lørdag 7. november 2009

Sakprosa i skolen

Landslaget for norskundervisning (LNU), Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) og Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo arrangerte 6. november 2009 kurs for lærere; Sakprosa i skolen. Sted: Helga Engs hus på Blindern.


Sakprosakanon for skolen
Landslaget for Norskundervisning (LNU) ønsker å styrke sakprosaens rolle i skolen. Foreningen har derfor tatt initiativ til å kåre en sakprosakanon til bruk i ungdomsskolen og den videregående skolen. LNUs sakprosakanon 1700-2009. Fokus på den nye læreplanen LK06 som sidestiller skjønnlitteratur og sakprosa i skolen. På bakgrunn av sakprosakanon med 45 tekster utvalgt av en fagjury utgis to bøker til våren, én elevbok (gratis til alle elever i videregående skole), pluss én bok til lærere med utgangspunkt i kanon.

Åpning
Skuespiller Gard B. Eidsvold Leste Knut Hamsuns "Fra det Ubevisste Sjæleliv" etter at arrangørene (LNU, ILS og ILN) hadde ønsket velkommen. Fint å få høre teksten i sin helhet, da utdraget som er gjengitt i lærebøkene nok er mest kjent og brukt i skolen. At det var kjent stoff og velkommen høytlesning viste seg ved småhumring og gjenkjennende nikk fra tilhørerne i salen.


Johan Tønnesson: "LNUs sakprosakanon - idéer til bruk"
Professor i sakprosa, Johan Tønnesson, ILS, kommenterte den flerstemmige sakprosaen som mange elever synes er kjedelig. Sakprosaen er full av overraskelser, inneholder alt fra elevtekster, avisinnlegg, krigsreportasjer, partiprogrammer til bruksanvisninger som gjør at vi må "pusse brillene" og komme fram til rammer og rammeteorier for sjangeren. Her skal den samlende modell bidra til å engasjere, bringe fram mangfoldet i sakprosaen, mer enn hva som kun kommer fram gjennom leseforståelse eller kunnskapskontrolloppgaver i skoletimene. Målet er å gjøre sakprosaen tilgjengelig, levende og engasjerende. Få fram konflikten i teksten, gå inn i teksten, spør som journalisten: Hvor er konflikten?

Hvilke levende situasjoner kan vi sammenlikne med og bruke som modeller for å gå inn i en tekst? Doktordisputasen med sine klare roller med opponenter? Hva med commedia dell'arte? Eller partituret? En velkjent arena er rettssaken, alle ungdommer har sett flere rettssaker på TV. En rettssak er tett knyttet til retorikk, og sakprosa og retorikk har en klar sammenheng. En rettssak er saksorientert, aktuell og har en klar rolleliste, en prosess som kan brukes som modell for tekstforståelse. Elevene kjenner de fleste roller i en rettssal, men bringer vi narren inn i rettssaken, får vi en ny rolle i rettssaken i form av klassens kverulant. Dommeren er den som ber om ro i salen.

En rettssak, som modell for å forstå en tekst, krever roller kjent fra rettssalen. Dette er en spennende måte å analysere en tekst på, den er krevende og tar mye tid, men elevene blir aktive ut fra de rollene de får. Teksten er den sentrale her og gis rollen som den tiltalte, den som skal granskes. Det oppnevnes forsvarer og aktor, som står for hver sine syn og meninger, og vitner som står på hver side av disse, altså hvert sitt syn på teksten. Dette skal forsvares, angripes og begrunnes, vitnene må forklare seg og begrunne sin påstander. Forsvaret og aktoratet må legge fram sine begrunnede påstander. Narren kan komme inn som uromakeren, den som skaper splid, slik at dommeren må gjenopprette ro og orden i salen. Tilhørerne på benken trenger ikke ha lest teksten på forhånd, de kan referere etterpå hva de lærte og forstod av teksten.

En tekst må ses i den tiden og situasjonen den er skrevet i. Hva skiller den gitte situasjon ut fra vår tid? Se på tekstens politiske, sosiale og etiske konflikter. Vær bevisst på forskjellen på en tekst fra vår samtid og en tekst av Holberg eller Grunnloven.


Ove Eide: Sakprosaens plass i læreplaner - før og nå
Ove Eide fra Firda videregående skole skisserte det som var særlig nytt i læreplan LK06:
- likestilling skjønnlitteratur og sakprosa
- utvidet tekstbegrep med hovedområdet sammensatte tekster
- retorikken
- likestilling nynorsk og bokmål (R94-hovedmål og sidemål)
- det komparative
- grunnleggende ferdigheter i digital kompetanse

Skjønnlitteratur og sakprosa er sidestilt fra VG1, på samme måte som bokmål og nynorsk, gjelder både skriftlig og muntlig. Læreplanens generelle del uttrykker at norskfaget må avspeile tekstmangfoldet i samfunnet rundt skolen. Tidligere læreplaner så på litteratur som ensbetydende med skjønnlitteratur, som R94: "...eit utval skjønnlitteratur og sakprosa (..) Minst åtte av desse forfattarane skal vere med:..." (og da var f. eks. Bjørneboe, Vinje nevnt).

Se på LK06 i praksis. Er læreplanen realisert? Tradisjonen og synet på norskfaget som et skjønnlitterært fag står sterkt. Et vanlig syn er at skjønnlitteraturen er mer verdifull og dannende enn sakprosa, og at sakprosa skrives av skjønnlitterære forfattere. Derfor kommer LNUs kanon for skolen, skal vekke og få opp øynene for mangfoldet og det flerstemmige innen sjangeren. Mange sakprosatekster er skrevet av skribenter vi vanligvis ikke forbinder med tradisjonelle forfattere.

Eide påpekte at i dag kan alle tekster være grunnlag for dannelse, både Hotel Cæsar og Markens grøde. Det er viktig å se på de tekstene elevene forholder seg til, mange har sluttet å lese etter at de har lest de tunge tekstene. Det moderne prosjektet i dag tar hensyn til fornuft og frihet, det bygger på en idéhistorisk linje. Går ut fra to akser; samfunnstekster og de historiske. Får fram både det kulturelle, historiske og samtiden i utvalget av sakprosatekster. Det er en styrke for norskfaget at vi har fått denne likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa etter LK06, hevder Ove Eide.


Kjetil S. Østli: Lever språket?
Journalist i Aftenposten Kjetil S. Østli fortalte om sin frykt og kamp for å levendegjøre språket, referere fra de levende øyeblikk og uttrykke at han føler noe for det han beretter i sin skriving. Han viste til eksempler fra sin journalistikk, og fra boka Politi og røver der han skriver om politi, spanere, røvere, jakten mellom "katt og mus". Han er opptatt av språket som verktøy, å levendegjøre språket. Hele tiden spør han seg selv; lever det? Lever idéen bak? Kan det føles? Klarer han å formidle dette føleriet levende?

