Å overleva ein hjartestans

Å overleva ein hjartestans
«Skjønner du kva som har skjedd med deg?» Orda kom samtidig med eg slo opp augo og eg umiddelbart forstod eg var i ein ambulansesituasjon; dei gule og raude fargane rundt meg fortalde meg det. «Du fall om på trening, kva heiter du?» «Liv Marie Sørjordet Schou», eg fekk med alle fire namna mine, på spørsmål om når eg var fødd, gav eg opp heile fødselsdatoen min med dag, månad og årstal. «Kor var du på trening?» «Akropolis», svara eg, «Ja, men det finst fleire Akropolis-senter i Drammen», heldt han fram. «Akropolis på Marienlyst», repliserte eg kjapt, eg hugsar eg da skimta eit smil med eit nøgd nikk, så fekk eg fred og sovna att. Den stutte stunda eg var vaken, gjorde meg ikkje redd, eg hugsar eg hadde ei oppleving av indre ro og lykke.
I ettertid har eg fått veta at det var legen som følgde meg i sjukebilen frå sjukehuset i Drammen til Rikshospitalet som stilte meg desse spørsmåla, han skulle sjekke om eg kunne gjera greie for meg etter hjartestansen tidlegare på kvelden. Sjølv var eg uvitande om den store dramatikken eg hadde stelt i stand på treningssenteret. Midt under ein step-time, med god musikk og spreke deltakarar, skjer det som ikkje skal skje, men som har skjedd med fleire i det siste, og no nyleg på fotballbanen; hjartet mitt stoppa plutseleg å slå. Førti minutt ut i timen, medan intensiteten og pulsen var på topp, fall eg om midt i salen blant treningskameratane mine. Sjølv hugsar eg ingenting, men instruktøren har fortalt ho la merke til at eg verka meir ukonsentrert den timen enn eg hadde gjort tidlegare.
Før på dagen tenkte eg på å springe ein tur i skogen, det var tidleg i oktober, sol og varmt i vêret, som ein av desse fine dagane vi har hatt i det siste. Ein SMS frå dotter mi som ville sitja på heim etter trening, avgjorde at eg trena inne den dagen, og eg kan aldri gløyme denne meldinga: «Hei mammaJ Skal du trene i dag? Tar toget til Drammen litt før kl. 18, går til Akropolis, møter deg der. Glad i degJKlem Ane». Hadde eg valt ein treningstur i skogen åleine, ville utfallet ha vore heilt annleis. Eg var heldig som var der eg var, med folk som sette i gang med gjenoppliving; hjartekompresjonar og munn til munn-metoden. Brannvesenet hørte oppringinga til 113 og greip inn med beskjeden om at dei var rett i nærleiken og kom med hjartestartar før ambulansen nådde fram. Eg fekk god hjelp av flinke folk, aldri før har det å vera på rett stad til rett tid vore så treffande aktuelt.
«Du kan vera glad som har overlevd med intellektet i behald», sa legen på Rikshospitalet til meg, og gradvis gjekk det opp for meg kva eg hadde vore gjennom. Smertene i brystkassa etter dei harde hjartekompresjonane som gjorde at eg ikkje kunne snu meg over på sida før etter tre månader, lungebetennelsen eg fekk etterpå og kjensla over å liggje rett ut totalt kraftlaus, var med eitt uvesentleg. «Ja, eg har vel det?» hugsar eg at eg sa, eg vart kanskje litt i tvil. «Det ser ikkje annleis ut, nei!» svara legen lett humrande og møtte blikket mitt. Dei næraste fekk veta eg laut ha fullstendig ro, legen fortalde ein hjartestans er som å springe to maratonar på rad.
