Facebook og det digitale

I mi norskundervisning ved St. Hallvard videregående skole i Lier nyttar vi Facebook i undervisninga. Det starta i fjor med det som da var klasse 2STE, ein vellykka nynorsktime på Facebook vart til eiga fagside på Facebook med både nynorsk og anna innhald, avisene og NRK fatta interesse og Facebook i norsktimen vart omtala i Drammens Tidende med påfølgjande sitat i VG-NETT og intervju i NRK-Østafjells. Vi bestemte oss for å halde fram i år, elevane er no VG3-elevar, klassen heiter 3STE, og dei har framleis eiga Facebook-fagside. Min bruk av Facebook i timen har eg skrive om i Aftenposten. Elevane chatta, skreiv meldingar og skreiv på veggen til kvarandre, "nynorsk er gøy, da", kom det frå ei av elevane mine og inspirerte meg til å skrive Nynorsk i digitalismens tid i Dagbladet.

Det er viktig å vareta den femte ferdigheiten, læreplanen i norsk framhevar som eitt av kompetansemåla å kunne bruke digitale verkty til presentasjon og publisering av eigenproduserte tekstar. Facebook er ein av variantane som kan nyttast til skriving av stutte tekstar i kommentarfeltet, eg brukar det som eit tillegg til læringsplattforma It's learning i norskundervisninga, ikkje i staden for. Facebook kan ikkje erstatte It's learning med store oppgåveinnleveringar og attendemeldingar frå lærar til kvar einskild elev med karakterar og vurderingsoppfølgjing, men Facebook har sider som læringsplattforma ikkje har, til dømes moglegheit for tovegskommunikasjon med oppdateringar alle kan sjå, meldingar som går raskt mellom sendar og mottakar med gjensidig respons, og deling av informasjon fleire kan ha nytte av. Elevane kan kommentere og diskutere med kvarandre i kommentarfeltet under statusoppdateringane, og læraren kan leggje ut informasjon det er lett å sjekke om elevane har sett ved at dei skal trykkje på Likar eller Like. Dessutan er dette ein glimrande måte å lære elevane nettkultur på, det skjer jo der elevane er.

Medan Facebook-gruppa i VG3 (og var i VG2) ei open gruppe, der alle som "likar" sida kan leggje seg til og følgje med på kva vi driv med, er fagsida i norsk på VG1 lukka og berre open for dei vi inviterer inn, på grunn av alderen til elevane. Eg trur kanskje også at dei yngre er meir skeptiske til å leggje ut små eigenproduserte tekstar på ei open Facebook-side alle kan sjå. Dette kan de lese meir om i Prosjektbloggen for St. Hallvard videregående skole, Lier, som vart oppretta etter å ha fått prosjektmiddel frå Buskerud Fylkekommune for å sjå på nytten i bruk av Facebook i undervisninga, der eg ser på bruken i norsk, og kollega Anita Storm Olsen ser på bruken i engelsk. Vi har båe same klassen i VG1 og samarbeider difor om opplegg klassen kan gjere på Facebook.

IEtherpad er ein annan måte å samarbeide digitalt på, her kjem oppdateringane i sanntid og er eit lettvint samarbeidsverkty, noko enklare å bruke enn Google Dokument. Dette har eg skrive meir inngåande om i Norsklæreren nummer 3, 2010; Nynorskundervisning med sosiale medium og digitale samarbeidsverkty, der eg også kjem inn på SMS som eit alternativ for å variere undervisninga og stimulere elevane til å skrive.

Chattespråk

"Det heter chattespråk", kom det høyt og tydelig fra Karoline bakerst i klasserommet, vi snakket om språket vi bruker på Facebook, MSN og SMS i norsktimen. Chattespråk, jeg smakte på ordet, Karoline hadde satt navn på Facebook-, MSN- og SMS-stilen. En uttrykksmåte forstått og brukt av den gruppen som ER på disse fora, der selve språket understreker det inkluderende fellesskapet.

Jeg ble nysgjerrig på språket elevene bruker på SMS og Facebook og bad dem komme med eksempler. Forslagene kom, så mange at jeg mistet oversikten. Igjen kom Karoline til hjelp: "Jeg skal skrive dem ned til deg", sa hun, og rev av en bit fra rutearket hun hadde foran seg. Jeg bad henne også å notere ned forklaringene, hadde mistanke om at noen av forkortelsene ville være ukjente for meg.

Jeg spurte elevene om de konsekvent benyttet disse forkortelsene og sammentrekningene, de kunne fortelle at det ble mest brukt til dem de visste forstod det og selv brukte det. Hvis de meldte eller chattet(for å bruke gruppespråket) med noen utenfor denne kretsen, som foreldrene sine, lot de være å bruke dette språket og heller skrev hele setninger med full tegnsetting. Derfor kan dette chattespråket, ved siden av at vi kan si det er en egen sjanger, også kalles gruppespråk. Interessant, en form for prat, brukt innen bestemte grupper, som en digital dialog.

