Det skrivande mennesket

Orda datt ned i hovudet mitt på toget mellom Drammen og Oslo ein tidleg morgon, eg sat saman med fleire ungdommar tastande på kvar sin mobil. Som norsklærar fekk eg stadfesta det eg visste, det finst ingen meir skrivande generasjon enn ungdommane i dag. Ikkje berre har bruken av PC utvida det kvardagslege kommunikasjonsrommet, men mobiltelefonar som meir er til for å skrive meldingar og google det ein ikkje veit, enn å slå nummeret til mamma, tante og kameratar, har gjort brukarane til aktive skribentar.
Alle skriv, berre sjå deg rundt neste gong du sit på eit møte, kurs eller konferanse kor mange som tastar frå mobilane, vi er online; det er ute å ikkje vera “in” som “on” , vi har vorte eit “sky-skrivande” folk. Dei mest digitale tvitrar på smartphone frå møta og hashtaggar tweetane sine, slik at andre kan søkje opp og følgje med på streamingen. Dersom dette skulle vera gresk for nokon, be neste gong du er på ein konferanse om å få sjå hashtaggen til han som sit ved sia av deg og ser som hardast inn i skjermen sin. Eg kan lova deg at du får innblikk i ein kunnskapsbank og delingskultur berre sosiale medium opnar for.
“Jæ’ skriv jo heile ti’a på MSN, SMS, Face, åsså mailer jæ’ med engelske supporterklubber”, sa eleven til meg i ei fagsamtale, eleven var slett ikkje glad i å øve på lange tekstar dei kan få til avgangseksamen i norsk i vidaregåande. Svaret han gav meg, overvelda meg; “Ja men, da skriv du jo!”, braut eg ut. Eg såg eleven vart både glad og overraska, han hadde kanskje trudd norsklæraren ikkje ville godta den slags skriving seriøst nok. Som skrivande SMS-brukar, MSN- og mailsendar, fekk eg han til å forstå at han er ein aktiv skribent og språkbrukar.
Kvifor skulle ikkje dette vera skriving godt nok som øving innan stilistikk, ordval og syntaks? Skulle ikkje brukaren av ei stuttmelding formulert på sosiale medium vera like gjennomtenkt i val av ord og ytringsformer som ei lengre tekst på ein annan skriftleg kanal? Formålet er det same; utan eit klårt og godt språk kan vi ikkje kommunisere med einannan. Det å kunne uttrykkje seg stutt og presist er like viktig som å kunne skrive lengre tekstar, den refleksjonen sendaren av ei stutt melding gjer før han trykkjer på send- eller kommentarknappen tek same skribent med seg inn i formuleringa av den lengre teksten. Stuttekstaen er den sjangeren elevane tastar fleire gonger dagleg. Visste de det, de som irriterer dykk over og korrigerer den ivrig tastande ungdommen som dukkar ned i skjermbildet sitt? Ver så snill, ta ikkje konsentrasjonen og skrivegleda frå dei skriveglade ungdommane våre. Vi treng dei i framtida, dei gode multitaskande skribentane, det skrivande mennesket.

Det glade vanvidd

“Et glass vin er det samme som en kopp kaffe i gamle dager,” skriver Elin Ørjasæter, kommentator i E24, i Det glade vanvidd (Aschehoug 2011), gladboken som får godt voksne kvinner til å kjenne seg igjen i barneoppdragelse, frigjøring, likestilling, mannfolk, arbeid, (u)vellykkede foreldremøter og inntog i sosiale medier i takt med økt vindrikking og mindre kaffe. Jeg ler høyt, kjenner igjen skildringen av turer til hytta i Gudbrandsdalen med to barn som skal ha med snowboard og hjelm, stillongs, jakker og votter, er alt og alle med? Glitrende fortalt om følelsen den yrkesaktive moren sitter med på foreldremøtet i idrettshuset, blant vellykkede foreldre som signaliserer prektighet og nulltoleranse overfor karrierestrebende foreldre som beskyldes for å nedprioritere barnas aktiviteter.

 Elin Ørjasæter beskriver sitt eget liv som en utradisjonell arbeidsdeling, innrømmer å angre på at hun ikke arbeidet noe redusert de første årene mens barna var små, og reflekterer over at selv om hun jobbet som en mann, ble hun ikke mann i hodet. Her kommer konklusjonen som kveler all likestillingsdebatt; mødrene har ikke samvittighet til å oppdra barna som ikke har sett mor i løpet av dagen. Ørjasæter mener menn innehar mer grensesettende kvalifikasjoner enn mange kvinner, noe som gjør menn til bedre oppdragere enn kvinner. Likestillingen har ført til stillhet i mange grender, det paradoksale i at kvinner er blitt frie til å ta egne valg og lønnet arbeid, har ført til mangel på frivillig arbeidskraft som ivaretar levende nærmiljøer. Forfatteren av boken får leseren til å tenke over utviklingen fra den nære og lokale kaffekoppen blant nabokjerringer Gro Harlem Brundtland ønsket seg, til det urbane vindrikkermiljøet blant hektiske venninner; som ikke har tid til moderskapets tilstand “av konstant beredskap overfor andres behov”. Vi er glad for likestillingen, liker det og vil ha det, men det har altså sin pris.

Som mor opplevde jeg å le meg gjennom kapitlet “Å leve med ungdom”, om rusopplæring som endte i erfaringsbasert opplevelse, om skoleball som viser at bæringer også har egen bygdekultur. Å engste seg og lete etter barna, les: ungdommen, på nyttårsaften er likt over alt og geografisk uavhengig. Språket har endret seg, ord som brukes nå som ikke ble brukt før og omvendt, og Ørjasæter påpeker å le av vitser hun ikke lo av før. Hun spør om kun egen empiri tillater spøk om “gærninger”, støttekontakter og folk med en eller annen skavank, på samme måten som om man må være svart for å si ordet neger? Svaret bør være nei til begge deler, skriver Ørjasæter. Men forteller om sketsjen som gjorde at hun ble “negeren som ønsket å nekte resten av befolkningen å bruke ordet neger.” Vil du som leser vite mer om denne spøken, må du selv lese boken. “Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!”, poengterer Ørjasæter og får frem gjennom egne eksempler en gjengs sårbarhet.

Vi har hørt Elin Ørjasæter fortelle om sin Twitter-avhengighet, og i boken begrunner hun hvorfor virkelige selskaper er så kjedelige. Ifølge Ørjasæter er det mye morsommere med en kveld på Twitter enn en kveld på fest. Som sine velformulerte tweets på Twitter, har Ørjasæter samme språklige presisjon i boken, det er ikke tvil om hva hun mener. Kvinnen er i fokus, men hun glemmer heller ikke å beskrive mannen som går på Clas Ohlsson når han fortjener en oppmuntring, og som går ned i garasjen og mekker når livet butter, eller braser ut i marka i uveisomt lende for å kjase seg ut. Den tause mannen som foretrekker grantrær fremfor psykologer, og den intense fruen som roper: "Jeg elsker deg. Jeg er så glad i deg." "Kjærlighet er å ta vare på", skriver Elin Ørjasæter: "Kjærlighet er å bli værende. Kjærlighet er plikt. Plikt og den dypeste glede." Vi som har levd en stund sammen, nikker gjenkjennende.

Kos deg med et glass vin, les den rosa boken, fargen er neppe tilfeldig, og del opplevelsene. Det glade vanvidd et must i alle venninnelag, en utmerket relasjonsgave, en bok til å bli glad i og lære av; vi kvinner gråter ikke etter å ha lest denne boken, vi argumenterer og ser fremover med reflektert styrke.
It gets better.

Nynorskarbeid

Det nærmar seg eksamen artium og nokre av nynorskfeila går att. Elevane gjer dei same feila og læraren rettar dei same feila. Det hjelper ikkje at læraren underviser, korrigerer og forklarer, om att og om att, det er elevane sjølve som må sjå kva slags feil dei gjer og forstå kva dei skal gjera for å skrive riktig nynorsk. Difor la eg ut følgjande statusoppdatering på fagsida på Facebook:
Kva slags feil gjorde du i den siste nynorskoppgåva di, og kva er riktig etter at du har retta? Kva vil du arbeide vidare med i nynorsk framover?
Det viste seg at elevane visste sjølve kva dei hadde skrive og korleis dei skulle formulere seg riktig, dette fekk dei fram i kommentarfeltet på Facebook, der dei reflekterte over eigen språkbruk og sette ord på det dei skulle arbeide vidare med. Slik lærte dei, ikkje berre av eiga gransking over eigne feil, men like mye av andre sin refleksjon, fordi dei såg kva medelevane skreiv. Vanlege bokmålsord som frem, man i staden for fram og ein, går att hos fleire, likedan må dobbel bestemming av substantiv og etterstilt eigedomspronomen repeterast, også bøying av sterke verb, merkeleg at så mange slit med bøyinga av verbet; å skrive. Det letnar på trykket at fleire slit med å oppnå dei same ferdigheitene, her vart det delt oppfatta og lært, den beste måten å lære nynorsk på. På Facebook, sjølvsagt!

Irriterende språk og "ord delings feil"

At elevene følger med i den aktuelle språkdebatten trenger verken vi norsklærere, Språkrådet eller kunnskapsministeren bekymre oss over. To aktuelle saker som ble kommentert i nyhetene og på sosiale medier nylig, gikk rett inn i de temaene vi holdt på med i norskfaget i VG3; om det som irriterer oss i språket og orddelingsfeil


Elevene måtte få dette med seg mens det var aktuelt. Norsk stod ikke på timeplanen denne dagen, derfor la jeg ut disse to lenkene på klassens fagside på Facebook, og elevene fikk tilgang til dem umiddelbart. Elevene er jo på Facebook, og gjett om elevene leste og kommenterte, kom med språklige tilbakemeldinger på språk som irriterte dem og på merkelige orddelingsfeil, dermed ble det norsktime på en dag norsk ikke stod på timeplanen.


Å poste noe på elevenes fagside på Facebook, viser hvor lett og aktuell Facebook er for å få faglig kontakt med elevene.

Digital tradering

Hadde eg hatt ei knappenål, hadde eg slept ho i golvet, eg hadde garantert høyrt ho falle, tenkjer eg medan eg hevar blikket frå eigen PC og ser på elevane mine som les Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr på kvar sin PC. Djup konsentrasjon og intens lesnad pregar klasserommet denne norsktimen, eventyrlesing digitalt på bokhylla.no, Noregs største digitale bokhylle med meir enn 40.000 nyare bøker på nett og om lag 8.500 eldre. Her er fortida henta inn i notida, heilt i tråd med “Tekstar i samtid og notid”, tema frå Grip teksten, læreboka for vidaregåande i norsk. Så lettvint og så greitt, lett i vekt og stort i omfang, her er bøkene, samtidsromanane og eventyra som Asbjørnsen og Moe samla inn og skreiv ned for at dei ikkje skulle forsvinne, men bli ivaretekne, digitalt tilgjengelege, eit nettsamarbeid mellom det moderne og det tradisjonelle.

Med eigen PC er elevane berre eit tastetrykk unna "Smørbukk", "Reveenka", "Oskeladden og dei gode hjelparane", "Mannen som skulle stelle heime" og "Gudbrand i Lia". Med utgangspunkt i læreplanmålet i norsk for VG1 “skal elevane kunne vurdere forteljemåtar og verdiar i eit representativt utval samtidstekstar samanlikna med tekstar frå norrøn og samisk litteratur, mytar og folkedikting frå fleire land”, ved mellom anna å gjera seg kjende med eldre forteljartradisjon og folkedikting som eventyra er ein del av. Her kjem fortida inn i samtida, der lesinga er digital og tema tradisjonelt, der vidareformidlinga i klasserommet skal vere munnleg og personleg med eigne variantar, ei praktisering av den munnlege traderingsprosessen.

Dei digitale objekta i fulltekst på nett er med på å ivareta den munnlege forteljinga som i eldre tider vart formidla gjennom den gode forteljarstunda. Sidan mobilen, SMS, Facebook og ulike nettspel har sin eigen sjanger med korthistorier og vitsar av ulik kvalitet som fort går av moten og blir tapt, utan at seinare generasjonar går glipp av det store innhaldet, har dette teke over for den munnlege forteljartradisjonen som har halde seg i hevd i generasjonar, da underhaldninga var formidling av historier og samlinga personleg rundt eldstaden i huset; tidlegare tiders samlingspunkt, også kalla kveldssete, ei sosial samling der siste hand på dagens arbeid vart gjort kombinert med historier og siste nytt.

