søndag 11. januar 2009

Bare en liten hjertestans

Egentlig burde jeg sagt "GODT NYTT ÅR!" til meg selv og alle andre hver dag dette året, eller; "Se på meg - jeg lever!" Fra å ha levd et aktivt liv, opplevde jeg den 7. oktober i 2008 å få livet snudd opp ned. På en treningstime, på et treningssenter, under høyintensitet, skjedde det som ikke skal skje, i alle fall ikke med et noenlunde ungt menneske (jeg er født i 1956), hjertet mitt stoppet, det sluttet faktisk å slå. Dramatisk opplevelse for dem som var tilstede, jeg selv husker ingenting, jeg befant meg i et ingenmannsland uten opplevelse av smerte eller frykt, våknet opp etter livreddende hjerte- og lungeredning, samt bruk av hjertestarter.

Plutselig og uten forvarsel falt jeg om. Så fort kan det altså skje. Skremmende! Heldigvis befant jeg meg på et sted der det var folk som kunne gjenoppliving, som tok ansvar og satte i gang hjertekompresjoner umiddelbart. Tenk så heldig jeg har vært. HURRA!!!! Jeg har overlevd med intellektet i behold. Selvfølgelig er jeg utrolig takknemlig, jeg har takket og sendt blomster, snakket med mine redningsmenn og uttrykt hvor glad jeg er. Uten dem kunne alt ha vært så mye annerledes. Hadde jeg valgt å løpe i skogen i stedet for å trene inne, så hadde utfallet blitt et helt annet. Alt dette vet jeg, alt dette har jeg tenkt gjennom. Det som kunne ha skjedd, det skjedde ikke, slik er virkeligheten. Tenk positivt, se muligheter og ikke hindringer, ikke dvel ved det alvorlige, negative og dramatiske, for da graver man seg dypere og dypere og blir lett et offer, hørte jeg en psykolog uttrykke i et radioprogram før jul. Det traff meg mitt i hjertet, jeg ønsker ikke være et offer, jeg ønsker ikke være omtalt som "hun som fikk hjertestans på trening". Jeg er meg, slik som jeg var før den lille stansen. Det er ikke alltid det er det riktige å sette ord på alt, ikke alle har behov for det, man kan også bearbeide mye gjennom egne tanker og refleksjoner

"Du må være utrolig takknemlig, Liv!" sier folk til meg. "Tenk du kunne vært død nå!" er et annet utsagn. "Du har jo egentlig vært død, har du tenkt over det?" er kommentarer jeg har fått høre og som jeg må besvare på en eller annen måte. Alt er velmente ord og godt ment, men jeg har tenkt det selv og reflektert over dette igjen og igjen, og jeg trenger ikke høre det på nytt og på nytt. Når perifere andre har behov for å ta dette opp, kan det skyldes behov for egenterapi, der de setter ord på egne opplevelser og liknende erfaringer. Ved å gjøre meg interessant, ved å snakke om min dramatiske hendelse, ufarliggjøres deres egen dramatikk, for så lenge det ikke handler om dem selv, les: meg selv, blir det ikke så alvorlig.

Et godt nettverk av familie, nære venner og trygt naboskap er livreddende i slike situasjoner, der kanskje stillheten, og det som noen ganger ikke utrykkes, er vel så viktig som den gode samtalen. Begge deler utfyller hverandre, der det både sies hvor glad man er i hverandre kombinert med en stille tilstedeværelse, der det å bare være nær er mer enn nok. Et lite ord, en liten setning, sier ofte mer enn mange spørsmål. "Godt at du er her, så jeg kan gi deg denne lille gaven", stod det på en presang jeg fikk til jul av min kusine, beste venninne og søster i hjertet.

"Du er tøff du, som tar dette så bra!" får jeg stadig høre. Ja, jeg er nok det, så langt har jeg klart meg bra, sover godt om natta og forholder meg til min nye tilværelse, der jeg må lære meg å gå litt langsommere. Det er ikke så lett når man hele livet har vært vant til å leve hektisk, både privat og i arbeidslivet, med høyt turtall og oppgaver i kø. Med stor arbeidslyst og glede, kombinert med kunnskapstørste, er jeg nærmest som en grossist i eksamener og utdannelser å regne.

