skodespelarane låg både humoren, alvoret, autoritetsangsten, det unge sinnet, gapskratten og råheita heile tida på lur. Dei var herleg ettertenksame og vulgært gode i både replikkar og song. Dei gongene dei var på det mest råe og det mest humoristiske, vekte dei dei såraste kjenslene hos meg for korleis samfunnet vårt ser på og tek vare på dei gamle. Vi må ikkje i møtet vårt med eldre menneske gløyme at dei også har vore unge, spreke, galne og livate. Dei kjenslene kjem att hos alle når høvet er der, slik er det for oss alle, heldigvis.

Dette var aldersheimen for skodespelarane i dag. Men alle er vi vel ein del av denne aldersheimen, kvar og ein innan det miljøet vi er og tilhøyrer, den arbeidsplassen vi deler med andre kolleger, i det huset vi har arbeidet vårt. Livet mitt, og sikkert alle andre sitt også, vart sett i perspektiv saman med gapskratten og humoren frå skodespelarane og den gamle skodespelareleven min; evig unge Thomas Bye, denne teaterkvelden.

Nynorsk og Facebook

2010-02-19T14:17:00.000+01:00

På veg til nynorsktimen vrei eg hovudet mitt i påvente av å kome på noko spennande å gjere i timen. Kva skal eg starte med? "Ord for dagen" er fort unnagjort, så er det seksti minutt med terping, repetering, grammatikk og pugging av nynorske verb. Det heiter ikkje "man" på nynorsk, de skal skrive "ein". Eg hører mi eiga stemme, om att og om att og om att! Stakkars elevar.

Sjølv om eg gong på gong har sagt at lykka i livet går gjennom pugging av nynorsk grammatikk, så har eg byrja å tvile på mi eiga lykketilråding. Eg har til og med rådd elevane til å hengje opp den nynorske minigrammtaikken på do, over spegelen, på badet, over alt der dei hyppig ferdast. Dette for at dei skal hugse at det heiter "skrive" og ikkje "skreve", at dei må bruke pronomenet "desse" på nynorsk og ikkje "disse", at dei må vere konsekvente i val av former, at når dei "køyrer" buss heim frå skulen, så inneber det at dei også "høyrer" musikk på iPoden, at dei sjølvsagt kan velje å skrive "kjøre" og "høre", men da skal dei skal vere konsekvente i bruken innan den same teksten.

Elevane må skrive for å lære nynorsk. Kor skriv dei? Jau, dei skriv på Facebook. DER hadde eg planen klar. Eg vart lykkeleg og glad og mest dansa inn i klasserommet. Å be elevane slå på PC-ane er ikkje nødvendig, dei er allereie i status "on" og har blikket stivt inn i skjermane når eg kjem inn og stiller meg bak kateteret. Det har eg slutta å ta meg nær av, eg helsar og alle reiser seg, nokre har vanskar med å vende blikket opp frå skjermen, så ber eg alle opne Facebook-sida si, dersom dei ikkje allereie har gjort det. DA får eg blikkontakt. Mange reaksjonar, alt frå smil til små uttrykk som "hææ?", til og med guten på tredje rekka inst ved veggen tek av seg skyggelua, men eg held på mitt: "Opn Facebook-sida dykkar", seier eg like naturleg som eg skulle ha bedd dei slå opp i tekstboka på Erasmus Montanus, det stykket vi arbeidde med sist time.

Raskt er alle i Facebook-modus, eg ber dei oppdatere profilane sin på nynorsk. Dette vekte interesse og dempa jubel. Eg ville overdrive ved å seie at det vart stormande applaus, men ei større interesse enn eg er van med å få heilt i byrjinga av nynorsktimane mine, det var det. Dei fleste var opptatte av å formulere seg godt og skrive riktig grammatikalsk. Med eitt var mange hender oppe og ville ha hjelp; "er dette riktig, kan eg skrive det på nynorsk?" Eg gjekk frå elev til elev og hjalp til med å finne det rette ordet, den gode setningen, det rette uttrykket.

Kor dei fann uttrykka sine? Jau, mange gjekk inn på ordtak.no og fann sitat der som dei omsette til nynorsk, og fleire av elevane la ut fleire statusoppdateringar, noko som vitnar om at dette vekte skriveglede. Nokre skreiv på veggen til kvarandre, andre prata (altså chatta), og vi vart einige om å skrive på nynorsk på Facebook den kommande veka. Til slutt endra fleire av elevane språket sitt på Facebook frå engelsk eller norsk (bokmål) til norsk (nynorsk).

Dette kallar eg nynorsktime i praksis, elevane skreiv og brukte språket aktivt på sitt område, der dei kanskje ville ha sete og smugtitta likevel. Elevane var nøgde etter timen, men den som kanskje var eller mest nøgd, det var eg, som hadde fått til ein aktiv skrivetime på nynorsk. Og kven har sagt at ein alltid skal skrive så lange tekstar, er det ikkje slik at dei små tekstane er det elevane er mest kjent med frå kvardagen sin innan dei sosiale media?

Huff, kor kaldt det er!

2010-01-06T10:06:00.000+01:00

Heldigvis at vi har vêr i Norge, da har vi i alle fall noko å prate om. "Huff kor kaldt det er i dag. Kor kaldt var det heime hos deg?" og "Kva viste gradestokken hos deg?" Dette må vere dei mest vanlege samtalene i vinter-Norge på denne tida. Det blir sagt at skal du kome i kontakt med folk, skal du skaffe deg hund, da stoppar alltid einkvan for å kommentere bikkja. Men det kan ikkje vere nødvendig no som vi har sprengkulda å snakke om, det er berre å hutre litt ekstra når du står og ventar på bussen, eller rope til naboen som trass i gradane spring ut for å hente posten i berre morgonkåpa; "Huff kor kaldt det er, frys ikkje du?" At vi ikkje pratar meir, kjem av at det er så frykteleg kaldt, vi helar ikkje stå i ro. "Huff, kor kaldt det er", seier vi og hastar vidare. Men da har vi hatt ei stutt og grei samtale, der vi er einige og godt forlikte. Vi har kommunisert. På den måten har vi fått fylt vårt sosiale behov og tenkjer slett ikkje over at akkurat det same har vorte sagt før oss, samtidig med oss og blir sagt etter oss av kolossalt mange. Kulda bind saman folk og får folk til å kommentere det kvardagslege: "Huff kor kaldt det er i dag".

På Facebook og Twitter blir det kvitra om temperaturar og status blir oppdatert over kor kaldt det er. Det er alt frå eksakte gradar rapportert frå akkurat der oppdateringa skjer, til samanlikningar med varmare og kaldare strok rundt i landet. Alle kvitrarar har i alle fall det til felles i dag, dei frys. Merkeleg kor mye temperaturar og vêr bind saman ein nasjon som er van med temperaturskifte frå pluss tretti til minus tretti (kanskje førti)gjennom eit heilt år.

Eg har også kvitra på Twitter og oppdatert Facebook-statusen min med kor kaldt er, fått svar frå andre kvitrarar; "Huff, kor kaldt det er". Det er ikkje berre vi som frys, også kattane våre frys, det kunne Eirik Newth stadfeste på Twitter, etter at eg hadde sendt han ein tweet og spurt korleis det stod til med hans kattar i kulda. Jauda, båe kattane, både Ada og Linus, hadde vore veldig raskt ute i dag og kome fort inn att for å nyte kattelivet i eit varmt og godt hus. Akkurat det same gjorde Marco, min katt, kunne eg svare Eirik Newth på Twitter, som skreiv: "Finnes verre måter å håndtere kulda på:-)" Ein skulle kanskje vore katt no, innekatt, ein som det blir kvitra om på Twitter og som har det varmt og godt inne.

