De gylne 70-årene

Likestillingsloven fyller 30 år i år, dette ble feiret på Litteraturhuset i Oslo 24. februar med foredrag, tilbakeblikk og musikkopptreden av den politiske rap-gruppa Gatas Parlament, og av jentegruppa Halvsøstra; sterkt beslektet med et av de første jentebandene i Norge som var aktive midt på 70-tallet, Amtmandens Døtre. Interessante innslag der jeg personlig gjenopplevde 1970-tallet både i musikken og i prologen til professor Kjerst Ericsson, 1970-tallet - det gylne tiåret?

Foredraget til Kjersti Ericsson inneholder et spørsmål mange kvinner kan ha stilt seg selv etter å ha opplevd 1970-tallet. Hvordan var dette tiåret, egentlig? Måtte vi kvinner bite i oss mye, både dårlig samvittighet og slit, på bekostning av våre krav til rettferdighet og frihet? Selv har jeg mange ganger tenkt tilbake og lurt på om det egentlig var verd det, alt kavet og strevet for å være selvstendig og frigjort. Barn fikk vi tidlig i tjueårene, samtidig som vi skulle studere og skaffe oss utdannelse, stå på for likestilling ute i yrkeslivet og dele på husarbeidet med mannen hjemme. "Det heter ikke at mannen hjelper til med husarbeidet", sa vi til hverandre. Nei, vi skulle si: "Han tar sin del". Her ble uttrykksmåten det avgjørende for hvordan vi skulle oppfattes og hvilke holdninger vi skulle forfekte. Og vi passet på å rette på hverandre, dersom vi skulle komme til å uttrykke oss slik at vi kunne si noe som inneholdt en kvinneundertrykkende formulering. Ivrig diskuterte vi med foreldregenerasjonen vår, og i mangt et familieselskap ble likestilling forsvart og forklart, der det slett ikke alltid var like lett å få gehør for våre meninger.

Vi unge kvinnene på 1970-tallet var aktive og klare i våre standpunkter, vi skulle stå på barrikadene og kjempe for våre rettigheter. Vi gikk i demonstrasjonstog med barnevogn og passet på at pappa ga babyen grøt, skiftet bleier og trillet like naturlig som mamma gjorde. At dette faller helt naturlig i dag, viser at jobben vi gjorde den gangen slett ikke var forgjeves. Men det kostet. Samtidig som vi skulle være så flinke, intellektuelle og oppegående, skulle vi være gode mødrer og passe på at vi delte likt på husarbeidet. Selv om vi var flere som stod sammen, kjente vi nok på den dårlige samvittigheten og følte vi måtte forsvare oss som gode mødrer. Hvorfor det? Jo, fordi vi fikk spørsmål om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, spørsmål som viste at noen var kritiske og tok avstand fra det vi stod for.

Det var hardt arbeid, politikk, husarbeid, studier og morsrolle i skjønn forening. Barnehageplass var ingen selvfølgelighet, de fleste måtte se langt etter det, så lenge de ikke hadde så store problemer at de ble prioritert i køen. De fleste av oss løste dette med dagmamma eller praktikant, og når vi endelig fikk barnehageplass, var vi både takknemlige overfor kommunen og skyldbetynget overfor de som stod utenfor og ventet på ledig plass. Vond samvittighet, følelsen av å være dårlig mor, kombinert med lettelsen av å ha en ordnet hverdag med tildelt barnehageplass, gjorde oss usikre, fordi vi prioriterte oss selv og egen utvikling framfor å være hjemme og stelle hus og barn. Det var jo så mange bedrevitere som var flinke til å fortelle oss hva som var riktig.

Selv måtte jeg ofte forsvare meg selv, hvorfor jeg valgte å studere med lite barn på 1970-tallet, fordi jeg fikk direkte spørsmål om det. Slike spørsmål stilles ikke like ofte i dag, selv om enkelte av holdningene nok kan være der, så er de ikke så tydelige og framtredende. På den måten har vi kommet lenger enn vi var på 1970-tallet, selv om likestillingen fremdeles har en vei å gå. Verden har nok gått noe framover, og selv om 1970-tallet slett ikke bare var gyllent, så savner jeg samholdet mellom oss kvinnene og unge mødrene, diskusjonene og kaffepratene. Vi hadde hverandre, og vi støttet hverandre, der holdningene våre ble satt under lupen og på prøve.