Veien videre er det jeg selv som må gå, jeg føler meg frisk, er operert og ser lyst på livet. Jeg elsker jobben min, savner elevene og kollegene. Jeg bygger meg opp igjen, gleder meg til våren og det spirende liv, har mye å se fram til; samværet med familien min, mannen min, barna mine, svigerbarna mine, barnebarnet mitt, katten min, vennene mine og naboene mine. Så kommer nok aktivitetene gradvis tilbake. Det var jo bare en liten hjertestans.

I Drammens Tidende kom oppslaget Hjertet sluttet plutselig å slå, 13.01.09.

fredag 2. januar 2009

Drammen lever

"Flytte til Drammen? Vel. Et sted må grensen gå. Men en kaffe ihvertfall. Etter rundkjøringen. Med utsikt til elven 2009."

Med dette utfallet i A-MAGASINET 2. januar 2009 gir Vetle Lid Larssen sin honnør til Drammen by, Torvet, ølet, Elvebredden og Ypsilon bro. Herlig, tenkte jeg, da jeg tidlig i dag, med kaffekoppen i hånda, Drammens Tidende og Aftenposten satt ved kjøkkenbordet på Austad og så utover Drammen by. Morgenmenneske som jeg er, har jeg min tid med dagens aviser lenge før mann, naboer og trafikk våkner. En egen side i A-MAGASINET om ETT minutt i Drammen, om Drammen - min by! Her gir Vetle Lid Larssen sin honnør til Drammen, byen som har gjennomgått denne forvandlingen han omtaler som; "Noen har tatt et grep om byen".

Selv er jeg innflytter i Drammen, kom hit tidlig på 1980-tallet som ung, nyutdannet filolog og satte bo sammen med familien min. Tanken var å flytte tilbake til Oslo, vi hadde jo alle vennene våre der etter å ha studert på Blindern i mange år og arbeidet i hovedstaden, men vi fikk det godt i vårt nye hjem, i byen, på Torvet, blant naboene, vennene og folket. Nei, vi er nok ikke blitt drammensere, gudbrandsdøler som vi er, men vi er glad i byen vår, vi trives her, både i byen og i marka. Når hjemlengselen blir for sterk, pakker vi bilen med mat, klær og katt og drar til hytta i Gudbrandsdalen. Vi har det jo begge deler, både røttene våre på bygda og den mer urbane kulturen i Drammen by. Tro det eller ei, vi er alltid glad for å komme hjem til Drammen, prøv selv, ta flere minutter i Drammen, byen er verd det. Og ikke glem den flotte marka vi har, alt det andre skriver Vetle Lid Larssen om. Velkommen!

Hilsen en ekte gudbrandsdøldrammenser.

mandag 24. november 2008

(di)G(it)AL - jeg?