Huff, kor kaldt det er!

Sakprosa i skolen

2009-11-07T08:15:00.000+01:00

Landslaget for norskundervisning (LNU), Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) og Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo arrangerte 6. november 2009 kurs for lærere; Sakprosa i skolen. Sted: Helga Engs hus på Blindern.

Sakprosakanon for skolen
Landslaget for Norskundervisning (LNU) ønsker å styrke sakprosaens rolle i skolen. Foreningen har derfor tatt initiativ til å kåre en sakprosakanon til bruk i ungdomsskolen og den videregående skolen. LNUs sakprosakanon 1700-2009. Fokus på den nye læreplanen LK06 som sidestiller skjønnlitteratur og sakprosa i skolen. På bakgrunn av sakprosakanon med 45 tekster utvalgt av en fagjury utgis to bøker til våren, én elevbok (gratis til alle elever i videregående skole), pluss én bok til lærere med utgangspunkt i kanon.

Åpning
Skuespiller Gard B. Eidsvold Leste Knut Hamsuns "Fra det Ubevisste Sjæleliv" etter at arrangørene (LNU, ILS og ILN) hadde ønsket velkommen. Fint å få høre teksten i sin helhet, da utdraget som er gjengitt i lærebøkene nok er mest kjent og brukt i skolen. At det var kjent stoff og velkommen høytlesning viste seg ved småhumring og gjenkjennende nikk fra tilhørerne i salen.

Johan Tønnesson: "LNUs sakprosakanon - idéer til bruk"
Professor i sakprosa, Johan Tønnesson, ILS, kommenterte den flerstemmige sakprosaen som mange elever synes er kjedelig. Sakprosaen er full av overraskelser, inneholder alt fra elevtekster, avisinnlegg, krigsreportasjer, partiprogrammer til bruksanvisninger som gjør at vi må "pusse brillene" og komme fram til rammer og rammeteorier for sjangeren. Her skal den samlende modell bidra til å engasjere, bringe fram mangfoldet i sakprosaen, mer enn hva som kun kommer fram gjennom leseforståelse eller kunnskapskontrolloppgaver i skoletimene. Målet er å gjøre sakprosaen tilgjengelig, levende og engasjerende. Få fram konflikten i teksten, gå inn i teksten, spør som journalisten: Hvor er konflikten?

Hvilke levende situasjoner kan vi sammenlikne med og bruke som modeller for å gå inn i en tekst? Doktordisputasen med sine klare roller med opponenter? Hva med commedia dell'arte? Eller partituret? En velkjent arena er rettssaken, alle ungdommer har sett flere rettssaker på TV. En rettssak er tett knyttet til retorikk, og sakprosa og retorikk har en klar sammenheng. En rettssak er saksorientert, aktuell og har en klar rolleliste, en prosess som kan brukes som modell for tekstforståelse. Elevene kjenner de fleste roller i en rettssal, men bringer vi narren inn i rettssaken, får vi en ny rolle i rettssaken i form av klassens kverulant. Dommeren er den som ber om ro i salen.

En rettssak, som modell for å forstå en tekst, krever roller kjent fra rettssalen. Dette er en spennende måte å analysere en tekst på, den er krevende og tar mye tid, men elevene blir aktive ut fra de rollene de får. Teksten er den sentrale her og gis rollen som den tiltalte, den som skal granskes. Det oppnevnes forsvarer og aktor, som står for hver sine syn og meninger, og vitner som står på hver side av disse, altså hvert sitt syn på teksten. Dette skal forsvares, angripes og begrunnes, vitnene må forklare seg og begrunne sin påstander. Forsvaret og aktoratet må legge fram sine begrunnede påstander. Narren kan komme inn som uromakeren, den som skaper splid, slik at dommeren må gjenopprette ro og orden i salen. Tilhørerne på benken trenger ikke ha lest teksten på forhånd, de kan referere etterpå hva de lærte og forstod av teksten.

En tekst må ses i den tiden og situasjonen den er skrevet i. Hva skiller den gitte situasjon ut fra vår tid? Se på tekstens politiske, sosiale og etiske konflikter. Vær bevisst på forskjellen på en tekst fra vår samtid og en tekst av Holberg eller Grunnloven.

Ove Eide: Sakprosaens plass i læreplaner - før og nå
Ove Eide fra Firda videregående skole skisserte det som var særlig nytt i læreplan LK06:
- likestilling skjønnlitteratur og sakprosa
- utvidet tekstbegrep med hovedområdet sammensatte tekster
- retorikken
- likestilling nynorsk og bokmål (R94-hovedmål og sidemål)
- det komparative
- grunnleggende ferdigheter i digital kompetanse

Skjønnlitteratur og sakprosa er sidestilt fra VG1, på samme måte som bokmål og nynorsk, gjelder både skriftlig og muntlig. Læreplanens generelle del uttrykker at norskfaget må avspeile tekstmangfoldet i samfunnet rundt skolen. Tidligere læreplaner så på litteratur som ensbetydende med skjønnlitteratur, som R94: "...eit utval skjønnlitteratur og sakprosa (..) Minst åtte av desse forfattarane skal vere med:..." (og da var f. eks. Bjørneboe, Vinje nevnt).

Se på LK06 i praksis. Er læreplanen realisert? Tradisjonen og synet på norskfaget som et skjønnlitterært fag står sterkt. Et vanlig syn er at skjønnlitteraturen er mer verdifull og dannende enn sakprosa, og at sakprosa skrives av skjønnlitterære forfattere. Derfor kommer LNUs kanon for skolen, skal vekke og få opp øynene for mangfoldet og det flerstemmige innen sjangeren. Mange sakprosatekster er skrevet av skribenter vi vanligvis ikke forbinder med tradisjonelle forfattere.

Eide påpekte at i dag kan alle tekster være grunnlag for dannelse, både Hotel Cæsar og Markens grøde. Det er viktig å se på de tekstene elevene forholder seg til, mange har sluttet å lese etter at de har lest de tunge tekstene. Det moderne prosjektet i dag tar hensyn til fornuft og frihet, det bygger på en idéhistorisk linje. Går ut fra to akser; samfunnstekster og de historiske. Får fram både det kulturelle, historiske og samtiden i utvalget av sakprosatekster. Det er en styrke for norskfaget at vi har fått denne likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa etter LK06, hevder Ove Eide.

Kjetil S. Østli: Lever språket?
Journalist i Aftenposten Kjetil S. Østli fortalte om sin frykt og kamp for å levendegjøre språket, referere fra de levende øyeblikk og uttrykke at han føler noe for det han beretter i sin skriving. Han viste til eksempler fra sin journalistikk, og fra boka Politi og røver der han skriver om politi, spanere, røvere, jakten mellom "katt og mus". Han er opptatt av språket som verktøy, å levendegjøre språket. Hele tiden spør han seg selv; lever det? Lever idéen bak? Kan det føles? Klarer han å formidle dette føleriet levende?

Boka Politi og røver bør egne seg til lesning i videregående skole, en aktuell sakprosabok utgitt i en tid der læreplanen sidestiller skjønnlitteratur med sakprosa.

Videre referat fra kurset ble dekket på Twitter #LNUsakprosa

Refleksjonar frå ein nynorsklektor

2009-11-03T14:16:00.000+01:00

Lat oss gi nynorsken eit lyft, vart vi einige om på eit av dei fyrste norskmøta våre i haust. Rundt det ovale bord sat norsklektorane samla rett etter skulestart, vrei hendene sine og reiv seg i håret i det evig diskuterande temaet: Korleis skal vi få elevane meir interessert i nynorsk? Her på skulen har dei fleste elevane nynorsk som sidemål, eller "spymål", som elevane ironisk tillet seg å kalle det, når dei freistar å overtyde oss med argument for ikkje å ha nynorsk. Oppriktig skal eg vere, dei kan ha mye rett i det dei seier, men min jobb som norsklektor er å følgje læreplanen og føre elevane fram til examen artium, der nynorsk er eit av kompetansemåla.

Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.

Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.

Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.

Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.

Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.

Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.

For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.

Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.

Personligheten Marco

2009-10-25T17:41:00.000+01:00

"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.

Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...

Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.

Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.

Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.

Mjølgamp

2009-10-04T07:44:00.000+02:00

Der! Der var dei, eg kjende dei att! Lukta og smaken kom over meg, eg vart med eitt sett over førti år attende i tid. Eg stod på tå og strakk meg etter kakene i butikken til far, på byrjinga av 1960-talet.

Dei låg der, midt framfor meg, på eit bakeriutsal i Gudbrandsdalen, denne haustdagen i 2009. Det må vere over 40 år sia sist eg såg dei, kjende smaken av dei, og ikkje minst lukta. Mjølgamp kalla vi dei, sjølv om dei eigentleg ikkje heitte det, det var nok meir på folkemunne. Men eg hørte aldri noko anna namn enn mjølgamp.

Kanskje far brukte ei anna nemning då han tinga varer frå bakaren, for det var far som selde mjølgamp på Samvirkelaget, den gamle landhandelen som selde alt frå mjøl, tekstilar og kaffe, til sirup i laus vekt. Det var ei særskilt lukt inne på butikken til far, og særleg dei dagane den store kassa med mjølgamp kom frå bakaren.

Eg som voks opp på butikken, fekk lov å vere bak disken og oppleve butikklivet frå innsida. Eg nådde ikkje heilt opp til disken, hugsar eg, men lukta var sterkare enn synet, og eg strakk meg, stod på tå, slik at eg så vidt kunne sjå desse breie, store kakene. Hugsar dei var litt turre, montru om lukta greip meg sterkare enn smaken, for ikkje å snakke om namnet. Mjølgamp, kjenn på det namnet, klart det var eit fasinerande namn på eit bakstverk for ein jentunge på under ti år. Hugsar også mor serverte dei til kaffen, kan minnast praten gjekk rundt kaffebordet om kakene, at dei var gode, "litt turre, men slik smakar no kaker som er laga med hjortesalt", vart det sagt. Sjølv om mor baka kaker, baka ho aldri mjølgamp, det var berre eit slag mjølgamp å få tak i, og det kom fraktande frå bakaren og vart seld over disk på butikken.

Då eg var ti år flytta vi frå Samvirkelaget, og dermed forsvann også mjølgampen frå livet mitt. Eg har sakna mjølgampen, spurt etter han, men ikkje fått noko klårt svar på kor han er å få tak i. Inntil no nyleg, der eg med eitt stod framfor han, godt innpakka i plast i ein glasdisk på eit bakeriutsal anno 2009. Med eitt var eg attende i butikken til far på 1960-talet, eg stod der på tå hev, med lukta av mjølgamp i nasebora, kjende og hørte stemninga i butikken. "Vær så god neste", sa dama bak disken, eg vart henta attende til notida, men lukta hang framleis i, da eg svara eg skulle ha "dei kakene som ligg der", og peika på mjølgampen. "Strøkaker, ja", svara ho, tok fram pakningen og la på disken framfor meg. "Strøkaker, ja", svara eg, det var det dei kalla dei, visst var det det dei heitte, ingen hadde visst kva eg skulle hatt om eg hadde spurt etter mjølgamp.

Twitter har skylda

2009-09-27T16:54:00.000+02:00

Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.

For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.

Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.

Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.

Jeg skriver brev

2009-07-07T09:52:00.000+02:00

Ingen skriver brev lenger, skriver Finn Erik Vinje, da er nok jeg en del av en utdøende rase. Jeg koser meg med å sette meg ned og ha "min tid", som jeg kaller det, der jeg tar fram det fine brevpapiret mitt, pennen min og ser min egen håndskrift på papiret. Jeg bor i Drammen og skriver brev til min kusine på Lillehammer. Vi er like glad i å skrive begge to, liker denne måten å formulere oss på, på den gammeldagse måten, som vi sier, selv om vi begge to mailer, sms-er og ringer hverandre på både mobil og analog linje.

Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.

Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.

Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.

Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.

Småstein på vinduet

2009-06-19T08:19:00.000+02:00

"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".

I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.

Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.

Utgått på dato?

2009-06-15T08:20:00.000+02:00

Jeg fikk en følelse av å ha gått ut på dato. Vår datter, som er i begynnelsen av tjueårene, sa vi hadde blitt så gamle, hun påpekte at vi her i huset bare så på NRK. Det var da så mange andre bra kanaler å se på, hevdet hun. Det neste var da det gikk opp for meg hvor utrolig trette vi var om kveldene, ja - vi sovnet noen ganger før Kveldsnytt, også det på NRK. Det siste, og kanskje det som satte inn støtet, var da jeg skjønte jeg ikke helt var på høyde med den humoren som sendes på de ulike kanalene jeg ikke ser på så ofte, men som jeg altså har sveipet innom, bare for å ha vært der. Dette gjorde noe med meg, jeg liker det ikke ...

For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.

Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.

Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?

Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)

Vi har katt

2009-06-04T23:45:00.001+02:00

Så har det seg slik at vi har katt, dersom det skulle være noen som ikke har fått med seg det. Vi ble kattefamilie da vår datter ønsket seg så VELDIG katt, fordi bestevenninnen hadde fire yndige små puser å gi bort. Jeg var ikke vanskelig å overtale, jeg har alltid vært hønemor og hadde ikke noe imot å bli kattemor. Slik kom huskatten inn i vårt hus og våre liv, og vi skjønte fort hvem som hadde overtatt sjefsstolen i huset.

Fra å ha levd et rolig liv med godt søvnmønster etter at barna forlengst hadde vokst fra bleie- og skrikestadiet, fikk vi nå et nytt liv med kattevåk og åpning av dører til alle døgnets tider. At det går an å skjemme bort en katt er utenfor enhver tvil, katten krevde å bli konstant sett og hørt. Vi gikk inn for oppgaven med største alvor, diskuterte fôr, drikke og vaksiner, kontaktet veterinær og var stolte katteforeldre. Da pusen gikk ut på egen hånd og kom hjem til nesten avtalt tid på kvelden, nikket vi til hverandre med de bekreftende ordene: "Klok pus dette". Jeg gråt da han fanget sin første mus og tok sin første fuglefangst, men var stolt som en hane da han jagde nabokatten dit pepper'n gror. Vurderte søksmål da han ble banket opp av gatas skrekk, storkatten, det kunne jo ikke være vår katt som var årsaken til slåsskampen. "Min pus slåss ikke han", hevdet jeg på Albert Åbergs vis.

