Landslaget for norskundervisning (LNU), Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) og Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo arrangerte 6. november 2009 kurs for lærere; Sakprosa i skolen. Sted: Helga Engs hus på Blindern.
Sakprosakanon for skolen
Landslaget for Norskundervisning (LNU) ønsker å styrke sakprosaens rolle i skolen. Foreningen har derfor tatt initiativ til å kåre en sakprosakanon til bruk i ungdomsskolen og den videregående skolen. LNUs sakprosakanon 1700-2009. Fokus på den nye læreplanen LK06 som sidestiller skjønnlitteratur og sakprosa i skolen. På bakgrunn av sakprosakanon med 45 tekster utvalgt av en fagjury utgis to bøker til våren, én elevbok (gratis til alle elever i videregående skole), pluss én bok til lærere med utgangspunkt i kanon.
Åpning
Skuespiller Gard B. Eidsvold Leste Knut Hamsuns "Fra det Ubevisste Sjæleliv" etter at arrangørene (LNU, ILS og ILN) hadde ønsket velkommen. Fint å få høre teksten i sin helhet, da utdraget som er gjengitt i lærebøkene nok er mest kjent og brukt i skolen. At det var kjent stoff og velkommen høytlesning viste seg ved småhumring og gjenkjennende nikk fra tilhørerne i salen.
Johan Tønnesson: "LNUs sakprosakanon - idéer til bruk"
Professor i sakprosa, Johan Tønnesson, ILS, kommenterte den flerstemmige sakprosaen som mange elever synes er kjedelig. Sakprosaen er full av overraskelser, inneholder alt fra elevtekster, avisinnlegg, krigsreportasjer, partiprogrammer til bruksanvisninger som gjør at vi må "pusse brillene" og komme fram til rammer og rammeteorier for sjangeren. Her skal den samlende modell bidra til å engasjere, bringe fram mangfoldet i sakprosaen, mer enn hva som kun kommer fram gjennom leseforståelse eller kunnskapskontrolloppgaver i skoletimene. Målet er å gjøre sakprosaen tilgjengelig, levende og engasjerende. Få fram konflikten i teksten, gå inn i teksten, spør som journalisten: Hvor er konflikten?
Hvilke levende situasjoner kan vi sammenlikne med og bruke som modeller for å gå inn i en tekst? Doktordisputasen med sine klare roller med opponenter? Hva med commedia dell'arte? Eller partituret? En velkjent arena er rettssaken, alle ungdommer har sett flere rettssaker på TV. En rettssak er tett knyttet til retorikk, og sakprosa og retorikk har en klar sammenheng. En rettssak er saksorientert, aktuell og har en klar rolleliste, en prosess som kan brukes som modell for tekstforståelse. Elevene kjenner de fleste roller i en rettssal, men bringer vi narren inn i rettssaken, får vi en ny rolle i rettssaken i form av klassens kverulant. Dommeren er den som ber om ro i salen.
En rettssak, som modell for å forstå en tekst, krever roller kjent fra rettssalen. Dette er en spennende måte å analysere en tekst på, den er krevende og tar mye tid, men elevene blir aktive ut fra de rollene de får. Teksten er den sentrale her og gis rollen som den tiltalte, den som skal granskes. Det oppnevnes forsvarer og aktor, som står for hver sine syn og meninger, og vitner som står på hver side av disse, altså hvert sitt syn på teksten. Dette skal forsvares, angripes og begrunnes, vitnene må forklare seg og begrunne sin påstander. Forsvaret og aktoratet må legge fram sine begrunnede påstander. Narren kan komme inn som uromakeren, den som skaper splid, slik at dommeren må gjenopprette ro og orden i salen. Tilhørerne på benken trenger ikke ha lest teksten på forhånd, de kan referere etterpå hva de lærte og forstod av teksten.
En tekst må ses i den tiden og situasjonen den er skrevet i. Hva skiller den gitte situasjon ut fra vår tid? Se på tekstens politiske, sosiale og etiske konflikter. Vær bevisst på forskjellen på en tekst fra vår samtid og en tekst av Holberg eller Grunnloven.