(di)G(it)al – jeg?
Jeg er blitt (di)g(it)al, så (di)g(it)al at jeg ikke klarer leve uten Facebook, Twitter, MSN, YouTube og sms. Gradvis er jeg blitt et multitaskende individ, totalt avhengig av PC og mobiltelefon.
Som i en Kafka-prosess der jeg selv føler jeg ikke helt har hatt kontroll på min egen utvikling, er Die Verwandlung total, med bruk av Twitter, Netvibes, Diigo, Delicious, Zotero, Scrapbook, Google dokumenter og Google notatbok, der jeg bookmarker, tagger og highlighter artikler og oppdager jeg har fått en egen digital språksjanger. ”Er du på Facebook?” er skeptiske kommentarer jeg får fra folk på min egen alder som lever utmerket uten, og som ser på dette som stammespråk. Noen ganger føler jeg meg som del av en digital menighet, og jeg kan opplyse at den norske skolen har skylden.
Som norsklektor i den videregående skolen har jeg, etter innføringen av Kunnskapsløftet 2006, der elevene har fått hver sin bærbare PC, vært nødt til å lære meg dette nye verktøyet så grundig at jeg er blitt helt avhengig. Å ”bruke datateknologien til å arkivere og systematisere tekster” og ”bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster”, er to av kompetansemålene i læreplanen for videregående opplæring i norskfaget (se Utdanningsdirektoratets sider om Kunnskapsløftet - fag og læreplaner). Elevene skriver digitalt, vi lærere retter digitalt, og uten digital kompetanse kan ikke en lærer lære bort det digitale, derfor må dette være internalisert i enhver lærer før det kan videreformidles til elevene. For eksempel å opprette egen blogg (se kompetansemålet for presentasjon og publisering av egne tekster), må læreren først lære å blogge for å kunne vise og anvende det overfor elevene. For å lære elevene å søke kunnskap på nettet, da elevene, ifølge ett av kompetansemålene, skal ”hente, vurdere og anvende fagstoff fra digitale kilder i muntlig og skriftlig arbeid”, må læreren selv kjenne de ulike digitale kilder for å lære elevene kildekritikk.
Den kafkaske prosess viser seg i at jeg MÅ lese blogger, sjekke Facebook og Hotmail hver morgen. Der Gregor Samsa i Die Verwandlung, Franz Kafkas korte fortelling fra 1915, våknet opp en morgen og ikke kom seg ut av sengen fordi han var forvandlet til et uhyre, våkner jeg opp til min (di)g(it)ale hverdag, hiver meg over mobil og PC, sjekker meldinger og mail, i håp om at noen skulle ha sendt meg en sms eller en viktig mail. Hvem har oppdatert sin profil på Facebook, og hvem har skrevet på wallen min?
For en tid tilbake var jeg på en konferanse i digitale læremidler, der ett av høydepunktene var foredrag med forfatteren Eirik Newth. ”Alltid morsomt å snakke til et publikum med påskrudde bærbare - det betyr at jeg kan legge lista høyere”, skrev Newth på Twitter i etterkant. Han kommenterte blant annet SNL (Store norske leksikon) som nå er blitt digitalisert og kommer ut på nettet, åpent for alle og gratis. Hva da med vårt leksikon, 20-binds, som vi kjøpte dyrt som nygifte i 1976? Bokverket var den gang like viktig å ha i huset som strykejern og miksmaster, ifølge Newth. Siden har leksikonet stått i bokhylla, ikke bare som pryd, nei - det har blitt hyppig brukt i vårt hjem, skolefolk som vi er. Barna har skrevet særoppgaver, og leksikonet har vært det vi har henvist til for å søke informasjon. Nå er det utdatert, vi har jo alt på nettet, alt digitalt. Dette er vår verden, vår klode, så da er jeg kanskje ikke (di)g(it)al, bare helt naturlig digital, som resten av samfunnet, og trenger ikke spørre som Sigbjørn Obstfelder gjorde for mer enn hundre år siden; ”Her er så underlig, jeg er visst kommet på feil klode”.
Så multitasker altså vi på femti pluss like mye som de unge, vi trenger slett ikke være flaue for det, vi skriver, chatter, mailer og hører på musikk mens vi reflekterer og diskuterer. Der stillheten tidligere rådet, er det digitale rom arena for ny læring, oppdatering og kontakt med venner. Alt gjøres samtidig, vi sjekker bankkonto og vær, leser de siste nyheter på nettet, ser på musikkvideo på YouTube, hører på foredrag og kommuniserer digitalt. Det digitaliserte har ingen grenser, vi er verken forvandlet eller kommet på feil klode, vi er oppsøkende, lærende og oppegående teknologiserte brukere. Jeg opplever jeg er på riktig klode, forvandlingen er total og vellykket, og jeg er stolt av å være digital lærer. Takk til Kunnskapsløftet, mine oppegående elever og til den norske skolen.

mandag 6. oktober 2008

NDLA-landssamling

Jeg var tilstede på NDLAs landssamling 1. oktober 2008, sammen med min gode kollega Marita, med NDLAs sterke fokus på en ideologi med gratis digitale læremidler. Lag 2(innlogget med eget passord og FEIDE) står sentralt her; i de ikke-proprietære læremidlene, med håp om å produsere læremidler i alle fag, også planer om å invitere med testskoler og lærere for å være med på videre utvikling av Lag 2. Orientering fra NDLA-styret, med Svein-Erik Fjeld fra Hordaland som leder, om visjonene fra 2006 og arbeidet videre. Visjonene til NDLA er fritt tilgjengelige læremidler, gratis læremidler for brukerne i en videregående opplæring som preges av samhandling og deling. Her skal lærere og elever være deltakere i et aktivt og deltakende læringsarbeid. Utfordringen ligger i å hindre en kullturkollisjon mellom de unges verden og skolens pedagogiske verden, viktig å finne balansen mellom det elevene ikke vet, og den verden elevene faktisk oppholder seg i, med tanke på all den nye teknologien. En kultur for deltakelse med fokus på deling i skolen, der elevene får mulighet til å skape og utvikle seg selv.

