Tilbake til Yorkshire

Film er et fantastisk medium, det har jeg mer og mer blitt klar over i det siste som jeg har tatt meg tid til å gå på kino. Min siste store seeropplevelse; "Tilbake til Yorkshire", eller; "And When Did You Last See Your Father?", som er originaltittelen, er en film du aldri glemmer å ha sett. Den blir noe av deg selv, fordi den allerede er noe av deg, den er der i ditt indre, i alle fall for oss som har opplevd å miste noen som har stått oss nær. En generasjonsfilm som får fram sårheten, bitterheten, kjærligheten, lengselen og savnet mellom far og sønn, og det kunne like gjerne vært mellom mor og datter. En lege på landsbygda i Yorkshire er blitt syk og ligger for døden, sønnen, som er forfatter, kommer hjem fra London for å være tilstede ved farens dødsleie. I en retrospektiv teknikk blir seerne med tilbake til sønnens oppvekst og hans opplevelse av farens egoisme, utroskap og morens lidelse på grunn av farens sjarmerende livsstil utad.

Filmen begynner med opplysningen; "A true story", bygd på Blake Morrisons selvbiografiske roman. En rørende film, særlig mot slutten, der kjærligheten mellom far og sønn sveiper i sirkel over lerretet i tett omfavnelse, samme sted som de omfavnet hverandre før sønnen skulle dra for å studere, da sønnen ønsket stå på egne ben og reise ut alene, selv om faren tilbydde seg å kjøre ham. Her kom sønnens selvstendighet overfor faren fram, at han egentlig har stått alene og ensom innad i familien hele livet. Farens tårer over sønnens reise får fram farens dype følelser for sin familie, på tross av at han viste større engasjement for de mer utenomfamiliære relasjoner, var det sanne midtpunkt i selskapslivet og den mer tunge og utilnærmelige i hjemmet, bortsett fra lek, spillopper og moro, hadde han dype følelser for sønnen, men klarte bare ikke vise det.

Farens dobbeltrolle har sønnen slitt med og gjennomskuet helt fra han som liten gutt opplevde at faren ønsket ham vekk, da han, faren og morens søster og hennes barn var på utflukt sammen, og den lille gutten oppdaget farens tette bånd til sin tante. Gjennom tilbakeblikk på episoder i oppveksten sammen med en gryende mistanke om kusinens likhet med hans far, skjønner han mer og mer at hun faktisk er hans søster, og ikke bare en kusine, noe han får bekreftet i farens begravelse ved å konfrontere tanten med sin mistanke.

Farens åpne dobbeltliv viser seg i hans "omsorg" for denne tanten, noe vi blir klar over gjennom sønnens bekymring for morens migreneanfall opp gjennom hele oppveksten. Dette gjenopplever den voksne sønnen, der han står igjen, gråtende og alene, etter farens begravelse, på samme sted som han og faren tok avskjed den gang han skulle dra på studier. Like ensom og alene står han der i dag, som han var den gang. Kanskje var ensomheten sterkere da faren var i live, men ikke i stand til å møte sønnen og være nær sin egen familie. Er det dette som også viser seg i morens krampegråt da faren er død? Hun slipper løs sin sorg, en sorg som neppe inneholdt kun tapet av en ektemann, men heller tapet av en mann som egentlig aldri var der. Sorgen over det overflatiske kan være mer opprivende enn over de nære og tette bånd. Det er kanskje tyngre å gråte over det som aldri har vært, enn over det som var felles og godt.

Sønnens gråt setter følelser i sving hos oss som ser filmen. Litt tåredryppende kanskje, men noen ganger er det godt å gråte, så kan vi spørre oss selv hvorfor vi gråter, eller bare la det stå åpent. Vi har alle vår historie med oss, men det som gjør denne filmen så spesiell, er dens visualisering av sønnens erkjennelse av farens dobbeltliv og morens åpenbare lidelse under hans sjarm og uteliv. Dette viser seg under et juleselskap der moren ser det samme som sønnen, men velger å late som ingenting og smile varmt til ham, idet de begge ser farens heftige dans med sin kones søster. Moren forsøker å avvæpne denne episoden ved å smile trygt og godt til sønnen der han kommer inn bak henne, og de ser hele dansen i samme perspektiv. Etterpå har moren migrene og skylder på ventende pasienter(hun er også lege), når sønnen spør hvorfor hun ikke skal være med på farens og tantens utflukt dagen etterpå.

Ved at vi hele tiden ser handlingen gjennom sønnens øyne, en personal synsvinkel, er vi farget av hans syn på virkeligheten. Nettopp dette gjør filmen så nær og reell, vi vet det har skjedd - ja, faktisk med mange - og at det også kunne ha skjedd med oss. Samtidig blir vi klar over at den intuisjonen vi får som barn blir åpenbar gjennom erfaringens og alderens øyne. Bitene faller på plass, en etter en, gjennom tilbakeblikk kombinert med nåtidens opplevelser og erfaringer.