Ved å gje elevane i oppdrag å lesa eventyra digitalt, for så så velje ut eitt eventyr dei skulle attfortelje til heile klassen, var elevane med på å binde saman den tradisjonelle folkediktinga og munnlege overføringa til notida med bruk av moderne teknologi for å bli kjent med eldre tiders historier fortalt på folkemunne. Ved å attfortelje eventyra høgt i klassen, praktiserte elevane tradering på moderne vis, som vil seia at diktinga blir høyrt og oppattfortalt til andre og nye generasjonar. Ein levande forteljartradisjon oppfatta frå den digitale, høgteknologiske bokhylla, men attfortalt på tradisjonelt vis i klasserommet med eigne klassekameratar som levande tilhøyrarar. Kvar og ein hadde si historie å fortelje og kvar og ein fekk nye historier å vidarefortelje, der nye variantar vart skapa neste gong dei vart vidareformidla, ein levande traderingsprosess starta i det digitale klasserommet.

Trudde nokon at dagens digitale ungdom ikkje kan vere gode formidlarar av tradisjonelt stoff som folkeeventyr, mytar og segner? Ikkje etter desse elevanes digitale lesing og munnlege attforteljing, der dei digitalt henta tekstar frå folkediktinga som dei vidarefomidla på tradisjonelt vis, starta ved PC-en som ei digital tradering. Den munnlege forteljartradisjonen er høgst levande i det digitale klasserommet.

Fordjupingsemnet i VG3

Det store norskfaglege arbeidet er til vegs ende, fordjupingsemnet i VG3 er unnagjort, elevane har arbeidd, lese, skrive og framført. Dei starta på våren i VG2 med å planleggje, velje tema og bøker. Etter skulestart i VG3 gjekk dei for alvor i gang, fekk godkjent problemstilling og bøker, vi la saman opp ein plan med timar og skriveøkter. Fordjupingsemnet vart delt i tre fasar, ei stutt sidemålsinnlevering, ei heildagsprøve i hovudmål, og til slutt ei individuell munnleg framføring.

Den fyrste skriveoppgåva skulle vere på sidemålet og omhandle prosessen, kva dei hadde lese og korleis dei skulle arbeide vidare. Dette vart lagt opp som skriving på skulen i september, ei to-timars økt, 60 x 2, til saman 120 minutt. I midten av november hadde elevane heildagsskriving i hovudmål på skulen, der dei fekk velje ei oppgåve som passa til problemstillinga deira og skrive ein tekst i artikkelsjangeren på minimum 1100 ord, med drøfting og refleksjon. Eg som norsklærar hadde laga eit oppgåvesett med 20 til 25 oppgåver som skulle passe til dei ulike problemstillingane. Elevane valde fritt mellom desse oppgåvene, og dei valde sjølvsagt den oppgåva som låg nærast opp til deira eiga problemstilling. Elevane var ikkje kjend med oppgåvene på førehand. Desse oppgåvene fekk elevane attende med karakter og vurdering før dei skulle ha munnleg framføring i fordjupingsemnet. Den munnlege framføringa vart lagt til dei to siste vekene i desember før juleferien, der kvar framføring skulle vere på mellom 7 til 10 minutt med bruk av digitale hjelpemiddel. På denne måten vart fordjupingsemnet ei måloppnåing innan både sidemål, hovudmål og munnleg norsk.

Til slutt hadde vi ei oppsummering av fordjupingsemnet på norskfagsida på Facebook, der elevane evaluerte opplegget dei hadde hatt. Dette var særs viktig for oss norsklærarar, da dette var fyrste gongen vi gjennomførte fordjupingsemnet på denne måten etter innføringa av Kunnskapsløftet 06. Det viste seg at elevane var svært nøgde med gjennomføringa, vi lærarane er nok noko meir skeptiske til den individuelle munnlege framføringa som vi meiner tok for lang tid, samstundes som ho kom svært nær den skriftlge delen i hovudmålet, som skulle vere ferdig evaluert innan den munnlege framføringa. For å lette tidspresset her, vart vi norsklærarane einige om å levere attende hovudmålstekstane etter kvart som elevane skulle ha framføring. Dette letna på presset, da ikkje alle dei skriftlge tekstane måtte vere ferdig evaluerte innan den fyrste munnlege framføringa.