Selv om jeg følger noenlunde i den digitale verden og kan de enkleste symbolene som for eksempel smilefjes, eller "smileys", som jeg også bruker når jeg chatter og sender SMS, måtte jeg innse at selve chattespråket er en sjanger jeg ikke har nok innsikt i og kunnskaper om. Her er forkortelsene jeg fikk fra Karoline og klassen min, blandet drops, jeg tar med alle her, selv om det sikkert finnes flere:

lol --> Laughing out loud
ins --> ikke noe stress
elns --> eller noe sånt
seff/cf --> selvfølgelig
ddma? --> du driver med da?
dd? --> du da?
btw --> by the way (forresten)
ftw --> for the win
brb --> be right back
tnk --> takk
snx --> snakkes
omg --> oh my God
roflmao --> rolling over floor laughing my ass off
stfu --> shut the fuck up
wtf --> what the fuck
ttt --> ting tar tid
ttyl --> talk to you later
cu --> see you
ioh --> in one hour
fyi --> for your information
asap --> as soon as possible

Jeg er ikke flau for å si at de fleste forkortelsene trengte jeg forklaring på, derfor var jeg stolt da jeg kunne skrive på tavla TGIF, en forkortelse jeg bruker sammen med mine venner og følgere på Facebook og Twitter, og spørre elevene om de visste hva det stod for. Dette var heller ukjent for dem, at Thank God it's Friday ble brukt på Facebook og SMS, selv om de nok hadde hørt om TGIF fra restaurantkjeden.

Igjen kan vi snakke om gruppespråk, vi eldre brukere av samme digitale arena har vel da vår sjanger og våre ord vi bruker, et levende digitalt språk innen vår alders- og interessegruppe, slik som ungdommen har sin sjanger og stil. Nettopp derfor ble kanskje forkortelsen TGIW lansert av en av mine venner på Facebook for en tid tilbake, opprinnelig tenkt som Thank God it's Week-end, men som ble til Thank God it's Work av en annen Facebook-venn som skulle arbeide hele Week-enden. Morsomt og kreativt, det samme med IIRF?, som ble lagt fram på Twitter som svar på TGIF. Tar du den? Det gjorde ikke jeg med en gang heller, men Is it really Friday? er en god forkortelse når week-enden nærmer seg.

ddma? snx. ins. cu. btw jeg heller tror jeg holder meg til hele setninger, store og små bokstaver og full tegnsetting, tatt i betraktning den gruppen jeg tilhører. fyi. Må innse at ttt. ;-)

Glad i deg

Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: "-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! - " Jeg svarer på SMS raskt tilbake: "Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!" Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen :-)

Kva hender? Nynorsk og SMS!

Nynorsktimen med mi norskklasse i VG2 er godt i gang, elevane har fått att ei skriftleg oppgåve dei har skrive på nynorsk om renessansen, barokken og opplysningstida. Dei les og ser gjennom rettingane, nynorskfeila og kommentarane. Hører dei diskuterer karakterane seg imellom: "Så mange feil fekk eg, kor mange fekk du? - Jamen, du har fått betre karakter enn meg." Eg går frå pult til pult og svarar på spørsmål, tek opp att dei feila som går att hos dei fleste; at det er dobbel bestemming på nynorsk, at verb som endar på -et ikkje finst på nynorsk, at det er skilnad på ein ver, eit ver og eit (fiske)vær.

Med eitt merkar eg at noko må gjerast. Dette blir for kjedeleg, ein heil time med terping av rettskriving, formverk og ordklasser tek på både læraren og elevane. Korleis kan elevane bli glad i nynorsk, dersom dei berre hører oppattaking på det som er feil? Eg hører meg sjølv: "Det heiter ikkje man på nynorsk, de skal skrive ein." Elevane ser på meg og er heilt einige. Visst veit dei det, og dei kan det, det er berre at nynorsk ikkje er like godt innarbeidd hos dei som bokmål, hovudmålet deira.

Eg går mot kateteret, trekkjer pusten djupt inn, snur meg og ser utover klassa. "Ta opp mobiltelefonane dykkar!", seier eg. Dei ser forundra på meg, mest som dei undrar på om eg lurar dei. Eg seier det ein gong til: "Ta opp mobiltelefonane dykkar!" Dei forstår at eg meiner alvor, grip ned i buksene, i sekkane og i jakkene sine, fiskar opp mobilane, litt forsiktig med blikka retta mot meg. Mange hadde han svært lett tilgjengeleg, det var nok ikkje så lenge sia han hadde vore i bruk og sjekka for nye meldingar. Ikkje overraskande, elevane held kontakten med kvarandre via SMS og sosiale media, innan klasserommet også, dei er "on" heile tida, slik har tida vorte, det er naivt å tru noko anna.