Boka Politi og røver bør egne seg til lesning i videregående skole, en aktuell sakprosabok utgitt i en tid der læreplanen sidestiller skjønnlitteratur med sakprosa.

Videre referat fra kurset ble dekket på Twitter #LNUsakprosa

tirsdag 3. november 2009

Refleksjonar frå ein nynorsklektor

Lat oss gi nynorsken eit lyft, vart vi einige om på eit av dei fyrste norskmøta våre i haust. Rundt det ovale bord sat norsklektorane samla rett etter skulestart, vrei hendene sine og reiv seg i håret i det evig diskuterande temaet: Korleis skal vi få elevane meir interessert i nynorsk? Her på skulen har dei fleste elevane nynorsk som sidemål, eller "spymål", som elevane ironisk tillet seg å kalle det, når dei freistar å overtyde oss med argument for ikkje å ha nynorsk. Oppriktig skal eg vere, dei kan ha mye rett i det dei seier, men min jobb som norsklektor er å følgje læreplanen og føre elevane fram til examen artium, der nynorsk er eit av kompetansemåla.

Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.

Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.

Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.

Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.

Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.

Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.

For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.

Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.

søndag 25. oktober 2009

Personligheten Marco


"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.

Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...

Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.

Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.

Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.

søndag 4. oktober 2009

Mjølgamp


Der! Der var dei, eg kjende dei att! Lukta og smaken kom over meg, eg vart med eitt sett over førti år attende i tid. Eg stod på tå og strakk meg etter kakene i butikken til far, på byrjinga av 1960-talet.

Dei låg der, midt framfor meg, på eit bakeriutsal i Gudbrandsdalen, denne haustdagen i 2009. Det må vere over 40 år sia sist eg såg dei, kjende smaken av dei, og ikkje minst lukta. Mjølgamp kalla vi dei, sjølv om dei eigentleg ikkje heitte det, det var nok meir på folkemunne. Men eg hørte aldri noko anna namn enn mjølgamp.

Kanskje far brukte ei anna nemning då han tinga varer frå bakaren, for det var far som selde mjølgamp på Samvirkelaget, den gamle landhandelen som selde alt frå mjøl, tekstilar og kaffe, til sirup i laus vekt. Det var ei særskilt lukt inne på butikken til far, og særleg dei dagane den store kassa med mjølgamp kom frå bakaren.

Eg som voks opp på butikken, fekk lov å vere bak disken og oppleve butikklivet frå innsida. Eg nådde ikkje heilt opp til disken, hugsar eg, men lukta var sterkare enn synet, og eg strakk meg, stod på tå, slik at eg så vidt kunne sjå desse breie, store kakene. Hugsar dei var litt turre, montru om lukta greip meg sterkare enn smaken, for ikkje å snakke om namnet. Mjølgamp, kjenn på det namnet, klart det var eit fasinerande namn på eit bakstverk for ein jentunge på under ti år. Hugsar også mor serverte dei til kaffen, kan minnast praten gjekk rundt kaffebordet om kakene, at dei var gode, "litt turre, men slik smakar no kaker som er laga med hjortesalt", vart det sagt. Sjølv om mor baka kaker, baka ho aldri mjølgamp, det var berre eit slag mjølgamp å få tak i, og det kom fraktande frå bakaren og vart seld over disk på butikken.

Då eg var ti år flytta vi frå Samvirkelaget, og dermed forsvann også mjølgampen frå livet mitt. Eg har sakna mjølgampen, spurt etter han, men ikkje fått noko klårt svar på kor han er å få tak i. Inntil no nyleg, der eg med eitt stod framfor han, godt innpakka i plast i ein glasdisk på eit bakeriutsal anno 2009. Med eitt var eg attende i butikken til far på 1960-talet, eg stod der på tå hev, med lukta av mjølgamp i nasebora, kjende og hørte stemninga i butikken. "Vær så god neste", sa dama bak disken, eg vart henta attende til notida, men lukta hang framleis i, da eg svara eg skulle ha "dei kakene som ligg der", og peika på mjølgampen. "Strøkaker, ja", svara ho, tok fram pakningen og la på disken framfor meg. "Strøkaker, ja", svara eg, det var det dei kalla dei, visst var det det dei heitte, ingen hadde visst kva eg skulle hatt om eg hadde spurt etter mjølgamp.

søndag 27. september 2009

Twitter har skylda

Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.

For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.

Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.

Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.

tirsdag 7. juli 2009

Jeg skriver brev

Ingen skriver brev lenger, skriver Finn Erik Vinje, da er nok jeg en del av en utdøende rase. Jeg koser meg med å sette meg ned og ha "min tid", som jeg kaller det, der jeg tar fram det fine brevpapiret mitt, pennen min og ser min egen håndskrift på papiret. Jeg bor i Drammen og skriver brev til min kusine på Lillehammer. Vi er like glad i å skrive begge to, liker denne måten å formulere oss på, på den gammeldagse måten, som vi sier, selv om vi begge to mailer, sms-er og ringer hverandre på både mobil og analog linje.

Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.

Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.

Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.

Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.

fredag 19. juni 2009

Småstein på vinduet

"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".

I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.

Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.

mandag 15. juni 2009

Utgått på dato?

Jeg fikk en følelse av å ha gått ut på dato. Vår datter, som er i begynnelsen av tjueårene, sa vi hadde blitt så gamle, hun påpekte at vi her i huset bare så på NRK. Det var da så mange andre bra kanaler å se på, hevdet hun. Det neste var da det gikk opp for meg hvor utrolig trette vi var om kveldene, ja - vi sovnet noen ganger før Kveldsnytt, også det på NRK. Det siste, og kanskje det som satte inn støtet, var da jeg skjønte jeg ikke helt var på høyde med den humoren som sendes på de ulike kanalene jeg ikke ser på så ofte, men som jeg altså har sveipet innom, bare for å ha vært der. Dette gjorde noe med meg, jeg liker det ikke ...

For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.

Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.

Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?

Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)

torsdag 4. juni 2009

Vi har katt


Så har det seg slik at vi har katt, dersom det skulle være noen som ikke har fått med seg det. Vi ble kattefamilie da vår datter ønsket seg så VELDIG katt, fordi bestevenninnen hadde fire yndige små puser å gi bort. Jeg var ikke vanskelig å overtale, jeg har alltid vært hønemor og hadde ikke noe imot å bli kattemor. Slik kom huskatten inn i vårt hus og våre liv, og vi skjønte fort hvem som hadde overtatt sjefsstolen i huset.