Sjølv om elevane var tilfredse med dette opplegget, vil vi norsklærarane gå gjennom opplegget og vurdere om noko må gjerast annleis innan neste års arbeid med fordjupingsemnet.

Facebook og det digitale

I mi norskundervisning ved St. Hallvard videregående skole i Lier nyttar vi Facebook i undervisninga. Det starta i fjor med det som da var klasse 2STE, ein vellykka nynorsktime på Facebook vart til eiga fagside på Facebook med både nynorsk og anna innhald, avisene og NRK fatta interesse og Facebook i norsktimen vart omtala i Drammens Tidende med påfølgjande sitat i VG-NETT og intervju i NRK-Østafjells. Vi bestemte oss for å halde fram i år, elevane er no VG3-elevar, klassen heiter 3STE, og dei har framleis eiga Facebook-fagside. Min bruk av Facebook i timen har eg skrive om i Aftenposten. Elevane chatta, skreiv meldingar og skreiv på veggen til kvarandre, "nynorsk er gøy, da", kom det frå ei av elevane mine og inspirerte meg til å skrive Nynorsk i digitalismens tid i Dagbladet.

Det er viktig å vareta den femte ferdigheiten, læreplanen i norsk framhevar som eitt av kompetansemåla å kunne bruke digitale verkty til presentasjon og publisering av eigenproduserte tekstar. Facebook er ein av variantane som kan nyttast til skriving av stutte tekstar i kommentarfeltet, eg brukar det som eit tillegg til læringsplattforma It's learning i norskundervisninga, ikkje i staden for. Facebook kan ikkje erstatte It's learning med store oppgåveinnleveringar og attendemeldingar frå lærar til kvar einskild elev med karakterar og vurderingsoppfølgjing, men Facebook har sider som læringsplattforma ikkje har, til dømes moglegheit for tovegskommunikasjon med oppdateringar alle kan sjå, meldingar som går raskt mellom sendar og mottakar med gjensidig respons, og deling av informasjon fleire kan ha nytte av. Elevane kan kommentere og diskutere med kvarandre i kommentarfeltet under statusoppdateringane, og læraren kan leggje ut informasjon det er lett å sjekke om elevane har sett ved at dei skal trykkje på Likar eller Like. Dessutan er dette ein glimrande måte å lære elevane nettkultur på, det skjer jo der elevane er.

Medan Facebook-gruppa i VG3 (og var i VG2) ei open gruppe, der alle som "likar" sida kan leggje seg til og følgje med på kva vi driv med, er fagsida i norsk på VG1 lukka og berre open for dei vi inviterer inn, på grunn av alderen til elevane. Eg trur kanskje også at dei yngre er meir skeptiske til å leggje ut små eigenproduserte tekstar på ei open Facebook-side alle kan sjå. Dette kan de lese meir om i Prosjektbloggen for St. Hallvard videregående skole, Lier, som vart oppretta etter å ha fått prosjektmiddel frå Buskerud Fylkekommune for å sjå på nytten i bruk av Facebook i undervisninga, der eg ser på bruken i norsk, og kollega Anita Storm Olsen ser på bruken i engelsk. Vi har båe same klassen i VG1 og samarbeider difor om opplegg klassen kan gjere på Facebook.

IEtherpad er ein annan måte å samarbeide digitalt på, her kjem oppdateringane i sanntid og er eit lettvint samarbeidsverkty, noko enklare å bruke enn Google Dokument. Dette har eg skrive meir inngåande om i Norsklæreren nummer 3, 2010; Nynorskundervisning med sosiale medium og digitale samarbeidsverkty, der eg også kjem inn på SMS som eit alternativ for å variere undervisninga og stimulere elevane til å skrive.