Det skulle fort vise seg at vår katt nok er som katter flest, han jakter, slåss, freser, rømmer, kan bli borte i et døgn og komme lykkelig tilbake, nesten som han humrende går gjennom stua på vei til matskåla: "Jeg er jo her, har bare hatt andre og mer interessante oppgaver det siste døgnet". Vi kan ikke si noe, selv om vi har veldig lyst til å hyle: "Du kan ikke bare forsvinne slik, vi blir redde for deg!" En slik frykt eksisterer ikke i kattens tankemønster og vesen.

Dette selvstendige individet lar seg ikke dominere, påvirke eller lede. Vi er der når han trenger oss, ellers gir han blaffen. Det tok meg litt tid å akseptere det, jeg vil jo helst bli elsket over alt, hele tiden, av katten min, og at han skal synes jeg er verdens beste kattemor, den eneste og helt uunnværlig. Men jeg skjønte fort at vi hadde gjort oss mer avhengig av ham enn han av oss. At livet med katten er å akseptere at han har sitt mønster og bruker oss når han selv har behov for det.

Ingen kan gi mer uforbeholden kjærlighet enn en katt, ingen kan være mer hengiven enn en katt, ingen kan elske deg høyere enn en katt, og ingen kan vise deg mer arroganse og likegyldighet enn en katt. En slik personlighet både fasinerer og skremmer meg, men nettopp derfor elsker jeg katten min.

Vi har katt, og det er jeg glad for.

Eg har byrja gå tur att!

2009-06-02T22:47:00.000+02:00

Eg har byrja gå tur att, eg har byrja gå lange turar att, eg har byrja gå tur i skogen att. Eg gler meg til å gå turen min, kvar dag går eg han. Eg har funne fram att joggeskoa mine som eg fekk på seinsommaren i fjor, eg har leita fram shorts og trøye som låg inst i skåpet. Det var berre så vidt eg hugsa kor eg hadde alle desse "spreke" kleda mine, men det var godt å sjå dei att, enda betre å få dei på kroppen att, kle meg, kome ut og finne att alle blomane, benken min, steinane langs den smale vegen og høre fuglane syngje. Eg har min faste runde i skogen som eg går, perla mi, som eg kallar turen min.

Eg er ute og går kvar dag, uansett vêr. Det er ikkje sjølvsagt å kome seg ut i skogen, det har eg merka det siste året. Det dei fleste opplever som lettvint, greit og heilt enkelt i kvardagen, kan plutseleg snu og bli tungt, krevjande og nesten umogleg på ein, to, tre. Det fekk eg merke i oktober i fjor, etter ein liten hjartestans. Med eitt vart livet snudd opp ned, og kvar lita rørsle vart som eit krafttak som krevde ro og kvile i fleire timar etterpå. Kreftene var ikkje der lenger, same kor stor lysta var til å kome ut.

Eg går turen min kvar dag. Om lag to timar brukar eg på han, ein tur som eg gjorde unna på i overkant av ein time før. No er det som om eg dreg eit traktorhjul etter meg. Bakkane er verst, eg må ofte stoppe opp og ta pause, kvile og passe på så ikkje pulsen blir for høg. Eg går med pulsklokke, så eg har god kontroll på puls og hjarte.

Eg går turen min åleine, vil helst gå i mi eiga takt, sleppe å forklare at eg ikkje har krefter til å gå like fort som før. Det er best slik, vil helst gjere alt eg har gjort før, det går berre litt seinare og i eit meir sakte tempo, eg gjer det på mitt vis.

Eg vil gå turen min i tida framover på min måte. Eg vil stoppe opp når eg treng det, kvile når eg må, sette ned farten når eg er nøydd til det og leggje i veg att når eg sjølv vil. Slik sett har eg det like bra om før, eg har gira ned og funne ut at det er fullt mogleg å leve godt, sjølv om ikkje alt skjer i høgtempo. Det er underleg korleis mennesket innstiller seg etter dei endringane livet påfører ein.

Eg har mi faste runde, perla mi, som eg kallar ho. Eg har funne att stien min, alt er på same staden som før, steinane ligg der og kvitveisen veks rundt, eg har alltid vore glad i kvitveis, han minner meg om barndommen min. Eg ser kanskje alt dette enda betre no enn før, nesten alt er som det var, det er berre eg som møter det på eit rolegare vis, og det gjer ingenting.

Eg er glad fordi eg har byrja gå tur att, at eg har mi faste runde, at eg har funne att perla mi.

Bibliotekkatten Dewey

2009-05-27T21:01:00.001+02:00

Først kjøpte jeg boka om Dewey Readmore Books på engelsk fra amazon.com, deretter kom boka på norsk, utgitt på CAPPELEN DAMM, og jeg leser, ler og gråter. Men mest av alt fryder jeg meg over historien om både Dewey og Vicki, deres forhold, og om livet i Iowa og menneskene der. Dette er ei bok verd å lese, verd å eie, verd å ta fram igjen, igjen og igjen. Jeg er så takknemlig over å få ta del i historien om Dewey Lesflere Bøker, den elskede bibliotekkatten fra Spencer, Iowa. Ja, hvor stor innflytelse kan egentlig et dyr ha på menneskene rundt seg? Les boka, bruk biblioteket ditt og bedøm selv. God bok.

clipped from www.youtube.com

Liv i stuene på Ringsveen

2009-05-27T20:22:00.001+02:00

Igjen er det kreativt liv i stuene på Ringsveen, der Jakob Weidemann levde med Anne og alle dyrene. Utsikt mot Lillehammer og Jotunheimen gir inspirasjon til en kunstnersjel.

clipped from www.aftenposten.no

Etter mesterens pipe
I dag åpner Lillehammer Kunstmuseum Mallings utstilling Spirit Caravan. Der kan man se tegninger av ammende hippier og farlige planter, samt en av Weidemanns piper, som Malling fant på låvegulvet og dekorerte med dragemotiv.
–Museet klarte å improvisere plass til meg etter at både kalender og budsjett var fastlagt. Produksjon av katalog og transport av bilder fra ulike eiere har jeg bekostet selv.

NKUL09

2009-05-14T08:07:00.000+02:00

NKUL09 Trondheim 13.05.09 - 15.05.09

Konferansen åpner med afrikanske trommer, presis kl 10:00, rett etter at kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell har tatt plass på første rad.

Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU, holder åpningsforedraget. NKUL arrangert for første gang for 15 år siden. Et felt som har modnet, i dag er IKT et verktøy som skal styrke lærerens rolle. Digital kompetanse er viktig, vi er prisgitt teknologien; bruker det daglig som nettbank, bestilling av reise etc. Statsråden brøt barrierer da han gjernomførte digital spørretime sist uke. Viser at det digitale også har nådd politikken, ikke bare ungdommen som bruker dette. Den økte tilgjengeligheten og det at dagens ungdom bruker dette daglig, gir ulike utfordringer som må takles i et teknologisert samfunn.

NTNU bruker digital kompetanse daglig, som streaming av forelesninger, jobber hardt med å engasjere seg i det digitale, som f. eks. etterutdanning av lærere i tråd med regjeringens program.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell; Digital kompetanse i de grunnleggende ferdigheter.

