fredag 27. februar 2009

Norsk og nynorsk

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier

torsdag 26. februar 2009

Ditt og mitt liv


Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.

De gylne 70-årene

Likestillingsloven fyller 30 år i år, dette ble feiretLitteraturhuset i Oslo 24. februar med foredrag, tilbakeblikk og musikkopptreden av den politiske rap-gruppa Gatas Parlament, og av jentegruppa Halvsøstra; sterkt beslektet med et av de første jentebandene i Norge som var aktive midt på 70-tallet, Amtmandens Døtre. Interessante innslag der jeg personlig gjenopplevde 1970-tallet både i musikken og i prologen til professor Kjerst Ericsson, 1970-tallet - det gylne tiåret?

Foredraget til Kjersti Ericsson inneholder et spørsmål mange kvinner kan ha stilt seg selv etter å ha opplevd 1970-tallet. Hvordan var dette tiåret, egentlig? Måtte vi kvinner bite i oss mye, både dårlig samvittighet og slit, på bekostning av våre krav til rettferdighet og frihet? Selv har jeg mange ganger tenkt tilbake og lurt på om det egentlig var verd det, alt kavet og strevet for å være selvstendig og frigjort. Barn fikk vi tidlig i tjueårene, samtidig som vi skulle studere og skaffe oss utdannelse, stå på for likestilling ute i yrkeslivet og dele på husarbeidet med mannen hjemme. "Det heter ikke at mannen hjelper til med husarbeidet", sa vi til hverandre. Nei, vi skulle si: "Han tar sin del". Her ble uttrykksmåten det avgjørende for hvordan vi skulle oppfattes og hvilke holdninger vi skulle forfekte. Og vi passet på å rette på hverandre, dersom vi skulle komme til å uttrykke oss slik at vi kunne si noe som inneholdt en kvinneundertrykkende formulering. Ivrig diskuterte vi med foreldregenerasjonen vår, og i mangt et familieselskap ble likestilling forsvart og forklart, der det slett ikke alltid var like lett å få gehør for våre meninger.

Vi unge kvinnene på 1970-tallet var aktive og klare i våre standpunkter, vi skulle stå på barrikadene og kjempe for våre rettigheter. Vi gikk i demonstrasjonstog med barnevogn og passet på at pappa ga babyen grøt, skiftet bleier og trillet like naturlig som mamma gjorde. At dette faller helt naturlig i dag, viser at jobben vi gjorde den gangen slett ikke var forgjeves. Men det kostet. Samtidig som vi skulle være så flinke, intellektuelle og oppegående, skulle vi være gode mødrer og passe på at vi delte likt på husarbeidet. Selv om vi var flere som stod sammen, kjente vi nok på den dårlige samvittigheten og følte vi måtte forsvare oss som gode mødrer. Hvorfor det? Jo, fordi vi fikk spørsmål om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, spørsmål som viste at noen var kritiske og tok avstand fra det vi stod for.

Det var hardt arbeid, politikk, husarbeid, studier og morsrolle i skjønn forening. Barnehageplass var ingen selvfølgelighet, de fleste måtte se langt etter det, så lenge de ikke hadde så store problemer at de ble prioritert i køen. De fleste av oss løste dette med dagmamma eller praktikant, og når vi endelig fikk barnehageplass, var vi både takknemlige overfor kommunen og skyldbetynget overfor de som stod utenfor og ventet på ledig plass. Vond samvittighet, følelsen av å være dårlig mor, kombinert med lettelsen av å ha en ordnet hverdag med tildelt barnehageplass, gjorde oss usikre, fordi vi prioriterte oss selv og egen utvikling framfor å være hjemme og stelle hus og barn. Det var jo så mange bedrevitere som var flinke til å fortelle oss hva som var riktig.

