Fagord og sosialt språk på Facebook

I det digitale klasserommet er orda frå dataverda heime og på sin rette plass blant elevane. Det er få ord dei ikkje veit kva tyder eller kjenner til, og for ein lærar som voks opp med tavle og kritt, og som i fyrste klasse lærte å skrive løkkeskrift med blekk og pennespiss, er mange ord både nye, ukjende og vanskelege. Norskfaget i VG1 blir difor ekstra spennande med kompetansemåla innan fleirspråklegheit, likskapar og skilnader mellom dei nordiske språka og utviklinga innan moderne norsk språk. Særleg moro er det å kunne vurdere språk og sjangrar brukte av representantar for forskjellige yrkesgrupper og i ulike sosiale samanhengar. Her kjem fagorda og orda frå dataverda inn, nok meir daglegdagse for elevane enn dei kan vera for mange vaksne. Oppgåva var å drøfte kva desse orda frå dataverda stod for, henta frå læreboka Grip teksten: cookie, domene, hurtigtast, Java, JPEG, PDF, modem, wlan, ruter, server. Dette var nok godt innarbeidde ord i daglegspråket for dei fleste, utfordringa for elevane vart å forklare noko som var så kjent for dei at dei eigentleg ikkje hadde brukt andre ord enn det omgrepet dei no skulle vise dei kunne, vi snakkar her om den tause kunnskapen. Nokre la til andre ord dei meinte burde forklarast, som betaversjon, brannmur og geek. Kvar elles skulle dette skrivast enn der det hører mest heime? På Facebook, sjølvsagt, det digitale må forklarast på den digitale arenaen, så kjem det til nytte og bruk for fleire. På Facebook blir det lese, delt, brukt og kommentert.

I timen heldt vi oss ikkje berre til fagspråk og ord frå dataverda, vi diskuterte språk brukt innan ulike "sosiale settingar" som elevane seier, og er meir enn dei er klar over sjølve representantar for den språkutviklinga vi les om og har som tema i timen. Etter å ha arbeidd individuelt med dataorda, eller "nerdespråket" som eg hørte ein av elavane kommentere til sidemannen, gjekk elevane i sjølvvalde grupper på fire og oppretta eit dokument i iEtherpad, der dei skulle forklare for kvarandre kva dei oppfatta som skilnaden på sosiolekt og dialekt. Ganske interessant å lesa kva dei skreiv; desse elevane er frå Lier, ein stad som er meir prega av bygd enn by. Der innflyttinga er størst frå Asker og Bærum, som på Tranby og Hennummarka, snakkar dei noko finare enn dei på Nordal, som brukar den gamle Lier-dialekten, ifølgje ei av elevane. Svært interessante kommentarar frå språkmedvetne elevar.

Desse kommentarane skreiv elevane inn på Facebook, etter at dei fyrst hadde arbeidd iEtherpad med refleksjonar rundt sosiolekt eller ikkje på heimstaden sin. Det er talespråkmedvetne elevar med fagord og digital kunnskap. På Facebook blir ikkje denne kunnskapen lenger taus eller einemannseige, han blir uttala og delt med fleire.

Irriterende språk og "ord delings feil"

At elevene følger med i den aktuelle språkdebatten trenger verken vi norsklærere, Språkrådet eller kunnskapsministeren bekymre oss over. To aktuelle saker som ble kommentert i nyhetene og på sosiale medier nylig, gikk rett inn i de temaene vi holdt på med i norskfaget i VG3; om det som irriterer oss i språket og orddelingsfeil


Elevene måtte få dette med seg mens det var aktuelt. Norsk stod ikke på timeplanen denne dagen, derfor la jeg ut disse to lenkene på klassens fagside på Facebook, og elevene fikk tilgang til dem umiddelbart. Elevene er jo på Facebook, og gjett om elevene leste og kommenterte, kom med språklige tilbakemeldinger på språk som irriterte dem og på merkelige orddelingsfeil, dermed ble det norsktime på en dag norsk ikke stod på timeplanen.


Å poste noe på elevenes fagside på Facebook, viser hvor lett og aktuell Facebook er for å få faglig kontakt med elevene.

Refleksjonar frå ein nynorsklektor

Lat oss gi nynorsken eit lyft, vart vi einige om på eit av dei fyrste norskmøta våre i haust. Rundt det ovale bord sat norsklektorane samla rett etter skulestart, vrei hendene sine og reiv seg i håret i det evig diskuterande temaet: Korleis skal vi få elevane meir interessert i nynorsk? Her på skulen har dei fleste elevane nynorsk som sidemål, eller "spymål", som elevane ironisk tillet seg å kalle det, når dei freistar å overtyde oss med argument for ikkje å ha nynorsk. Oppriktig skal eg vere, dei kan ha mye rett i det dei seier, men min jobb som norsklektor er å følgje læreplanen og føre elevane fram til examen artium, der nynorsk er eit av kompetansemåla.

Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.

Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.

Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.

Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.

Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.

Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.

For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.

Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.