Starta historisk med å minne oss om at lydfilm fyrste gong vart presentert i 1927, og Einar Førde raljerte med fargefjernsyn i si tid da han svara Kr. F med: "Dei har registrert at synda har kome, men vil ikkje ha ho i fargar". La vekt på ei endring av det sosial mønsteret pga det digitale.

Teknologi og IKT kjem til å handle om menneskeleg kommunikasjon og forholdet mellom dei. Tidleg innsats for digital danning. Sosiale medier og internett der mange kommuniserer med kvarandre og kan nå kvarandre, det såg ein ikkje då det kom. Utvida perspektivet frå å vere eit verkty til også å omfatte digital danning.
Kvifor viktig:
1) Digitalt verkty i seg sjølv, det vil alltid frå no av vere der.
2) Digitale verkty er med på å gjere skulen meir verkelegheitsnær. Elevane har med seg nettbruk frå før, utanom skulen, for eksempel frå musikk. LP var det formatet vi i vår generasjon var kjent med, i dag forheld dei unge seg til ei stor og utvida tilgjengelegheit for musikk, henta ned frå nettet. Forstår ikkje skulen dette, blir verkelegheita for fjern.
3) Det viktigaste: nettet har med seg ein eigen kultur, som elevane har med seg frå skulen, frå deltaking til læring, potensiale for at vi alle kan bli deltakarar og dele. Vi forbetrar ting ved å delta og vere aktive sjølve. Døme: Del&Bruk, utvider delingskulturen. Dette er digital danning, skal ikkje berre vere å ta i bruk visse ting, det skal også vere samfunnsnyttig, gi ei forståing. Facebook er ein arena for kommunikasjon, den sosiale dimensjonen er det viktige, jfr. Lars Sponheim sine uttalingar. "Eg er ikkje på Facebook, eg er på Storinget, jfr. om han hadde sagt: eg er ikkje på TV, eg er på Stortinget. Det digitale har kome for å bli, vi må forhalde oss til det og sjå nytten av det i eit digitalisert samfunn.

Utstyrsutviklinga har vore formidabel, bruken av det digitale er noko tilfeldig i barnehagane. Viktig å kome inn tidleg for å styrke den digitale kompetansen. Kompetanse og utvikling, det er her det store lyftet må kome. Lærarkompetansen er særs viktig og må styrkast.

Viktig med tidleg innsat for bruk av det digitale. Ein skule for alle talentar.

Deling: Skulen er blant dei institusjonane som er minst flinke til dele innan sin organisasjon.
Deling og tidleg innsats:
Tidleg innsats er viktig; sats på det som er viktig frå byrjinga, i staden for å reparere i ettertid, vi må difor ha med oss den digitale danninga frå barnehagen, tidleg innsats der vi ser det er naudsynt. Å hente inn verda utanfor, barn har digital kompetanse, men det er ikkje sikkert at deira bruk av nettet er hensiktsmessig, barn bruker nettet, men dei bruker det som mottatakarar av underhaldning i ein einvegskommunikasjon, vi må lære dei å dele, mange PCar er ikkje det same som høg kompetanse, mange av dei kan ikkje dele og nyttiggjere seg det dei tek imot.

IKT-kompetansen blant lærarar må opp, satt av 70 millionar på etterutdanning. Korleis kan IKT kome sterkare inn i individvurdering? Få til nasjonal prøve i digitale ferdigheiter, og NDLA er viktig for å drive fram bruken av digitale læremiddel, fokus på nytten av dette, men må konkurrere på kvalitet, noko det har vore mye diskusjon rundt.

NRK SKOLE - tilgjengelegheiten til NRKs program til bruk i skulen, har vore arbeidd med det digitale der. Mye frå NRK som kan brukast i skulen, hente inn verda og gjere ho tilgjengeleg i skulen. Digital danning; gjere dagens elevar førebudd til å forstå dei sosiale media, ta det i bruk og gjere det nyttig for elevane. Fordelane er store, få fram moglegeheitene, slik at nettet ikkje berre er einvegs, men ein delingskultur der vi deler og bruker, elevane må nyttiggjere seg dette, og ikkje bruke nettet berre einvegs som underhaldning.

NDLA Øyvind Høines

Oppstart av NDLA 2007

//ndla.no

//deling.fag.utdanning.no

eigd av det offentlege

Satser på gode, åpne digitale læremidler

Elever og lærere i et aktivt og deltakende læringsarbeid

Unikt i norsk og internasjonal sammenheng

- skolenes eget prosjekt

- åpent og demokratiserende

- direkte innvirkning på læremidler

Tingene henger i hop, lærerkompetanse, pedagogikken viktig, arkitektur, ledelse, organisering, teknologi, økonomi.

NDLA vil støtte og legge tilrette for dem som vil delta,ansvaret over til fylkeskommunen.

Høykvalitet må tilstrebes.

Boka er vårt læremiddel, og har den statusen.

Spørsmålet er: Læremiddel eller læringsressurs.

Læremiddel er en del av læringsressursen, digitale læringsressurser er på en måte overlappende for begge og det vokser, de digitale læremidlene er en del av dette. For få læringsressurser, vanskelig å finne fram. NDLA mener difor vi må ha to lag, LAG 1 og LAG 2. LAG 1: Fagredaksjonelt. LAG 2: Delingsarena

LAG 2: Delingsarena: som er knyttet opp til fagnettstedet - dynamisk og i stadig utvikling, eleven ser sitt eget innhold samtidig som han ser det kvalitssikrede faglige innholdet

Fagredaksjonen er krumtappen, nøkkelen tiil det heile,

- produsent , pedagoger/informatikere

- innkjøpere

- kvalitessikrer

- hoggestabbe

- misjonær

Fagredaktøren har ansvaret.

Flere veier mot målet, valgfritt hvor ressursene hentes fra, men kvaltetssikring er viktig.

ALLE leverer innhold, forlag og mediehus, tradisjonelle underleverandørar, spesialiserte tilbydere, og "nye" leverandører,

norsk vg2 kommer nå, samt flere fag som engelsk vg1.

Også flere fag (miniredaksjonar) : elektrofag og restaurant- og matfag, har mye tilgjengeleg fra gode leverandørar,

BETAMERKING på NDLAs fagsider av fag som er under utvikling.

Hele landet bruker NDLA, 55000 brukere på en måned.

Ny struktur som alle fag kan benytte seg av, kan laste ned undertema, jfr. faget matematikk

Yrkesrelatering vil bli viktig framover

Deling

deling.fag.utdanning.no for deling

DELING:

Del&Bruk og NDLA, viktig at mange deler, får enormt med verdi.

Viktig innen deling er motivasjon; penger eller ego, ikke ment stygt, to viktige akser for å få folk til å bidra, alt som handler om deling går på ego, sin egen utvikling går på deling. Den største utfordringen er terskler. Terskler for deltagelse. Delingsarena i NDLA er nok en terskel for mange, tenker deling elev.

Kan skrive og legge inn artikler, skal linke det opp til læreplanmål.

Deling, byr på nye problemstillinger:

-mindreåriges personvern

- mindreåriges opphavsrett

- foreldres rett til innsyn

- organisatoriske problemstillinger

Viktig å videreutvikle og oppfordre til delingskultur, der alle kan bidra, men byr på utfordringer innen det juridiske når det gjelder publisering av det mindreårige skriver. Likevel vil NDLA bli en viktig arena framover innen fag og delingskultur.

