"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.
Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...
Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.
Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.
Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.