Selv måtte jeg ofte forsvare meg selv, hvorfor jeg valgte å studere med lite barn på 1970-tallet, fordi jeg fikk direkte spørsmål om det. Slike spørsmål stilles ikke like ofte i dag, selv om enkelte av holdningene nok kan være der, så er de ikke så tydelige og framtredende. På den måten har vi kommet lenger enn vi var på 1970-tallet, selv om likestillingen fremdeles har en vei å gå. Verden har nok gått noe framover, og selv om 1970-tallet slett ikke bare var gyllent, så savner jeg samholdet mellom oss kvinnene og unge mødrene, diskusjonene og kaffepratene. Vi hadde hverandre, og vi støttet hverandre, der holdningene våre ble satt under lupen og på prøve.

tirsdag 24. februar 2009

"SÅ ARTIG AT DU SIER SKÅP"

Eg seier skåp, eg seier oss gjer det oss, eg seier uppi fjellom, uppi gardom, uppi bygdom, altså nyttar eg dialekten min, og det er eg stolt over. Men det som undrar meg, er at når eg er saman med framande menneske som ikkje har hørt meg prate tidlegare, kan eg i visse kretsar ane ei viss forbausing når dei hører målet mitt. Det kan vere alt frå forsiktige blunk med augo til lett oppsperra munn idet dei skyt haka litt fram og ser nærare på meg, omtrent som dei undrar seg over kva for eit vesen dei har framfor seg. "Kva er det ho seier? ", ligg det gjerne i blikket, eller: "Snakkar ho dialekt?", det ser ut til at nokre må sjekke ut om dei verkeleg har hørt riktig. Ofte får eg spørsmål om kvar eg er frå, eg svarar da gjerne med kvar dei trur eg har opphavet mitt frå, og får på den måten testa dialektkunnskapane deira. Slik sett kan det å tale dialekt vere ein lett måte å kome i kontakt med andre folk på.

Men eg må innrømme eg ofte har undra meg over kva som eigentleg ligg bak. Spør dei av interesse for dialektar og det norske talespråket, eller har dei førehandsmeiningar som ikkje tener bruken av norske målføre? Når folk legg hovudet bakover og ler lett overberande, samstundes som dei kommenterer dialekten min, blir eg mistenksam. Gjer dei det same med dei som bur i Oslo vest og snakkar slik dei gjer på Frogner og sentrale strok sør for Sinsenkrysset? Eg har aldri tort å spørje, men eg har mine tvil.

Eg er stolt over å ha min dialekt intakt etter å ha budd meir enn tretti år frå heimstaden min. Den gongen eg flytte frå bygda mi for å studere i Oslo midt på 1970-talet, var det på moten å prate dialekt, ikkje at det hadde nokon innverknad på meg, eg hadde nok ikkje skifta ut dialekten min for det. Parolen i Noregs Mållag var: SNAKK DIALEKT, SKRIV NYNORSK. Alle vi som snakka dialekt fekk med oss dette, og det gjorde nok sitt til at vi vart enda meir stolte og medvitne over målføret vårt. Men det rare var at andre vart enda meir opptekne av den måten vi dialektbrukarar (les: vi utanfor Oslo) uttrykte oss på. Som min medstudent i nordisk ein gong svara meg midt i ein seriøs fagdiskusjon: "Så artig at du sier skåp". Kva kunne ligge bak denne utsegna? Var det for å fokusere på talespråket mitt og markere avstand mellom sitt talemål og mitt? Eg hugsar eg likte ikkje å bli stigmatisert som eit merkeleg, vandrande individ med rar språkbruk til offentleg gransking for andre. At det artige med meg skulle vere dialekten og ikkje bodskapen min, gav meg kjensla av ei nedvurdering av dialektar, samstundes som at det eg sa ikkje vart teke på alvor.

Når eg midt i ein samtale får tilbake reaksjonar på måten eg pratar på, i staden for innhaldet, så byrjar eg lure på respekten vedkommande lyttar har for meg som menneske. Er eg bra nok når han eller ho tillet seg å kommentere talespråket mitt? For ligg det ikkje ei stigmatisering og utøving av språkmakt i det å kommentere andre sin språkbruk, i staden for å halde seg til innhaldet? Det ligg makt i denne måten å ta for seg andre sitt språk på. "Mitt språk er bedre enn ditt, men det er jo så artig å høre deg prate", slik set dei merkelapp på dialektbrukaren med si nedlatande haldning uttrykt gjennom humor som har som mål å verke avvæpnande.