Fra å ha levd et rolig liv med godt søvnmønster etter at barna forlengst hadde vokst fra bleie- og skrikestadiet, fikk vi nå et nytt liv med kattevåk og åpning av dører til alle døgnets tider. At det går an å skjemme bort en katt er utenfor enhver tvil, katten krevde å bli konstant sett og hørt. Vi gikk inn for oppgaven med største alvor, diskuterte fôr, drikke og vaksiner, kontaktet veterinær og var stolte katteforeldre. Da pusen gikk ut på egen hånd og kom hjem til nesten avtalt tid på kvelden, nikket vi til hverandre med de bekreftende ordene: "Klok pus dette". Jeg gråt da han fanget sin første mus og tok sin første fuglefangst, men var stolt som en hane da han jagde nabokatten dit pepper'n gror. Vurderte søksmål da han ble banket opp av gatas skrekk, storkatten, det kunne jo ikke være vår katt som var årsaken til slåsskampen. "Min pus slåss ikke han", hevdet jeg på Albert Åbergs vis.

Det skulle fort vise seg at vår katt nok er som katter flest, han jakter, slåss, freser, rømmer, kan bli borte i et døgn og komme lykkelig tilbake, nesten som han humrende går gjennom stua på vei til matskåla: "Jeg er jo her, har bare hatt andre og mer interessante oppgaver det siste døgnet". Vi kan ikke si noe, selv om vi har veldig lyst til å hyle: "Du kan ikke bare forsvinne slik, vi blir redde for deg!" En slik frykt eksisterer ikke i kattens tankemønster og vesen.

Dette selvstendige individet lar seg ikke dominere, påvirke eller lede. Vi er der når han trenger oss, ellers gir han blaffen. Det tok meg litt tid å akseptere det, jeg vil jo helst bli elsket over alt, hele tiden, av katten min, og at han skal synes jeg er verdens beste kattemor, den eneste og helt uunnværlig. Men jeg skjønte fort at vi hadde gjort oss mer avhengig av ham enn han av oss. At livet med katten er å akseptere at han har sitt mønster og bruker oss når han selv har behov for det.

Ingen kan gi mer uforbeholden kjærlighet enn en katt, ingen kan være mer hengiven enn en katt, ingen kan elske deg høyere enn en katt, og ingen kan vise deg mer arroganse og likegyldighet enn en katt. En slik personlighet både fasinerer og skremmer meg, men nettopp derfor elsker jeg katten min.

Vi har katt, og det er jeg glad for.

tirsdag 2. juni 2009

Eg har byrja gå tur att!


Eg har byrja gå tur att, eg har byrja gå lange turar att, eg har byrja gå tur i skogen att. Eg gler meg til å gå turen min, kvar dag går eg han. Eg har funne fram att joggeskoa mine som eg fekk på seinsommaren i fjor, eg har leita fram shorts og trøye som låg inst i skåpet. Det var berre så vidt eg hugsa kor eg hadde alle desse "spreke" kleda mine, men det var godt å sjå dei att, enda betre å få dei på kroppen att, kle meg, kome ut og finne att alle blomane, benken min, steinane langs den smale vegen og høre fuglane syngje. Eg har min faste runde i skogen som eg går, perla mi, som eg kallar turen min.

Eg er ute og går kvar dag, uansett vêr. Det er ikkje sjølvsagt å kome seg ut i skogen, det har eg merka det siste året. Det dei fleste opplever som lettvint, greit og heilt enkelt i kvardagen, kan plutseleg snu og bli tungt, krevjande og nesten umogleg på ein, to, tre. Det fekk eg merke i oktober i fjor, etter ein liten hjartestans. Med eitt vart livet snudd opp ned, og kvar lita rørsle vart som eit krafttak som krevde ro og kvile i fleire timar etterpå. Kreftene var ikkje der lenger, same kor stor lysta var til å kome ut.

Eg går turen min kvar dag. Om lag to timar brukar eg på han, ein tur som eg gjorde unna på i overkant av ein time før. No er det som om eg dreg eit traktorhjul etter meg. Bakkane er verst, eg må ofte stoppe opp og ta pause, kvile og passe på så ikkje pulsen blir for høg. Eg går med pulsklokke, så eg har god kontroll på puls og hjarte.

Eg går turen min åleine, vil helst gå i mi eiga takt, sleppe å forklare at eg ikkje har krefter til å gå like fort som før. Det er best slik, vil helst gjere alt eg har gjort før, det går berre litt seinare og i eit meir sakte tempo, eg gjer det på mitt vis.

Eg vil gå turen min i tida framover på min måte. Eg vil stoppe opp når eg treng det, kvile når eg må, sette ned farten når eg er nøydd til det og leggje i veg att når eg sjølv vil. Slik sett har eg det like bra om før, eg har gira ned og funne ut at det er fullt mogleg å leve godt, sjølv om ikkje alt skjer i høgtempo. Det er underleg korleis mennesket innstiller seg etter dei endringane livet påfører ein.

Eg har mi faste runde, perla mi, som eg kallar ho. Eg har funne att stien min, alt er på same staden som før, steinane ligg der og kvitveisen veks rundt, eg har alltid vore glad i kvitveis, han minner meg om barndommen min. Eg ser kanskje alt dette enda betre no enn før, nesten alt er som det var, det er berre eg som møter det på eit rolegare vis, og det gjer ingenting.

Eg er glad fordi eg har byrja gå tur att, at eg har mi faste runde, at eg har funne att perla mi.

onsdag 27. mai 2009

Bibliotekkatten Dewey

Først kjøpte jeg boka om Dewey Readmore Books på engelsk fra amazon.com, deretter kom boka på norsk, utgitt på CAPPELEN DAMM, og jeg leser, ler og gråter. Men mest av alt fryder jeg meg over historien om både Dewey og Vicki, deres forhold, og om livet i Iowa og menneskene der. Dette er ei bok verd å lese, verd å eie, verd å ta fram igjen, igjen og igjen. Jeg er så takknemlig over å få ta del i historien om Dewey Lesflere Bøker, den elskede bibliotekkatten fra Spencer, Iowa. Ja, hvor stor innflytelse kan egentlig et dyr ha på menneskene rundt seg? Les boka, bruk biblioteket ditt og bedøm selv. God bok.
clipped from www.youtube.com
 blog it

Liv i stuene på Ringsveen

Igjen er det kreativt liv i stuene på Ringsveen, der Jakob Weidemann levde med Anne og alle dyrene. Utsikt mot Lillehammer og Jotunheimen gir inspirasjon til en kunstnersjel.
clipped from www.aftenposten.no

Etter mesterens pipe

I dag åpner Lillehammer Kunstmuseum Mallings utstilling Spirit Caravan. Der kan man se tegninger av ammende hippier og farlige planter, samt en av Weidemanns piper, som Malling fant på låvegulvet og dekorerte med dragemotiv.

–Museet klarte å improvisere plass til meg etter at både kalender og budsjett var fastlagt. Produksjon av katalog og transport av bilder fra ulike eiere har jeg bekostet selv.

 blog it

torsdag 14. mai 2009

NKUL09

NKUL09 Trondheim 13.05.09 - 15.05.09

Konferansen åpner med afrikanske trommer, presis kl 10:00, rett etter at kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell har tatt plass på første rad.

Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU, holder åpningsforedraget. NKUL arrangert for første gang for 15 år siden. Et felt som har modnet, i dag er IKT et verktøy som skal styrke lærerens rolle. Digital kompetanse er viktig, vi er prisgitt teknologien; bruker det daglig som nettbank, bestilling av reise etc. Statsråden brøt barrierer da han gjernomførte digital spørretime sist uke. Viser at det digitale også har nådd politikken, ikke bare ungdommen som bruker dette. Den økte tilgjengeligheten og det at dagens ungdom bruker dette daglig, gir ulike utfordringer som må takles i et teknologisert samfunn.
NTNU bruker digital kompetanse daglig, som streaming av forelesninger, jobber hardt med å engasjere seg i det digitale, som f. eks. etterutdanning av lærere i tråd med regjeringens program.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell; Digital kompetanse i de grunnleggende ferdigheter.
Starta historisk med å minne oss om at lydfilm fyrste gong vart presentert i 1927, og Einar Førde raljerte med fargefjernsyn i si tid da han svara Kr. F med: "Dei har registrert at synda har kome, men vil ikkje ha ho i fargar". La vekt på ei endring av det sosial mønsteret pga det digitale.
Teknologi og IKT kjem til å handle om menneskeleg kommunikasjon og forholdet mellom dei. Tidleg innsats for digital danning. Sosiale medier og internett der mange kommuniserer med kvarandre og kan nå kvarandre, det såg ein ikkje då det kom. Utvida perspektivet frå å vere eit verkty til også å omfatte digital danning.
Kvifor viktig:
1)
Digitalt verkty i seg sjølv, det vil alltid frå no av vere der.
2) Digitale verkty er med på å gjere skulen meir verkelegheitsnær. Elevane har med seg nettbruk frå før, utanom skulen, for eksempel frå musikk. LP var det formatet vi i vår generasjon var kjent med, i dag forheld dei unge seg til ei stor og utvida tilgjengelegheit for musikk, henta ned frå nettet. Forstår ikkje skulen dette, blir verkelegheita for fjern.
3) Det viktigaste: nettet har med seg ein eigen kultur, som elevane har med seg frå skulen, frå deltaking til læring, potensiale for at vi alle kan bli deltakarar og dele. Vi forbetrar ting ved å delta og vere aktive sjølve. Døme: Del&Bruk, utvider delingskulturen. Dette er digital danning, skal ikkje berre vere å ta i bruk visse ting, det skal også vere samfunnsnyttig, gi ei forståing. Facebook er ein arena for kommunikasjon, den sosiale dimensjonen er det viktige, jfr. Lars Sponheim sine uttalingar. "Eg er ikkje på Facebook, eg er på Storinget, jfr. om han hadde sagt: eg er ikkje på TV, eg er på Stortinget. Det digitale har kome for å bli, vi må forhalde oss til det og sjå nytten av det i eit digitalisert samfunn.
Utstyrsutviklinga har vore formidabel, bruken av det digitale er noko tilfeldig i barnehagane. Viktig å kome inn tidleg for å styrke den digitale kompetansen. Kompetanse og utvikling, det er her det store lyftet må kome. Lærarkompetansen er særs viktig og må styrkast.
Viktig med tidleg innsat for bruk av det digitale. Ein skule for alle talentar.

Deling: Skulen er blant dei institusjonane som er minst flinke til dele innan sin organisasjon.
Deling og tidleg innsats:
Tidleg innsats er viktig; sats på det som er viktig frå byrjinga, i staden for å reparere i ettertid, vi må difor ha med oss den digitale danninga frå barnehagen, tidleg innsats der vi ser det er naudsynt. Å hente inn verda utanfor, barn har digital kompetanse, men det er ikkje sikkert at deira bruk av nettet er hensiktsmessig, barn bruker nettet, men dei bruker det som mottatakarar av underhaldning i ein einvegskommunikasjon, vi må lære dei å dele, mange PCar er ikkje det same som høg kompetanse, mange av dei kan ikkje dele og nyttiggjere seg det dei tek imot.

IKT-kompetansen blant lærarar må opp, satt av 70 millionar på etterutdanning. Korleis kan IKT kome sterkare inn i individvurdering? Få til nasjonal prøve i digitale ferdigheiter, og NDLA er viktig for å drive fram bruken av digitale læremiddel, fokus på nytten av dette, men må konkurrere på kvalitet, noko det har vore mye diskusjon rundt.

NRK SKOLE - tilgjengelegheiten til NRKs program til bruk i skulen, har vore arbeidd med det digitale der. Mye frå NRK som kan brukast i skulen, hente inn verda og gjere ho tilgjengeleg i skulen. Digital danning; gjere dagens elevar førebudd til å forstå dei sosiale media, ta det i bruk og gjere det nyttig for elevane. Fordelane er store, få fram moglegeheitene, slik at nettet ikkje berre er einvegs, men ein delingskultur der vi deler og bruker, elevane må nyttiggjere seg dette, og ikkje bruke nettet berre einvegs som underhaldning.


NDLA Øyvind Høines
Oppstart av NDLA 2007
//ndla.no
//deling.fag.utdanning.no
eigd av det offentlege

Satser på gode, åpne digitale læremidler
Elever og lærere i et aktivt og deltakende læringsarbeid
Unikt i norsk og internasjonal sammenheng
- skolenes eget prosjekt
- åpent og demokratiserende
- direkte innvirkning på læremidler
Tingene henger i hop, lærerkompetanse, pedagogikken viktig, arkitektur, ledelse, organisering, teknologi, økonomi.

NDLA vil støtte og legge tilrette for dem som vil delta,ansvaret over til fylkeskommunen.

Høykvalitet må tilstrebes.
Boka er vårt læremiddel, og har den statusen.
Spørsmålet er: Læremiddel eller læringsressurs.
Læremiddel er en del av læringsressursen, digitale læringsressurser er på en måte overlappende for begge og det vokser, de digitale læremidlene er en del av dette. For få læringsressurser, vanskelig å finne fram. NDLA mener difor vi må ha to lag, LAG 1 og LAG 2. LAG 1: Fagredaksjonelt. LAG 2: Delingsarena

LAG 2: Delingsarena: som er knyttet opp til fagnettstedet - dynamisk og i stadig utvikling, eleven ser sitt eget innhold samtidig som han ser det kvalitssikrede faglige innholdet

Fagredaksjonen er krumtappen, nøkkelen tiil det heile,
- produsent , pedagoger/informatikere
- innkjøpere
- kvalitessikrer
- hoggestabbe
- misjonær

Fagredaktøren har ansvaret.
Flere veier mot målet, valgfritt hvor ressursene hentes fra, men kvaltetssikring er viktig.
ALLE leverer innhold, forlag og mediehus, tradisjonelle underleverandørar, spesialiserte tilbydere, og "nye" leverandører,
norsk vg2 kommer nå, samt flere fag som engelsk vg1.
Også flere fag (miniredaksjonar) : elektrofag og restaurant- og matfag, har mye tilgjengeleg fra gode leverandørar,
BETAMERKING på NDLAs fagsider av fag som er under utvikling.