Vurdering av sammensatte tekster

v/ Ove Eide og Carsten Ohlmann

Carsten Ohlmann:
Startet med å ta utgangspunkt i den digitale fortelling, viste eksempel på elevarbeid som ledd i tekstproduksjon, dets kreativitet med sosial web; web 2

5 grunnleggende ferdigheter som er viktig:

Å kunne lese, skrive, regne, uttrykke seg muntlig, og å kunne bruke digitale verktøy.

LITERACY....

som grunnleggende innen den didaktiske modell;

å være "literate" vil si å kunne

søke

kritisk, vurdere

keativt (re)kontekstualisere og

formidle

De semiotiske ressurser er viktige; det å kunne beherske tegn i en kommunikasjonsprosess (brukte eksempler fra Øystein Gilje, Univ. i Oslo).

Eks: Lese en reklame, gå inn og lese, hva er det den formidler? Hva foteller denne reklamen oss? Hva vil den si oss, og hvordan leser vi den? Her er de semiotiske ressurser grunnleggende, og viser tegnenes betydning i en kommunikasjonsprosess.

Ove Eide:
Tok for seg vurdering av samansette tekstar

Vurdering er det mest problematiske omgrepet i skulen, kva er skilnaden på karakterar? Samansette tekstar er heilt nytt, svært få lærarar har erfaring med dette.

I utdanningsdirektoratet blir det no arbeidd med konkretisering av læreplanmåla, forslag til kjenneteikn med måloppnåing innan kvart felt med samansette tekstar.

vg1: elevane skal lage ei utstilling

vg2: lage kortfilm/digital forteljing

vg3: adaptasjon m/artikkel som fagtekst

under kvart felt av dette er det kjenneteikn på måloppnåing.

Samansette tekstar i læreplanverket inneheld:

- generell del

- ulike tekstsyn

- ulike nivå

- progresjon

- eksamensordningar

- ulike ytradisjonar

Den generelle delen: grad av motkultur mot dei tekstane elevane har som sine eigne og dei lærarane tradisjonelt har med seg, her blir det ein skilnad i kvar sin kultur.

Power point på ulike nivå i ulike fag, korleis vurdere det? Power point blir ofte brukt innan samansette tekstar.

Kvar skal karakteren ligge, under kva for fag?

Tilpassa vurdering ut i frå den samanhengen tekstane står i. Kva slags kriterier skal ligge til grunn ved vurdering?

11 kriterium ved vurdering (Hjørdis Hjukse si masteroppgåve om vurdering av samansette tekstar) http://brage.bibsys.no/hsh/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_4786

1 Utnyte potensialet i semiotisk ressurs

2. Samspelet mellom elementa (lyd, bilde fungerer heilskapen?)

3. Komposisjon

4. Estetisk kvalitet

5. "Det vi ikkje klarer setje ord på" (Vi veit det fungerer, vi ser" det)

6. Kreativitet (Vi må vite noko om den referansen ungdommen forheld seg til)

7. Innhaldet

8. Kjeldebruk/etikk

9. Teknisk kvalitet

10. Engasjement

11. Grundigheit

Frå subjektivitet til tolkingsfellesskap

Utg. pkt for vurdering:

1. Uttrykket

- lyd

- bilde

- levande bilde

- skrift

2. Innhaldet

- fagleg

- kjeldebruk

- disposisjon

3. Samspel, heilskap

4. Kontekst

Uttrykk, innhald, heilskap, kontekst

Eit sentralt spørsmål i vurderinga er: korleis måler vi prosessen? Må avgjere på førehand om prosessen skal med i vurderinga, eller om berre sluttproduktet skal vurderast. For å vurdere prosessen kan ein bruke digitale mapper som blir vektlagt ved vurderinga.

Ofte ser ein berre på sluttproduktet ved vurdering av samansette tekstar. Det var også hovudfokuset på denne føresesinga, noko som vart understreka av foredragshaldaren.

Stort mangfald innan dette området med vurdering av samansette tekstar, vi må invitere til debatt for å eines i eit tolkingsfellesskap, kan vi vente oss det, eller?

Mappevurdering kan hjelpe til med å samle opp refleksjonar frå prosessen, dersom prosessen skal med i vurderinga.

Velje innhald til form er viktig poeng i vurderinga, må ha fokus på dette.

Nokre av punktane kan vere meir viktige enn innhaldet, til dømes bruk av verkemiddel kan kome inn her.

Eit godt døme på ein samansett tekst laga av ein elev: Batman
http://www.youtube.com/results?search_type=&search_query=ozansaklig&aq=f

Viste fleire gode døme på samansette tekstar, Batman(over) er den beste der dei fleste av dei 11 elementa frå Hjørdis Hjukse er med.

Smart-board
Under NKUL-konferansen besøkte vi og prata med utstillarane av Smart-Board - interaktiv tavle, som er verdsleiande når det gjeld interaktive tavler - smart skole og www.smartboard.no er sentrale namn og adresse her. Var også borti dette under konferansen i fjor (NKUL08), men da retta presentasjonen av Smart-board seg særleg mot barneskulen, så difor fann vi frå vår vidaregåande skule det noko uinteressant.

Fleire av oss syntest dette var spennande, men samla sett er vi nok noko usikre på kor stor nytte vi vil ha av dette i undervisninga, særleg når vi likevel nyttar PC og viser det same på lerretet som vi får opp på eiga Smart-board tavle. Kvar går eigentleg da skilnaden på PC-undervisning på stort lerret, og interaktiv tavle/Smart-board, som også går gjennom same PC-en? Heller ikkje demonstrasjonen frå representanten for Smart-board på eiga førelesing som var retta mot vidaregåande skule ga svar eller overtydde oss. Personleg trur eg at eg kan gjere det meste via min eigen PC, den kontakten eg får med verda via Google og andre søkjemotorar, heilt uavhengig av Smart-board, da det er eit verkty som treng prosjektor og PC, som vi allereie har, og kva nytt får vi da, anna enn ei meir moderne tavle? Den tradisjonelle grøne tavla liker eg å bruke ved sia av PC-en, og det meiner eg er like lettvint som å skrive på Smart-board. Men skal det prøvast ut på skulen min, vil eg gjerne vere med og freiste Smart-board, etter å ha vorte kursa i det, sjølvsagt. For det kan godt hende det ligg noko smart der som eg ikkje har oppdaga.....

Samla sett var det interessant å vere på NKUL att, treffe att andre skulefolk og Twitter-folk, som June Breivik og Kirsti Slettevoll, kjekt å helse på Guttorm Hveem som eg berre hadde møtt på Twitter. Eg meiner å hugse NKUL var meir interessant i fjor med fleire utstillarar og førelesingar. Dessutan må dei skjerpe seg og rette seg meir mot vidaregåande skular og presisere målgruppa for kvart einskild foredrag. Kirsti Slettevoll har skrive om noko av det same frå NKUL på bloggen sin.

Sjølv skreiv eg og fleire på Twitter under heile konferansen, noko ein kan finne ved å søkje på #nkul under Twitter. Det var moro å følgje med alle twitrarane under NKUL og dei parallelle referata frå dei sama førelesingane. Den digitale informasjonsstraumen var i alle fall stor.

Tilbake til Yorkshire

2009-05-06T10:17:00.000+02:00

Film er et fantastisk medium, det har jeg mer og mer blitt klar over i det siste som jeg har tatt meg tid til å gå på kino. Min siste store seeropplevelse; "Tilbake til Yorkshire", eller; "And When Did You Last See Your Father?", som er originaltittelen, er en film du aldri glemmer å ha sett. Den blir noe av deg selv, fordi den allerede er noe av deg, den er der i ditt indre, i alle fall for oss som har opplevd å miste noen som har stått oss nær. En generasjonsfilm som får fram sårheten, bitterheten, kjærligheten, lengselen og savnet mellom far og sønn, og det kunne like gjerne vært mellom mor og datter. En lege på landsbygda i Yorkshire er blitt syk og ligger for døden, sønnen, som er forfatter, kommer hjem fra London for å være tilstede ved farens dødsleie. I en retrospektiv teknikk blir seerne med tilbake til sønnens oppvekst og hans opplevelse av farens egoisme, utroskap og morens lidelse på grunn av farens sjarmerende livsstil utad.

Filmen begynner med opplysningen; "A true story", bygd på Blake Morrisons selvbiografiske roman. En rørende film, særlig mot slutten, der kjærligheten mellom far og sønn sveiper i sirkel over lerretet i tett omfavnelse, samme sted som de omfavnet hverandre før sønnen skulle dra for å studere, da sønnen ønsket stå på egne ben og reise ut alene, selv om faren tilbydde seg å kjøre ham. Her kom sønnens selvstendighet overfor faren fram, at han egentlig har stått alene og ensom innad i familien hele livet. Farens tårer over sønnens reise får fram farens dype følelser for sin familie, på tross av at han viste større engasjement for de mer utenomfamiliære relasjoner, var det sanne midtpunkt i selskapslivet og den mer tunge og utilnærmelige i hjemmet, bortsett fra lek, spillopper og moro, hadde han dype følelser for sønnen, men klarte bare ikke vise det.

Farens dobbeltrolle har sønnen slitt med og gjennomskuet helt fra han som liten gutt opplevde at faren ønsket ham vekk, da han, faren og morens søster og hennes barn var på utflukt sammen, og den lille gutten oppdaget farens tette bånd til sin tante. Gjennom tilbakeblikk på episoder i oppveksten sammen med en gryende mistanke om kusinens likhet med hans far, skjønner han mer og mer at hun faktisk er hans søster, og ikke bare en kusine, noe han får bekreftet i farens begravelse ved å konfrontere tanten med sin mistanke.

Farens åpne dobbeltliv viser seg i hans "omsorg" for denne tanten, noe vi blir klar over gjennom sønnens bekymring for morens migreneanfall opp gjennom hele oppveksten. Dette gjenopplever den voksne sønnen, der han står igjen, gråtende og alene, etter farens begravelse, på samme sted som han og faren tok avskjed den gang han skulle dra på studier. Like ensom og alene står han der i dag, som han var den gang. Kanskje var ensomheten sterkere da faren var i live, men ikke i stand til å møte sønnen og være nær sin egen familie. Er det dette som også viser seg i morens krampegråt da faren er død? Hun slipper løs sin sorg, en sorg som neppe inneholdt kun tapet av en ektemann, men heller tapet av en mann som egentlig aldri var der. Sorgen over det overflatiske kan være mer opprivende enn over de nære og tette bånd. Det er kanskje tyngre å gråte over det som aldri har vært, enn over det som var felles og godt.

Sønnens gråt setter følelser i sving hos oss som ser filmen. Litt tåredryppende kanskje, men noen ganger er det godt å gråte, så kan vi spørre oss selv hvorfor vi gråter, eller bare la det stå åpent. Vi har alle vår historie med oss, men det som gjør denne filmen så spesiell, er dens visualisering av sønnens erkjennelse av farens dobbeltliv og morens åpenbare lidelse under hans sjarm og uteliv. Dette viser seg under et juleselskap der moren ser det samme som sønnen, men velger å late som ingenting og smile varmt til ham, idet de begge ser farens heftige dans med sin kones søster. Moren forsøker å avvæpne denne episoden ved å smile trygt og godt til sønnen der han kommer inn bak henne, og de ser hele dansen i samme perspektiv. Etterpå har moren migrene og skylder på ventende pasienter(hun er også lege), når sønnen spør hvorfor hun ikke skal være med på farens og tantens utflukt dagen etterpå.

Ved at vi hele tiden ser handlingen gjennom sønnens øyne, en personal synsvinkel, er vi farget av hans syn på virkeligheten. Nettopp dette gjør filmen så nær og reell, vi vet det har skjedd - ja, faktisk med mange - og at det også kunne ha skjedd med oss. Samtidig blir vi klar over at den intuisjonen vi får som barn blir åpenbar gjennom erfaringens og alderens øyne. Bitene faller på plass, en etter en, gjennom tilbakeblikk kombinert med nåtidens opplevelser og erfaringer.

Det er viktig å prate ut før det er for sent, det er denne samtalen sønnen i filmen ønsker å ha med sin far, men som han aldri rekker. Den gode samtalen ble det aldri rom for, det var for sent. Sønnen fikk svar på sitt spørsmål, men det var vel egentlig ikke hovedspørsmålet, det var nok mange andre spørsmål han ønsket å stille sin far. Det tekniske og overflatiske var mer i farens fokus, også på dødsleiet, da han uttrykte mer interesse for papirer, fakturabilag og bilen sin, enn følelser og den dype samtale. Eller var det de andre nære som ikke våget å komme med sine indre følelser? Sønnen fikk det ikke til, eller kom ikke så langt, kanskje var det som hadde skjedd uopprettelig, at det ble for vanskelig? Sønnen innser han må leve videre med ensomheten overfor faren og tenker på når det egentlig var siste gangen han så sin far. Han velger å huske ham slik han var den siste gangen de var sammen før han ble syk, altså da han var slik han alltid hadde vært. Så slik sett endrer kanskje ikke historien seg, selv om døden har tatt de nære fra oss.

Fag, hus og katt

2009-05-04T20:59:00.000+02:00

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)

Katten, ondskapen, kjærligheten og livet.

2009-04-27T08:52:00.000+02:00

"Katten Whiskey grovt mishandlet" - leser jeg i Drammens Tidende. Jeg er tidlig oppe, gleder meg over dagen, det fine været, ei ny uke og rett og slett det å bare være til. Så faller blikket mitt på artikkelen i avisa; "Katten Whiskey grovt mishandlet", leser jeg en gang til, har lyst til å bla videre og late som jeg ikke har sett det, bare glemme det, vil ikke ta det innover meg. Jeg åpner ei ny side - hvis jeg blar fort videre, forsvinner overskrifta da? Jeg klarer ikke, jeg blar tilbake og leser om katten Whiskey. Det endrer jo ingenting, at jeg prøver late som jeg ikke har sett det.

Jeg blir opprørt, lei meg, sint, gråter, trygler og ber om at så grusomme handlinger ikke må skje. Jeg blir redd, skremt av at dette har foregått uten at noen har tenkt på å stoppe før lidelsene ble et faktum. Stakkars katt, hva den må ha lidd. Å behandle et uskyldig individ på en så grusom måte er komplett uforståelig. At det faktisk har skjedd igjen, her i nærheten, at vi leser om det i avisa vår, gjør ondskapen så nær. Det ufattelige blir som en Kafka-prosess, der det logiske og uforutsigbare er helt borte og framstår i et komplett kaos.