Det er greit at andre snakkar dialekt, berre ikkje eg gjer det, ligg gjerne bak. Ei haldning som er med på å gje dialektane omvendt status, at dialekt er noko for bygdeoriginalar, les: alle oss utanfor Oslo. Det same med nynorsk, omgrepet fjøslatin kan vere med på å trekkje ned skriftspråket vårt. Det er greit så lenge vi nynorskbrukarar vitsar med det og ser sjølvironien, andre må også vere med på spøken, men vi likar ikkje at andre røper si undervurdering av vårt skriftspråk og vår dialekt. Skal dei ha moro med andre sitt språk, må intensjonen vere positiv, den negative humoren teiknar seg i nedbrytande haldningar. Og kva er no eigentleg vitsen med å kalle nynorsk for fjøslatin og kommentere at vi med dialekt seier skåp? Kva slags meiningar blir her spreidd om skriftspråk og talemål?

La oss lytte til kvarandre med respekt, same kvar vi er frå, oppmuntre kvarandre til å vere den vi er, dialekten er identiteten vår, han har med røttene våre å gjere. Difor seier eg skåp, brukar det personlege pronomenet oss i første person fleirtal, og dativ fleirtal av substantiv etter visse preposisjonar. Heilt seriøst har "eg ti me' det gamle skåpet frå heme, som oss hadde i stugua vår i ælle år, de' er slekt døm hadde uppi bygdom i gamle dåggå".

mandag 23. februar 2009

Bildecollage


Fikk dette tipset på bloggen til Moldeklev om et enkelt program til å lage collage over egne bilder, inspirerende og gøy. Kan laste ned programmet fra her, det er bare å sette i gang, selvinstruerende. Jeg prøvde meg fram med Marco som forsøkskatt, selvfølgelig;-)

fredag 20. februar 2009

Vinter i Anes dokkestue


Dokkestua i hagen er nesten nedsnødd, døra lar seg ikke åpne på grunn av all snøen. Vi gleder oss over snø og vinter, skiturer og aking, men lengter til vår og sommer, når tiden kommer for at vi kan åpne døra på dokkestua og gå inn i det lille huset med så mange hemmeligheter.

tirsdag 17. februar 2009

Beinvegen


Han går frå mi dør til di dør, beinvegen vår. Vi har trakka han godt, sommar som vinter, den vesle stubben. Det er berre vi to, og katten min, som brukar han, andre veit ikkje om han. Om vinteren må vi måke snø og passe på han er open. Det bles så fort att viss han ikkje blir brukt ofte, vi må gå han jamt for å halde han ved lag. På sommaren er det lettare, da er han meir farbar, men må like fullt pleiast. Blir han ikkje brukt, gror han att, og vi kan gløyme han er der.

Nett som vennskapen vår må beinvegen stellast og haldast ved like. Vi må gå han jamleg for at han skal vere der for oss, vi må trø og setje spor, da er det også lettare å bruke han. Vi finn han att fortare når han blir trødd hyppig, slik er beinvegen vår med på å halde kontakten mellom mitt hus og ditt hus.

På vegen bort til kvarandre, midt mellom mi dør og di dør, trør vi varleg forbi fuglehuset, også eit liv som må pleiast og stellast, elles finn fuglane andre dei heller vil vere hos. Varsamt listar vi oss forbi, på beinvegen vår.

Han er ikkje så lang, den vesle smetten, men lang nok til at vi må gå han for å kome til kvarandre. Det tette bandet mellom husa våre, frå mi dør til di dør, den synlege kontakten mellom deg og meg, den nære vennskapen vår. Han er der for oss, beinvegen vår.

torsdag 12. februar 2009

onsdag 11. februar 2009

Pus og eg


Det er kaldt ute. Gradestokken viser ein utetemperatur på -13,9. Men det er pent, Drammen by speglar seg i sol, og på trea ligg tung, kvit snø. Eg pratar med katten min på kjøkkenet, treng ikkje fortelje han at det er kaldt ute, det har han merka for lenge sia. Han var slett ikkje villig til å gå ut i dag tidleg, men da han viste teikn til hyperaktivitet ved å krafse på ein av stolryggane, gav eg han eit lite vennleg puff bak med orda: "Ta deg ein tur ut no, så får du rive av deg litt". Det gjekk ikkje mange minutta før han igjen stod på døra og jamra seg høgt, ville inn att i varmen til matmor, mjølkeskvetten og utsiktsposten frå kjøkkenglaset.

