lørdag 31. januar 2009

Seven things you don’t need to know… about me!

Så ble jeg tagget av June og visste først ikke hva jeg skulle skrive. Hadde jeg egentlig noe å skrive om, og klarte jeg å finne sju ting om meg selv som ingen andre trengte å vite? Tja, ikke vet jeg, men her er de 7:
  1. Jeg har danset og drukket champagne på Hippodromen i London.
  2. Jeg har vært hallodame i NRK-fjernsynet på 80-tallet.
  3. Jeg er utdannet både sykepleier og lektor.
  4. Jeg har vært flyvertinne i SAS.
  5. Jeg ser gjerne på Sopranos.
  6. Jeg elsker å danse.
  7. Jeg liker å bake.

Fest på lokalet

I programmet E6-en reise i nordmenns hverdag følger vi Truls Svendsen langs E6 fra Svinesund i sør til Kirkenes i nord. For oss som er oppvokst langs denne ferdselsåren og sett mennesker komme og gå, var det ekstra spennende å følge med da han besøkte Gudbrandsdalen. Jeg pleier å si jeg har vokst opp på en stein ved riksveien, ja - vi kalte E6 for det, etter den gangen navnet var Riksvei 50. Selv har jeg vokst opp på Harpefoss, stedet der Truls Svendsen stoppet og ble med på bygdafest på Folkets hus. Dette fikk meg til å minnes egen ungdomstid med fest på lokalet og dans. Bygdas eget band; Baksida, spilte med egne låter om livet på bygda, Folkets hus på Harpefoss og ”Augun dine”.

Fest på lokalet var en egen kultur. I min ungdomstid startet festene presis klokka 20 og sluttet klokka 01 på natta. Siste dansen var svett, tett og lidenskapelig. Vi danset fra vi kom inn døra til vi gikk igjen, det var om å gjøre å kapre de kjekkeste guttene som kunne trå dansen på dansegulvet, som hadde bil og kunne kjøre oss hjem. Det var lange avstander mellom festlokalene på bygda, og uten bil ble det meste tungvint og vanskelig. De som ikke danset satt tett omslynget i et hjørne og klinte, mens andre sloss. Da festen var slutt pakket orkesteret sammen instrumentene sine, neste helg skulle de spille på et annet lokale i ei annen bygd.

Fra vi var 15 år, eller konfirmerte som det het den gangen, fikk vi lov å gå på fest. Første gangen på fest på lokalet var møte med en ny kultur, med dans, slåssing og høy musikk, der uenigheter ble gjort opp med nevene og ikke via den rolige samtalen. Det var basketak om både jenter og uoppgjorte stridigheter i hverdagen, og forlovelsesringene ble kastet bortover gulvet da parene ble uvenner og kranglet seg imellom, jentene gråt og guttene holdt innbitt maska. Neste fest var de 8 mm brede ringene igjen på plass, samme kjærestepar var blitt venner igjen og godt forlikte. Det var god dansemusikk, og du verden så gode vi ble til å danse.

Det var trivelig og god stemning på Folkets hus på Harpefoss, god plass og utedass, kafé med påsmurte brødskiver med egg og ansjos, servert av vaktmesterparet Magnhild og Otto, som meklet når slåsskampene ble for voldsomme og vasket opp spy når enkelte hadde fått i seg for mye av det sterke. Vi kastet oss ut i dansen etter låtene fra New Nashville Group, Wakanda og Fire Beats med Ingjerd Helen, som visste hvilke eggende rytmer unge kropper ville ha da de avsluttet kveldene med ”Stand by your man” og ”I love you because”.

