Tilbake til Yorkshire

Film er et fantastisk medium, det har jeg mer og mer blitt klar over i det siste som jeg har tatt meg tid til å gå på kino. Min siste store seeropplevelse; "Tilbake til Yorkshire", eller; "And When Did You Last See Your Father?", som er originaltittelen, er en film du aldri glemmer å ha sett. Den blir noe av deg selv, fordi den allerede er noe av deg, den er der i ditt indre, i alle fall for oss som har opplevd å miste noen som har stått oss nær. En generasjonsfilm som får fram sårheten, bitterheten, kjærligheten, lengselen og savnet mellom far og sønn, og det kunne like gjerne vært mellom mor og datter. En lege på landsbygda i Yorkshire er blitt syk og ligger for døden, sønnen, som er forfatter, kommer hjem fra London for å være tilstede ved farens dødsleie. I en retrospektiv teknikk blir seerne med tilbake til sønnens oppvekst og hans opplevelse av farens egoisme, utroskap og morens lidelse på grunn av farens sjarmerende livsstil utad.

Filmen begynner med opplysningen; "A true story", bygd på Blake Morrisons selvbiografiske roman. En rørende film, særlig mot slutten, der kjærligheten mellom far og sønn sveiper i sirkel over lerretet i tett omfavnelse, samme sted som de omfavnet hverandre før sønnen skulle dra for å studere, da sønnen ønsket stå på egne ben og reise ut alene, selv om faren tilbydde seg å kjøre ham. Her kom sønnens selvstendighet overfor faren fram, at han egentlig har stått alene og ensom innad i familien hele livet. Farens tårer over sønnens reise får fram farens dype følelser for sin familie, på tross av at han viste større engasjement for de mer utenomfamiliære relasjoner, var det sanne midtpunkt i selskapslivet og den mer tunge og utilnærmelige i hjemmet, bortsett fra lek, spillopper og moro, hadde han dype følelser for sønnen, men klarte bare ikke vise det.

Farens dobbeltrolle har sønnen slitt med og gjennomskuet helt fra han som liten gutt opplevde at faren ønsket ham vekk, da han, faren og morens søster og hennes barn var på utflukt sammen, og den lille gutten oppdaget farens tette bånd til sin tante. Gjennom tilbakeblikk på episoder i oppveksten sammen med en gryende mistanke om kusinens likhet med hans far, skjønner han mer og mer at hun faktisk er hans søster, og ikke bare en kusine, noe han får bekreftet i farens begravelse ved å konfrontere tanten med sin mistanke.

Farens åpne dobbeltliv viser seg i hans "omsorg" for denne tanten, noe vi blir klar over gjennom sønnens bekymring for morens migreneanfall opp gjennom hele oppveksten. Dette gjenopplever den voksne sønnen, der han står igjen, gråtende og alene, etter farens begravelse, på samme sted som han og faren tok avskjed den gang han skulle dra på studier. Like ensom og alene står han der i dag, som han var den gang. Kanskje var ensomheten sterkere da faren var i live, men ikke i stand til å møte sønnen og være nær sin egen familie. Er det dette som også viser seg i morens krampegråt da faren er død? Hun slipper løs sin sorg, en sorg som neppe inneholdt kun tapet av en ektemann, men heller tapet av en mann som egentlig aldri var der. Sorgen over det overflatiske kan være mer opprivende enn over de nære og tette bånd. Det er kanskje tyngre å gråte over det som aldri har vært, enn over det som var felles og godt.

Sønnens gråt setter følelser i sving hos oss som ser filmen. Litt tåredryppende kanskje, men noen ganger er det godt å gråte, så kan vi spørre oss selv hvorfor vi gråter, eller bare la det stå åpent. Vi har alle vår historie med oss, men det som gjør denne filmen så spesiell, er dens visualisering av sønnens erkjennelse av farens dobbeltliv og morens åpenbare lidelse under hans sjarm og uteliv. Dette viser seg under et juleselskap der moren ser det samme som sønnen, men velger å late som ingenting og smile varmt til ham, idet de begge ser farens heftige dans med sin kones søster. Moren forsøker å avvæpne denne episoden ved å smile trygt og godt til sønnen der han kommer inn bak henne, og de ser hele dansen i samme perspektiv. Etterpå har moren migrene og skylder på ventende pasienter(hun er også lege), når sønnen spør hvorfor hun ikke skal være med på farens og tantens utflukt dagen etterpå.

Ved at vi hele tiden ser handlingen gjennom sønnens øyne, en personal synsvinkel, er vi farget av hans syn på virkeligheten. Nettopp dette gjør filmen så nær og reell, vi vet det har skjedd - ja, faktisk med mange - og at det også kunne ha skjedd med oss. Samtidig blir vi klar over at den intuisjonen vi får som barn blir åpenbar gjennom erfaringens og alderens øyne. Bitene faller på plass, en etter en, gjennom tilbakeblikk kombinert med nåtidens opplevelser og erfaringer.

Det er viktig å prate ut før det er for sent, det er denne samtalen sønnen i filmen ønsker å ha med sin far, men som han aldri rekker. Den gode samtalen ble det aldri rom for, det var for sent. Sønnen fikk svar på sitt spørsmål, men det var vel egentlig ikke hovedspørsmålet, det var nok mange andre spørsmål han ønsket å stille sin far. Det tekniske og overflatiske var mer i farens fokus, også på dødsleiet, da han uttrykte mer interesse for papirer, fakturabilag og bilen sin, enn følelser og den dype samtale. Eller var det de andre nære som ikke våget å komme med sine indre følelser? Sønnen fikk det ikke til, eller kom ikke så langt, kanskje var det som hadde skjedd uopprettelig, at det ble for vanskelig? Sønnen innser han må leve videre med ensomheten overfor faren og tenker på når det egentlig var siste gangen han så sin far. Han velger å huske ham slik han var den siste gangen de var sammen før han ble syk, altså da han var slik han alltid hadde vært. Så slik sett endrer kanskje ikke historien seg, selv om døden har tatt de nære fra oss.