Med NDLA som et pionérprosjekt, er likevel NDLA på parti med fremtiden som satser på en kultur med kompetanse, desentralisering, delekultur og åpen kildekode. VI lærere er viktige entreprenører her, vi må prøve, feile og se muligheter, samt stole på oss selv til å prøve noe nytt. Under utvikling er flere skjønnlitterære tekster, nå ligger noen unge debutanter ute med sine tekster, søk under Bibliotek og Tøffe tekster, men det trengs nynorske forfattere her. Videre arbeides det med e-forelesing, et eksempel vi så var formelle brev, med opplegg og stemme til forklaring, absolutt bra for elever som kan ha vanskeligheter med å lese lange tekster. NDLA viser her de tar hensyn til alle, derfor er dette tilpasset opplæring i praksis. Bra er de interaktive oppgavene som er laget, under Språklære, synd bare at ordklassene forsvinner når ordene dras over i sin rett rubrikk. Redaksjonen har også begynt å tenke på VG2, dessuten få med Flickr, YouTube, Wikipedia og søk på Creative Common.

Av praktisk art kom det opp spørsmål angående vanskeligheter med å finne tilbake til sidene ved bruk av de ulike kapitlene i undervisningen, her lærte vi at tradisjonelle sidetall på nettet ikke lar seg gjennomføre, men derimot brukes betegnelsen noder. Derfor viktig å legge ut lenker direkte til de aktuelle nodene (ikke sider) for elevene. Dette er nok noe som må gå seg til både for elever og lærere, og slett ikke umulig å gjøre, det gjelder bare å tenke nytt.

Samlingen ble vellykket avsluttet med foredrag av forfatteren Eirik Newth, som satte fokus på NDLA som en del av en global tendens, i en verden der alle gjør dette; legger ut stoff digitalt, mengden av gratisinnhold bare øker og øker, disse blir bedre og bedre, og de er profesjonelle. Bokklubben selger nå musikk uten kopibeskyttelse; en nyhet er MP3-lasting av musikk. Bokklubben gjør ikke dette med bøkene ennå, de beskytter altså forfatterne, men ikke musikerne. Spennende fokus også på SNL (Store norske leksikon) som nå kommer ut på nettet, gratis. Inspirerende å høre at arbeidsgivere i dag sjekker arbeidssøkeres aktivitet/ikke-aktivitet på nettet ved ansettelser. Lenge leve det digitale.

søndag 21. september 2008

LESESIRKEL

I de to VG1-klassene mine har vi i norsktimene startet en lesesirkel, der elever og lærer har én time fast i uka til stillelesning. Elevene har valgt ut sine egne bøker de leser, basert på hva de selv ønsker å lese. Vi startet med at hver elev kom med forslag til ei bok de selv hadde lest og som de ville anbefale andre å lese. Denne lista la jeg som lærer ut som lenke på fagsida på It's learning, slik at elevene kunne se på denne lista som ei smørbrødliste de kunne velge ei bok fra. Tanken er at elevene skal kunne låne bøker av hverandre, gå på biblioteket eller låne fra familiemedlemmer og kjente, da det ikke er tenkt at noen skal ha økonomiske utgifter på dette. Da læreplanen gir klart uttrykk for at litteraturen både skal være norsk og utenlandsk, la jeg som norsklærer ingen andre restriksjoner på valg av bøker enn at det skulle være i norsk oversettelse. Det har vært en glede å oppleve den leselysten elevene viser i valg av bøker og lesing i timene. De skal senere levere en anmeldelse av boka og ha et muntlig framlegg om det de har lest. GOD LESELYST!

onsdag 10. september 2008

En lektors septemberblues

Starten på skoleåret opplevdes noe roligere i år enn de siste årene, uklart hva det egentlig skyldes. Selv mener jeg å ha like mye å gjøre hvert år ved skolestart; nye klasser, ukjente elever, nye lærebøker og kanskje også nye rutiner. Jeg må lære meg navnene på ca 90 ukjente elever, er jeg heldig så fortsetter jeg med de fleste klassene fra året før, og antall nye elever kan dreie seg om 30 - max. Det er drømmesituasjonen. Men like ofte er det nye klasser som sitter forhåpningsfulle og venter på læreren, en opplevelse av å være ønsket og satt pris på, der usikkerheten og forventningene er gjensidig fra begge parter.

