fredag 12. oktober 2012

Vi kastar ikkje kattar

«… og så skal dere få møte en ny og lovende NRK-profil, han heter Leo Ajkic, han er bosnier, han er bergenser og den snilleste gangster’n i norsk TV!» sa Anne Lindmo til applaus og hurrarop under introduksjonen til programmet Lindmo på NRK TV sist laurdag. Det bar så godt i veg, på fredeleg vis med Linn Skåber og Kristopher Schau i god samtale med programleiaren, same med Jørn Hurum og hans fossilteam, før Leo Ajkic i møte med andre folk på gata, tøff og rapp i kjeften, på eit vis fasinerande og imponerande i sin verbale stil, råka på ein katt som han berre greip med seg og kasta ut frå ein terrasse. Det såg høgt ut, katten forsvann sjølvsagt, før Leo, tøff i trynet, gjekk vidare og klaska ei dame på rumpa.
Eg fekk sjokk! Ikkje av klasket på damas bakende, men av kattekastet. Kva var det han gjorde? Heiv du berre katten frå deg, Leo? Smilande spurte Anne Lindmo «hvordan gikk det med katta?» då Leo kom inn i studio, ho fekk kontant til svar at katten kom att, «logrende med halen som en hund». For det fyrste så lograr ikkje kattar med halen som ein hund, dei smyg seg tett inntil beina på den dei elskar og stryk med sida på andletet og kjæler med bakenden sin. Slik viser kattar glede, kjærleik og tillit til den som viser dei respekt. Og kattar er kloke dyr, dei ser fort kven dei kan ha tillit til, og dei hugsar. Halen brukar dei til å riste, eller skjelve med, medan dei markerer seg og kjenner seg trygge, samstundes som dei vender bakenden til det eller den dei viser seg fram til; «sjå på meg, eg er rein» er kattespråket her.
Katten kommuniserer altså med bakenden og fortener at vi respekterer språket han uttrykkjer med halen. På same måten som ein ikkje utan vidare klaskar ei dame på bakenden utan hennar samtykke, tek ein ikkje ein katt og berre hiv frå seg. Eg vil tru Leo i forkant hadde klarert kvinnfolkklasket på damas halebakdel, men eg trur ikkje han hadde gjort det same med kattekastet frå terrassen. No var det sikkert ikkje så høgt frå terrassen som det såg ut som, men for sjåarane såg det høgt ut, og eg vil tru det var eit verkemiddel TV-teamet var klar over. Kva skulle ein elles oppnå med kattekastet?
Der rå, tøff og brutal verbalkommunikasjon ikkje strekk til, er det slett ikkje tøft og gangstersnilt å bruke forsvarslause dyr og berre hive frå seg. Tenk over kva slags signal de sender ut ved å vise rå og brutal framferd mot eit forsvarslaust vesen. Vi kastar ikkje kattar. Den handlinga hadde Lindmo tent på å ikkje ha med i programmet, og Leo hadde stått fram mykje meir gangstersnill ved å bøye seg ned og klappe katten i forbifarten og klaske han lett på halebakenden, det hadde katten likt. Dama var nok med på leiken, elles hadde ho sagt frå, det hadde også katten gjort viss han hadde fått ein kjærleg klapp på rumpa, ved å kome smygande att, tett og kjælande inntil beina til Leo, ikkje logrande som ein hund. Når damebakdelen, ifølgje Leo, ikkje rista nok etter klappen hans, vil eg tru at katten han kasta frå seg, rista nok etter sjokket over å bli hivd over gjerdet rett ut frå ein terrasse, same kor høgt eller lågt han fall. Det er ikkje høgda og ristinga det er snakk om her, men kastet eller klappen, anten det gjeld halen på katten eller dama.
På Twitter la eg ut følgjande tweet etter kattekastet laurdag kveld: «Ikkje tull med katten min #lindmo og #Leo: ikkje tøft å kaste kattar, kast kva du vil, men ikkje katten min! #nrk1» Fleire trykte RT, altså vi fekk mange halebakendeklappar tilbake, katten min og eg.