Småstein på vinduet

"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".

I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.

Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.

Utgått på dato?

Jeg fikk en følelse av å ha gått ut på dato. Vår datter, som er i begynnelsen av tjueårene, sa vi hadde blitt så gamle, hun påpekte at vi her i huset bare så på NRK. Det var da så mange andre bra kanaler å se på, hevdet hun. Det neste var da det gikk opp for meg hvor utrolig trette vi var om kveldene, ja - vi sovnet noen ganger før Kveldsnytt, også det på NRK. Det siste, og kanskje det som satte inn støtet, var da jeg skjønte jeg ikke helt var på høyde med den humoren som sendes på de ulike kanalene jeg ikke ser på så ofte, men som jeg altså har sveipet innom, bare for å ha vært der. Dette gjorde noe med meg, jeg liker det ikke ...

For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.

Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.

Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?

Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)

Vi har katt

Så har det seg slik at vi har katt, dersom det skulle være noen som ikke har fått med seg det. Vi ble kattefamilie da vår datter ønsket seg så VELDIG katt, fordi bestevenninnen hadde fire yndige små puser å gi bort. Jeg var ikke vanskelig å overtale, jeg har alltid vært hønemor og hadde ikke noe imot å bli kattemor. Slik kom huskatten inn i vårt hus og våre liv, og vi skjønte fort hvem som hadde overtatt sjefsstolen i huset.

Fra å ha levd et rolig liv med godt søvnmønster etter at barna forlengst hadde vokst fra bleie- og skrikestadiet, fikk vi nå et nytt liv med kattevåk og åpning av dører til alle døgnets tider. At det går an å skjemme bort en katt er utenfor enhver tvil, katten krevde å bli konstant sett og hørt. Vi gikk inn for oppgaven med største alvor, diskuterte fôr, drikke og vaksiner, kontaktet veterinær og var stolte katteforeldre. Da pusen gikk ut på egen hånd og kom hjem til nesten avtalt tid på kvelden, nikket vi til hverandre med de bekreftende ordene: "Klok pus dette". Jeg gråt da han fanget sin første mus og tok sin første fuglefangst, men var stolt som en hane da han jagde nabokatten dit pepper'n gror. Vurderte søksmål da han ble banket opp av gatas skrekk, storkatten, det kunne jo ikke være vår katt som var årsaken til slåsskampen. "Min pus slåss ikke han", hevdet jeg på Albert Åbergs vis.

Det skulle fort vise seg at vår katt nok er som katter flest, han jakter, slåss, freser, rømmer, kan bli borte i et døgn og komme lykkelig tilbake, nesten som han humrende går gjennom stua på vei til matskåla: "Jeg er jo her, har bare hatt andre og mer interessante oppgaver det siste døgnet". Vi kan ikke si noe, selv om vi har veldig lyst til å hyle: "Du kan ikke bare forsvinne slik, vi blir redde for deg!" En slik frykt eksisterer ikke i kattens tankemønster og vesen.

Dette selvstendige individet lar seg ikke dominere, påvirke eller lede. Vi er der når han trenger oss, ellers gir han blaffen. Det tok meg litt tid å akseptere det, jeg vil jo helst bli elsket over alt, hele tiden, av katten min, og at han skal synes jeg er verdens beste kattemor, den eneste og helt uunnværlig. Men jeg skjønte fort at vi hadde gjort oss mer avhengig av ham enn han av oss. At livet med katten er å akseptere at han har sitt mønster og bruker oss når han selv har behov for det.

Ingen kan gi mer uforbeholden kjærlighet enn en katt, ingen kan være mer hengiven enn en katt, ingen kan elske deg høyere enn en katt, og ingen kan vise deg mer arroganse og likegyldighet enn en katt. En slik personlighet både fasinerer og skremmer meg, men nettopp derfor elsker jeg katten min.

Vi har katt, og det er jeg glad for.

Eg har byrja gå tur att!

Eg har byrja gå tur att, eg har byrja gå lange turar att, eg har byrja gå tur i skogen att. Eg gler meg til å gå turen min, kvar dag går eg han. Eg har funne fram att joggeskoa mine som eg fekk på seinsommaren i fjor, eg har leita fram shorts og trøye som låg inst i skåpet. Det var berre så vidt eg hugsa kor eg hadde alle desse "spreke" kleda mine, men det var godt å sjå dei att, enda betre å få dei på kroppen att, kle meg, kome ut og finne att alle blomane, benken min, steinane langs den smale vegen og høre fuglane syngje. Eg har min faste runde i skogen som eg går, perla mi, som eg kallar turen min.

Eg er ute og går kvar dag, uansett vêr. Det er ikkje sjølvsagt å kome seg ut i skogen, det har eg merka det siste året. Det dei fleste opplever som lettvint, greit og heilt enkelt i kvardagen, kan plutseleg snu og bli tungt, krevjande og nesten umogleg på ein, to, tre. Det fekk eg merke i oktober i fjor, etter ein liten hjartestans. Med eitt vart livet snudd opp ned, og kvar lita rørsle vart som eit krafttak som krevde ro og kvile i fleire timar etterpå. Kreftene var ikkje der lenger, same kor stor lysta var til å kome ut.

Eg går turen min kvar dag. Om lag to timar brukar eg på han, ein tur som eg gjorde unna på i overkant av ein time før. No er det som om eg dreg eit traktorhjul etter meg. Bakkane er verst, eg må ofte stoppe opp og ta pause, kvile og passe på så ikkje pulsen blir for høg. Eg går med pulsklokke, så eg har god kontroll på puls og hjarte.

Eg går turen min åleine, vil helst gå i mi eiga takt, sleppe å forklare at eg ikkje har krefter til å gå like fort som før. Det er best slik, vil helst gjere alt eg har gjort før, det går berre litt seinare og i eit meir sakte tempo, eg gjer det på mitt vis.

Eg vil gå turen min i tida framover på min måte. Eg vil stoppe opp når eg treng det, kvile når eg må, sette ned farten når eg er nøydd til det og leggje i veg att når eg sjølv vil. Slik sett har eg det like bra om før, eg har gira ned og funne ut at det er fullt mogleg å leve godt, sjølv om ikkje alt skjer i høgtempo. Det er underleg korleis mennesket innstiller seg etter dei endringane livet påfører ein.

Eg har mi faste runde, perla mi, som eg kallar ho. Eg har funne att stien min, alt er på same staden som før, steinane ligg der og kvitveisen veks rundt, eg har alltid vore glad i kvitveis, han minner meg om barndommen min. Eg ser kanskje alt dette enda betre no enn før, nesten alt er som det var, det er berre eg som møter det på eit rolegare vis, og det gjer ingenting.

Eg er glad fordi eg har byrja gå tur att, at eg har mi faste runde, at eg har funne att perla mi.