Norsk og nynorsk

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier

"SÅ ARTIG AT DU SIER SKÅP"

Eg seier skåp, eg seier oss gjer det oss, eg seier uppi fjellom, uppi gardom, uppi bygdom, altså nyttar eg dialekten min, og det er eg stolt over. Men det som undrar meg, er at når eg er saman med framande menneske som ikkje har hørt meg prate tidlegare, kan eg i visse kretsar ane ei viss forbausing når dei hører målet mitt. Det kan vere alt frå forsiktige blunk med augo til lett oppsperra munn idet dei skyt haka litt fram og ser nærare på meg, omtrent som dei undrar seg over kva for eit vesen dei har framfor seg. "Kva er det ho seier? ", ligg det gjerne i blikket, eller: "Snakkar ho dialekt?", det ser ut til at nokre må sjekke ut om dei verkeleg har hørt riktig. Ofte får eg spørsmål om kvar eg er frå, eg svarar da gjerne med kvar dei trur eg har opphavet mitt frå, og får på den måten testa dialektkunnskapane deira. Slik sett kan det å tale dialekt vere ein lett måte å kome i kontakt med andre folk på.

Men eg må innrømme eg ofte har undra meg over kva som eigentleg ligg bak. Spør dei av interesse for dialektar og det norske talespråket, eller har dei førehandsmeiningar som ikkje tener bruken av norske målføre? Når folk legg hovudet bakover og ler lett overberande, samstundes som dei kommenterer dialekten min, blir eg mistenksam. Gjer dei det same med dei som bur i Oslo vest og snakkar slik dei gjer på Frogner og sentrale strok sør for Sinsenkrysset? Eg har aldri tort å spørje, men eg har mine tvil.

Eg er stolt over å ha min dialekt intakt etter å ha budd meir enn tretti år frå heimstaden min. Den gongen eg flytte frå bygda mi for å studere i Oslo midt på 1970-talet, var det på moten å prate dialekt, ikkje at det hadde nokon innverknad på meg, eg hadde nok ikkje skifta ut dialekten min for det. Parolen i Noregs Mållag var: SNAKK DIALEKT, SKRIV NYNORSK. Alle vi som snakka dialekt fekk med oss dette, og det gjorde nok sitt til at vi vart enda meir stolte og medvitne over målføret vårt. Men det rare var at andre vart enda meir opptekne av den måten vi dialektbrukarar (les: vi utanfor Oslo) uttrykte oss på. Som min medstudent i nordisk ein gong svara meg midt i ein seriøs fagdiskusjon: "Så artig at du sier skåp". Kva kunne ligge bak denne utsegna? Var det for å fokusere på talespråket mitt og markere avstand mellom sitt talemål og mitt? Eg hugsar eg likte ikkje å bli stigmatisert som eit merkeleg, vandrande individ med rar språkbruk til offentleg gransking for andre. At det artige med meg skulle vere dialekten og ikkje bodskapen min, gav meg kjensla av ei nedvurdering av dialektar, samstundes som at det eg sa ikkje vart teke på alvor.

Når eg midt i ein samtale får tilbake reaksjonar på måten eg pratar på, i staden for innhaldet, så byrjar eg lure på respekten vedkommande lyttar har for meg som menneske. Er eg bra nok når han eller ho tillet seg å kommentere talespråket mitt? For ligg det ikkje ei stigmatisering og utøving av språkmakt i det å kommentere andre sin språkbruk, i staden for å halde seg til innhaldet? Det ligg makt i denne måten å ta for seg andre sitt språk på. "Mitt språk er bedre enn ditt, men det er jo så artig å høre deg prate", slik set dei merkelapp på dialektbrukaren med si nedlatande haldning uttrykt gjennom humor som har som mål å verke avvæpnande.

Det er greit at andre snakkar dialekt, berre ikkje eg gjer det, ligg gjerne bak. Ei haldning som er med på å gje dialektane omvendt status, at dialekt er noko for bygdeoriginalar, les: alle oss utanfor Oslo. Det same med nynorsk, omgrepet fjøslatin kan vere med på å trekkje ned skriftspråket vårt. Det er greit så lenge vi nynorskbrukarar vitsar med det og ser sjølvironien, andre må også vere med på spøken, men vi likar ikkje at andre røper si undervurdering av vårt skriftspråk og vår dialekt. Skal dei ha moro med andre sitt språk, må intensjonen vere positiv, den negative humoren teiknar seg i nedbrytande haldningar. Og kva er no eigentleg vitsen med å kalle nynorsk for fjøslatin og kommentere at vi med dialekt seier skåp? Kva slags meiningar blir her spreidd om skriftspråk og talemål?

La oss lytte til kvarandre med respekt, same kvar vi er frå, oppmuntre kvarandre til å vere den vi er, dialekten er identiteten vår, han har med røttene våre å gjere. Difor seier eg skåp, brukar det personlege pronomenet oss i første person fleirtal, og dativ fleirtal av substantiv etter visse preposisjonar. Heilt seriøst har "eg ti me' det gamle skåpet frå heme, som oss hadde i stugua vår i ælle år, de' er slekt døm hadde uppi bygdom i gamle dåggå".