lørdag 29. mai 2010

Chattespråk

"Det heter chattespråk", kom det høyt og tydelig fra Karoline bakerst i klasserommet, vi snakket om språket vi bruker på Facebook, MSN og SMS i norsktimen. Chattespråk, jeg smakte på ordet, Karoline hadde satt navn på Facebook-, MSN- og SMS-stilen. En uttrykksmåte forstått og brukt av den gruppen som ER på disse fora, der selve språket understreker det inkluderende fellesskapet.

Jeg ble nysgjerrig på språket elevene bruker på SMS og Facebook og bad dem komme med eksempler. Forslagene kom, så mange at jeg mistet oversikten. Igjen kom Karoline til hjelp: "Jeg skal skrive dem ned til deg", sa hun, og rev av en bit fra rutearket hun hadde foran seg. Jeg bad henne også å notere ned forklaringene, hadde mistanke om at noen av forkortelsene ville være ukjente for meg.

Jeg spurte elevene om de konsekvent benyttet disse forkortelsene og sammentrekningene, de kunne fortelle at det ble mest brukt til dem de visste forstod det og selv brukte det. Hvis de meldte eller chattet(for å bruke gruppespråket) med noen utenfor denne kretsen, som foreldrene sine, lot de være å bruke dette språket og heller skrev hele setninger med full tegnsetting. Derfor kan dette chattespråket, ved siden av at vi kan si det er en egen sjanger, også kalles gruppespråk. Interessant, en form for prat, brukt innen bestemte grupper, som en digital dialog.

Selv om jeg følger noenlunde i den digitale verden og kan de enkleste symbolene som for eksempel smilefjes, eller "smileys", som jeg også bruker når jeg chatter og sender SMS, måtte jeg innse at selve chattespråket er en sjanger jeg ikke har nok innsikt i og kunnskaper om. Her er forkortelsene jeg fikk fra Karoline og klassen min, blandet drops, jeg tar med alle her, selv om det sikkert finnes flere:

lol --> Laughing out loud
ins --> ikke noe stress
elns --> eller noe sånt
seff/cf --> selvfølgelig
ddma? --> du driver med da?
dd? --> du da?
btw --> by the way (forresten)
ftw --> for the win
brb --> be right back
tnk --> takk
snx --> snakkes
omg --> oh my God
roflmao --> rolling over floor laughing my ass off
stfu --> shut the fuck up
wtf --> what the fuck
ttt --> ting tar tid
ttyl --> talk to you later
cu --> see you
ioh --> in one hour
fyi --> for your information
asap --> as soon as possible

Jeg er ikke flau for å si at de fleste forkortelsene trengte jeg forklaring på, derfor var jeg stolt da jeg kunne skrive på tavla TGIF, en forkortelse jeg bruker sammen med mine venner og følgere på Facebook og Twitter, og spørre elevene om de visste hva det stod for. Dette var heller ukjent for dem, at Thank God it's Friday ble brukt på Facebook og SMS, selv om de nok hadde hørt om TGIF fra restaurantkjeden.

Igjen kan vi snakke om gruppespråk, vi eldre brukere av samme digitale arena har vel da vår sjanger og våre ord vi bruker, et levende digitalt språk innen vår alders- og interessegruppe, slik som ungdommen har sin sjanger og stil. Nettopp derfor ble kanskje forkortelsen TGIW lansert av en av mine venner på Facebook for en tid tilbake, opprinnelig tenkt som Thank God it's Week-end, men som ble til Thank God it's Work av en annen Facebook-venn som skulle arbeide hele Week-enden. Morsomt og kreativt, det samme med IIRF?, som ble lagt fram på Twitter som svar på TGIF. Tar du den? Det gjorde ikke jeg med en gang heller, men Is it really Friday? er en god forkortelse når week-enden nærmer seg.

