mandag 4. mai 2009

Fag, hus og katt

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)

1 kommentar:

margreta sa...

Jeg synes du bruker bloggen på en smart måte! For tiden har jeg motsatt problem i forhold til deg, det blir ikke tid til de blogginnleggene jeg har tanker om å skrive...før kvelden kommer, og kreativiteten er på bånn...