Hele landet bruker NDLA, 55000 brukere på en måned.

Ny struktur som alle fag kan benytte seg av, kan laste ned undertema, jfr. faget matematikk
Yrkesrelatering vil bli viktig framover

Deling
deling.fag.utdanning.no for deling

DELING:
Del&Bruk og NDLA, viktig at mange deler, får enormt med verdi.
Viktig innen deling er motivasjon; penger eller ego, ikke ment stygt, to viktige akser for å få folk til å bidra, alt som handler om deling går på ego, sin egen utvikling går på deling. Den største utfordringen er terskler. Terskler for deltagelse. Delingsarena i NDLA er nok en terskel for mange, tenker deling elev.
Kan skrive og legge inn artikler, skal linke det opp til læreplanmål.
Deling, byr på nye problemstillinger:
-mindreåriges personvern
- mindreåriges opphavsrett
- foreldres rett til innsyn
- organisatoriske problemstillinger

Viktig å videreutvikle og oppfordre til delingskultur, der alle kan bidra, men byr på utfordringer innen det juridiske når det gjelder publisering av det mindreårige skriver. Likevel vil NDLA bli en viktig arena framover innen fag og delingskultur.

Vurdering av sammensatte tekster
v/ Ove Eide og Carsten Ohlmann

Carsten Ohlmann:
Startet med å ta utgangspunkt i den digitale fortelling, viste eksempel på elevarbeid som ledd i tekstproduksjon, dets kreativitet med sosial web; web 2

5 grunnleggende ferdigheter som er viktig:
Å kunne lese, skrive, regne, uttrykke seg muntlig, og å kunne bruke digitale verktøy.

LITERACY....
som grunnleggende innen den didaktiske modell;
å være "literate" vil si å kunne

søke
kritisk, vurdere
keativt (re)kontekstualisere og
formidle

De semiotiske ressurser er viktige; det å kunne beherske tegn i en kommunikasjonsprosess (brukte eksempler fra Øystein Gilje, Univ. i Oslo).

Eks: Lese en reklame, gå inn og lese, hva er det den formidler? Hva foteller denne reklamen oss? Hva vil den si oss, og hvordan leser vi den? Her er de semiotiske ressurser grunnleggende, og viser tegnenes betydning i en kommunikasjonsprosess.


Ove Eide:
Tok for seg vurdering av samansette tekstar
Vurdering er det mest problematiske omgrepet i skulen, kva er skilnaden på karakterar? Samansette tekstar er heilt nytt, svært få lærarar har erfaring med dette.
I utdanningsdirektoratet blir det no arbeidd med konkretisering av læreplanmåla, forslag til kjenneteikn med måloppnåing innan kvart felt med samansette tekstar.

vg1: elevane skal lage ei utstilling
vg2: lage kortfilm/digital forteljing
vg3: adaptasjon m/artikkel som fagtekst
under kvart felt av dette er det kjenneteikn på måloppnåing.

Samansette tekstar i læreplanverket inneheld:
- generell del
- ulike tekstsyn
- ulike nivå
- progresjon
- eksamensordningar
- ulike ytradisjonar

Den generelle delen: grad av motkultur mot dei tekstane elevane har som sine eigne og dei lærarane tradisjonelt har med seg, her blir det ein skilnad i kvar sin kultur.
Power point på ulike nivå i ulike fag, korleis vurdere det? Power point blir ofte brukt innan samansette tekstar.

Kvar skal karakteren ligge, under kva for fag?

Tilpassa vurdering ut i frå den samanhengen tekstane står i. Kva slags kriterier skal ligge til grunn ved vurdering?

11 kriterium ved vurdering (Hjørdis Hjukse si masteroppgåve om vurdering av samansette tekstar) http://brage.bibsys.no/hsh/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_4786
1 Utnyte potensialet i semiotisk ressurs
2. Samspelet mellom elementa (lyd, bilde fungerer heilskapen?)
3. Komposisjon
4. Estetisk kvalitet
5. "Det vi ikkje klarer setje ord på" (Vi veit det fungerer, vi ser" det)
6. Kreativitet (Vi må vite noko om den referansen ungdommen forheld seg til)
7. Innhaldet
8. Kjeldebruk/etikk
9. Teknisk kvalitet
10. Engasjement
11. Grundigheit

Frå subjektivitet til tolkingsfellesskap

Utg. pkt for vurdering:
1. Uttrykket
- lyd
- bilde
- levande bilde
- skrift

2. Innhaldet
- fagleg
- kjeldebruk
- disposisjon

3. Samspel, heilskap

4. Kontekst

Uttrykk, innhald, heilskap, kontekst

Eit sentralt spørsmål i vurderinga er: korleis måler vi prosessen? Må avgjere på førehand om prosessen skal med i vurderinga, eller om berre sluttproduktet skal vurderast. For å vurdere prosessen kan ein bruke digitale mapper som blir vektlagt ved vurderinga.
Ofte ser ein berre på sluttproduktet ved vurdering av samansette tekstar. Det var også hovudfokuset på denne føresesinga, noko som vart understreka av foredragshaldaren.

Stort mangfald innan dette området med vurdering av samansette tekstar, vi må invitere til debatt for å eines i eit tolkingsfellesskap, kan vi vente oss det, eller?

Mappevurdering kan hjelpe til med å samle opp refleksjonar frå prosessen, dersom prosessen skal med i vurderinga.
Velje innhald til form er viktig poeng i vurderinga, må ha fokus på dette.
Nokre av punktane kan vere meir viktige enn innhaldet, til dømes bruk av verkemiddel kan kome inn her.

Eit godt døme på ein samansett tekst laga av ein elev: Batman
http://www.youtube.com/results?search_type=&search_query=ozansaklig&aq=f
Viste fleire gode døme på samansette tekstar, Batman(over) er den beste der dei fleste av dei 11 elementa frå Hjørdis Hjukse er med.

Smart-board
Under NKUL-konferansen besøkte vi og prata med utstillarane av Smart-Board - interaktiv tavle, som er verdsleiande når det gjeld interaktive tavler - smart skole og www.smartboard.no er sentrale namn og adresse her. Var også borti dette under konferansen i fjor (NKUL08), men da retta presentasjonen av Smart-board seg særleg mot barneskulen, så difor fann vi frå vår vidaregåande skule det noko uinteressant.