ddma? snx. ins. cu. btw jeg heller tror jeg holder meg til hele setninger, store og små bokstaver og full tegnsetting, tatt i betraktning den gruppen jeg tilhører. fyi. Må innse at ttt. ;-)

tirsdag 25. mai 2010

Det norske språket i dag


I mine norsktimer ønsker jeg å lære elevene om det norske språket i dag, jeg ønsker å bevisstgjøre dem i bruken av det norske språket, språkhistorien vår og den makten språket kan ha på oss. Vi har lest om Aasen og Knudsen, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe, Garborg og Vinje, alle var bevisste språkmennesker. Språksituasjonen i dag diskuteres ofte, heftigere foran hver sidemålsinnlevering, også på klassen fagside på Facebook, som da elevene leste og kommenterte Berit Rekves kronikk; Meirspråkleg glede. Her fikk elevene være delaktige i den levende språkhistorien om våre to skriftspråk, om bakgrunnen for at de i dag må skrive på hovedmål og sidemål og konsekvensene av likestillingsvedtaket fra 1885. Ved at de selv kommenterte denne teksten, ble de selv tydelige eksempler på at språkdebatten har holdt seg levende gjennom 125 år.

I vår arrangerte Aftenposten kronikkonkurransen Det norske språket i dag, en kronikkonkurranse åpen bare for kvinnelige skribenter. Vinnerne omtaler ulike sider ved det norske språket, som språkstriden mellom nynorsk og bokmål, diskriminering og helse. Tredjeplassen fikk Marit Lajord (19 år) fra Vang i Valdres, Shazia Sarwar (35 år) fra Oslo mottok andreplassen, og førsteplassen gikk til Mette Grøholt (46 år), også fra Oslo.

Dagens elever er en del av og daglige brukere av det norske språket, derfor valgte jeg å fortsette refleksjonen fra kronikken til Berit Rekve ved å legge ut lenkene til de tre vinnerne i Aftenpostens kronikkonkurranse på Facebooksiden med oppfordring til elevene om å kommentere. Den første de kommenterte, var Nøkkelen til det norske av Shazia Sarwar, om hvordan språket kan brukes til å stemple og ydmyke i stedet for å inkludere. Shazia Sarwar viste til egen opplevelse, da sønnen som førsteklassing måtte fylle ut skjema for minoritetsspråklige, selv om han snakket norsk og hadde vokst opp i et hjem hvor det ble snakket norsk. Elevene leste og skrev, de var fullt konsentrerte, og stillheten i timen fortalte meg mer enn ord at dette var et tema de fant interessant og hadde meninger om. De fleste har venner med innvandrerbakgrunn og erfaring med klasser hvor det går elever med utenlandsk navn og mørkere hudfarge enn dem selv. Mitt håp var at de ved å lese denne kronikken ble bevisste på egne og andres holdninger overfor mennesker med annen bakgrunn. At det slett ikke er noen sammenheng mellom det å ikke se norsk ut og ikke beherske norsk "godt nok". At språk er makt; "Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk»", skriver Shazia Sarwar i kronikken. Jeg skulle ønske denne kronikken og elevenes kommentarer på Facebook kunne bidra til mindre stigmatisering, sterkere integrering med likeverd og respekt for våre nye landsmenn og deres etterkommere.

Den andre kronikken, vinneren i årets kronikkonkurranse, er skrevet av Mette Grøholt og handler om De stumme plagede, om plager uten språk, om det å ha vært dødssyk pasient som skal leve videre med sin opplevelse av å ha vært døden nær, om de plagene hun har opplevd og som det ikke finnes språk for. Her ble elevene delaktige i en verden de sier de selv ikke har opplevd, men kommentarene deres viste at det gjorde noe med dem å lese denne opplevelsen av å ha blitt presentert for et landskap uten språk.

Den neste kronikken, Ta Noreg med storm, av Marit Lajord, ligger også ute på fagsiden på Facebook klar for lesning og kommentering. Denne teksten blir som en direkte oppfølger av Berit Rekves kronikk, da den fokuserer på språksituasjonen i dag med to skriftspråk og skrevet av en elev i videregående skole. Det skal bli spennende å se hva elevene skriver i sine kommentarer etter å ha lest Marit Lajords tekst om kjærligheten til språket og om diskusjonen som holder språket levende. At kronikken er skrevet på nynorsk, gjør at elevene må kommentere på nynorsk, som er denne klassens sidemål. Slik er de igjen med på å holde liv i det norske språket og språkdebatten.

Som norsklektor er jeg opptatt av det norske språket i dag. Som pedagog er jeg opptatt av å få mine elever interessert i det norske språket i dag. Som underviser bruker jeg aktuelle tekster fra avisene som elevene skal lese og kommentere for å bli bevisste på det norske språket i dag. Derfor bruker jeg Facebook i norsktimene som eksempel på det levende norske språket i dag.

fredag 14. mai 2010

Elevane skriv

Eg kjem inn i klasserommet, elevane er på Facebook, dette gjer noko med meg, det gjer meg glad. Som norsklektor er eg glad for all skriftleg aktivitet elevane held på med, og Facebook har gjort at alle er delaktige i ein aktiv skrivekultur. Også dei som ikkje er så glad i å skrive, dei skriv på Facebook og brukar språket aktivt.

"Me' feisbukk så skriv jæi iallfall noe, - 'vær dag!" sa ein elev til meg under fagsamtala i norsk. Eleven vreid seg på stolen, var tydeleg utilpass med situasjonen, visste like godt som meg at norsk skriftleg slett ikkje var hans sterkaste side, då eg spurte om han skreiv noko utanom norskfaget. Herleg, tenkte eg, han skriv jo. Eg kunne reist meg opp og ropt høgt, men tenkte meg om, såg på eleven og sa: "Jamen, da skriv du jo, held fram med det, skriv på Facebook!" Etter kvart kom det fram at eleven skriv mye, han sender SMS, brukar MSN og skriv dagleg mailar til norske og utanlandske fotballklubbar og supporterar. Vi kom fram til at han er ein særs aktiv skribent, ein ekte skrivar. Fagsamtala enda med at eleven såg på seg sjølv som ein skrivande person, og at det skriftlege språket er noko han meistrar.

Etter fagsamtala vart eg trygg på at eleven likar å skrive, at Facebook er staden han skriv, der føler han seg heime. Tidlegare hadde eg sett og opplevd, og han hadde sjølv gitt uttrykk for, at han hadde problem med å formulere seg i norsk skriftleg. Med styrt Facebook-aktivitet i norsktimane fekk eg snudd denne eleven til å bli delaktig i ein aktiv skrivekultur, der han er med og skriv, og ikkje den som sit og stirrar ut av vindauget, stønnande, ventande på at timen skal vere over, med berre nokre få liner lagra som svar på ei oppgåve.

Etter at vi oppretta fagsida i norsk på Facebook skal eg seie han har skrive, både på hovudmål og sidemål. Ivrig tastande i timane har eg opplevd å sjå frustrasjonen over å ikkje få til noko glid over i ei slags skrivekløe, der den ekte gleda har lyst ut av ansiktet hans over å produsere noko i norsk skriftleg. Da er det moro vere norsklærar da! Plutseleg er han ein naturleg del av den skrivande gruppa. Jøje meg, tenkte eg i ein av timane, der eg gjekk rundt og såg inn i skjermane, elevane skriv, og dei har ikkje lyst til å slutte. "Dette var gøy!" sa ei av dei flinkaste jentene, snudde seg og såg opp i ansiktet mitt med eit stort smil. "Yess", sa eg til meg sjølv, "dette funkar, elevane skriv!".

Eg har kjørt ulike opplegg og tema i norsktimane på Facebook, der målet for timen har vore skriving, anten på bokmål eller nynorsk. Med fagsida i norsk på Facebook har det vore lett å bruke Facebook som dagleg aktivitet, både i timane og som lekse. Det treng ikkje ta heile timen, berre ein liten del av timen er nok, til små oppdateringar og kommentarar. Med eiga fagside har eg også lettare tilgang til å sjå og kontrollere kva elevane skriv, at det dei gjer faktisk har fagleg relevans. Sia desse elevane har nynorsk som sidemål, har eg også bedd dei om å kommentere på nynorsk, som da dei fekk i oppdrag å gi attendemeldingar på Berit Rekves kronikk i Aftenposten i samband med 125-årsdagen for jamstellingsvedtaket, lagt ut som lenkje på norsksida på Facebook. Stas var det å få kommentarar og attendemeldingar frå forfattaren sjølv, Berit Rekve, i kommentarfeltet på fagsida. Kan lese om dette her på bloggen. Gildt er det også å få kommentar frå Gøril Grov Sørdal i Språkteigen, slikt likar vi.

