Katten, ondskapen, kjærligheten og livet.

"Katten Whiskey grovt mishandlet" - leser jeg i Drammens Tidende. Jeg er tidlig oppe, gleder meg over dagen, det fine været, ei ny uke og rett og slett det å bare være til. Så faller blikket mitt på artikkelen i avisa; "Katten Whiskey grovt mishandlet", leser jeg en gang til, har lyst til å bla videre og late som jeg ikke har sett det, bare glemme det, vil ikke ta det innover meg. Jeg åpner ei ny side - hvis jeg blar fort videre, forsvinner overskrifta da? Jeg klarer ikke, jeg blar tilbake og leser om katten Whiskey. Det endrer jo ingenting, at jeg prøver late som jeg ikke har sett det.

Jeg blir opprørt, lei meg, sint, gråter, trygler og ber om at så grusomme handlinger ikke må skje. Jeg blir redd, skremt av at dette har foregått uten at noen har tenkt på å stoppe før lidelsene ble et faktum. Stakkars katt, hva den må ha lidd. Å behandle et uskyldig individ på en så grusom måte er komplett uforståelig. At det faktisk har skjedd igjen, her i nærheten, at vi leser om det i avisa vår, gjør ondskapen så nær. Det ufattelige blir som en Kafka-prosess, der det logiske og uforutsigbare er helt borte og framstår i et komplett kaos.

Jeg har lest om det før, ondskapen har blitt satt ord på i litteraturen ut fra konkrete handlinger i det virkelige liv. Jens Bjørneboe skildrer den historiske ondskapen i "Bestialitetens historie", der menneskenes onde gjerninger beskrives detaljert og usminket, basert på beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Jan Guillou har et selvbiografisk perspektiv i romanen "Ondskapen", om en ung gutt som kjemper mot det onde som står sterkt hos stefaren og gjennomsyrer hele samfunnet. I "Lord of the flies" skildrer William Golding hvordan en guttegjeng kan handle voldsomt og vilt under en sterk og manipulerende leder, der det psykologiske maktspillet vektlegges .

Igjen ser vi at det samme har skjedd. Det onde har seiret og kattens pinsler blitt oversett for å fullføre det onde. Det ondes problem, som Bjørneboe skrev om, har blitt virkeliggjort i en grusom handling mot en uskyldig katt. Hvor er respekten for alt liv? Går noen nå rundt med vond samvittighet og skulle ønske de hadde stoppet før, vært et annet sted, våget å si fra? Hvordan har de som har gjort dette det i dag? Hva slags makt er det egentlig ondskapen har, både i menneskets indre og ytre rom?

Jeg tenker på Einar Skjæraasens dikt; "Du ska itte trø i graset", og gråter over Whiskey som må dø i dag, jeg gråter over de som har vært så onde mot Whiskey, og jeg gråter over noens manglende kjærlighet i dette samfunnet. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å tvile på menneskene rundt meg og det gode i menneskene.