Ditt og mitt liv

Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.