Det viktigaste er at elevane skriv, brukar språket aktivt og freistar å formulere seg, anten det er på hovudmålet eller sidemålet. Vi har snakka om at Facebook er ein eigen sjanger, stuttare og kjappare i formuleringane enn det vi nyttar i vanlege skulestilar. Men eg har lagt vekt på, og vorte einig med elevane om, at på fagsida vår på Facebook brukar vi eit ordentleg språk, vi uttrykkjer oss pent, og vi skriv utan å støte eller trakassere noko eller nokon. Personvernet må vi alle streve for å ivareta. Språket skal vere sakleg, kommentarane skal vere tydelege og forståelege for alle, grunngitte og velformulerte. Høfleg uttrykksform er sjølvsagt. Dette er vi einige om også må gjelde ved skriving i eigne profilar på Facebook. Slik sett verkar denne aktiviteten oppdragande og dannande for ein samla aktivitet på nettet. Det har også vore lettare å be elevane gå ut av Facebook i dei timane vi ikkje nyttar det, sia det er ein del av undervisningsmetoden i andre timar.

Som lærar er eg ikkje ven med elevane mine på Facebook, altså dei har ikkje tilgang til mi profilside. Fagsida på Facebook er oppretta med meg som administrator, der elevane mine er tilhengjarar. Morosamt er det at denne fagsida på Facebook i dag nærmar seg 70 tilhengjarar, noko som tyder på at fleire enn elevane er interesserte i Facebook i norskundervisninga. Eg nyttar Facebook som supplement til læringsplattforma It's learning, det kan verke tungvint, men aktiviteten på Facebook og den tovegskommunikasjonene Facebook opnar for, gir fleire moglegheiter og raskare attendemeldingar enn det læringsplattforma gir. Hinderet i å bruke Facebook er at det er ope og tilgjengeleg for alle, noko som gjer at det ikkje passar til alle slags kommentarar og faglege attendemeldingar. Dei konstruktive og faglege meldingane må difor skrivast andre stader. Det som er skrive på nettet blir der, og det er ikkje sikkert det er så moro for ein elev tretti år fram i tid å sjå kva slags fagleg melding han eller ho fekk av norsklæraren sin på vidaregåande. Når eg kommenterer på Facebook, har eg som strategi at eg berre kommenterer positivt og oppmuntrande, utan kritikk og korreksjonar, den faglege attendemeldinga til kvar einskild ventar eg med til fagsamtalar og skriftlege vurderingar. Målet er å auke og ivareta skrivegleda hos elevane, verken bryte ho ned eller gjere ho offentleg.

Mi erfaring med Facebook i timane er at elevane skriv og brukar språket aktivt. Når dei kommenterer og legg ut oppdateringar, er dei aktive i ein skriveprosess, der dei må ta stilling til korleis dei uttrykkjer seg, kva slags ord dei vel å bruke, kva slags setningsformuleringar dei tek i bruk, og kva slags signal dei sender ut. Dette gjer at dei må reflektere over og bli medvitne om eigen språkbruk som kjem godt med til seinare bruk, ikkje berre i norskfaget. Det er ikkje naudsynt å skrive så langt for å få skrivetrening, det viktigaste er skriveprosessen i det å vere aktive kommentarbidragsytarar på Facebook.

Eg valde å gå inn der elevane er, på Facebook, og bruke dei moglegheitene Facebook gir i ein aktiv skrivekultur. I staden for gong på gong å mase og be elevane gå ut av Facebook, tok eg tak i dei der dei er og ba dei skrive. Dette har gitt meirsmak, meirskriving og meirspråkleg aktivitet. "Må værra her, kan'ke gå glipp av de kule norsktimene dine, vettu!", sa ein av elevane til meg på veg ut etter ei skriveøkt som opna med idémyldring på Facebook og avslutta med vanleg oppgåveskriving og innlevering. Med eitt kom orda i songen for meg: "da er det morosamt å leva", eg nynna og song for meg sjølv. Og elevane skriv.