Det er viktig å prate ut før det er for sent, det er denne samtalen sønnen i filmen ønsker å ha med sin far, men som han aldri rekker. Den gode samtalen ble det aldri rom for, det var for sent. Sønnen fikk svar på sitt spørsmål, men det var vel egentlig ikke hovedspørsmålet, det var nok mange andre spørsmål han ønsket å stille sin far. Det tekniske og overflatiske var mer i farens fokus, også på dødsleiet, da han uttrykte mer interesse for papirer, fakturabilag og bilen sin, enn følelser og den dype samtale. Eller var det de andre nære som ikke våget å komme med sine indre følelser? Sønnen fikk det ikke til, eller kom ikke så langt, kanskje var det som hadde skjedd uopprettelig, at det ble for vanskelig? Sønnen innser han må leve videre med ensomheten overfor faren og tenker på når det egentlig var siste gangen han så sin far. Han velger å huske ham slik han var den siste gangen de var sammen før han ble syk, altså da han var slik han alltid hadde vært. Så slik sett endrer kanskje ikke historien seg, selv om døden har tatt de nære fra oss.

Fag, hus og katt

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)

Katten, ondskapen, kjærligheten og livet.

"Katten Whiskey grovt mishandlet" - leser jeg i Drammens Tidende. Jeg er tidlig oppe, gleder meg over dagen, det fine været, ei ny uke og rett og slett det å bare være til. Så faller blikket mitt på artikkelen i avisa; "Katten Whiskey grovt mishandlet", leser jeg en gang til, har lyst til å bla videre og late som jeg ikke har sett det, bare glemme det, vil ikke ta det innover meg. Jeg åpner ei ny side - hvis jeg blar fort videre, forsvinner overskrifta da? Jeg klarer ikke, jeg blar tilbake og leser om katten Whiskey. Det endrer jo ingenting, at jeg prøver late som jeg ikke har sett det.

Jeg blir opprørt, lei meg, sint, gråter, trygler og ber om at så grusomme handlinger ikke må skje. Jeg blir redd, skremt av at dette har foregått uten at noen har tenkt på å stoppe før lidelsene ble et faktum. Stakkars katt, hva den må ha lidd. Å behandle et uskyldig individ på en så grusom måte er komplett uforståelig. At det faktisk har skjedd igjen, her i nærheten, at vi leser om det i avisa vår, gjør ondskapen så nær. Det ufattelige blir som en Kafka-prosess, der det logiske og uforutsigbare er helt borte og framstår i et komplett kaos.

Jeg har lest om det før, ondskapen har blitt satt ord på i litteraturen ut fra konkrete handlinger i det virkelige liv. Jens Bjørneboe skildrer den historiske ondskapen i "Bestialitetens historie", der menneskenes onde gjerninger beskrives detaljert og usminket, basert på beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Jan Guillou har et selvbiografisk perspektiv i romanen "Ondskapen", om en ung gutt som kjemper mot det onde som står sterkt hos stefaren og gjennomsyrer hele samfunnet. I "Lord of the flies" skildrer William Golding hvordan en guttegjeng kan handle voldsomt og vilt under en sterk og manipulerende leder, der det psykologiske maktspillet vektlegges .

Igjen ser vi at det samme har skjedd. Det onde har seiret og kattens pinsler blitt oversett for å fullføre det onde. Det ondes problem, som Bjørneboe skrev om, har blitt virkeliggjort i en grusom handling mot en uskyldig katt. Hvor er respekten for alt liv? Går noen nå rundt med vond samvittighet og skulle ønske de hadde stoppet før, vært et annet sted, våget å si fra? Hvordan har de som har gjort dette det i dag? Hva slags makt er det egentlig ondskapen har, både i menneskets indre og ytre rom?

Jeg tenker på Einar Skjæraasens dikt; "Du ska itte trø i graset", og gråter over Whiskey som må dø i dag, jeg gråter over de som har vært så onde mot Whiskey, og jeg gråter over noens manglende kjærlighet i dette samfunnet. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å tvile på menneskene rundt meg og det gode i menneskene.

TWITTER, FACEBOOK, QUIZ og ORDTAK

Jeg er et nettindivid, jeg blogger, twitrer, sms-er, mailer, hører på Spotify, kaster meg på de quizene jeg finner på nettet, legger disse (som oftest...) ut på Facebook og kommenterer både mine egne resultater og andres. Noen ganger synes jeg resultatene blir bra, andre ganger ler jeg av dem, og enkelte ganger hadde jeg sannelig håpet de skulle være sanne. Som da jeg kastet meg på denne quizen og fikk opp følgende resultat:

Hvilken norsk kjendis er du?
Jeg ble: Kåre Konradi eller Lise Karlsnes - Du er den classy typen, går på hippe utesteder og har litt dyrere smak enn gjennomsnittet.

....og oppdaget at dette helt tilfeldig passet til dagens ordtak (som oppdateres daglig) på min blogg:

Dagens sitat:
Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
Tove Ditlevsen

Godt sagt og for et sammentreff med resultatet på quizen, ikke sant? Det ga meg et lite støkk, hva om dette var et hint? I så fall fra hvem? Jeg kikket meg over PC-en og lurte på hvem som så meg? Skulle jeg ta dette alvorlig, bør jeg innse jeg forsøker å framstå på en måte som ser ut som jeg er, vil være, ønsker være, oppfattes, kan, vil, må, burde.... mye yngre, hippere, kulere enn mine 52 år? Jeg elsker å si, les: skryte av, at jeg er digital, men betyr det at min digitale alder ikke samsvarer med min biologiske alder?

Å joda, jeg er både tradisjonell og gammeldags, trøster jeg meg selv. Det hender faktisk jeg fortsatt tar en analog telefonsamtale, skriver et brev på gammeldags brevpapir, har fortsatt noen ark liggende i skrivebordsskuffen, liker å ta på dem og kjenne lukten av papir. Her om dagen ble jeg så inspirert (og rørt) av min egen støtte til det tradisjonelle postvesenet, at jeg skrev et brev i et selvkomponert arkaisk språk etter inspirasjon av Wergelands svar til Welhaven i Morgenbladet; "Jeg i slett Lune.....". Jevnaldrende med hvem her?

Noen ganger er vi kanskje ikke helt jevnaldrende med oss selv, og nettopp derfor er jeg så lykkelig sosial på Facebook, der jeg quizer meg fram til ulike resultater, oppnår sosial web-kontakt på nettet, kommenterer på blogger, skriver mailer, tagger og bookmarker, twitrer og flicker.....

Jevnaldrende med seg selv, på hvilken måte, i hvilket nettverk?

Del og bruk

Del det du har, bruk det du får. Et nettverk for lærere og andre interesserte med interesse for web, IKT og skole. Et samarbeid på nettet, der tanken er å dele det man har og bruke det man får, samarbeid, deling og viderutvikling av egen praksis via andres initiativ. Kreativt tankesamarbeid, nettsamarbeid og økt sosialt samarbeid. Opprettet av Ingunn Kjøl Wiig etter Kongsbergkonferansen 09, hun redegjør for Del og bruk 09 og mye annet viktig IKT-arbeid på bloggen sin, Tanketråder fra en lektors hverdag.

ØYTUN

Midt i lia ligg hytta vår, huset mitt og ditt, dit du, pus og eg reiser for å slappe av, treffe att kjente og vere nær røtene våre. Hus og tun må haldast vedlike, du snikrar, rettar opp skeive vinklar, målar og ber inn ved. Saman arbeider vi for at det skal vere triveleg ute som inne, der eg mest står for innearbeidet, og du tek dei tyngste taka. Pus tek sine nødvendige tiltak, han veit sjølv kva som ventar han når vi er framkomne. Slik har det vore i alle år, no er det berre oss tre, før var vi fleire, den gongen ungane våre var små og med oss heile tida. Livet går framover og endrar seg, men husa står der trauste og mest uendra, og fortel ei historie om fleire generasjonars liv og arbeid.

Vér og vind tek på, difor må husa stellast med for at dei skal ta imot oss og late oss vere der. Ikkje berre må husa våre vere i orden, det må også fuglehusa, dei treng same ettersynet for at liv skal trivjast. Botnen heldt på å falle ut av det eine fuglehuset, det måtte rettast opp, fuglane må ha sitt husvære å vere i når dei vender attende. Det same må leikarstugua, der no tredje generasjon tek ho i bruk, dette vesle huset som også rommar så mye historie, leik og trivsel.
Det er vakkert her, midt i lia, på solsida, som Bjørnson ville ha sagt det. Sola skin på husa heile året, ho er aldri heilt borte, det er mest som ho bryt gjennom sjølv på dei dagane det er overskya og grått. Frå kjøkkenglaset ser eg rett inn i Jotunheimen, eg set meg ned og tenkjer; det finst ikkje vakrare plass på jord. Aldri let musikken så fint på radioen som her, og aldri finn vi slik sjelero som nett her, du og eg, vi to, heile familien vår, saman med pus.

Alle trivst her, vi er sjeldan heilt åleine, familie og venner finn vegen og nyt staden. Pus er med oss, han er den som kjenner tun, uthus og loft betre enn nokon annan. Da barna var små, var husa fylt med leik og moro, no er det stillare her etter at dei vart vaksne. Men dei kjem att og fyller husa med sine liv og sine barn, der dei finn att minna frå dei var små og fører dette vidare. Slik går historia i arv, og vi veit å ta vare på kvarandre, heile familien er vi samla, der vi ser utover bygda og rett ned på kyrkjegarden, der forfedrane våre no kviler.

Norsk og nynorsk

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier