Twitter har skylda

Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.

For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.

Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.

Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.