torsdag 18. mars 2010

Kaffi må vi ha

"Du vil ha kaffi", sa bestefar til meg da eg var sju år gammal. Kruttsterk kaffi kokt på gammaldags vis med tjukk grut, gjerne oppattkokt frå dagen før. Han smaka best da, meinte dei eldre. "Ein kopp kaffi, det blir du sterk av", sa bestefar, og eg trudde på han, sjølv om eg syntest kaffi smaka beiskt dei fyrste gongene eg prøvde det.

Bestefar ville at eg skulle drikke kaffi, difor drakk eg kaffi, mest for å gle han, i byrjinga, i alle fall. Vi drakk ut av tjukke, kvite koppar, bestefarkoppane, som eg kalla dei, med djupe, kvite skåler til. Vi sat på kvar vår snyt ved kjøkkenbordet og drakk kaffi, hugsar eg tok tak og drog inn lukta av kruttsterk bestefarkaffi. Slik fekk bestefar og eg eit nært forhold kring kaffekoppane, eg drakk for å vere i lag med han, og han var stolt, fordi eg drakk kaffi.


Dei fyrste åra drakk eg kaffi berre når eg kom til bestefarhuset, idet eg kom over dørstokken, såg bestefar på meg og sa, "du vil ha kaffi", meir som ei stadfesting enn som eit spørsmål. "Ja, takk", svara eg, noko anna ville vere utenkjeleg. Sjølvsagt skulle bestefar og eg drikke kaffi i lag. Dei andre vaksne i familien godtok det, kan nok hende mor og far tykte det var i tidlegaste laget å byrje med kaffi, men eg meiner å hugse dei aldri kom med protestar. Det var bestefar og eg og kaffien. Vi fekk vere åleine, berre vi to, med kaffikoppane våre.

Etter kvart byrja eg å like kaffi, svart, sterk kaffe. For meg er kaffi fred, ro nærleik og stilla. Det har hendt at eg midt i kaffilukta har meint å ha hørt stemma til bestefar; "drikk no og vis du er stor jente". Eg drakk, eg vart stor, eg vart vaksen, og framleis sit eg med kaffikoppen min ved bordsnyten, det er eg som har arva kjøkkenbordet etter bestefar, der vi to sat i lag med kaffikoppane våre. Bestefar er borte, men kaffistunda og minnene er der framleis. Eg drikk ikkje kaffi ein einaste gong utan at eg har bilete inni meg av bestefar med kaffikoppen sin.


Slik vart eg avhengig av kaffi, eg må ha kaffi på morgonen, midt på dagen, etter middag og til kvelds. Eg søv like godt kor mykje kaffi eg drikk, ja - eg vil påstå at eg søv betre di meir kaffi eg drikk. Eg blir uroleg og ute av meg dersom eg ikkje får i meg kaffi, difor sørgjer eg alltid for å ha kaffi i huset. Ein morgon eg vakna og oppdaga det var tomt for kaffi, tok eg kaffiboksen ut av skåpet, stakk nasen oppi og drog inn kaffilukta frå den tomme boksen, før eg sette meg i bilen og kjørte ut for å kjøpe kaffi.

I mange år heldt eg meg til den gammaldagse kokekaffien, kokt på kjel, der eg slo på ein halv kopp vatn på toppen av gruten etter at vatnet hadde kokt opp, for at gruten skulle søkkje ned. Men etter kvart har eg gått over til filterkaffi, trakta på skikkeleg moccamaster. Det gir god kaffi, men eg har framleis kaffikjel, og nokre gonger tek eg fram kaffikjelen min og koker kaffi på bestefarmåten. Da er det som eg er attende i barndommen og drikk kruttsterk kaffi i bestefarhuset. Den stunda har eg for meg sjølv, dei tidlege morgonane med kaffikoppen og avisene.

I ungdommen var kaffistunda i lag med mor den trivelegaste tida på ettermiddagen. Vi sette oss ned med kvar vår kaffikopp og prata saman, "eftaskaffien" som vi kalla denne stunda, ofte i lag med ei eller fleire av venninnene mine som stakk innom. Mor kokte kaffi på bestefarmåten, og den kaffien vart det grut av som la seg på botn i kaffekoppane. Da vende vi koppane opp ned og rista dei etter at vi hadde drukke opp, for at mor kunne spå oss i kaffigruten. Eg trur nokre av venninnene mine kom til oss for å drikke kaffe mest for å bli spådd i kaffigrut, meir enn dei likte kaffe, for mor var god til å spå og fekk ord på seg for å vere sannspådd. Gruten var tjukk og gild å spå i, han skapte gode biletet i kaffikoppen, i alle fall for den som hadde fantasi til å "sjå" gode historier. Det gjekk mye i kjærasteri for oss på den tida, og det var kanskje ikkje så vanskeleg å spå at det stod ein gut uti garden og venta. Dette var tidtrøyta og den tidas sosiale medium, før SMS, Facebook og Twitter.


Det blir ikkje kaffigrut av filterkaffi, pulverkaffi eller dei nymotens kaffimaskinene. Men trongen etter kaffi er like sterk, også kaffilukta og kaffismaken. Den gode kaffipraten i lag med andre rundt bordet har vi framleis, takka vere skikken med å ta ein kopp kaffi i lag. Bestefar lærte meg å drikke kaffi, smake, prate og nyte stilla med kaffikoppen. Det sosiale livet rundt kaffebordet med kaffipraten, og ikkje minst kaffimaten, som småkakene vart kalla.


I dag ser kaffen annleis ut, også kaffien smakar annleis når han blir servert som latte, espresso eller cappuchino. Men det sosiale er der like fullt, der vi nymotens kaffidrikkarar gjerne avtalar på mobilen at vi skal møtast på kaffibaren til ein espresso eller mocca, og drikk kaffi medan vi sender SMS, chattar på mobilen og pratar med dei som sit ved det same bordet.


Den nære kaffipraten er utvida med den multitaskande samtala, der så vel praten som kaffien har endra seg. Kaffien er blitt internasjonal og samtala er digital, slik sett er kaffien og kaffipraten moderne og avspeglar den tida vi lever i. Som i gamle dagar tek kaffien vare på det sosiale livet vårt i dag, for kaffi må vi ha, det sa bestefar.

Andre som har blogga om kaffe; Eigil Moe om espresso

onsdag 17. mars 2010

Norsksida på Facebook

Elevene arbeider i grupper og noterer i OneNote, jeg går rundt og kikker, lytter og overhører samtaler som foregår i de ulike gruppene. Ser og oppdager at mange har Facebook åpen, noen legger siden ned når jeg nærmer meg, andre lar den være åpen, vi har jo brukt Facebook i norsktimene før. Jeg må innrømme jeg føler litt på dilemmaet; skal - skal ikke ikke tillate Facebook i timen...? Denne timen velger jeg å ikke si noe, men begynner heller å tenke om dette kan brukes til noe konstruktivt. De gangene jeg har sagt fra til elevene at de skal lukke Facebook, altså ikke ha siden åpen, har jeg fått gehør for det. De gangene vi har brukt Facebook i timen, har det fungert greit og vært en kjapp mulighet for å sende lenker og chatte på tvers av gruppene. Dette har invitert mer til samarbeid og deling enn det har vært til hinder.

Siden elevene er på Facebook, begynner jeg faktisk å sysle med tanken om å opprette en egen norskside for klassen. Jeg vet at andre kolleger på andre skoler har gjort det samme, Marita Aksnes har facebookside i kommunikasjon og kultur , Anne Cathrine Gotaas i matematikk, norsklærer Johanne Nordhagen for sin VG2-norskgruppe, og Sandvika videregående skole har sin facebookside, det samme har Kirkenes videregående skole. Jeg går fra timen tilbake til min arbeidsplass og leser bloggen til kollega Ingunn Kjøl Wiig ved Sandvika videregående skole, der hun samme dag har skrevet om facebook i undervisningen. Hun skriver hun har opprettet en facebookside for lettere å kunne informere sine elever. Glimrende idé, jeg bestemmer meg for å gjøre det samme med min norskklasse.

Det å kunne opprette en egen side på Facebook for elevene blir på samme måten som andre grupper profilerer sin interesse eller organisasjon, med mulighet for å bli medlem, eller tilhenger, som det heter, uten å gå inn og bli venn med administratoren. Dette er viktig for meg som lærer, som denne facebooksidens administrator, da jeg ikke ønsker å være venn med elevene mine, men ha en felles arena for informasjon og nyheter som har med norskfaget å gjøre. Hensikten er å nå elevene der de er, nemlig på Facebook. Jeg oppretter facebooksiden for min norskklasse og velger å kalle den for Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier. Målet er å teste ut hvordan dette vil fungere i undervisningen som et supplement til læringsplattformmen vår; It's Learning. Tanken er ikke å kutte ut kalenderfunksjonen i It's Learning, men å bruke Facebook for å oppnå lettere kommunikasjon med elevene, enklere måte å dele lenker og å nå dem med informasjon på. Vil gjerne teste ut dette for å se hvordan det fungerer og om det har noe for seg. Allerede etter et par timer hadde flere elever blitt tilhengere, og dagen etter hadde mer enn halvparten kommet med. Siden dette er et tilbud, er det intet krav om at alle elevene MÅ være tilhengere av klassesiden på Facebook, men desto flere som blir med til bedre og morsommere blir det. Intensjonen er å kunne dele og bruke det vi legger ut med andre skoler, klasserommet vårt er jo utvidet og blitt større med sosiale medier, elevene våre kan det og bruker det, la oss bak kateteret også gripe sjansen og være med i den arenaen elevene vår er en del av. "Flotte greier. På denne måten deler vi jo også tips med hverandre. Jeg ser hva dere legger ut, og noe av det blir postet videre til mine elever. Like enkelt som på Twitter!" skrev Ingunn Kjøl Wiig i kommentarfeltet etter å ha lest statusoppdatering på min profil om opprettelsen av denne siden. Ja, jeg har tro på bruken av sosiale medier i undervisningen, ved å late som vi tror det ikke eksisterer, kan det heller bli et hinder og holde tilbake en utvikling av en samarbeidsform som fremmer læring og minsker tidsbruken, enn et tidsfordriv som kun vekker irritasjon.

mandag 15. mars 2010

Maskinomsetjingsprogram

Etter tips lot eg elevane teste ut eit maskinomsetjingsprogram i nynorsktimen, der det finst alternativ ein kan velje for originalspråket som utgangspunkt til ferdig omsetjing av tekst i eit anna språk. Her var det aktuelt å velje Norwegian(Bokmål)->Norwegian(Nynorsk), altså omsetjing frå bokmål til nynorsk. Det krevst at ein sjølv har ein tekst å skrive inn eller lime inn i omsetjingsfeltet, da er det berre å trykkje på translate-knappen til det språket ein ønskjer teksten omsett til.Fyrst lot eg elevane omsette ein tekst dei hadde på bokmål til nynorsk, dei arbeidde med dette ei stund for å ha nokre setningar ferdig omsette. Deretter la eg ut lenka slik at elevane fekk tilgang til ho. Det var viktig at elevane ikkje kjende til dette programmet på førehand, men at dei testa det ut etter å ha ein ferdig omsett tekst å samanlikne med, på den måten kunne dei stille desse to tekstane saman og jamføre dei med kvarandre. Eg bad elevane kome med attendemeldingar etter at dei hadde samanlikna den opprinnelege teksten dei sjølve hadde omsett, med den nynorskomsetjinga dei fekk presentert i dette omsetjingsprogrammet. Her skulle dei altså samanlikne to nynorskutgåver av den same bokmålsteksten, sin eigen versjon med maskinversjonen.

Den fyrste reaksjonen til elevane var at programmet omsette direkte ord for ord. Dei kommenterte det var greit at dei fekk retta opp dei orda dei hadde skrive feil eller bøygd feil i den nynorskversjonversjon dei sjølve hadde arbeidd med, men setningsstruktur og heile uttrykk vart ikkje endra til betre språk i maskinprogrammet. Difor får ein ikkje godt språk og naturleg flyt i språket ved å bruke eit slikt maskinomsetjingsprogram som tek for seg ord for ord, utan å sjå heile setningar, eller samanhengande utrykk, i samanheng. Ofte er det naudsynt å skrive om for å få god nynorsk, det gjer ikkje dette programmet. Til dømes vart i hvert fall omsett til i kvart fall, her ville elevane ha skrive i alle høve, som dei meinte var betre språkleg og klang betre, noko som også stemmer med nynorskordboka. Konklusjonen til elevane var at programmet kan nyttast for å rette opp ordfeil, altså ortografiske feil, men ikkje for å få ein tekst omsett til godt språk med flyt og samanheng fleire ord og setningar mellom. Da må ein i alle fall inn og korrigere sjølv og bruke ordboka i tillegg.

onsdag 10. mars 2010

Kveldseto! Forteljarstund i klassa.

"Kan vi tenne ljos også?" kom det ivrig frå Marte, eg hadde akkurat forklart klassa at vi i neste norsktime skulle ha forteljarstund, eller kveldseto, vi skulle sitje i ring og fortelje kvarandre historier, myter, segner, eventyr og vandrehistorier. Vi var i ferd med å avslutte timen om folkedikting, om gamle og moderne vandrehistorier og segner frå lokalmiljøet, om variantar av eventyr, myter og segner i andre land og om forteljartradisjonen kring den samiske kulturen. Med utgangspunkt i samtidstekstane våre hadde vi trekt linene attende til den norrøne tida og snakka om dei ulike funksjonane desse historiene kunne ha, som ei underhaldnings-, oppdragande- eller moralsk oppgåve, dei kunne også representere frykt for framande kulturar og nye skikkar som kom til landet med auka turisme og reising. Til slutt bad eg elevane gå heim og spørje foreldra og besteforeldra, også tanter, onklar og grannar, om dei hadde ei vandrehistorie eller ei segn å fortelje som dei, altså elevane, kunne ta med attende og dele med klassa.

"Sjølvsagt kan vi tenne ljos, da blir det mest som å sitje rundt åren i ei gammal årestue", sa eg, "og da er vi attende til den tida forteljingane levde på folkemunne frå person til person, frå generasjon til generasjon". Elevane var ivrige, vi hadde allereie delt nokre historier med kvarandre, snakka om folkediktinga i samtida vår frå filmar og TV-seriar som True Blood, Twilight og Åndenes makt. Filmar som Ring og Ringenes Herre byggjer også på gamle segner, alt dette er tekstar elevane kjenner godt til og veit er døme på samtidstekstar bygd på gamle myter.

Vi rydda klasserommet, la ned lokket på PC-ane og sette oss tett i tett i ring rundt det tende kubbeljoset, mange av elevane ville sitje på golvet. Sjølv om det var midt på dagen og sola skein ute, greidde vi å stengje ute omverda og skape oss ei forteljarstund med ei stemning mest som ei kveldseto frå gamle dagar. Eg starta med å skildre korleis folk samla seg kring åren i det gamle bondesamfunnet, der åren var senteret i den gamle årestua og samling for all aktivitet på kveldstid. Staden der folka sette seg ned med handarbeidet sitt for kvelden, etter arbeidet for dagen var unnagjort både ute og inne, og fortalde kvarandre historier og siste nytt. Her sat bestefar, bestemor, skreddar, skomakar, kokke, slaktar, far, syster, bror og mor, alle som hadde eit oppdrag, fast eller mellombels, i huset eller på garden, med kvart sitt arbeid og heldt kvarandre med selskap. Rundt åren, og seinare ved peiselden, vart historiene fortalt, delt og spreidd vidare i ei tid utan aviser, TV, radio, mobiltelefon og internett. Den tende elden var åstaden for formidling av nyhende og historier, og representerte slik sett dei sosiale media på den tida.