Ove Eide: Sakprosaens plass i læreplaner - før og nå
Ove Eide fra Firda videregående skole skisserte det som var særlig nytt i læreplan LK06:
- likestilling skjønnlitteratur og sakprosa
- utvidet tekstbegrep med hovedområdet sammensatte tekster
- retorikken
- likestilling nynorsk og bokmål (R94-hovedmål og sidemål)
- det komparative
- grunnleggende ferdigheter i digital kompetanse
Skjønnlitteratur og sakprosa er sidestilt fra VG1, på samme måte som bokmål og nynorsk, gjelder både skriftlig og muntlig. Læreplanens generelle del uttrykker at norskfaget må avspeile tekstmangfoldet i samfunnet rundt skolen. Tidligere læreplaner så på litteratur som ensbetydende med skjønnlitteratur, som R94: "...eit utval skjønnlitteratur og sakprosa (..) Minst åtte av desse forfattarane skal vere med:..." (og da var f. eks. Bjørneboe, Vinje nevnt).
Se på LK06 i praksis. Er læreplanen realisert? Tradisjonen og synet på norskfaget som et skjønnlitterært fag står sterkt. Et vanlig syn er at skjønnlitteraturen er mer verdifull og dannende enn sakprosa, og at sakprosa skrives av skjønnlitterære forfattere. Derfor kommer LNUs kanon for skolen, skal vekke og få opp øynene for mangfoldet og det flerstemmige innen sjangeren. Mange sakprosatekster er skrevet av skribenter vi vanligvis ikke forbinder med tradisjonelle forfattere.
Eide påpekte at i dag kan alle tekster være grunnlag for dannelse, både Hotel Cæsar og Markens grøde. Det er viktig å se på de tekstene elevene forholder seg til, mange har sluttet å lese etter at de har lest de tunge tekstene. Det moderne prosjektet i dag tar hensyn til fornuft og frihet, det bygger på en idéhistorisk linje. Går ut fra to akser; samfunnstekster og de historiske. Får fram både det kulturelle, historiske og samtiden i utvalget av sakprosatekster. Det er en styrke for norskfaget at vi har fått denne likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa etter LK06, hevder Ove Eide.
Kjetil S. Østli: Lever språket?
Journalist i Aftenposten Kjetil S. Østli fortalte om sin frykt og kamp for å levendegjøre språket, referere fra de levende øyeblikk og uttrykke at han føler noe for det han beretter i sin skriving. Han viste til eksempler fra sin journalistikk, og fra boka Politi og røver der han skriver om politi, spanere, røvere, jakten mellom "katt og mus". Han er opptatt av språket som verktøy, å levendegjøre språket. Hele tiden spør han seg selv; lever det? Lever idéen bak? Kan det føles? Klarer han å formidle dette føleriet levende?
Boka Politi og røver bør egne seg til lesning i videregående skole, en aktuell sakprosabok utgitt i en tid der læreplanen sidestiller skjønnlitteratur med sakprosa.
Videre referat fra kurset ble dekket på Twitter #LNUsakprosa
lørdag 7. november 2009
tirsdag 3. november 2009
Refleksjonar frå ein nynorsklektor
Lat oss gi nynorsken eit lyft, vart vi einige om på eit av dei fyrste norskmøta våre i haust. Rundt det ovale bord sat norsklektorane samla rett etter skulestart, vrei hendene sine og reiv seg i håret i det evig diskuterande temaet: Korleis skal vi få elevane meir interessert i nynorsk? Her på skulen har dei fleste elevane nynorsk som sidemål, eller "spymål", som elevane ironisk tillet seg å kalle det, når dei freistar å overtyde oss med argument for ikkje å ha nynorsk. Oppriktig skal eg vere, dei kan ha mye rett i det dei seier, men min jobb som norsklektor er å følgje læreplanen og føre elevane fram til examen artium, der nynorsk er eit av kompetansemåla.
Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.
Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.
Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.
Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.
Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.
Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.
For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.
Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.
Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.
Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.
Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.
Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.
Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.
Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.
For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.
Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)