Vi kastar ikkje kattar

«… og så skal dere få møte en ny og lovende NRK-profil, han heter Leo Ajkic, han er bosnier, han er bergenser og den snilleste gangster’n i norsk TV!» sa Anne Lindmo til applaus og hurrarop under introduksjonen til programmet Lindmo på NRK TV sist laurdag. Det bar så godt i veg, på fredeleg vis med Linn Skåber og Kristopher Schau i god samtale med programleiaren, same med Jørn Hurum og hans fossilteam, før Leo Ajkic i møte med andre folk på gata, tøff og rapp i kjeften, på eit vis fasinerande og imponerande i sin verbale stil, råka på ein katt som han berre greip med seg og kasta ut frå ein terrasse. Det såg høgt ut, katten forsvann sjølvsagt, før Leo, tøff i trynet, gjekk vidare og klaska ei dame på rumpa.
Eg fekk sjokk! Ikkje av klasket på damas bakende, men av kattekastet. Kva var det han gjorde? Heiv du berre katten frå deg, Leo? Smilande spurte Anne Lindmo «hvordan gikk det med katta?» då Leo kom inn i studio, ho fekk kontant til svar at katten kom att, «logrende med halen som en hund». For det fyrste så lograr ikkje kattar med halen som ein hund, dei smyg seg tett inntil beina på den dei elskar og stryk med sida på andletet og kjæler med bakenden sin. Slik viser kattar glede, kjærleik og tillit til den som viser dei respekt. Og kattar er kloke dyr, dei ser fort kven dei kan ha tillit til, og dei hugsar. Halen brukar dei til å riste, eller skjelve med, medan dei markerer seg og kjenner seg trygge, samstundes som dei vender bakenden til det eller den dei viser seg fram til; «sjå på meg, eg er rein» er kattespråket her.
Katten kommuniserer altså med bakenden og fortener at vi respekterer språket han uttrykkjer med halen. På same måten som ein ikkje utan vidare klaskar ei dame på bakenden utan hennar samtykke, tek ein ikkje ein katt og berre hiv frå seg. Eg vil tru Leo i forkant hadde klarert kvinnfolkklasket på damas halebakdel, men eg trur ikkje han hadde gjort det same med kattekastet frå terrassen. No var det sikkert ikkje så høgt frå terrassen som det såg ut som, men for sjåarane såg det høgt ut, og eg vil tru det var eit verkemiddel TV-teamet var klar over. Kva skulle ein elles oppnå med kattekastet?
Der rå, tøff og brutal verbalkommunikasjon ikkje strekk til, er det slett ikkje tøft og gangstersnilt å bruke forsvarslause dyr og berre hive frå seg. Tenk over kva slags signal de sender ut ved å vise rå og brutal framferd mot eit forsvarslaust vesen. Vi kastar ikkje kattar. Den handlinga hadde Lindmo tent på å ikkje ha med i programmet, og Leo hadde stått fram mykje meir gangstersnill ved å bøye seg ned og klappe katten i forbifarten og klaske han lett på halebakenden, det hadde katten likt. Dama var nok med på leiken, elles hadde ho sagt frå, det hadde også katten gjort viss han hadde fått ein kjærleg klapp på rumpa, ved å kome smygande att, tett og kjælande inntil beina til Leo, ikkje logrande som ein hund. Når damebakdelen, ifølgje Leo, ikkje rista nok etter klappen hans, vil eg tru at katten han kasta frå seg, rista nok etter sjokket over å bli hivd over gjerdet rett ut frå ein terrasse, same kor høgt eller lågt han fall. Det er ikkje høgda og ristinga det er snakk om her, men kastet eller klappen, anten det gjeld halen på katten eller dama.
På Twitter la eg ut følgjande tweet etter kattekastet laurdag kveld: «Ikkje tull med katten min #lindmo og #Leo: ikkje tøft å kaste kattar, kast kva du vil, men ikkje katten min! #nrk1» Fleire trykte RT, altså vi fekk mange halebakendeklappar tilbake, katten min og eg.
 

Personligheten Marco

"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.

Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...

Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.

Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.

Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.

Vi har katt

Så har det seg slik at vi har katt, dersom det skulle være noen som ikke har fått med seg det. Vi ble kattefamilie da vår datter ønsket seg så VELDIG katt, fordi bestevenninnen hadde fire yndige små puser å gi bort. Jeg var ikke vanskelig å overtale, jeg har alltid vært hønemor og hadde ikke noe imot å bli kattemor. Slik kom huskatten inn i vårt hus og våre liv, og vi skjønte fort hvem som hadde overtatt sjefsstolen i huset.

Fra å ha levd et rolig liv med godt søvnmønster etter at barna forlengst hadde vokst fra bleie- og skrikestadiet, fikk vi nå et nytt liv med kattevåk og åpning av dører til alle døgnets tider. At det går an å skjemme bort en katt er utenfor enhver tvil, katten krevde å bli konstant sett og hørt. Vi gikk inn for oppgaven med største alvor, diskuterte fôr, drikke og vaksiner, kontaktet veterinær og var stolte katteforeldre. Da pusen gikk ut på egen hånd og kom hjem til nesten avtalt tid på kvelden, nikket vi til hverandre med de bekreftende ordene: "Klok pus dette". Jeg gråt da han fanget sin første mus og tok sin første fuglefangst, men var stolt som en hane da han jagde nabokatten dit pepper'n gror. Vurderte søksmål da han ble banket opp av gatas skrekk, storkatten, det kunne jo ikke være vår katt som var årsaken til slåsskampen. "Min pus slåss ikke han", hevdet jeg på Albert Åbergs vis.

Det skulle fort vise seg at vår katt nok er som katter flest, han jakter, slåss, freser, rømmer, kan bli borte i et døgn og komme lykkelig tilbake, nesten som han humrende går gjennom stua på vei til matskåla: "Jeg er jo her, har bare hatt andre og mer interessante oppgaver det siste døgnet". Vi kan ikke si noe, selv om vi har veldig lyst til å hyle: "Du kan ikke bare forsvinne slik, vi blir redde for deg!" En slik frykt eksisterer ikke i kattens tankemønster og vesen.

Dette selvstendige individet lar seg ikke dominere, påvirke eller lede. Vi er der når han trenger oss, ellers gir han blaffen. Det tok meg litt tid å akseptere det, jeg vil jo helst bli elsket over alt, hele tiden, av katten min, og at han skal synes jeg er verdens beste kattemor, den eneste og helt uunnværlig. Men jeg skjønte fort at vi hadde gjort oss mer avhengig av ham enn han av oss. At livet med katten er å akseptere at han har sitt mønster og bruker oss når han selv har behov for det.

Ingen kan gi mer uforbeholden kjærlighet enn en katt, ingen kan være mer hengiven enn en katt, ingen kan elske deg høyere enn en katt, og ingen kan vise deg mer arroganse og likegyldighet enn en katt. En slik personlighet både fasinerer og skremmer meg, men nettopp derfor elsker jeg katten min.

Vi har katt, og det er jeg glad for.

Bildecollage

Fikk dette tipset på bloggen til Moldeklev om et enkelt program til å lage collage over egne bilder, inspirerende og gøy. Kan laste ned programmet fra her, det er bare å sette i gang, selvinstruerende. Jeg prøvde meg fram med Marco som forsøkskatt, selvfølgelig;-)