Det skrivande mennesket

Orda datt ned i hovudet mitt på toget mellom Drammen og Oslo ein tidleg morgon, eg sat saman med fleire ungdommar tastande på kvar sin mobil. Som norsklærar fekk eg stadfesta det eg visste, det finst ingen meir skrivande generasjon enn ungdommane i dag. Ikkje berre har bruken av PC utvida det kvardagslege kommunikasjonsrommet, men mobiltelefonar som meir er til for å skrive meldingar og google det ein ikkje veit, enn å slå nummeret til mamma, tante og kameratar, har gjort brukarane til aktive skribentar.
Alle skriv, berre sjå deg rundt neste gong du sit på eit møte, kurs eller konferanse kor mange som tastar frå mobilane, vi er online; det er ute å ikkje vera “in” som “on” , vi har vorte eit “sky-skrivande” folk. Dei mest digitale tvitrar på smartphone frå møta og hashtaggar tweetane sine, slik at andre kan søkje opp og følgje med på streamingen. Dersom dette skulle vera gresk for nokon, be neste gong du er på ein konferanse om å få sjå hashtaggen til han som sit ved sia av deg og ser som hardast inn i skjermen sin. Eg kan lova deg at du får innblikk i ein kunnskapsbank og delingskultur berre sosiale medium opnar for.
“Jæ’ skriv jo heile ti’a på MSN, SMS, Face, åsså mailer jæ’ med engelske supporterklubber”, sa eleven til meg i ei fagsamtale, eleven var slett ikkje glad i å øve på lange tekstar dei kan få til avgangseksamen i norsk i vidaregåande. Svaret han gav meg, overvelda meg; “Ja men, da skriv du jo!”, braut eg ut. Eg såg eleven vart både glad og overraska, han hadde kanskje trudd norsklæraren ikkje ville godta den slags skriving seriøst nok. Som skrivande SMS-brukar, MSN- og mailsendar, fekk eg han til å forstå at han er ein aktiv skribent og språkbrukar.
Kvifor skulle ikkje dette vera skriving godt nok som øving innan stilistikk, ordval og syntaks? Skulle ikkje brukaren av ei stuttmelding formulert på sosiale medium vera like gjennomtenkt i val av ord og ytringsformer som ei lengre tekst på ein annan skriftleg kanal? Formålet er det same; utan eit klårt og godt språk kan vi ikkje kommunisere med einannan. Det å kunne uttrykkje seg stutt og presist er like viktig som å kunne skrive lengre tekstar, den refleksjonen sendaren av ei stutt melding gjer før han trykkjer på send- eller kommentarknappen tek same skribent med seg inn i formuleringa av den lengre teksten. Stuttekstaen er den sjangeren elevane tastar fleire gonger dagleg. Visste de det, de som irriterer dykk over og korrigerer den ivrig tastande ungdommen som dukkar ned i skjermbildet sitt? Ver så snill, ta ikkje konsentrasjonen og skrivegleda frå dei skriveglade ungdommane våre. Vi treng dei i framtida, dei gode multitaskande skribentane, det skrivande mennesket.

Det glade vanvidd

“Et glass vin er det samme som en kopp kaffe i gamle dager,” skriver Elin Ørjasæter, kommentator i E24, i Det glade vanvidd (Aschehoug 2011), gladboken som får godt voksne kvinner til å kjenne seg igjen i barneoppdragelse, frigjøring, likestilling, mannfolk, arbeid, (u)vellykkede foreldremøter og inntog i sosiale medier i takt med økt vindrikking og mindre kaffe. Jeg ler høyt, kjenner igjen skildringen av turer til hytta i Gudbrandsdalen med to barn som skal ha med snowboard og hjelm, stillongs, jakker og votter, er alt og alle med? Glitrende fortalt om følelsen den yrkesaktive moren sitter med på foreldremøtet i idrettshuset, blant vellykkede foreldre som signaliserer prektighet og nulltoleranse overfor karrierestrebende foreldre som beskyldes for å nedprioritere barnas aktiviteter.

 Elin Ørjasæter beskriver sitt eget liv som en utradisjonell arbeidsdeling, innrømmer å angre på at hun ikke arbeidet noe redusert de første årene mens barna var små, og reflekterer over at selv om hun jobbet som en mann, ble hun ikke mann i hodet. Her kommer konklusjonen som kveler all likestillingsdebatt; mødrene har ikke samvittighet til å oppdra barna som ikke har sett mor i løpet av dagen. Ørjasæter mener menn innehar mer grensesettende kvalifikasjoner enn mange kvinner, noe som gjør menn til bedre oppdragere enn kvinner. Likestillingen har ført til stillhet i mange grender, det paradoksale i at kvinner er blitt frie til å ta egne valg og lønnet arbeid, har ført til mangel på frivillig arbeidskraft som ivaretar levende nærmiljøer. Forfatteren av boken får leseren til å tenke over utviklingen fra den nære og lokale kaffekoppen blant nabokjerringer Gro Harlem Brundtland ønsket seg, til det urbane vindrikkermiljøet blant hektiske venninner; som ikke har tid til moderskapets tilstand “av konstant beredskap overfor andres behov”. Vi er glad for likestillingen, liker det og vil ha det, men det har altså sin pris.