Eg pratar med katten min, fortel han at om ikkje lenge snur det, og vi får det varmare i landet. Da kan vi igjen sitje ute på terrassen, nyte sola og høre på fuglekvitteret i trea. Vi har fleire tre i nærleiken av huset vårt, og med tre følgjer eit naturleg fugleliv. Eg har fortalt katten min at han skal la fuglane vere i fred, men han hører ikkje på meg, berre ser på meg og gjer som han vil. "Nett som fuglane lever sitt naturlege liv med song og kvitring, lever eg mitt naturlege liv med jakt og slåssing", er det som han svarar meg på tiltale. Eg ser attende på han og gir han eit godt klapp bak øyra og får smale augo og malande lydar attende. Dette er lykka i livet, tenkjer eg, pus og eg.

onsdag 4. februar 2009

Kollegablogging

Noen ganger opplever man at livet ikke blir akkurat slik man har tenkt seg, noe jeg har fått erfare den siste tiden. Etter min lille stans, som jeg liker å kalle den (det blir litt mindre dramatisk da, og retorikk har mye å si for hvordan man opplever en situasjon), må jeg prøve å holde meg oppdatert og online, selv om jeg er hjemme, må ta det litt med ro og arbeide hardt med å bli frisk. Da er det godt å ha bloggen min, Facebook og Twitter. Her er jeg på nettet med Marita, Ingunn, Leif, Margreta, June, Arne Olav og mange flere.

Ute i arbeidslivet går det fort framover, det merkes særlig når man ikke er en del av det. Jeg nekter å bli holdt utenfor, jeg vil være med, holde meg oppdatert og komme tilbake med kunnskapen intakt. Dette blir lettere når lærerrommet er utvidet og ikke bundet av å måtte befinne seg fysisk innenfor den enkelte skoles arbeidsrom og dertil tilhørende kollegaer. Det er viktig at vi lærerne har kollegaer ute på nettet, der det utveksles erfaringer, oppgaver og IKT-løsninger. Dette blir mulig ved at lærerne kaster seg ut i blogging, twitring og bruk av web 2-verktøyet i en felles læringsarena der deling er hensikten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell understreker hvor viktig dette er i Skulebloggar 2 og henviser konkret til antikonferansen om norskfagets videre utvikling på Gardermoen med disse deltakerne.

Som min gode nettkollega June skriver i sin blogg: "Ved å danne seg nettverk og grupper i cyber space får de tilgang til et personalrom med uante muligheter." Jeg nikker, er enig og siterer igjen June, jeg vet nemlig hvor viktig det er å følge hennes råd: "Mitt råd er derfor: lærere, kom dere ut på nett, treff andre kollegaer der ute. Dere har alt å vinne. Og slipp elevene til i virtuelle læringsnettverk." Hadde ikke jeg fulgt dette rådet til June før hun kom med det og satte ord på det på nettet, hadde jeg ikke klart å holde meg så oppdatert innen IKT i skolen som jeg har gjort fram til nå. Jeg sender en stor takk til mine gode nettkollegaer; Marita Aksnes, Leif Harboe, June Breivik, Ingunn Kjøl Wiig, Margreta Tveisme, Arne Olav Nygard, Eirik Newth, Albertine Aaberge, Jeanette Tranberg og alle dere andre som blogger og er på Twitter, alle dere som kommenterer og kommer med gode råd og lar meg være en del av deres nettfellesskap, selv om jeg ikke er fysisk i klasserommet for øyeblikket. For meg betyr dette uendelig mye, ja alt, dette er et kollegialt samhold med felles deling av ressurser. La oss utvide bloggverdenen og bli flere til felles nytte for hverandre.