Det er ikke så ofte vi opplever fest på lokalet nå, men Truls Svendsen inviterte oss med tilbake til Folkets hus på Harpefoss og viste at det fortsatt finnes liv i de gode gamle bygdafestene.

onsdag 21. januar 2009

Elev, lærer og skole

Som lektor i den videregående skolen følger jeg all skoledebatt med stor interesse. Derfor leste jeg i Drammens Tidende, 14.01.09, om lærerne ved Vestfossen ungdomsskole som fortalte om en skolehverdag der lærere kunne oppleve å bli trakassert og sjikanert av enkeltelever. Verneombudet har varslet om både slag, spytting, lugging og bruk av svært stygge ord. Debatten i avisa etterpå har gått på å opprette egne skoler for problembarn, et utspill fra Torgeir Micaelsen (Ap), DT 16. januar 2009, noe som ble imøtegått dagen etterpå av blant andre Øvre Eiker-ordfører Anders Werp som, selv om han har studiepermisjon, gir uttrykk for sterk misnøye til Micaelsens forslag. Samme utspill kommer i samme avis fra stortingskollega Per Olaf Lundteigen (Sp), som uttrykker det er trist å lese om utspillet til Torgeir Micaelsen (Ap). Lederen i Drammens Tidende den 17. januar 2009 tar opp den viktige skoledebatten som er kommet etter at lærerne på Vestfossen ungdomsskole tok opp problemene med voldelige elever. I dagens avis, onsdag 21. januar, kan vi lese om elevene som har fått en bedre hverdag på alternative Sagstedbrua ungdomsskole i Krokstadelva. "Jeg hadde slitt med å følge med i timen hvis jeg hadde gått på en vanlig skole. Man får bedre hjelp her." sier Kristian Ellingsen, 15 år.

Denne debatten fikk meg til å tenke på min egen skolehverdag, selv har jeg aldri opplevd slag, spytting eller trakassering fra elever, og selv om jeg har opplevd utfordringer i møte med enkeltelever, har det alltid løst seg uten voldelig atferd. Men på de årene jeg har arbeidet i skolen har jeg merket at hverdagen blir tøffere og tøffere. Det går primært ut på at lærerne har en tøff hverdag, der de skal undervise, samtidig som de skal henge med i utviklingen og lære seg alt det nye innen IKT, nye læreplaner etter innføringen av Kunnskapsløftet 06 og nye lærebøker. Det stilles stadig nye krav til både vurdering, dokumentasjon og elevsamtaler ved siden av den ordinære undervisning, planlegging og gjennomføring av timer med etterarbeid. Med store klasser på 30 elever blir det vanskelig for lærerne å se hver enkelt elev og ivareta den enkelte elevs ulike behov. Når lærerne blir mer og mer slitne, påvirker kanskje det elevene til at de også blir slitne og frustrerte, oppgitte over å ikke bli sett og hørt. Kan dette være noe av årsaken til at enkeltelever svarer med vold?

Skolene har elevdemokrati, der elevenes deltagelse i elevråd ved sin skole er med på å påvirke egen skolehverdag. I denne prosessen mener jeg det er viktig å bevisstgjøre elevene på at selv om de har sine rettigheter, har de også sine plikter for å gjøre hverdagen trivelig og levelig for medelever og lærere. Uten trivsel og positiv egeninnsats klarer vi ikke skape et positivt læringsmiljø. Skal vi lærerne kunne lære elevene noe, må elevene også vise positiv innstilling. Det er viktig å få elevene til å innse dette og få dem til å delta i dette samarbeidet. Kritikk må kunne gå begge veier, og den må være konstruktiv. I bunnen fra begge parter må det være et ønske om positivt samarbeid, åpenhet og oppbyggende tilbakemeldinger.

Det er krevende å opparbeide en slik struktur, men kanskje må skolehverdagen tilpasses dette for å kunne skape et positivt læringsmiljø. Skolen er en arbeidsplass både for lærere og elever, og begge gruppene skal kunne arbeide og trives der. Det bør stilles krav til alle i et skolesamfunn om å yte best mulig for at læring skal kunne skje. Det er derfor elevene er på skolen, og det bør være fundamentet i enhver lærers undervisning. Dette må kunne tas opp og diskuteres i elevsamtaler, men da må det legges tilrette for at elevsamtalene kan foregå i rolige og skjermede omgivelser, uten at det går på bekostning av undervisning og timer. Her snakker vi om tid og rom for elevsamtalene, dette mangler i skolehverdagen. Ofte må elevsamtalene foregå på gangen rett utenfor klasserommet. Hvordan kan en elev under slike omgivelser ta opp noe han synes er leit og vanskelig? Hvordan kan en lærer og elev sammen løse en vanskelig situasjon under slike forhold?