I år var det som sagt mer tid til ettertanke og egen forberedelse, noe jeg kanskje tror henger sammen med innkjøringen av PC-er som var unnagjort i VG1 året før, sammen med Kunnskapsløftet og opplæring i bruk av digitale verktøy de to foregående årene. Kunnskapsløftet kom med nye læreplaner og bøker, og det digitale verktøyet var nytt, voldsomt og, for mange, skremmende. Man kan velge å lene seg tilbake og vente på pensjonisttilværelsen, eller kaste seg ut blant hundene og velge å overleve og bli av de beste og ikke la seg bli spist opp.

Elevene mestrer det digitale, så de har ikke problemer med å henge med, da er det desto verre å være læreren som ikke klarer de nye utfordringene og som må innrømme at "dette kan jeg ikke". Noen ganger er det reelt å si det, vi lærere må også sjekke ting vi ikke er sikre på eller helt oppdaterte innen, men når det gjelder et helt arbeidsverktøy som det digitale er blitt i skolen, blir det for avslørende å ikke mestre.

Det er ikke alltid tilretteleggingens skyld at noen ikke henger med i den digitale verden. Like mye som vi maser på elevene at de skal gjøre sine lekser, må også vi lærerne gjøre våre lekser og arbeide på egen hånd for å tilegne oss det nye og bli vant med nye arbeidsmåter. Først da kan den nye kunnskapen bli internalisert i oss og bli en del av vår tause kunnskap, på linje med å knytte skolisser og sykle. Vi gjør det fordi vi kan det, vi tenker ikke over at vi gjør det, fordi det er naturlig å utføre disse handingene. Men før vi kom så langt, så har vi alle vært nødt til å øve og streve for å lære nettopp det å knytte skolisser, sykle og noe så enkelt som å kle på oss. Det digitale lar seg heller ikke innplantes og brukes før vi har lært oss det og skjønt bruken av det. Nettopp ved selv å øve, terpe, gjøre, streve, gjøre om igjen og repetere lærer vi oss nytt stoff og kan ta det i bruk som vårt eget. Vi lærer fordi vi gjør det, ikke fordi vi kan det, for da har vi allerede lært det. Derfor kjære kolleger, vi kan aldri slutte å streve, øve og slite for å lære. Blir det borte i oss mennesker, da har vi tapt.

Superforeldre

Denne oppgaven laget jeg egentlig for min gruppe i kommunikasjon og kultur i VG3. Samtidig ser jeg at den fint kan brukes i norskfaget også, så med litt bearbeiding mot det norskfaglige kan oppgaven egne seg som skriveoppgave i norsk. Fullstendig oppgave her med video, brukt samme som den som ligger under innlegget Jarle blir pappa her på denne bloggen. Kan også se hele KK-bloggen min her: http://kk3sthallv08-09.blogspot.com/


OPPGAVE: Flere og flere unge enn før velger å få barn tidlig, det hevdes det er in å få barn i dag, være unge, spreke foreldre, ung, trendy og travel mor og far. Oftere enn før ser vi foreldre med barn kledd i moteriktige klær i butikker, på kaféer, kunstutstillinger og konserter. Barnevogna er supermoderne med tre hjul, liten og smart, tilpasset det urbane kafélivet. Kjøpestanden merker dette og lager flere og flere produkter med direkte adresse til småbarnsforeldre. Det åpnes små nisjebutikker som selger stæsj og småting til søte smårollinger, likedan små klesbutikker med eksklusive plagg i små størrelse, nesten en kopi av de voksnes merkeklær. Samtidig er det mer stuerent enn før å kle barna opp i secondhand, altså brukt tøy, kjøpt på Finn.no. Hva er det som har bidratt til denne kulturen? Har media noe skyld i dette? Skriv om dette på bloggen deres, ta gjerne utgangspunkt i videoen om superparet og superforeldrene Angelina Jolie og Brad Pitt, selv om de ikke er helt unge, i alle fall ikke Brad Pitt, så er de vel trendy nok? Brittney Spears er også en mamma i skuddet, men kanskje ingen rollemodell som mor. I alle fall, hva slags signaler sender disse moderne foreldrene ut med sin livsførsel og måten de blir presentert på?