Endelig tilbake i Trondheim, min kjære studentby, hvor jeg studerte på slutten av 1970-tallet. Tenk så fort tiden har gått, tenker jeg når jeg vandrer over Bakklandet og Møllenberg. Det er nesten som tiden har stått litt stille, men det har den da ikke, det er nok mer selve atmosfæren som aldri forandrer seg... Noen ganger tenker jeg på hvorfor jeg i all verden flyttet fra denne byen med alle disse vennlige menneskene og alle disse koselige husene. For trønderne ER hyggelige, ja over gjennomsnittet trivelige folk. Jeg TRIVES her, det sier jeg hver gang jeg er tilbake, jeg føler jeg kommer hjem. Og tro det eller ei, de siste gangene jeg har vært i denne byen som ingen kan forlate uten at den har satt spor (hvor kom dette fra, montro?), så har sola skint fra dag én. Det er sånn at jeg nesten begynner å tenke på hvem som hjelper meg. For jeg vet at Trondheim er en by med mye regnvær, det husker jeg da fra den gangen jeg bodde i Gyldenløves gate og i Weidemannsvei, paraplyen var mitt faste følge. Jeg tenkte på det sist onsdag da vi dro vi fra Drammen og Oslo i strålende sol, pakket paraplyen i veska, og var glad for det da vi landet på Værness i grått og overskyet vær. Men på bussen innover til Trondheim begynte det å letne, og da vi kjørte inn i byen skinte sola nesten fra skyfri himmel. Det var som jeg ble ønsket velkommen tilbake, som om byen åpnet seg for meg i all sin vennlighet. Vi, gode kolleger fra St. Hallvard videregående skole i Lier, bodde på Britannia hotel, sentralt og med gåavstand til alt, også til Gløshaugen og NTNU. Jeg valgte å gå hver dag til og fra NTNU, veldig mye for å snuse litt på gamle tomter og la tankene og minnene strømme på. Ikke bare var Trondheim mitt første møte med studentlivet, men det var også her jeg og min kjære Knut stiftet vårt første hjem og bodde den første tiden som nygifte. Etter nærmere trettito års ekteskap er minnene om vårt første bosted på Møllenberg i Trondheim blant våre vakreste minner. Ekstra koselig synes vi det er at vår datter Ane har leilighet bare tre hus unna, så lenge hun studerer i byen. Men det er ikke mimretur jeg skulle på, tenker jeg, idet jeg runder hjørnet ved "Den gode nabo" (fint navn, forresten) på Bybroen, og går oppover mot Gløshaugen. Jeg gleder meg til sesjonene, utstillingene og alle NKUL-folka jeg skal møte. På vei inn til den første sesjonen må jeg bare innom Hovedbygget på NTNU, en bitte liten tur, bare for å snuse på luften, atmosfæren og stemningen igjen. Jeg går inn i lesesalen, var det ikke dør her en gang...(?), på alle bord er det PC'er, jeg registrerer at her har det skjedd forandringer siden jeg fikk være med min kjære mann inn i denne sal for å lese til eksamen. Jeg hører ikke til her lenger, jeg er voksen nå og ikke ung student lenger; "Ikke i denne sal, Lavinia!" renner det for meg, fra Nils Kjærs Det lykkelige valg. Det kunne ikke passet bedre, bortsett fra at jeg heter Liv, men min svigerdatter heter Lavinia, så det er som om livet snakker til meg og trekker både tanketråder og livstråder sammen og sender meg direkte ut i nåtiden og dagens digitale virkelighet. Jeg tar min PC-sekk på ryggen, går tilbake mot utgangen, skyver den tunge eikedøra opp, ser utover mot byen i strålende solskinn, snur meg og går mot Realfagbygget og NKUL-2008.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar