Det glade vanvidd

“Et glass vin er det samme som en kopp kaffe i gamle dager,” skriver Elin Ørjasæter, kommentator i E24, i Det glade vanvidd (Aschehoug 2011), gladboken som får godt voksne kvinner til å kjenne seg igjen i barneoppdragelse, frigjøring, likestilling, mannfolk, arbeid, (u)vellykkede foreldremøter og inntog i sosiale medier i takt med økt vindrikking og mindre kaffe. Jeg ler høyt, kjenner igjen skildringen av turer til hytta i Gudbrandsdalen med to barn som skal ha med snowboard og hjelm, stillongs, jakker og votter, er alt og alle med? Glitrende fortalt om følelsen den yrkesaktive moren sitter med på foreldremøtet i idrettshuset, blant vellykkede foreldre som signaliserer prektighet og nulltoleranse overfor karrierestrebende foreldre som beskyldes for å nedprioritere barnas aktiviteter.

 Elin Ørjasæter beskriver sitt eget liv som en utradisjonell arbeidsdeling, innrømmer å angre på at hun ikke arbeidet noe redusert de første årene mens barna var små, og reflekterer over at selv om hun jobbet som en mann, ble hun ikke mann i hodet. Her kommer konklusjonen som kveler all likestillingsdebatt; mødrene har ikke samvittighet til å oppdra barna som ikke har sett mor i løpet av dagen. Ørjasæter mener menn innehar mer grensesettende kvalifikasjoner enn mange kvinner, noe som gjør menn til bedre oppdragere enn kvinner. Likestillingen har ført til stillhet i mange grender, det paradoksale i at kvinner er blitt frie til å ta egne valg og lønnet arbeid, har ført til mangel på frivillig arbeidskraft som ivaretar levende nærmiljøer. Forfatteren av boken får leseren til å tenke over utviklingen fra den nære og lokale kaffekoppen blant nabokjerringer Gro Harlem Brundtland ønsket seg, til det urbane vindrikkermiljøet blant hektiske venninner; som ikke har tid til moderskapets tilstand “av konstant beredskap overfor andres behov”. Vi er glad for likestillingen, liker det og vil ha det, men det har altså sin pris.

Som mor opplevde jeg å le meg gjennom kapitlet “Å leve med ungdom”, om rusopplæring som endte i erfaringsbasert opplevelse, om skoleball som viser at bæringer også har egen bygdekultur. Å engste seg og lete etter barna, les: ungdommen, på nyttårsaften er likt over alt og geografisk uavhengig. Språket har endret seg, ord som brukes nå som ikke ble brukt før og omvendt, og Ørjasæter påpeker å le av vitser hun ikke lo av før. Hun spør om kun egen empiri tillater spøk om “gærninger”, støttekontakter og folk med en eller annen skavank, på samme måten som om man må være svart for å si ordet neger? Svaret bør være nei til begge deler, skriver Ørjasæter. Men forteller om sketsjen som gjorde at hun ble “negeren som ønsket å nekte resten av befolkningen å bruke ordet neger.” Vil du som leser vite mer om denne spøken, må du selv lese boken. “Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!”, poengterer Ørjasæter og får frem gjennom egne eksempler en gjengs sårbarhet.

Vi har hørt Elin Ørjasæter fortelle om sin Twitter-avhengighet, og i boken begrunner hun hvorfor virkelige selskaper er så kjedelige. Ifølge Ørjasæter er det mye morsommere med en kveld på Twitter enn en kveld på fest. Som sine velformulerte tweets på Twitter, har Ørjasæter samme språklige presisjon i boken, det er ikke tvil om hva hun mener. Kvinnen er i fokus, men hun glemmer heller ikke å beskrive mannen som går på Clas Ohlsson når han fortjener en oppmuntring, og som går ned i garasjen og mekker når livet butter, eller braser ut i marka i uveisomt lende for å kjase seg ut. Den tause mannen som foretrekker grantrær fremfor psykologer, og den intense fruen som roper: "Jeg elsker deg. Jeg er så glad i deg." "Kjærlighet er å ta vare på", skriver Elin Ørjasæter: "Kjærlighet er å bli værende. Kjærlighet er plikt. Plikt og den dypeste glede." Vi som har levd en stund sammen, nikker gjenkjennende.

Kos deg med et glass vin, les den rosa boken, fargen er neppe tilfeldig, og del opplevelsene. Det glade vanvidd et must i alle venninnelag, en utmerket relasjonsgave, en bok til å bli glad i og lære av; vi kvinner gråter ikke etter å ha lest denne boken, vi argumenterer og ser fremover med reflektert styrke.
It gets better.