onsdag 10. september 2008

En lektors septemberblues

Starten på skoleåret opplevdes noe roligere i år enn de siste årene, uklart hva det egentlig skyldes. Selv mener jeg å ha like mye å gjøre hvert år ved skolestart; nye klasser, ukjente elever, nye lærebøker og kanskje også nye rutiner. Jeg må lære meg navnene på ca 90 ukjente elever, er jeg heldig så fortsetter jeg med de fleste klassene fra året før, og antall nye elever kan dreie seg om 30 - max. Det er drømmesituasjonen. Men like ofte er det nye klasser som sitter forhåpningsfulle og venter på læreren, en opplevelse av å være ønsket og satt pris på, der usikkerheten og forventningene er gjensidig fra begge parter.

I år var det som sagt mer tid til ettertanke og egen forberedelse, noe jeg kanskje tror henger sammen med innkjøringen av PC-er som var unnagjort i VG1 året før, sammen med Kunnskapsløftet og opplæring i bruk av digitale verktøy de to foregående årene. Kunnskapsløftet kom med nye læreplaner og bøker, og det digitale verktøyet var nytt, voldsomt og, for mange, skremmende. Man kan velge å lene seg tilbake og vente på pensjonisttilværelsen, eller kaste seg ut blant hundene og velge å overleve og bli av de beste og ikke la seg bli spist opp.

Elevene mestrer det digitale, så de har ikke problemer med å henge med, da er det desto verre å være læreren som ikke klarer de nye utfordringene og som må innrømme at "dette kan jeg ikke". Noen ganger er det reelt å si det, vi lærere må også sjekke ting vi ikke er sikre på eller helt oppdaterte innen, men når det gjelder et helt arbeidsverktøy som det digitale er blitt i skolen, blir det for avslørende å ikke mestre.

Det er ikke alltid tilretteleggingens skyld at noen ikke henger med i den digitale verden. Like mye som vi maser på elevene at de skal gjøre sine lekser, må også vi lærerne gjøre våre lekser og arbeide på egen hånd for å tilegne oss det nye og bli vant med nye arbeidsmåter. Først da kan den nye kunnskapen bli internalisert i oss og bli en del av vår tause kunnskap, på linje med å knytte skolisser og sykle. Vi gjør det fordi vi kan det, vi tenker ikke over at vi gjør det, fordi det er naturlig å utføre disse handingene. Men før vi kom så langt, så har vi alle vært nødt til å øve og streve for å lære nettopp det å knytte skolisser, sykle og noe så enkelt som å kle på oss. Det digitale lar seg heller ikke innplantes og brukes før vi har lært oss det og skjønt bruken av det. Nettopp ved selv å øve, terpe, gjøre, streve, gjøre om igjen og repetere lærer vi oss nytt stoff og kan ta det i bruk som vårt eget. Vi lærer fordi vi gjør det, ikke fordi vi kan det, for da har vi allerede lært det. Derfor kjære kolleger, vi kan aldri slutte å streve, øve og slite for å lære. Blir det borte i oss mennesker, da har vi tapt.

Superforeldre

Denne oppgaven laget jeg egentlig for min gruppe i kommunikasjon og kultur i VG3. Samtidig ser jeg at den fint kan brukes i norskfaget også, så med litt bearbeiding mot det norskfaglige kan oppgaven egne seg som skriveoppgave i norsk. Fullstendig oppgave her med video, brukt samme som den som ligger under innlegget Jarle blir pappa her på denne bloggen. Kan også se hele KK-bloggen min her: http://kk3sthallv08-09.blogspot.com/


OPPGAVE: Flere og flere unge enn før velger å få barn tidlig, det hevdes det er in å få barn i dag, være unge, spreke foreldre, ung, trendy og travel mor og far. Oftere enn før ser vi foreldre med barn kledd i moteriktige klær i butikker, på kaféer, kunstutstillinger og konserter. Barnevogna er supermoderne med tre hjul, liten og smart, tilpasset det urbane kafélivet. Kjøpestanden merker dette og lager flere og flere produkter med direkte adresse til småbarnsforeldre. Det åpnes små nisjebutikker som selger stæsj og småting til søte smårollinger, likedan små klesbutikker med eksklusive plagg i små størrelse, nesten en kopi av de voksnes merkeklær. Samtidig er det mer stuerent enn før å kle barna opp i secondhand, altså brukt tøy, kjøpt på Finn.no. Hva er det som har bidratt til denne kulturen? Har media noe skyld i dette? Skriv om dette på bloggen deres, ta gjerne utgangspunkt i videoen om superparet og superforeldrene Angelina Jolie og Brad Pitt, selv om de ikke er helt unge, i alle fall ikke Brad Pitt, så er de vel trendy nok? Brittney Spears er også en mamma i skuddet, men kanskje ingen rollemodell som mor. I alle fall, hva slags signaler sender disse moderne foreldrene ut med sin livsførsel og måten de blir presentert på?

Jarle blir pappa

Endelig er oppfølgeren her, Tore Renberg har skrevet tredje boka om Jarle Klepp. Nå blir Jarle pappa og opplever å slite mellom det å være en del av den akademske eliten og den vanlige pappaen med gryende farsfølelse. Hvor mange av oss er det ikke som kjenner igjen følelsen, vi har vel alle opplevd å være en del av en verden der barn ikke eksisterer, så plutselig står de og banker på soveromsdøra, bokstavelig talt. Den måten vi mottar denne sentimentaliteten på er forskjellig fra individ til individ. Men jeg tror denne boka har et budskap til og vil treffe de aller fleste som har opplevd å bli foreldre, det skjer ikke uten dramatikk, indre spenninger og en liten identitetskrise. Hva har jeg gitt meg ut på? Et spørsmål sikkert mange har stilt seg etter å ha fått servert denne lykken i fanget. En lykke som varer livet ut, en evig forelskelse.

Reproduksjonen har alltid eksistert, uten den ville ikke noen av oss ha vært her i dag. Men i dag hevder noen det er mote "det-å-ha-barn". Mye på grunn av alle kjendisene som får barn, noe som påvirker de andre vanlige til å hive seg på bølgen og gjøre det samme som Brad Pitt og Angelina Jolie, mange barn er lykken. I tillegg satser moteindustrien på trendy klær til de små, de skal kles opp og vises fram, som et speilbilde av sine unge, spreke og moteriktige foreldre. Barn er in, så blir boka om Jarle Klepp også in, selv om det kommer noe bardus på Jarle at han er pappa til en jente på sju år, et resultat etter en ungdomsfest på 80-tallet. Gleder meg til å lese om Charlotte Isabel Hansen, en bok Tore Renberg hevder å ha skrevet med et smil om munnen.

Superparet viser glede, lykke og trend som superforeldre.