Jeg har lest om det før, ondskapen har blitt satt ord på i litteraturen ut fra konkrete handlinger i det virkelige liv. Jens Bjørneboe skildrer den historiske ondskapen i "Bestialitetens historie", der menneskenes onde gjerninger beskrives detaljert og usminket, basert på beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Jan Guillou har et selvbiografisk perspektiv i romanen "Ondskapen", om en ung gutt som kjemper mot det onde som står sterkt hos stefaren og gjennomsyrer hele samfunnet. I "Lord of the flies" skildrer William Golding hvordan en guttegjeng kan handle voldsomt og vilt under en sterk og manipulerende leder, der det psykologiske maktspillet vektlegges .

Igjen ser vi at det samme har skjedd. Det onde har seiret og kattens pinsler blitt oversett for å fullføre det onde. Det ondes problem, som Bjørneboe skrev om, har blitt virkeliggjort i en grusom handling mot en uskyldig katt. Hvor er respekten for alt liv? Går noen nå rundt med vond samvittighet og skulle ønske de hadde stoppet før, vært et annet sted, våget å si fra? Hvordan har de som har gjort dette det i dag? Hva slags makt er det egentlig ondskapen har, både i menneskets indre og ytre rom?

Jeg tenker på Einar Skjæraasens dikt; "Du ska itte trø i graset", og gråter over Whiskey som må dø i dag, jeg gråter over de som har vært så onde mot Whiskey, og jeg gråter over noens manglende kjærlighet i dette samfunnet. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å tvile på menneskene rundt meg og det gode i menneskene.

TWITTER, FACEBOOK, QUIZ og ORDTAK

2009-04-01T11:11:00.000+02:00

Jeg er et nettindivid, jeg blogger, twitrer, sms-er, mailer, hører på Spotify, kaster meg på de quizene jeg finner på nettet, legger disse (som oftest...) ut på Facebook og kommenterer både mine egne resultater og andres. Noen ganger synes jeg resultatene blir bra, andre ganger ler jeg av dem, og enkelte ganger hadde jeg sannelig håpet de skulle være sanne. Som da jeg kastet meg på denne quizen og fikk opp følgende resultat:

Hvilken norsk kjendis er du?
Jeg ble: Kåre Konradi eller Lise Karlsnes - Du er den classy typen, går på hippe utesteder og har litt dyrere smak enn gjennomsnittet.

....og oppdaget at dette helt tilfeldig passet til dagens ordtak (som oppdateres daglig) på min blogg:

Dagens sitat:
Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
Tove Ditlevsen

Godt sagt og for et sammentreff med resultatet på quizen, ikke sant? Det ga meg et lite støkk, hva om dette var et hint? I så fall fra hvem? Jeg kikket meg over PC-en og lurte på hvem som så meg? Skulle jeg ta dette alvorlig, bør jeg innse jeg forsøker å framstå på en måte som ser ut som jeg er, vil være, ønsker være, oppfattes, kan, vil, må, burde.... mye yngre, hippere, kulere enn mine 52 år? Jeg elsker å si, les: skryte av, at jeg er digital, men betyr det at min digitale alder ikke samsvarer med min biologiske alder?

Å joda, jeg er både tradisjonell og gammeldags, trøster jeg meg selv. Det hender faktisk jeg fortsatt tar en analog telefonsamtale, skriver et brev på gammeldags brevpapir, har fortsatt noen ark liggende i skrivebordsskuffen, liker å ta på dem og kjenne lukten av papir. Her om dagen ble jeg så inspirert (og rørt) av min egen støtte til det tradisjonelle postvesenet, at jeg skrev et brev i et selvkomponert arkaisk språk etter inspirasjon av Wergelands svar til Welhaven i Morgenbladet; "Jeg i slett Lune.....". Jevnaldrende med hvem her?

Noen ganger er vi kanskje ikke helt jevnaldrende med oss selv, og nettopp derfor er jeg så lykkelig sosial på Facebook, der jeg quizer meg fram til ulike resultater, oppnår sosial web-kontakt på nettet, kommenterer på blogger, skriver mailer, tagger og bookmarker, twitrer og flicker.....

Jevnaldrende med seg selv, på hvilken måte, i hvilket nettverk?

Del og bruk

2009-03-09T20:41:00.001+01:00

Del det du har, bruk det du får. Et nettverk for lærere og andre interesserte med interesse for web, IKT og skole. Et samarbeid på nettet, der tanken er å dele det man har og bruke det man får, samarbeid, deling og viderutvikling av egen praksis via andres initiativ. Kreativt tankesamarbeid, nettsamarbeid og økt sosialt samarbeid. Opprettet av Ingunn Kjøl Wiig etter Kongsbergkonferansen 09, hun redegjør for Del og bruk 09 og mye annet viktig IKT-arbeid på bloggen sin, Tanketråder fra en lektors hverdag.

ØYTUN

2009-03-07T07:14:00.000+01:00

Midt i lia ligg hytta vår, huset mitt og ditt, dit du, pus og eg reiser for å slappe av, treffe att kjente og vere nær røtene våre. Hus og tun må haldast vedlike, du snikrar, rettar opp skeive vinklar, målar og ber inn ved. Saman arbeider vi for at det skal vere triveleg ute som inne, der eg mest står for innearbeidet, og du tek dei tyngste taka. Pus tek sine nødvendige tiltak, han veit sjølv kva som ventar han når vi er framkomne. Slik har det vore i alle år, no er det berre oss tre, før var vi fleire, den gongen ungane våre var små og med oss heile tida. Livet går framover og endrar seg, men husa står der trauste og mest uendra, og fortel ei historie om fleire generasjonars liv og arbeid.

Vér og vind tek på, difor må husa stellast med for at dei skal ta imot oss og late oss vere der. Ikkje berre må husa våre vere i orden, det må også fuglehusa, dei treng same ettersynet for at liv skal trivjast. Botnen heldt på å falle ut av det eine fuglehuset, det måtte rettast opp, fuglane må ha sitt husvære å vere i når dei vender attende. Det same må leikarstugua, der no tredje generasjon tek ho i bruk, dette vesle huset som også rommar så mye historie, leik og trivsel.
Det er vakkert her, midt i lia, på solsida, som Bjørnson ville ha sagt det. Sola skin på husa heile året, ho er aldri heilt borte, det er mest som ho bryt gjennom sjølv på dei dagane det er overskya og grått. Frå kjøkkenglaset ser eg rett inn i Jotunheimen, eg set meg ned og tenkjer; det finst ikkje vakrare plass på jord. Aldri let musikken så fint på radioen som her, og aldri finn vi slik sjelero som nett her, du og eg, vi to, heile familien vår, saman med pus.

Alle trivst her, vi er sjeldan heilt åleine, familie og venner finn vegen og nyt staden. Pus er med oss, han er den som kjenner tun, uthus og loft betre enn nokon annan. Da barna var små, var husa fylt med leik og moro, no er det stillare her etter at dei vart vaksne. Men dei kjem att og fyller husa med sine liv og sine barn, der dei finn att minna frå dei var små og fører dette vidare. Slik går historia i arv, og vi veit å ta vare på kvarandre, heile familien er vi samla, der vi ser utover bygda og rett ned på kyrkjegarden, der forfedrane våre no kviler.

Norsk og nynorsk

2009-02-27T06:47:00.001+01:00

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier

Ditt og mitt liv

2009-02-26T08:50:00.000+01:00

Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.