søndag 25. oktober 2009

Personligheten Marco


"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.

Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...

Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.

Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.

Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.

søndag 4. oktober 2009

Mjølgamp


Der! Der var dei, eg kjende dei att! Lukta og smaken kom over meg, eg vart med eitt sett over førti år attende i tid. Eg stod på tå og strakk meg etter kakene i butikken til far, på byrjinga av 1960-talet.

Dei låg der, midt framfor meg, på eit bakeriutsal i Gudbrandsdalen, denne haustdagen i 2009. Det må vere over 40 år sia sist eg såg dei, kjende smaken av dei, og ikkje minst lukta. Mjølgamp kalla vi dei, sjølv om dei eigentleg ikkje heitte det, det var nok meir på folkemunne. Men eg hørte aldri noko anna namn enn mjølgamp.

Kanskje far brukte ei anna nemning då han tinga varer frå bakaren, for det var far som selde mjølgamp på Samvirkelaget, den gamle landhandelen som selde alt frå mjøl, tekstilar og kaffe, til sirup i laus vekt. Det var ei særskilt lukt inne på butikken til far, og særleg dei dagane den store kassa med mjølgamp kom frå bakaren.

Eg som voks opp på butikken, fekk lov å vere bak disken og oppleve butikklivet frå innsida. Eg nådde ikkje heilt opp til disken, hugsar eg, men lukta var sterkare enn synet, og eg strakk meg, stod på tå, slik at eg så vidt kunne sjå desse breie, store kakene. Hugsar dei var litt turre, montru om lukta greip meg sterkare enn smaken, for ikkje å snakke om namnet. Mjølgamp, kjenn på det namnet, klart det var eit fasinerande namn på eit bakstverk for ein jentunge på under ti år. Hugsar også mor serverte dei til kaffen, kan minnast praten gjekk rundt kaffebordet om kakene, at dei var gode, "litt turre, men slik smakar no kaker som er laga med hjortesalt", vart det sagt. Sjølv om mor baka kaker, baka ho aldri mjølgamp, det var berre eit slag mjølgamp å få tak i, og det kom fraktande frå bakaren og vart seld over disk på butikken.

Då eg var ti år flytta vi frå Samvirkelaget, og dermed forsvann også mjølgampen frå livet mitt. Eg har sakna mjølgampen, spurt etter han, men ikkje fått noko klårt svar på kor han er å få tak i. Inntil no nyleg, der eg med eitt stod framfor han, godt innpakka i plast i ein glasdisk på eit bakeriutsal anno 2009. Med eitt var eg attende i butikken til far på 1960-talet, eg stod der på tå hev, med lukta av mjølgamp i nasebora, kjende og hørte stemninga i butikken. "Vær så god neste", sa dama bak disken, eg vart henta attende til notida, men lukta hang framleis i, da eg svara eg skulle ha "dei kakene som ligg der", og peika på mjølgampen. "Strøkaker, ja", svara ho, tok fram pakningen og la på disken framfor meg. "Strøkaker, ja", svara eg, det var det dei kalla dei, visst var det det dei heitte, ingen hadde visst kva eg skulle hatt om eg hadde spurt etter mjølgamp.