Fleire av oss syntest dette var spennande, men samla sett er vi nok noko usikre på kor stor nytte vi vil ha av dette i undervisninga, særleg når vi likevel nyttar PC og viser det same på lerretet som vi får opp på eiga Smart-board tavle. Kvar går eigentleg da skilnaden på PC-undervisning på stort lerret, og interaktiv tavle/Smart-board, som også går gjennom same PC-en? Heller ikkje demonstrasjonen frå representanten for Smart-board på eiga førelesing som var retta mot vidaregåande skule ga svar eller overtydde oss. Personleg trur eg at eg kan gjere det meste via min eigen PC, den kontakten eg får med verda via Google og andre søkjemotorar, heilt uavhengig av Smart-board, da det er eit verkty som treng prosjektor og PC, som vi allereie har, og kva nytt får vi da, anna enn ei meir moderne tavle? Den tradisjonelle grøne tavla liker eg å bruke ved sia av PC-en, og det meiner eg er like lettvint som å skrive på Smart-board. Men skal det prøvast ut på skulen min, vil eg gjerne vere med og freiste Smart-board, etter å ha vorte kursa i det, sjølvsagt. For det kan godt hende det ligg noko smart der som eg ikkje har oppdaga.....

Samla sett var det interessant å vere på NKUL att, treffe att andre skulefolk og Twitter-folk, som June Breivik og Kirsti Slettevoll, kjekt å helse på Guttorm Hveem som eg berre hadde møtt på Twitter. Eg meiner å hugse NKUL var meir interessant i fjor med fleire utstillarar og førelesingar. Dessutan må dei skjerpe seg og rette seg meir mot vidaregåande skular og presisere målgruppa for kvart einskild foredrag. Kirsti Slettevoll har skrive om noko av det same frå NKUL på bloggen sin.

Sjølv skreiv eg og fleire på Twitter under heile konferansen, noko ein kan finne ved å søkje på #nkul under Twitter. Det var moro å følgje med alle twitrarane under NKUL og dei parallelle referata frå dei sama førelesingane. Den digitale informasjonsstraumen var i alle fall stor.

onsdag 6. mai 2009

Tilbake til Yorkshire


Film er et fantastisk medium, det har jeg mer og mer blitt klar over i det siste som jeg har tatt meg tid til å gå på kino. Min siste store seeropplevelse; "Tilbake til Yorkshire", eller; "And When Did You Last See Your Father?", som er originaltittelen, er en film du aldri glemmer å ha sett. Den blir noe av deg selv, fordi den allerede er noe av deg, den er der i ditt indre, i alle fall for oss som har opplevd å miste noen som har stått oss nær. En generasjonsfilm som får fram sårheten, bitterheten, kjærligheten, lengselen og savnet mellom far og sønn, og det kunne like gjerne vært mellom mor og datter. En lege på landsbygda i Yorkshire er blitt syk og ligger for døden, sønnen, som er forfatter, kommer hjem fra London for å være tilstede ved farens dødsleie. I en retrospektiv teknikk blir seerne med tilbake til sønnens oppvekst og hans opplevelse av farens egoisme, utroskap og morens lidelse på grunn av farens sjarmerende livsstil utad.

Filmen begynner med opplysningen; "A true story", bygd på Blake Morrisons selvbiografiske roman. En rørende film, særlig mot slutten, der kjærligheten mellom far og sønn sveiper i sirkel over lerretet i tett omfavnelse, samme sted som de omfavnet hverandre før sønnen skulle dra for å studere, da sønnen ønsket stå på egne ben og reise ut alene, selv om faren tilbydde seg å kjøre ham. Her kom sønnens selvstendighet overfor faren fram, at han egentlig har stått alene og ensom innad i familien hele livet. Farens tårer over sønnens reise får fram farens dype følelser for sin familie, på tross av at han viste større engasjement for de mer utenomfamiliære relasjoner, var det sanne midtpunkt i selskapslivet og den mer tunge og utilnærmelige i hjemmet, bortsett fra lek, spillopper og moro, hadde han dype følelser for sønnen, men klarte bare ikke vise det.

Farens dobbeltrolle har sønnen slitt med og gjennomskuet helt fra han som liten gutt opplevde at faren ønsket ham vekk, da han, faren og morens søster og hennes barn var på utflukt sammen, og den lille gutten oppdaget farens tette bånd til sin tante. Gjennom tilbakeblikk på episoder i oppveksten sammen med en gryende mistanke om kusinens likhet med hans far, skjønner han mer og mer at hun faktisk er hans søster, og ikke bare en kusine, noe han får bekreftet i farens begravelse ved å konfrontere tanten med sin mistanke.

Farens åpne dobbeltliv viser seg i hans "omsorg" for denne tanten, noe vi blir klar over gjennom sønnens bekymring for morens migreneanfall opp gjennom hele oppveksten. Dette gjenopplever den voksne sønnen, der han står igjen, gråtende og alene, etter farens begravelse, på samme sted som han og faren tok avskjed den gang han skulle dra på studier. Like ensom og alene står han der i dag, som han var den gang. Kanskje var ensomheten sterkere da faren var i live, men ikke i stand til å møte sønnen og være nær sin egen familie. Er det dette som også viser seg i morens krampegråt da faren er død? Hun slipper løs sin sorg, en sorg som neppe inneholdt kun tapet av en ektemann, men heller tapet av en mann som egentlig aldri var der. Sorgen over det overflatiske kan være mer opprivende enn over de nære og tette bånd. Det er kanskje tyngre å gråte over det som aldri har vært, enn over det som var felles og godt.

Sønnens gråt setter følelser i sving hos oss som ser filmen. Litt tåredryppende kanskje, men noen ganger er det godt å gråte, så kan vi spørre oss selv hvorfor vi gråter, eller bare la det stå åpent. Vi har alle vår historie med oss, men det som gjør denne filmen så spesiell, er dens visualisering av sønnens erkjennelse av farens dobbeltliv og morens åpenbare lidelse under hans sjarm og uteliv. Dette viser seg under et juleselskap der moren ser det samme som sønnen, men velger å late som ingenting og smile varmt til ham, idet de begge ser farens heftige dans med sin kones søster. Moren forsøker å avvæpne denne episoden ved å smile trygt og godt til sønnen der han kommer inn bak henne, og de ser hele dansen i samme perspektiv. Etterpå har moren migrene og skylder på ventende pasienter(hun er også lege), når sønnen spør hvorfor hun ikke skal være med på farens og tantens utflukt dagen etterpå.

Ved at vi hele tiden ser handlingen gjennom sønnens øyne, en personal synsvinkel, er vi farget av hans syn på virkeligheten. Nettopp dette gjør filmen så nær og reell, vi vet det har skjedd - ja, faktisk med mange - og at det også kunne ha skjedd med oss. Samtidig blir vi klar over at den intuisjonen vi får som barn blir åpenbar gjennom erfaringens og alderens øyne. Bitene faller på plass, en etter en, gjennom tilbakeblikk kombinert med nåtidens opplevelser og erfaringer.