onsdag 12. mai 2010

Jamstellingsvedtaket - 125 år


Det var ikkje noka småskore forsamling som vedtok jamstellingsforslaget, skriv leiar for Mediemållaget og Dei nynorske mediedagane, Berit Rekve, i Aftenposten i sin kronikk i samband med at det, den 12. mai i år, er 125 år sia Stortinget gjorde jamstellingsvedtaket som sidestilte landsmålet med "det almindelige Skrift- og Bogsprog", berre 12 år etter at Ivar Aasen gav ut Norsk Ordbog. Det "nye" norske skriftspråket var ikkje tatt i bruk av mange, skriv Berit Rekve, Noreg var heller ikkje noko rikt land, "likevel gjorde Stortinget med stort fleirtal det demokratiske prinsipvedtaket om å gjera den norske språkarven, slik han hadde nedfelt seg i målføra, til offisielt skriftspråk i landet".

I norskklassa for VG2 arbeider vi no med nasjonsbygging og identitetskjensle, det er heller ikkje noka småskore forsamling, ein gjeng livate ungdommar i vidaregåande som traust testar ut bruk av Facebook i norsktimane. Har skrive om det, mellom anna i det førre innlegget mitt her på bloggen. Vi har ikkje vore inne på jamstellingsvedtaket i språkhistoria enno, da kompetansemåla i læreplanen set streken ved 1870.

Med Berit Rekves kronikk fekk vi eit framifrå høve til å ta opp språkdebatten nett no, fordi ho i kronikken trekkjer opp historia rundt jamstellingsvedtaket og striden vi har i dag, som følgje av vedtaket. Fyrst las vi heile kronikken høgt i samla klasse, deretter fekk elevane beskjed om å kommentere i kommentarfeltet på Facebook, direkte under lenkja til kronikken. Dette tvinga elevane til å reflektere over kva dei har lese, kva som stod i kronikken, og kva det vart fokusert på. Facebook opnar for dialog, der ein kan både kommentere og gi direkte attendemeldingar til kvarandre.

Eg la ut lenkja på Facebooksida i norsk, slik at elevane kunne kommentere direkte på innhaldet i kronikken der. Dermed fekk dei høve til å vere med og debattere ei aktuell sak med bakgrunn i språkhistoria. Slik sett blir datida gjort aktuell i notida gjennom Facebook, der elevane får kunnskapar om språkstriden på slutten av 1800-talet via dagsaktuell tekst publisert i Aftenposten. Ved at elevane kommenterer den aktuelle saka og uttrykkjer usemje i vedtaket om to skriftspråk, er dei med på å halde liv i språkdebatten og vise at han framleis er aktuell. Elevane blir her eit døme på det dei les om. Særs aktuelt når Berit Rekve sjølv kjem inn på Facbooksida og gir attendemelding på meiningsutvekslingane til elevane. Dette viser at bruk av aviser og dei sosiale media i undervisninga gjer det mogleg å henge med i den aktuelle nyhendeformidlinga.

Når elevane må setje seg inn i ukjent stoff for å kommentere, blir dei pressa til å ta stilling til innhaldet i teksten. Dette gir djupare refleksjon med innlæring av nytt stoff gjennom eige arbeid og tankeverksemd. Difor skulle elevane no ha skaffa seg solid grunnlag for å lære meir om bakgrunnen for at vi i dag har to skriftspråk i Noreg. Med håp om at dei kan sjå bruken av nynorsk i eit historisk perspektiv, som del av vår nasjonale kulturarv, der språkstriden følgjer den nasjonale historia. Det er ikkje noka småskore forsamling elevar som kommenterer fagleg og reflekterer over si eiga historie på Facebook.

torsdag 6. mai 2010

Hvorfor Bjørnson på Facebook?


Vi har fagside på Facebook. Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier er navnet på Facebooksida vår. Sida ble opprettet for å holde en tettere kommunikasjon med elevene, for å nå elevene der de er, nettopp på Facebook. Elevene bruker sosiale medier, og i stedet for hele tiden å be elevene gå ut av Facebook i timene, de er jo pålogget konstant, valgte jeg å gripe fatt i dem der de er, på Facebook.

Det startet i en nynorsktime med at elevene skulle skrive nynorsk i egen statusoppdatering, elevene likte det, og konsekvensen av en vellykket nynorsktime ble å lage en egen fagside for norskfaget på Facebook. Det har fungert bra, elevene kjenner jo Facebook fra før, så det var bare å sette i gang.