Det vart sagt det er ikkje mange sekunda ein har på seg før hjartestans kan føre til hjerneskade, og at berre vel 5 % overlever hjartestans utanom sjukehus. Eg hugsar eg låg att i senga med mange tankar som fôr rundt i hovudet mitt: kva om, tenk om? «Du kan vera glad som har overlevd med intellektet i behald.» Dei orda hører eg framleis, og eg likar det når dei dukkar opp att i hovudet mitt, for det var det legen sa. Eg hadde vore så nær, så nær, eg fekk høre at hjartet hadde stoppa fleire gonger, at dei hadde brukt hjartestartaren meir enn ein gong, både på treningssenteret og sjukehuset i Drammen, at det hadde vore dramatisk, at det var eit under at eg levde.
I dei tre åra som har gått etter hjartestansen, har eg hatt mange tankar, og det har nok mannen min og familien min hatt også. Sjølvsagt har vi prata om det verst tenkjelege, at eg kunne ha vakna opp att som ei anna enn ho eg var den dagen eg drog på trening og hjartet ikkje ville meir. Eg har sagt til mannen min at eg ville gitt han fri dersom så hadde skjedd, eg ville ikkje ha vore til byrde. Sjølv om orda kom etter den alvorlege hendinga, er det godt å ha sagt det. Dette kom tydeleg for meg da eg såg intervjuet i Laurdagsrevyen den 24. september i år med Mette Trulsen, trebarnsmora som tok valet å leva åleine etter at mannen fekk varig hjerneskade etter ei bilulykke. Han sit der eg kunne ha vore no, at eg ikkje er der han er, men her, er meir tilfeldig enn rettferdig.
Livet mitt har endra seg noko etter stansen, som eg likar å kalle det, eg har fått mine restriksjonar som eg må følgja. Undersøkingar viste at eg har ARVC, arytmogen høgre ventrikkelkardiomyopati, og eg fekk difor operert inn hjartestartar, ICD, som slår inn dersom det same skulle skje ein gong til. Med ARVC er eg åtvara mot å drive trening med høg puls, og må i tillegg til hjartestartaren gå på hjartemedisin. Overgangen var stor frå å trene minst fem gonger i veka til å bli mosjonist med gåturar som det mest krevjande. Eg har blitt vant til det no og synest det er godt å gå lange turar i passe tempo. Har prøvd meg på ergometersykkelen og på lett spinning på treningssenteret med pulsklokke, og sjølv om eg er med på fellestimar, held eg låg puls.
Eg tenkjer ikkje dagleg på at eg går rundt med hjartestartar, føler meg trygg og har ei indre ro, veit eg er heldig, for skulle hjartet mitt stoppe att, vil hjartestartaren slå inn og redde meg. Eg er tilbake i klasserommet saman med elevane mine, arbeider full stilling og har funne ut at livet godt kan levast rolegare, eg kan gå vidare med saktare fart, det gjeld berre å innrette seg etter der ein har hamna. Kor viktig det er å kunne hjarte-lunge-redning må siste dagars hendingar med den lykkelege historia om fotballspelaren Carl-Erik Torp vera eit bevis på, han fekk også hjelp av dyktige folk som kunne HLR og bruk av hjartestartar. Han var også på rett stad til rett tid.
Sjølv om eg føler eg har vunne i Lotto, må det ikkje bli som eit terningkast om vi overlever ein hjartestans eller ikkje. Folk må få kunnskap og opplæring i livreddande fyrstehjelp. Hugs hjartekompresjonar reddar ikkje liv åleine, dei førebur hjartet på bruk av hjartestartar etter ein hjartestans. Difor må fleire lærast opp i hjarte-lunge-redning og bruk av hjartestartar, det må ikkje vera slik at det er tilfeldig kvar vi er som avgjer om vi overlever ein hjartestans eller ikkje.