Sia vi hadde skrive på Facebook i den førre nynorsktimen, tenkte eg å halde fram i den same sjangeren og sa følgjande til elevane: "No skal de bruke mobiltelefonane dykkar og sende SMS på nynorsk til kvarandre." Ein kjapp replikk kom frå den vakne guten bakerst i klasserommet som kunne fortelje at det kostar pengar. Eg var førebudd på det innspelet, SMS er ikkje gratis, og det er noko vi ikkje kan bruke så mye i undervisninga, men som ein variasjon i ein nynorsktime meiner eg å kunne forsvare ein liten bruk av det. Eg svara eleven at det er heilt riktig, difor laut dette vere frivillig, og la til at eg håpa dei fleste ville ta seg råd til å sende eit par meldingar.

Med eitt skreiv dei alle, det einaste eg kunne høre i klasserommet var lyden frå tastande fingrar over mobiltastaturet. "Yes!", sa eg inni meg sjølv, elevane skriv nynorsk av hjartans lyst. Eg hadde mest lyst til å strekkje armane i høgste veret og hoppe høgt. Eg såg det på dei, at dei likte det, at dei kosa seg, dei smilande ansikta, den avslappa posituren lett bakoverbøygd med mobilen i handa, der dei stoppa litt opp inniblant for å tenkje seg om før dei ivrig tasta vidare. Jau, dette var ein skrivande nynorsktime på SMS.

Nokre av meldingane las elevane opp frivillig for heile klassa, deretter spurte eg om dei ville sende meldingane sine til meg, eg skreiv mobilnummeret mitt på tavla, og meldingane strøymde på. Dette var rett etter vinterferien, så meldingar som: "Hei på deg! Har ferien vore fin? Det har min:) sol og fint vær", var det fleire av, ei melding som ga meg moglegheit til å få fram skilnaden på ver og vær att. "Eg likar ikkje snø og nynorsk er gørr", hevda ein annan, klårt og ærleg meint, riktig skrive var det også, sikkert ein god frustrasjon å få ut. "Kva synast du om klassa di?", ein god setning med den klassiske fella, det heiter å synast i infinitiv, men det skal vere synest i presens. "Snella liv. Kva hender?", får fram innslaget av svensk i elevane sine tekstar på nynorsk. "Kva hender?", så lettvint og godt kan det altså seiast, eg kjende litt på dei orda, håpar elevane gjorde det same, nynorskvarianten av den lett munnrappe "Hva skjer'a?". "Kan du lesa ALLE meldingane høgt?", kom det på ei anna melding, eg gjorde så etter fyrst å ha spurt elevane, frå den litt vågale og morosame; "Er du ledig?" til "Eg likar sjokoladeis", dei meir poetiske: "Dråpa heng der ..... ikkje" og "De hvite Tigrane" til "Eg synes det er hyggeleg med nynorsk. Det er det beste språket i verda!"

Kva hende denne timen? Elevane skreiv nynorsk på SMS, dei var inspirerte og ivrige skribentar, og tekstane vart lesne høgt og kommentert språkleg rett etter at dei var skrivne. Meldingane som kom til meg var anonyme, det var greit slik, det var formverket og rettskrivinga som skulle kommenterast, der alle skulle lære like mye av kvarandre, frå eigenproduserte nynorsktekstar på SMS.

Kva hender? Lat elevane få skrive der dei er van med å skrive, for dei skriv, og dei vil skrive. Ungdommane i dag er ekspertar på kortprosa, dei stutte tekstmeldingane, meldingane med få ord, prat (chat) og SMS. Nettopp her er elevane kjent med skrivinga, innan denne sjangeren kan vi lære dei språk og bøyingsmønster som dei tek med og nyttar i dei lengre tekstane sine. Det vart gjort i denne timen med nynorsk og SMS.

Jeg skriver brev

Ingen skriver brev lenger, skriver Finn Erik Vinje, da er nok jeg en del av en utdøende rase. Jeg koser meg med å sette meg ned og ha "min tid", som jeg kaller det, der jeg tar fram det fine brevpapiret mitt, pennen min og ser min egen håndskrift på papiret. Jeg bor i Drammen og skriver brev til min kusine på Lillehammer. Vi er like glad i å skrive begge to, liker denne måten å formulere oss på, på den gammeldagse måten, som vi sier, selv om vi begge to mailer, sms-er og ringer hverandre på både mobil og analog linje.

Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.

Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.

Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.

Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.

Småstein på vinduet

"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".

I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.

Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.

Fag, hus og katt

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)