Som mor opplevde jeg å le meg gjennom kapitlet “Å leve med ungdom”, om rusopplæring som endte i erfaringsbasert opplevelse, om skoleball som viser at bæringer også har egen bygdekultur. Å engste seg og lete etter barna, les: ungdommen, på nyttårsaften er likt over alt og geografisk uavhengig. Språket har endret seg, ord som brukes nå som ikke ble brukt før og omvendt, og Ørjasæter påpeker å le av vitser hun ikke lo av før. Hun spør om kun egen empiri tillater spøk om “gærninger”, støttekontakter og folk med en eller annen skavank, på samme måten som om man må være svart for å si ordet neger? Svaret bør være nei til begge deler, skriver Ørjasæter. Men forteller om sketsjen som gjorde at hun ble “negeren som ønsket å nekte resten av befolkningen å bruke ordet neger.” Vil du som leser vite mer om denne spøken, må du selv lese boken. “Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!”, poengterer Ørjasæter og får frem gjennom egne eksempler en gjengs sårbarhet.

Vi har hørt Elin Ørjasæter fortelle om sin Twitter-avhengighet, og i boken begrunner hun hvorfor virkelige selskaper er så kjedelige. Ifølge Ørjasæter er det mye morsommere med en kveld på Twitter enn en kveld på fest. Som sine velformulerte tweets på Twitter, har Ørjasæter samme språklige presisjon i boken, det er ikke tvil om hva hun mener. Kvinnen er i fokus, men hun glemmer heller ikke å beskrive mannen som går på Clas Ohlsson når han fortjener en oppmuntring, og som går ned i garasjen og mekker når livet butter, eller braser ut i marka i uveisomt lende for å kjase seg ut. Den tause mannen som foretrekker grantrær fremfor psykologer, og den intense fruen som roper: "Jeg elsker deg. Jeg er så glad i deg." "Kjærlighet er å ta vare på", skriver Elin Ørjasæter: "Kjærlighet er å bli værende. Kjærlighet er plikt. Plikt og den dypeste glede." Vi som har levd en stund sammen, nikker gjenkjennende.

Kos deg med et glass vin, les den rosa boken, fargen er neppe tilfeldig, og del opplevelsene. Det glade vanvidd et must i alle venninnelag, en utmerket relasjonsgave, en bok til å bli glad i og lære av; vi kvinner gråter ikke etter å ha lest denne boken, vi argumenterer og ser fremover med reflektert styrke.
It gets better.

Nynorskarbeid

Det nærmar seg eksamen artium og nokre av nynorskfeila går att. Elevane gjer dei same feila og læraren rettar dei same feila. Det hjelper ikkje at læraren underviser, korrigerer og forklarer, om att og om att, det er elevane sjølve som må sjå kva slags feil dei gjer og forstå kva dei skal gjera for å skrive riktig nynorsk. Difor la eg ut følgjande statusoppdatering på fagsida på Facebook:
Kva slags feil gjorde du i den siste nynorskoppgåva di, og kva er riktig etter at du har retta? Kva vil du arbeide vidare med i nynorsk framover?
Det viste seg at elevane visste sjølve kva dei hadde skrive og korleis dei skulle formulere seg riktig, dette fekk dei fram i kommentarfeltet på Facebook, der dei reflekterte over eigen språkbruk og sette ord på det dei skulle arbeide vidare med. Slik lærte dei, ikkje berre av eiga gransking over eigne feil, men like mye av andre sin refleksjon, fordi dei såg kva medelevane skreiv. Vanlege bokmålsord som frem, man i staden for fram og ein, går att hos fleire, likedan må dobbel bestemming av substantiv og etterstilt eigedomspronomen repeterast, også bøying av sterke verb, merkeleg at så mange slit med bøyinga av verbet; å skrive. Det letnar på trykket at fleire slit med å oppnå dei same ferdigheitene, her vart det delt oppfatta og lært, den beste måten å lære nynorsk på. På Facebook, sjølvsagt!

Irriterende språk og "ord delings feil"

At elevene følger med i den aktuelle språkdebatten trenger verken vi norsklærere, Språkrådet eller kunnskapsministeren bekymre oss over. To aktuelle saker som ble kommentert i nyhetene og på sosiale medier nylig, gikk rett inn i de temaene vi holdt på med i norskfaget i VG3; om det som irriterer oss i språket og orddelingsfeil


Elevene måtte få dette med seg mens det var aktuelt. Norsk stod ikke på timeplanen denne dagen, derfor la jeg ut disse to lenkene på klassens fagside på Facebook, og elevene fikk tilgang til dem umiddelbart. Elevene er jo på Facebook, og gjett om elevene leste og kommenterte, kom med språklige tilbakemeldinger på språk som irriterte dem og på merkelige orddelingsfeil, dermed ble det norsktime på en dag norsk ikke stod på timeplanen.


Å poste noe på elevenes fagside på Facebook, viser hvor lett og aktuell Facebook er for å få faglig kontakt med elevene.