Bare en liten hjertestans

Egentlig burde jeg sagt "GODT NYTT ÅR!" til meg selv og alle andre hver dag dette året, eller; "Se på meg - jeg lever!" Fra å ha levd et aktivt liv, opplevde jeg den 7. oktober i 2008 å få livet snudd opp ned. På en treningstime, på et treningssenter, under høyintensitet, skjedde det som ikke skal skje, i alle fall ikke med et noenlunde ungt menneske (jeg er født i 1956), hjertet mitt stoppet, det sluttet faktisk å slå. Dramatisk opplevelse for dem som var tilstede, jeg selv husker ingenting, jeg befant meg i et ingenmannsland uten opplevelse av smerte eller frykt, våknet opp etter livreddende hjerte- og lungeredning, samt bruk av hjertestarter.

Plutselig og uten forvarsel falt jeg om. Så fort kan det altså skje. Skremmende! Heldigvis befant jeg meg på et sted der det var folk som kunne gjenoppliving, som tok ansvar og satte i gang hjertekompresjoner umiddelbart. Tenk så heldig jeg har vært. HURRA!!!! Jeg har overlevd med intellektet i behold. Selvfølgelig er jeg utrolig takknemlig, jeg har takket og sendt blomster, snakket med mine redningsmenn og uttrykt hvor glad jeg er. Uten dem kunne alt ha vært så mye annerledes. Hadde jeg valgt å løpe i skogen i stedet for å trene inne, så hadde utfallet blitt et helt annet. Alt dette vet jeg, alt dette har jeg tenkt gjennom. Det som kunne ha skjedd, det skjedde ikke, slik er virkeligheten. Tenk positivt, se muligheter og ikke hindringer, ikke dvel ved det alvorlige, negative og dramatiske, for da graver man seg dypere og dypere og blir lett et offer, hørte jeg en psykolog uttrykke i et radioprogram før jul. Det traff meg mitt i hjertet, jeg ønsker ikke være et offer, jeg ønsker ikke være omtalt som "hun som fikk hjertestans på trening". Jeg er meg, slik som jeg var før den lille stansen. Det er ikke alltid det er det riktige å sette ord på alt, ikke alle har behov for det, man kan også bearbeide mye gjennom egne tanker og refleksjoner

"Du må være utrolig takknemlig, Liv!" sier folk til meg. "Tenk du kunne vært død nå!" er et annet utsagn. "Du har jo egentlig vært død, har du tenkt over det?" er kommentarer jeg har fått høre og som jeg må besvare på en eller annen måte. Alt er velmente ord og godt ment, men jeg har tenkt det selv og reflektert over dette igjen og igjen, og jeg trenger ikke høre det på nytt og på nytt. Når perifere andre har behov for å ta dette opp, kan det skyldes behov for egenterapi, der de setter ord på egne opplevelser og liknende erfaringer. Ved å gjøre meg interessant, ved å snakke om min dramatiske hendelse, ufarliggjøres deres egen dramatikk, for så lenge det ikke handler om dem selv, les: meg selv, blir det ikke så alvorlig.

Et godt nettverk av familie, nære venner og trygt naboskap er livreddende i slike situasjoner, der kanskje stillheten, og det som noen ganger ikke utrykkes, er vel så viktig som den gode samtalen. Begge deler utfyller hverandre, der det både sies hvor glad man er i hverandre kombinert med en stille tilstedeværelse, der det å bare være nær er mer enn nok. Et lite ord, en liten setning, sier ofte mer enn mange spørsmål. "Godt at du er her, så jeg kan gi deg denne lille gaven", stod det på en presang jeg fikk til jul av min kusine, beste venninne og søster i hjertet.

"Du er tøff du, som tar dette så bra!" får jeg stadig høre. Ja, jeg er nok det, så langt har jeg klart meg bra, sover godt om natta og forholder meg til min nye tilværelse, der jeg må lære meg å gå litt langsommere. Det er ikke så lett når man hele livet har vært vant til å leve hektisk, både privat og i arbeidslivet, med høyt turtall og oppgaver i kø. Med stor arbeidslyst og glede, kombinert med kunnskapstørste, er jeg nærmest som en grossist i eksamener og utdannelser å regne.

Veien videre er det jeg selv som må gå, jeg føler meg frisk, er operert og ser lyst på livet. Jeg elsker jobben min, savner elevene og kollegene. Jeg bygger meg opp igjen, gleder meg til våren og det spirende liv, har mye å se fram til; samværet med familien min, mannen min, barna mine, svigerbarna mine, barnebarnet mitt, katten min, vennene mine og naboene mine. Så kommer nok aktivitetene gradvis tilbake. Det var jo bare en liten hjertestans.

I Drammens Tidende kom oppslaget Hjertet sluttet plutselig å slå, 13.01.09.