torsdag 26. februar 2009

Ditt og mitt liv


Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.

De gylne 70-årene

Likestillingsloven fyller 30 år i år, dette ble feiretLitteraturhuset i Oslo 24. februar med foredrag, tilbakeblikk og musikkopptreden av den politiske rap-gruppa Gatas Parlament, og av jentegruppa Halvsøstra; sterkt beslektet med et av de første jentebandene i Norge som var aktive midt på 70-tallet, Amtmandens Døtre. Interessante innslag der jeg personlig gjenopplevde 1970-tallet både i musikken og i prologen til professor Kjerst Ericsson, 1970-tallet - det gylne tiåret?

Foredraget til Kjersti Ericsson inneholder et spørsmål mange kvinner kan ha stilt seg selv etter å ha opplevd 1970-tallet. Hvordan var dette tiåret, egentlig? Måtte vi kvinner bite i oss mye, både dårlig samvittighet og slit, på bekostning av våre krav til rettferdighet og frihet? Selv har jeg mange ganger tenkt tilbake og lurt på om det egentlig var verd det, alt kavet og strevet for å være selvstendig og frigjort. Barn fikk vi tidlig i tjueårene, samtidig som vi skulle studere og skaffe oss utdannelse, stå på for likestilling ute i yrkeslivet og dele på husarbeidet med mannen hjemme. "Det heter ikke at mannen hjelper til med husarbeidet", sa vi til hverandre. Nei, vi skulle si: "Han tar sin del". Her ble uttrykksmåten det avgjørende for hvordan vi skulle oppfattes og hvilke holdninger vi skulle forfekte. Og vi passet på å rette på hverandre, dersom vi skulle komme til å uttrykke oss slik at vi kunne si noe som inneholdt en kvinneundertrykkende formulering. Ivrig diskuterte vi med foreldregenerasjonen vår, og i mangt et familieselskap ble likestilling forsvart og forklart, der det slett ikke alltid var like lett å få gehør for våre meninger.

Vi unge kvinnene på 1970-tallet var aktive og klare i våre standpunkter, vi skulle stå på barrikadene og kjempe for våre rettigheter. Vi gikk i demonstrasjonstog med barnevogn og passet på at pappa ga babyen grøt, skiftet bleier og trillet like naturlig som mamma gjorde. At dette faller helt naturlig i dag, viser at jobben vi gjorde den gangen slett ikke var forgjeves. Men det kostet. Samtidig som vi skulle være så flinke, intellektuelle og oppegående, skulle vi være gode mødrer og passe på at vi delte likt på husarbeidet. Selv om vi var flere som stod sammen, kjente vi nok på den dårlige samvittigheten og følte vi måtte forsvare oss som gode mødrer. Hvorfor det? Jo, fordi vi fikk spørsmål om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, spørsmål som viste at noen var kritiske og tok avstand fra det vi stod for.

Det var hardt arbeid, politikk, husarbeid, studier og morsrolle i skjønn forening. Barnehageplass var ingen selvfølgelighet, de fleste måtte se langt etter det, så lenge de ikke hadde så store problemer at de ble prioritert i køen. De fleste av oss løste dette med dagmamma eller praktikant, og når vi endelig fikk barnehageplass, var vi både takknemlige overfor kommunen og skyldbetynget overfor de som stod utenfor og ventet på ledig plass. Vond samvittighet, følelsen av å være dårlig mor, kombinert med lettelsen av å ha en ordnet hverdag med tildelt barnehageplass, gjorde oss usikre, fordi vi prioriterte oss selv og egen utvikling framfor å være hjemme og stelle hus og barn. Det var jo så mange bedrevitere som var flinke til å fortelle oss hva som var riktig.

Selv måtte jeg ofte forsvare meg selv, hvorfor jeg valgte å studere med lite barn på 1970-tallet, fordi jeg fikk direkte spørsmål om det. Slike spørsmål stilles ikke like ofte i dag, selv om enkelte av holdningene nok kan være der, så er de ikke så tydelige og framtredende. På den måten har vi kommet lenger enn vi var på 1970-tallet, selv om likestillingen fremdeles har en vei å gå. Verden har nok gått noe framover, og selv om 1970-tallet slett ikke bare var gyllent, så savner jeg samholdet mellom oss kvinnene og unge mødrene, diskusjonene og kaffepratene. Vi hadde hverandre, og vi støttet hverandre, der holdningene våre ble satt under lupen og på prøve.