Som lektor i den videregående skolen følger jeg all skoledebatt med stor interesse. Derfor leste jeg i Drammens Tidende, 14.01.09, om lærerne ved Vestfossen ungdomsskole som fortalte om en skolehverdag der lærere kunne oppleve å bli trakassert og sjikanert av enkeltelever. Verneombudet har varslet om både slag, spytting, lugging og bruk av svært stygge ord. Debatten i avisa etterpå har gått på å opprette egne skoler for problembarn, et utspill fra Torgeir Micaelsen (Ap), DT 16. januar 2009, noe som ble imøtegått dagen etterpå av blant andre Øvre Eiker-ordfører Anders Werp som, selv om han har studiepermisjon, gir uttrykk for sterk misnøye til Micaelsens forslag. Samme utspill kommer i samme avis fra stortingskollega Per Olaf Lundteigen (Sp), som uttrykker det er trist å lese om utspillet til Torgeir Micaelsen (Ap). Lederen i Drammens Tidende den 17. januar 2009 tar opp den viktige skoledebatten som er kommet etter at lærerne på Vestfossen ungdomsskole tok opp problemene med voldelige elever. I dagens avis, onsdag 21. januar, kan vi lese om elevene som har fått en bedre hverdag på alternative Sagstedbrua ungdomsskole i Krokstadelva. "Jeg hadde slitt med å følge med i timen hvis jeg hadde gått på en vanlig skole. Man får bedre hjelp her." sier Kristian Ellingsen, 15 år.
Denne debatten fikk meg til å tenke på min egen skolehverdag, selv har jeg aldri opplevd slag, spytting eller trakassering fra elever, og selv om jeg har opplevd utfordringer i møte med enkeltelever, har det alltid løst seg uten voldelig atferd. Men på de årene jeg har arbeidet i skolen har jeg merket at hverdagen blir tøffere og tøffere. Det går primært ut på at lærerne har en tøff hverdag, der de skal undervise, samtidig som de skal henge med i utviklingen og lære seg alt det nye innen IKT, nye læreplaner etter innføringen av Kunnskapsløftet 06 og nye lærebøker. Det stilles stadig nye krav til både vurdering, dokumentasjon og elevsamtaler ved siden av den ordinære undervisning, planlegging og gjennomføring av timer med etterarbeid. Med store klasser på 30 elever blir det vanskelig for lærerne å se hver enkelt elev og ivareta den enkelte elevs ulike behov. Når lærerne blir mer og mer slitne, påvirker kanskje det elevene til at de også blir slitne og frustrerte, oppgitte over å ikke bli sett og hørt. Kan dette være noe av årsaken til at enkeltelever svarer med vold?
Skolene har elevdemokrati, der elevenes deltagelse i elevråd ved sin skole er med på å påvirke egen skolehverdag. I denne prosessen mener jeg det er viktig å bevisstgjøre elevene på at selv om de har sine rettigheter, har de også sine plikter for å gjøre hverdagen trivelig og levelig for medelever og lærere. Uten trivsel og positiv egeninnsats klarer vi ikke skape et positivt læringsmiljø. Skal vi lærerne kunne lære elevene noe, må elevene også vise positiv innstilling. Det er viktig å få elevene til å innse dette og få dem til å delta i dette samarbeidet. Kritikk må kunne gå begge veier, og den må være konstruktiv. I bunnen fra begge parter må det være et ønske om positivt samarbeid, åpenhet og oppbyggende tilbakemeldinger.
Det er krevende å opparbeide en slik struktur, men kanskje må skolehverdagen tilpasses dette for å kunne skape et positivt læringsmiljø. Skolen er en arbeidsplass både for lærere og elever, og begge gruppene skal kunne arbeide og trives der. Det bør stilles krav til alle i et skolesamfunn om å yte best mulig for at læring skal kunne skje. Det er derfor elevene er på skolen, og det bør være fundamentet i enhver lærers undervisning. Dette må kunne tas opp og diskuteres i elevsamtaler, men da må det legges tilrette for at elevsamtalene kan foregå i rolige og skjermede omgivelser, uten at det går på bekostning av undervisning og timer. Her snakker vi om tid og rom for elevsamtalene, dette mangler i skolehverdagen. Ofte må elevsamtalene foregå på gangen rett utenfor klasserommet. Hvordan kan en elev under slike omgivelser ta opp noe han synes er leit og vanskelig? Hvordan kan en lærer og elev sammen løse en vanskelig situasjon under slike forhold?
Vold, trakassering, spytting og slåssing hører slett ikke hjemme verken i skolen eller i samfunnet forøvrig. Det er en ikke-atferd, og det har lærerne krav på å vise og ikke godta, for hvordan skal vi ellers lære elevene våre opp til gode samfunnsborgere. Skolen er ikke noe unntakssted, det som ikke godtas i samfunnet ellers, det godtas heller ikke i skolen. Det kravet må vi kunne stille til elevene våre. Slik atferd bør kunne løses med den gode samtalen, men da må elevsamtalen opprioriteres i skolen, der det respekteres at dette tar tid og gir frukter på sikt. I et langt perspektiv legges her grunnlaget for gjensidig respekt og tillit til hverandre. Lærerne må ha tid og mulighet til å se hver enkeltelev, det har de ikke i en travel skolehverdag med flere klasser på 30 elever. Kanskje kunne Kristian Ellingsen (15), som nå er elev på alternative Sagstedbrua skole, fått bedre hjelp på sin skole ved endring av elevtall i klassen og tid til elevsamtale?
