Egentlig burde jeg sagt "GODT NYTT ÅR!" til meg selv og alle andre hver dag dette året, eller; "Se på meg - jeg lever!" Fra å ha levd et aktivt liv, opplevde jeg den 7. oktober i 2008 å få livet snudd opp ned. På en treningstime, på et treningssenter, under høyintensitet, skjedde det som ikke skal skje, i alle fall ikke med et noenlunde ungt menneske (jeg er født i 1956), hjertet mitt stoppet, det sluttet faktisk å slå. Dramatisk opplevelse for dem som var tilstede, jeg selv husker ingenting, jeg befant meg i et ingenmannsland uten opplevelse av smerte eller frykt, våknet opp etter livreddende hjerte- og lungeredning, samt bruk av hjertestarter.
Plutselig og uten forvarsel falt jeg om. Så fort kan det altså skje. Skremmende! Heldigvis befant jeg meg på et sted der det var folk som kunne gjenoppliving, som tok ansvar og satte i gang hjertekompresjoner umiddelbart. Tenk så heldig jeg har vært. HURRA!!!! Jeg har overlevd med intellektet i behold. Selvfølgelig er jeg utrolig takknemlig, jeg har takket og sendt blomster, snakket med mine redningsmenn og uttrykt hvor glad jeg er. Uten dem kunne alt ha vært så mye annerledes. Hadde jeg valgt å løpe i skogen i stedet for å trene inne, så hadde utfallet blitt et helt annet. Alt dette vet jeg, alt dette har jeg tenkt gjennom. Det som kunne ha skjedd, det skjedde ikke, slik er virkeligheten. Tenk positivt, se muligheter og ikke hindringer, ikke dvel ved det alvorlige, negative og dramatiske, for da graver man seg dypere og dypere og blir lett et offer, hørte jeg en psykolog uttrykke i et radioprogram før jul. Det traff meg mitt i hjertet, jeg ønsker ikke være et offer, jeg ønsker ikke være omtalt som "hun som fikk hjertestans på trening". Jeg er meg, slik som jeg var før den lille stansen. Det er ikke alltid det er det riktige å sette ord på alt, ikke alle har behov for det, man kan også bearbeide mye gjennom egne tanker og refleksjoner
"Du må være utrolig takknemlig, Liv!" sier folk til meg. "Tenk du kunne vært død nå!" er et annet utsagn. "Du har jo egentlig vært død, har du tenkt over det?" er kommentarer jeg har fått høre og som jeg må besvare på en eller annen måte. Alt er velmente ord og godt ment, men jeg har tenkt det selv og reflektert over dette igjen og igjen, og jeg trenger ikke høre det på nytt og på nytt. Når perifere andre har behov for å ta dette opp, kan det skyldes behov for egenterapi, der de setter ord på egne opplevelser og liknende erfaringer. Ved å gjøre meg interessant, ved å snakke om min dramatiske hendelse, ufarliggjøres deres egen dramatikk, for så lenge det ikke handler om dem selv, les: meg selv, blir det ikke så alvorlig.
Et godt nettverk av familie, nære venner og trygt naboskap er livreddende i slike situasjoner, der kanskje stillheten, og det som noen ganger ikke utrykkes, er vel så viktig som den gode samtalen. Begge deler utfyller hverandre, der det både sies hvor glad man er i hverandre kombinert med en stille tilstedeværelse, der det å bare være nær er mer enn nok. Et lite ord, en liten setning, sier ofte mer enn mange spørsmål. "Godt at du er her, så jeg kan gi deg denne lille gaven", stod det på en presang jeg fikk til jul av min kusine, beste venninne og søster i hjertet.
"Du er tøff du, som tar dette så bra!" får jeg stadig høre. Ja, jeg er nok det, så langt har jeg klart meg bra, sover godt om natta og forholder meg til min nye tilværelse, der jeg må lære meg å gå litt langsommere. Det er ikke så lett når man hele livet har vært vant til å leve hektisk, både privat og i arbeidslivet, med høyt turtall og oppgaver i kø. Med stor arbeidslyst og glede, kombinert med kunnskapstørste, er jeg nærmest som en grossist i eksamener og utdannelser å regne.
Veien videre er det jeg selv som må gå, jeg føler meg frisk, er operert og ser lyst på livet. Jeg elsker jobben min, savner elevene og kollegene. Jeg bygger meg opp igjen, gleder meg til våren og det spirende liv, har mye å se fram til; samværet med familien min, mannen min, barna mine, svigerbarna mine, barnebarnet mitt, katten min, vennene mine og naboene mine. Så kommer nok aktivitetene gradvis tilbake. Det var jo bare en liten hjertestans.
I Drammens Tidende kom oppslaget Hjertet sluttet plutselig å slå, 13.01.09.