Førstkommende mandag er det muntlig høring av hele klassen om nasjonsbygging, elevene har i lekse å lese ca 30 sider i læreboka som de vil bli hørt i. NRK1 har sendt tre programmer om Bjørnson - europeeren, lenker til disse programmene er lagt ut på Facebooksida med beskjed om at dette er pensum til prøven sammen med kapitlet i læreboka. Elevene har skrevet faglige kommentarer om forfatteren og samfunnsdebattanten Bjørnson i kommentarfeltet etter å ha sett programmene, hva slags utbytte de får av å se slike programmer og hva de har lært. Jeg har vært inne og svart på elevenes kommentarer med jevne mellomrom, Facebook åpner for en toveiskommunikasjon som ikke er i læringsplattformen, derfor opplever jeg bruk av Facebook som en mer åpen og direkte kommunikasjon med elevene.

Fordelen med å legge ut lenker og be elevene se programmer på nettet, er at det ikke tar tid av skoletimene, men brukes av tiden elevene har til lekselesning. Elevene er på nettet, ser filmer og er digitale i sin hverdag og læringsprosess, derfor kan det å se en film være like opplysende som læreboka. Elevene leser, ser, søker og multitasker til seg læring på en helt annen måte nå enn for noen få år siden, før internett og sosiale medier.

På Facebook kan elevene kommentere direkte en oppdatering med kun kommentar eller lenke til et nettsted eller film, og jeg som lærer kan se at elevene har gjort leksene sine, samtidig som jeg kan kommentere raskt tilbake. Kanskje fanger det litt mer interesse for elevene når det legges ut på Facebook, og læreren kan gjøre leksene noe mer interessante for elevene ved å bruke de mulighetene Facebook har. Fordelen er igjen å nå elevene der de er, ulempen er at læreren gjør seg tilgjengelig hele tiden. Viktig blir det å sette sine egne grenser og passe på å ikke gjøre dette hver dag hele uken. Som et supplement til læringsplattformen opplever jeg Facebook som spennende, men bruker fortsatt It's learning og legger ut lekser og informasjon der i tillegg til Facebook. Noe er lettere på Facebook, som denne diskusjonen med elevene om Bjørnson. Det er enklere å gi kommentarer tilbake til flere på en gang i kommentarfeltet på Facebook enn å sende meldinger til en og en i læringsplattformen. Når elevene ikke har mulighet til å se hverandres kommentarer, vanskeliggjør det en kollektiv tilbakemelding fra læreren.

Jeg har diskutert bruk av Facebook i undervisningen med elevene, vi er enige om å bruke det med vett og ikke overdrive. Jeg, sammen med elevene, ser mulighetene og utfordringene, det er spennende å prøve ut nye metoder i faglig formidling, og Facebook er én metode blant flere. Allikevel har det sine hindringer, som for eksempel muligheten til å gå i dybden og reflektere rundt et emne, og det passer heller ikke til de større tekstene. Men det kan være en trening i å få elevene til å uttrykke seg punktlig og presist, slik at det de formidler kan forstås og inkludere flere. Dette kan elevene ta med seg når de skal skrive lengre tekster.

Kommentarene fra elevene om Bjørnson viser at Facebook kan brukes seriøst i en faglig diskusjon. Den største utfordringen, slik jeg ser det, er å alvorliggjøre et medium elevene har brukt til å leke seg i, at det som skrives på fagsida på Facebook er seriøst og skal besvares og begrunnes. Målet må også være å kunne få tak i dem som sluntrer unna, kanskje er Facebook en arena de lettere viser seg i og mottar informasjon fra. De flinke og mest aktive er raskt på Facebook og gjør det som står der, så utfordringen blir å møte dem på deres nivå. Når elevene skriver og kommenterer til hverandre om hva de har lært og ikke visste fra før om Bjørnson, så viser det at vi har oppnådd å få elevene til å reflektere over og sette ord på egen læring. Brukes det på denne måten, ser jeg Facebook som en aktiv og inkluderende læringsarena som inviterer til samarbeid og deling i undervisningen.

mandag 3. mai 2010

Glad i deg


Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: "-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! - " Jeg svarer på SMS raskt tilbake: "Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!" Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen :-)