Vold, trakassering, spytting og slåssing hører slett ikke hjemme verken i skolen eller i samfunnet forøvrig. Det er en ikke-atferd, og det har lærerne krav på å vise og ikke godta, for hvordan skal vi ellers lære elevene våre opp til gode samfunnsborgere. Skolen er ikke noe unntakssted, det som ikke godtas i samfunnet ellers, det godtas heller ikke i skolen. Det kravet må vi kunne stille til elevene våre. Slik atferd bør kunne løses med den gode samtalen, men da må elevsamtalen opprioriteres i skolen, der det respekteres at dette tar tid og gir frukter på sikt. I et langt perspektiv legges her grunnlaget for gjensidig respekt og tillit til hverandre. Lærerne må ha tid og mulighet til å se hver enkeltelev, det har de ikke i en travel skolehverdag med flere klasser på 30 elever. Kanskje kunne Kristian Ellingsen (15), som nå er elev på alternative Sagstedbrua skole, fått bedre hjelp på sin skole ved endring av elevtall i klassen og tid til elevsamtale?

fredag 16. januar 2009

Jeg elsker litteratur

Noen ganger leser man bøker som på en eller annen måte har en sammenheng, uten at det er tilsiktet, men som danner en tråd, i alle fall for leseren. Dette skjedde med meg da jeg leste Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg, og senere Francis Meyers lidenskap av Henrik Langeland. Hver for seg har ikke de bøkene noen sammenheng, men når novedpersonen i begge romanene arbeider med Marcel Proust, så dannet det seg en sammenheng mellom bøkene for meg. I Renbergs roman om Jarle Klepp skriver hovedpersonen på en hovedfagsoppgave om Marcel Proust, og i Langelands roman arbeider hovedpersonen med en doktoravhandling om Marcel Proust. Det ga meg inspirasjon til å sette meg inn i Marcel Proust og bli kjent med ham. Og slik er det vel å lese bøker, man får inspirasjon til å gå videre inn i den verden som åpner seg i bøkenes verden.

Charlotte Isabel Hansen er Tore Renbergs tredje bok om Jarle Klepp som nå er blitt voksen og plutselig pappa. Renberg skriver like godt og humoristisk som i de to foregående bøkene om Jarle Klepp; Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Det er forunderlig morsomt å lese om det sjokket som Jarle fikk da han plutselig, i en alder av 25 år, fikk beskjed om at han var far til ei jente på sju år. At sjokket ble såpass stort, skyldes ikke at Jarle Klepp ikke vet hva som skjer hvis han ligger med ei jente, men det skyldes mer at han slett ikke var moden for å gå inn i rollen som far. Her mener jeg forfatteren setter ord på akkurat det livet unge mennesker lever i dag, uforpliktende og evig unge, aktive unge menn som ikke har tid til å bli bundet av barn, gjeld og fast jobb.

Den gangen vi på 70-og 80-tallet var unge studenter på Jarle Klepps alder, var vi gifte, hadde barn, bodde i leilighet og studerte på Blindern. For oss var ikke sjokket så stort å få barn i begynnelsen av tjueårene, mange av studentene var i den situasjonen den gangen. Men slik lever ikke studentene i dag, det vet vi som er foreldre til dagens studenter, de lever et aktivt studentliv med reiser til fjerne strøk og etablerer seg heller i begynnelsen av trettiårene, og ikke i begynnelsen av tjueårene. Denne forskjellen mellom oss og dem opplever jeg kommer så fantastisk godt fram i Tore Renbergs tredje roman om Jarle Klepp. Det er godt gjort å skrive så humoristisk om et så alvorlig og avgjørende skille i en ung manns liv, om det å bli pappa, som det vi leser om i Charlotte Isabel Hansen. Håper Tore Renberg får inspirasjon til å skrive mer om Jarle Klepp, for Jarle Klepp må jo begynne å arbeide en gang han også, og hvordan opplever unge Klepp det å gå ut i arbeidslivet og forholde seg til det forpliktende livet blant kolleger og møter? For det er jo lenge til Klepp blir pensjonist, og vi må jo høre hvordan det går med ham innen den tid, ikke sant?

