"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".
I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.
Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar