Jeg elsker litteratur

Noen ganger leser man bøker som på en eller annen måte har en sammenheng, uten at det er tilsiktet, men som danner en tråd, i alle fall for leseren. Dette skjedde med meg da jeg leste Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg, og senere Francis Meyers lidenskap av Henrik Langeland. Hver for seg har ikke de bøkene noen sammenheng, men når novedpersonen i begge romanene arbeider med Marcel Proust, så dannet det seg en sammenheng mellom bøkene for meg. I Renbergs roman om Jarle Klepp skriver hovedpersonen på en hovedfagsoppgave om Marcel Proust, og i Langelands roman arbeider hovedpersonen med en doktoravhandling om Marcel Proust. Det ga meg inspirasjon til å sette meg inn i Marcel Proust og bli kjent med ham. Og slik er det vel å lese bøker, man får inspirasjon til å gå videre inn i den verden som åpner seg i bøkenes verden.

Charlotte Isabel Hansen er Tore Renbergs tredje bok om Jarle Klepp som nå er blitt voksen og plutselig pappa. Renberg skriver like godt og humoristisk som i de to foregående bøkene om Jarle Klepp; Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Det er forunderlig morsomt å lese om det sjokket som Jarle fikk da han plutselig, i en alder av 25 år, fikk beskjed om at han var far til ei jente på sju år. At sjokket ble såpass stort, skyldes ikke at Jarle Klepp ikke vet hva som skjer hvis han ligger med ei jente, men det skyldes mer at han slett ikke var moden for å gå inn i rollen som far. Her mener jeg forfatteren setter ord på akkurat det livet unge mennesker lever i dag, uforpliktende og evig unge, aktive unge menn som ikke har tid til å bli bundet av barn, gjeld og fast jobb.

Den gangen vi på 70-og 80-tallet var unge studenter på Jarle Klepps alder, var vi gifte, hadde barn, bodde i leilighet og studerte på Blindern. For oss var ikke sjokket så stort å få barn i begynnelsen av tjueårene, mange av studentene var i den situasjonen den gangen. Men slik lever ikke studentene i dag, det vet vi som er foreldre til dagens studenter, de lever et aktivt studentliv med reiser til fjerne strøk og etablerer seg heller i begynnelsen av trettiårene, og ikke i begynnelsen av tjueårene. Denne forskjellen mellom oss og dem opplever jeg kommer så fantastisk godt fram i Tore Renbergs tredje roman om Jarle Klepp. Det er godt gjort å skrive så humoristisk om et så alvorlig og avgjørende skille i en ung manns liv, om det å bli pappa, som det vi leser om i Charlotte Isabel Hansen. Håper Tore Renberg får inspirasjon til å skrive mer om Jarle Klepp, for Jarle Klepp må jo begynne å arbeide en gang han også, og hvordan opplever unge Klepp det å gå ut i arbeidslivet og forholde seg til det forpliktende livet blant kolleger og møter? For det er jo lenge til Klepp blir pensjonist, og vi må jo høre hvordan det går med ham innen den tid, ikke sant?

Den andre boka der jeg møtte Marcel Proust, var i Francis Meyers lidenskap av Henrik Langeland, om litteraturprofessoren på ca min egen alder som blir betatt av den unge studenten Nadia Reza Lindtner. At professor Meyer kommer over et 300 år gammelt Petter Dass-manuskript, som viser seg å inneholde hentydninger til et mulig kjærlighetsforhold mellom Petter Dass og Dorothe Engelbretsdotter, opplevde jeg som mye mer spennende å følge enn utviklingen av det forholdet som utspant seg mellom professor Meyer og den unge studenten Nadia Lindtner. Her kom min interesse for Petter Dass igjen fram, og særlig livet til Dorothe Engelbretsdotter som skrev og ikke ble verdsatt i sin tid fordi hun var kvinne. Selv kritiserte hun dette "Buxefolket" som hun kalte mannfolkene, og ble utrolig preget av livet med én av dem som tidlig enke og mor til mange barn som døde fra henne. At hun kunne ha hatt glede av et kjærlighetsforhold til samtidens barokkdikter Petter Dass, gleder et filologhjerte, selv om det er diktningen deres jeg interesserer meg primært for, og ikke livet. Men Langelands roman gir med sin kunst innblikk i det livet som kunne ha utspunnet seg mellom dem, og slik sett blir dette god litteratur.

Noe annet som ga meg en indre opplevelse var Henrik Langelands skildring av korridorene og seminarrommene på Blindern, for den som har sittet på lesesalen på Sophus Bugges hus og svettet seg gjennom seminargruppene på de ulike seminarrommene i årevis, var det som å gjenoppleve studentlivet å lese dette. I disse beskrivelsene kjente jeg igjen hvert rom, genkjente lukt og lyder. Til og med fra kantina i 12. etasje i Niels Treschows hus, som var åpen for oss studenter på 70- og 80-tallet, kunne jeg nyte utsikten sammen med Francis Meyer fra hans bord. Som Henrik Langeland selv gikk inn i romanen som en av romanfigurene, ble min studietid med norsk hovedfag fra Henrik Wergelands hus på Blindern virkeliggjort med direkte tilknytning til nåtidens romanfigur Francis Meyer, som igjen åpnet verden for meg til barokkens diktere med direkte spor til Marcel Proust. Og Marcel Proust fant jeg både hos Langeland og Renberg. Tenk for en verden vi lever i, vi som elsker bøker. Jeg må si som Tore Renberg; "Jeg simpelthen elsker litteratur".