Det er viktig å prate ut før det er for sent, det er denne samtalen sønnen i filmen ønsker å ha med sin far, men som han aldri rekker. Den gode samtalen ble det aldri rom for, det var for sent. Sønnen fikk svar på sitt spørsmål, men det var vel egentlig ikke hovedspørsmålet, det var nok mange andre spørsmål han ønsket å stille sin far. Det tekniske og overflatiske var mer i farens fokus, også på dødsleiet, da han uttrykte mer interesse for papirer, fakturabilag og bilen sin, enn følelser og den dype samtale. Eller var det de andre nære som ikke våget å komme med sine indre følelser? Sønnen fikk det ikke til, eller kom ikke så langt, kanskje var det som hadde skjedd uopprettelig, at det ble for vanskelig? Sønnen innser han må leve videre med ensomheten overfor faren og tenker på når det egentlig var siste gangen han så sin far. Han velger å huske ham slik han var den siste gangen de var sammen før han ble syk, altså da han var slik han alltid hadde vært. Så slik sett endrer kanskje ikke historien seg, selv om døden har tatt de nære fra oss.

mandag 4. mai 2009

Fag, hus og katt

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)

mandag 27. april 2009

Katten, ondskapen, kjærligheten og livet.

"Katten Whiskey grovt mishandlet" - leser jeg i Drammens Tidende. Jeg er tidlig oppe, gleder meg over dagen, det fine været, ei ny uke og rett og slett det å bare være til. Så faller blikket mitt på artikkelen i avisa; "Katten Whiskey grovt mishandlet", leser jeg en gang til, har lyst til å bla videre og late som jeg ikke har sett det, bare glemme det, vil ikke ta det innover meg. Jeg åpner ei ny side - hvis jeg blar fort videre, forsvinner overskrifta da? Jeg klarer ikke, jeg blar tilbake og leser om katten Whiskey. Det endrer jo ingenting, at jeg prøver late som jeg ikke har sett det.

Jeg blir opprørt, lei meg, sint, gråter, trygler og ber om at så grusomme handlinger ikke må skje. Jeg blir redd, skremt av at dette har foregått uten at noen har tenkt på å stoppe før lidelsene ble et faktum. Stakkars katt, hva den må ha lidd. Å behandle et uskyldig individ på en så grusom måte er komplett uforståelig. At det faktisk har skjedd igjen, her i nærheten, at vi leser om det i avisa vår, gjør ondskapen så nær. Det ufattelige blir som en Kafka-prosess, der det logiske og uforutsigbare er helt borte og framstår i et komplett kaos.

Jeg har lest om det før, ondskapen har blitt satt ord på i litteraturen ut fra konkrete handlinger i det virkelige liv. Jens Bjørneboe skildrer den historiske ondskapen i "Bestialitetens historie", der menneskenes onde gjerninger beskrives detaljert og usminket, basert på beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Jan Guillou har et selvbiografisk perspektiv i romanen "Ondskapen", om en ung gutt som kjemper mot det onde som står sterkt hos stefaren og gjennomsyrer hele samfunnet. I "Lord of the flies" skildrer William Golding hvordan en guttegjeng kan handle voldsomt og vilt under en sterk og manipulerende leder, der det psykologiske maktspillet vektlegges .

Igjen ser vi at det samme har skjedd. Det onde har seiret og kattens pinsler blitt oversett for å fullføre det onde. Det ondes problem, som Bjørneboe skrev om, har blitt virkeliggjort i en grusom handling mot en uskyldig katt. Hvor er respekten for alt liv? Går noen nå rundt med vond samvittighet og skulle ønske de hadde stoppet før, vært et annet sted, våget å si fra? Hvordan har de som har gjort dette det i dag? Hva slags makt er det egentlig ondskapen har, både i menneskets indre og ytre rom?

Jeg tenker på Einar Skjæraasens dikt; "Du ska itte trø i graset", og gråter over Whiskey som må dø i dag, jeg gråter over de som har vært så onde mot Whiskey, og jeg gråter over noens manglende kjærlighet i dette samfunnet. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å tvile på menneskene rundt meg og det gode i menneskene.

onsdag 1. april 2009

TWITTER, FACEBOOK, QUIZ og ORDTAK

Jeg er et nettindivid, jeg blogger, twitrer, sms-er, mailer, hører på Spotify, kaster meg på de quizene jeg finner på nettet, legger disse (som oftest...) ut på Facebook og kommenterer både mine egne resultater og andres. Noen ganger synes jeg resultatene blir bra, andre ganger ler jeg av dem, og enkelte ganger hadde jeg sannelig håpet de skulle være sanne. Som da jeg kastet meg på denne quizen og fikk opp følgende resultat:

Hvilken norsk kjendis er du?
Jeg ble: Kåre Konradi eller Lise Karlsnes - Du er den classy typen, går på hippe utesteder og har litt dyrere smak enn gjennomsnittet.


....og oppdaget at dette helt tilfeldig passet til dagens ordtak (som oppdateres daglig) på min blogg:

Dagens sitat:

Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
Tove Ditlevsen

Godt sagt og for et sammentreff med resultatet på quizen, ikke sant? Det ga meg et lite støkk, hva om dette var et hint? I så fall fra hvem? Jeg kikket meg over PC-en og lurte på hvem som så meg? Skulle jeg ta dette alvorlig, bør jeg innse jeg forsøker å framstå på en måte som ser ut som jeg er, vil være, ønsker være, oppfattes, kan, vil, må, burde.... mye yngre, hippere, kulere enn mine 52 år? Jeg elsker å si, les: skryte av, at jeg er digital, men betyr det at min digitale alder ikke samsvarer med min biologiske alder?

Å joda, jeg er både tradisjonell og gammeldags, trøster jeg meg selv. Det hender faktisk jeg fortsatt tar en analog telefonsamtale, skriver et brev på gammeldags brevpapir, har fortsatt noen ark liggende i skrivebordsskuffen, liker å ta på dem og kjenne lukten av papir. Her om dagen ble jeg så inspirert (og rørt) av min egen støtte til det tradisjonelle postvesenet, at jeg skrev et brev i et selvkomponert arkaisk språk etter inspirasjon av Wergelands svar til Welhaven i Morgenbladet; "Jeg i slett Lune.....". Jevnaldrende med hvem her?

Noen ganger er vi kanskje ikke helt jevnaldrende med oss selv, og nettopp derfor er jeg så lykkelig sosial på Facebook, der jeg quizer meg fram til ulike resultater, oppnår sosial web-kontakt på nettet, kommenterer på blogger, skriver mailer, tagger og bookmarker, twitrer og flicker.....

Jevnaldrende med seg selv, på hvilken måte, i hvilket nettverk?

mandag 9. mars 2009

Del og bruk

Del det du har, bruk det du får. Et nettverk for lærere og andre interesserte med interesse for web, IKT og skole. Et samarbeid på nettet, der tanken er å dele det man har og bruke det man får, samarbeid, deling og viderutvikling av egen praksis via andres initiativ. Kreativt tankesamarbeid, nettsamarbeid og økt sosialt samarbeid. Opprettet av Ingunn Kjøl Wiig etter Kongsbergkonferansen 09, hun redegjør for Del og bruk 09 og mye annet viktig IKT-arbeid på bloggen sin, Tanketråder fra en lektors hverdag.

lørdag 7. mars 2009

ØYTUN

Midt i lia ligg hytta vår, huset mitt og ditt, dit du, pus og eg reiser for å slappe av, treffe att kjente og vere nær røtene våre. Hus og tun må haldast vedlike, du snikrar, rettar opp skeive vinklar, målar og ber inn ved. Saman arbeider vi for at det skal vere triveleg ute som inne, der eg mest står for innearbeidet, og du tek dei tyngste taka. Pus tek sine nødvendige tiltak, han veit sjølv kva som ventar han når vi er framkomne. Slik har det vore i alle år, no er det berre oss tre, før var vi fleire, den gongen ungane våre var små og med oss heile tida. Livet går framover og endrar seg, men husa står der trauste og mest uendra, og fortel ei historie om fleire generasjonars liv og arbeid.

Vér og vind tek på, difor må husa stellast med for at dei skal ta imot oss og late oss vere der. Ikkje berre må husa våre vere i orden, det må også fuglehusa, dei treng same ettersynet for at liv skal trivjast. Botnen heldt på å falle ut av det eine fuglehuset, det måtte rettast opp, fuglane må ha sitt husvære å vere i når dei vender attende. Det same må leikarstugua, der no tredje generasjon tek ho i bruk, dette vesle huset som også rommar så mye historie, leik og trivsel.
Det er vakkert her, midt i lia, på solsida, som Bjørnson ville ha sagt det. Sola skin på husa heile året, ho er aldri heilt borte, det er mest som ho bryt gjennom sjølv på dei dagane det er overskya og grått. Frå kjøkkenglaset ser eg rett inn i Jotunheimen, eg set meg ned og tenkjer; det finst ikkje vakrare plass på jord. Aldri let musikken så fint på radioen som her, og aldri finn vi slik sjelero som nett her, du og eg, vi to, heile familien vår, saman med pus.

Alle trivst her, vi er sjeldan heilt åleine, familie og venner finn vegen og nyt staden. Pus er med oss, han er den som kjenner tun, uthus og loft betre enn nokon annan. Da barna var små, var husa fylt med leik og moro, no er det stillare her etter at dei vart vaksne. Men dei kjem att og fyller husa med sine liv og sine barn, der dei finn att minna frå dei var små og fører dette vidare. Slik går historia i arv, og vi veit å ta vare på kvarandre, heile familien er vi samla, der vi ser utover bygda og rett ned på kyrkjegarden, der forfedrane våre no kviler.

fredag 27. februar 2009

Norsk og nynorsk

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier

torsdag 26. februar 2009

Ditt og mitt liv


Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.

De gylne 70-årene

Likestillingsloven fyller 30 år i år, dette ble feiretLitteraturhuset i Oslo 24. februar med foredrag, tilbakeblikk og musikkopptreden av den politiske rap-gruppa Gatas Parlament, og av jentegruppa Halvsøstra; sterkt beslektet med et av de første jentebandene i Norge som var aktive midt på 70-tallet, Amtmandens Døtre. Interessante innslag der jeg personlig gjenopplevde 1970-tallet både i musikken og i prologen til professor Kjerst Ericsson, 1970-tallet - det gylne tiåret?

Foredraget til Kjersti Ericsson inneholder et spørsmål mange kvinner kan ha stilt seg selv etter å ha opplevd 1970-tallet. Hvordan var dette tiåret, egentlig? Måtte vi kvinner bite i oss mye, både dårlig samvittighet og slit, på bekostning av våre krav til rettferdighet og frihet? Selv har jeg mange ganger tenkt tilbake og lurt på om det egentlig var verd det, alt kavet og strevet for å være selvstendig og frigjort. Barn fikk vi tidlig i tjueårene, samtidig som vi skulle studere og skaffe oss utdannelse, stå på for likestilling ute i yrkeslivet og dele på husarbeidet med mannen hjemme. "Det heter ikke at mannen hjelper til med husarbeidet", sa vi til hverandre. Nei, vi skulle si: "Han tar sin del". Her ble uttrykksmåten det avgjørende for hvordan vi skulle oppfattes og hvilke holdninger vi skulle forfekte. Og vi passet på å rette på hverandre, dersom vi skulle komme til å uttrykke oss slik at vi kunne si noe som inneholdt en kvinneundertrykkende formulering. Ivrig diskuterte vi med foreldregenerasjonen vår, og i mangt et familieselskap ble likestilling forsvart og forklart, der det slett ikke alltid var like lett å få gehør for våre meninger.

Vi unge kvinnene på 1970-tallet var aktive og klare i våre standpunkter, vi skulle stå på barrikadene og kjempe for våre rettigheter. Vi gikk i demonstrasjonstog med barnevogn og passet på at pappa ga babyen grøt, skiftet bleier og trillet like naturlig som mamma gjorde. At dette faller helt naturlig i dag, viser at jobben vi gjorde den gangen slett ikke var forgjeves. Men det kostet. Samtidig som vi skulle være så flinke, intellektuelle og oppegående, skulle vi være gode mødrer og passe på at vi delte likt på husarbeidet. Selv om vi var flere som stod sammen, kjente vi nok på den dårlige samvittigheten og følte vi måtte forsvare oss som gode mødrer. Hvorfor det? Jo, fordi vi fikk spørsmål om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, spørsmål som viste at noen var kritiske og tok avstand fra det vi stod for.

Det var hardt arbeid, politikk, husarbeid, studier og morsrolle i skjønn forening. Barnehageplass var ingen selvfølgelighet, de fleste måtte se langt etter det, så lenge de ikke hadde så store problemer at de ble prioritert i køen. De fleste av oss løste dette med dagmamma eller praktikant, og når vi endelig fikk barnehageplass, var vi både takknemlige overfor kommunen og skyldbetynget overfor de som stod utenfor og ventet på ledig plass. Vond samvittighet, følelsen av å være dårlig mor, kombinert med lettelsen av å ha en ordnet hverdag med tildelt barnehageplass, gjorde oss usikre, fordi vi prioriterte oss selv og egen utvikling framfor å være hjemme og stelle hus og barn. Det var jo så mange bedrevitere som var flinke til å fortelle oss hva som var riktig.

Selv måtte jeg ofte forsvare meg selv, hvorfor jeg valgte å studere med lite barn på 1970-tallet, fordi jeg fikk direkte spørsmål om det. Slike spørsmål stilles ikke like ofte i dag, selv om enkelte av holdningene nok kan være der, så er de ikke så tydelige og framtredende. På den måten har vi kommet lenger enn vi var på 1970-tallet, selv om likestillingen fremdeles har en vei å gå. Verden har nok gått noe framover, og selv om 1970-tallet slett ikke bare var gyllent, så savner jeg samholdet mellom oss kvinnene og unge mødrene, diskusjonene og kaffepratene. Vi hadde hverandre, og vi støttet hverandre, der holdningene våre ble satt under lupen og på prøve.