Den andre boka der jeg møtte Marcel Proust, var i Francis Meyers lidenskap av Henrik Langeland, om litteraturprofessoren på ca min egen alder som blir betatt av den unge studenten Nadia Reza Lindtner. At professor Meyer kommer over et 300 år gammelt Petter Dass-manuskript, som viser seg å inneholde hentydninger til et mulig kjærlighetsforhold mellom Petter Dass og Dorothe Engelbretsdotter, opplevde jeg som mye mer spennende å følge enn utviklingen av det forholdet som utspant seg mellom professor Meyer og den unge studenten Nadia Lindtner. Her kom min interesse for Petter Dass igjen fram, og særlig livet til Dorothe Engelbretsdotter som skrev og ikke ble verdsatt i sin tid fordi hun var kvinne. Selv kritiserte hun dette "Buxefolket" som hun kalte mannfolkene, og ble utrolig preget av livet med én av dem som tidlig enke og mor til mange barn som døde fra henne. At hun kunne ha hatt glede av et kjærlighetsforhold til samtidens barokkdikter Petter Dass, gleder et filologhjerte, selv om det er diktningen deres jeg interesserer meg primært for, og ikke livet. Men Langelands roman gir med sin kunst innblikk i det livet som kunne ha utspunnet seg mellom dem, og slik sett blir dette god litteratur.

Noe annet som ga meg en indre opplevelse var Henrik Langelands skildring av korridorene og seminarrommene på Blindern, for den som har sittet på lesesalen på Sophus Bugges hus og svettet seg gjennom seminargruppene på de ulike seminarrommene i årevis, var det som å gjenoppleve studentlivet å lese dette. I disse beskrivelsene kjente jeg igjen hvert rom, genkjente lukt og lyder. Til og med fra kantina i 12. etasje i Niels Treschows hus, som var åpen for oss studenter på 70- og 80-tallet, kunne jeg nyte utsikten sammen med Francis Meyer fra hans bord. Som Henrik Langeland selv gikk inn i romanen som en av romanfigurene, ble min studietid med norsk hovedfag fra Henrik Wergelands hus på Blindern virkeliggjort med direkte tilknytning til nåtidens romanfigur Francis Meyer, som igjen åpnet verden for meg til barokkens diktere med direkte spor til Marcel Proust. Og Marcel Proust fant jeg både hos Langeland og Renberg. Tenk for en verden vi lever i, vi som elsker bøker. Jeg må si som Tore Renberg; "Jeg simpelthen elsker litteratur".

Takk for livet

Etter å ha skrevet om min hjertestans her på bloggen min og stått fram i Drammens Tidende, har jeg fått utrolig mange hyggelige og positive kommentarer. Det er godt å føle på den gode varmen fra folk som bryr seg, både kjente og ukjente. Jeg er svært takknemlig, og kan ikke få sagt mange nok ganger hvor glad jeg er for å leve.

Jeg valgte å skrive om dette, samt å stå fram med min historie, fordi jeg føler at så mange bryr seg seg om meg og tenker på meg. Siden dette skjedde i et offentlig rom, ble det mange vitner til denne hendelsen, og det gjør noe med folk når de opplever at et menneske holder på å dø midt foran øynene på dem. Selv føler jeg at jeg trenger komme meg videre, ikke snakke så mye om dette, jeg ønsker ikke være et offer, men jeg forstår at mange synes det er godt å se og høre at alt går bra. Jeg synes mine medmennesker fortjener den opplysningen på bakgrunn av all den varmen de har gitt meg. Så tusen takk til alle dere der ute, alle dere bloggere, lesere av bloggen min, og takk til Hege Ekholdt i Drammens Tidende som laget et så informativt og saklig oppslag.

Selv opplever jeg at jeg har så uendelig mye å takke mine to redningsmenn for. Uten deres innsats hadde jeg sannsynligvis ikke vært i live nå. Det at Ronny og Stein tok ansvar og satte i gang med hjertekompresjoner umiddelbart, reddet meg. Alle som kan litt om førstehjelp vet hvor viktig det er å komme raskt i gang med livreddende tiltak, her snakker vi om minutter før hjerneskade kan skje. Min takknemlighet er stor, og det har jeg uttrykt. Ord kan allikevel ikke formidle alt, men jeg er så glad for at akkurat de to var tilstede da jeg falt om og hjertet mitt sluttet å slå. Hadde jeg vært et helt annet sted, kunne utfallet ha blitt helt annerledes. Det gjør godt å vite at vi har slike medmennesker rundt oss som Ronny og Stein, som tar ansvar og handler når det er aller viktigst å få hjelp. Det hadde vært så veldig lettvint å bare vike unna det ubehagelige og prøve å overlate det dramatiske til noen andre, men i stedet for å gjøre det, gikk de inn i en kritisk situasjon og handlet slik at det reddet liv. Her snakker vi virkelig om hverdagshelter.

Jeg har ofte tenkt over den danske filosofen Knut Erik Løgstrups ord i Den etiske fordring fra 1956, men aldri har dette blitt mer virkeliggjort for meg enn gjennom Ronny og Steins handling, da jeg trengte dem som aller mest. Tillit til at vi kan stole på hverandre, at vi menneskene er der for hverandre, ikke bare i ord og tanker, men også i konkret handling, kommer så godt fram her. La derfor dette sitatet fra Knut Erik Løgstrup være til ettertanke for oss alle:

"Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ei."(K. E. Løgstrup: Den etiske fordring, 1956).

Takk!

søndag 11. januar 2009

Bare en liten hjertestans

Egentlig burde jeg sagt "GODT NYTT ÅR!" til meg selv og alle andre hver dag dette året, eller; "Se på meg - jeg lever!" Fra å ha levd et aktivt liv, opplevde jeg den 7. oktober i 2008 å få livet snudd opp ned. På en treningstime, på et treningssenter, under høyintensitet, skjedde det som ikke skal skje, i alle fall ikke med et noenlunde ungt menneske (jeg er født i 1956), hjertet mitt stoppet, det sluttet faktisk å slå. Dramatisk opplevelse for dem som var tilstede, jeg selv husker ingenting, jeg befant meg i et ingenmannsland uten opplevelse av smerte eller frykt, våknet opp etter livreddende hjerte- og lungeredning, samt bruk av hjertestarter.

Plutselig og uten forvarsel falt jeg om. Så fort kan det altså skje. Skremmende! Heldigvis befant jeg meg på et sted der det var folk som kunne gjenoppliving, som tok ansvar og satte i gang hjertekompresjoner umiddelbart. Tenk så heldig jeg har vært. HURRA!!!! Jeg har overlevd med intellektet i behold. Selvfølgelig er jeg utrolig takknemlig, jeg har takket og sendt blomster, snakket med mine redningsmenn og uttrykt hvor glad jeg er. Uten dem kunne alt ha vært så mye annerledes. Hadde jeg valgt å løpe i skogen i stedet for å trene inne, så hadde utfallet blitt et helt annet. Alt dette vet jeg, alt dette har jeg tenkt gjennom. Det som kunne ha skjedd, det skjedde ikke, slik er virkeligheten. Tenk positivt, se muligheter og ikke hindringer, ikke dvel ved det alvorlige, negative og dramatiske, for da graver man seg dypere og dypere og blir lett et offer, hørte jeg en psykolog uttrykke i et radioprogram før jul. Det traff meg mitt i hjertet, jeg ønsker ikke være et offer, jeg ønsker ikke være omtalt som "hun som fikk hjertestans på trening". Jeg er meg, slik som jeg var før den lille stansen. Det er ikke alltid det er det riktige å sette ord på alt, ikke alle har behov for det, man kan også bearbeide mye gjennom egne tanker og refleksjoner

"Du må være utrolig takknemlig, Liv!" sier folk til meg. "Tenk du kunne vært død nå!" er et annet utsagn. "Du har jo egentlig vært død, har du tenkt over det?" er kommentarer jeg har fått høre og som jeg må besvare på en eller annen måte. Alt er velmente ord og godt ment, men jeg har tenkt det selv og reflektert over dette igjen og igjen, og jeg trenger ikke høre det på nytt og på nytt. Når perifere andre har behov for å ta dette opp, kan det skyldes behov for egenterapi, der de setter ord på egne opplevelser og liknende erfaringer. Ved å gjøre meg interessant, ved å snakke om min dramatiske hendelse, ufarliggjøres deres egen dramatikk, for så lenge det ikke handler om dem selv, les: meg selv, blir det ikke så alvorlig.

Et godt nettverk av familie, nære venner og trygt naboskap er livreddende i slike situasjoner, der kanskje stillheten, og det som noen ganger ikke utrykkes, er vel så viktig som den gode samtalen. Begge deler utfyller hverandre, der det både sies hvor glad man er i hverandre kombinert med en stille tilstedeværelse, der det å bare være nær er mer enn nok. Et lite ord, en liten setning, sier ofte mer enn mange spørsmål. "Godt at du er her, så jeg kan gi deg denne lille gaven", stod det på en presang jeg fikk til jul av min kusine, beste venninne og søster i hjertet.

"Du er tøff du, som tar dette så bra!" får jeg stadig høre. Ja, jeg er nok det, så langt har jeg klart meg bra, sover godt om natta og forholder meg til min nye tilværelse, der jeg må lære meg å gå litt langsommere. Det er ikke så lett når man hele livet har vært vant til å leve hektisk, både privat og i arbeidslivet, med høyt turtall og oppgaver i kø. Med stor arbeidslyst og glede, kombinert med kunnskapstørste, er jeg nærmest som en grossist i eksamener og utdannelser å regne.

Veien videre er det jeg selv som må gå, jeg føler meg frisk, er operert og ser lyst på livet. Jeg elsker jobben min, savner elevene og kollegene. Jeg bygger meg opp igjen, gleder meg til våren og det spirende liv, har mye å se fram til; samværet med familien min, mannen min, barna mine, svigerbarna mine, barnebarnet mitt, katten min, vennene mine og naboene mine. Så kommer nok aktivitetene gradvis tilbake. Det var jo bare en liten hjertestans.

I Drammens Tidende kom oppslaget Hjertet sluttet plutselig å slå, 13.01.09.

fredag 2. januar 2009

Drammen lever

"Flytte til Drammen? Vel. Et sted må grensen gå. Men en kaffe ihvertfall. Etter rundkjøringen. Med utsikt til elven 2009."

Med dette utfallet i A-MAGASINET 2. januar 2009 gir Vetle Lid Larssen sin honnør til Drammen by, Torvet, ølet, Elvebredden og Ypsilon bro. Herlig, tenkte jeg, da jeg tidlig i dag, med kaffekoppen i hånda, Drammens Tidende og Aftenposten satt ved kjøkkenbordet på Austad og så utover Drammen by. Morgenmenneske som jeg er, har jeg min tid med dagens aviser lenge før mann, naboer og trafikk våkner. En egen side i A-MAGASINET om ETT minutt i Drammen, om Drammen - min by! Her gir Vetle Lid Larssen sin honnør til Drammen, byen som har gjennomgått denne forvandlingen han omtaler som; "Noen har tatt et grep om byen".

Selv er jeg innflytter i Drammen, kom hit tidlig på 1980-tallet som ung, nyutdannet filolog og satte bo sammen med familien min. Tanken var å flytte tilbake til Oslo, vi hadde jo alle vennene våre der etter å ha studert på Blindern i mange år og arbeidet i hovedstaden, men vi fikk det godt i vårt nye hjem, i byen, på Torvet, blant naboene, vennene og folket. Nei, vi er nok ikke blitt drammensere, gudbrandsdøler som vi er, men vi er glad i byen vår, vi trives her, både i byen og i marka. Når hjemlengselen blir for sterk, pakker vi bilen med mat, klær og katt og drar til hytta i Gudbrandsdalen. Vi har det jo begge deler, både røttene våre på bygda og den mer urbane kulturen i Drammen by. Tro det eller ei, vi er alltid glad for å komme hjem til Drammen, prøv selv, ta flere minutter i Drammen, byen er verd det. Og ikke glem den flotte marka vi har, alt det andre skriver Vetle Lid Larssen om. Velkommen!

Hilsen en ekte gudbrandsdøldrammenser.