Elevane var ivrige etter å kome i gang, og historiene kom frå den eine etter den andre i ringen. Ljoset brende godt, nett som åren eller peiselden i gamle dagar, og saman levde vi oss inn i dei ulike historiene som vart delt kring elden vår. Elevane var særs gode forteljarar, vi fekk fyrst høre den norrøne Skapingsmyten, deretter kom historia om rettane til Cola-oppskrifta og vandrehistoria om ei jente som fekk likeksem etter å ha kyssa ein gut, guten hadde hatt kontakt med lik. Mange kunne spøkjelseshistorier om folk som går att, gjerne frå nedlagde hus og tomme sjukehusbygningar, særs kjent i lokalmiljøet her er historier knytt til Lier sjukehus og Gulskogen gard. Andletet til Satan skulle ha vist seg i røykskyene under terrorangrepet på World Trade Center den 11. september 2001, ei anna historie gjekk ut på at Guds auga hadde vist seg i verdsrommet, det fanst det til og med bilete av, vart det sagt, noko som seinare skulle ha vorte dementert frå NASA med ei forklaring om at mange ljosande gassar og døande stjerner kunne gi same verknaden eller synet. Skrekkhistorier kring ungdomsgrupper finst det mange variantar av, fleire om grove draps- eller valdtektsforbrytarar som hadde gøymt seg under senga til unge jenter, haikarar i svarte klede som gløymde att ei veske eller kaketine med ladd pistol i bilen dei hadde haika med, og historier om gutar som slapp militæret etter å ha lurt befala ved å utføre dei merkelegaste og mest makabre handlingane. I tillegg fekk vi høre to eventyr; Piken med svovelstikkene og Dukken i gresset, framifrå formidla av elevane.

Målet med denne timen var å vise elevane korleis historiene levde frå munn til munn i gamle dagar, og korleis vi i dag kan ivareta denne tradisjonen ved å fortelje desse historiene vidare til kvarandre. Elevane må bli ein del av den levande forteljartradisjonen ved å sjå samanhengen mellom tekstane i vår tid med historiene attende i tida, der den munnlege formidlinga står i fokus. Missar historiene aktualiteten sin, og ikkje blir fortalt vidare, blir dei gløymt og andre aktuelle historier overtek. Difor er det viktig å sjå at kvar historie er eit produkt av den tida ho blir formidla i. Historiene må ha ein viss relevans for å halde seg levande i ein forteljartradisjon, elles dør dei ut og andre overtek. Frå aktuelle filmar og TV-seriar ser elevane samanhengen mellom samtidstekstane våre til tekstar frå norrøn tid, myter og folkediktinga frå andre land, slik som Utdanningsdirektoratet uttrykkjer i eit av kompetansemåla i Læreplan i norsk for VG1:
vurdere forteljemåtar og verdiar i eit representativt utval samtidstekstar samanlikna med tekstar frå norrøn og samisk litteratur, myter og folkedikting frå fleire land.

tirsdag 9. mars 2010

Tradering og samarbeid iEtherpad

Etter at elevene hadde arbeidet og blitt godt kjent med samarbeidsverktøyet Google Dokumenter, introduserte jeg iEtherpad.com som et tilleggsalternativ for samskriving og deling på nett. iEtherpad er en enkel nettbasert tekstbehandler, ment for skriving av ren tekst, ifølge norskboka.no, side 89,av Leif Harboe.

iEtherpad er lett å forstå, grei å opprette, lettvint å dele via en nettadresse som deles med dem man samarbeider med, og enkel å bruke, da brukerne skriver direkte inn på det samme "arket" i hver sin farge. Enklere kan det ikke bli, skriver Leif Harboe i norskboka.no, og det er jeg enig i. I Google Dokumenter må brukerne inviteres og akseptere invitasjonen på mail, selve opprettelses- og delingsprosessen er kjappere og enklere i iEtherpad, der det kun er deling av en automatisk nettadresse man får ved å klikke på "Create new pad". Det lure er å be elevene sende lenken til hverandre via Facebook eller MSN, de fleste har det oppe, det går fortere enn å sende på mail i læringsplattformen. Jeg bad elevene sende lenken på Facebook, derfor gikk distribusjon av nettadressene fort, og elevene kom raskt i gang med arbeidet i timen. En av elevene mistet kontakt med internett i timen og måtte logge inn på nytt, via nettadresen var eleven raskt tilbake i dokumentet og skrivingen kunne fortsette på samme sted.

Jeg prøvde dette ut i to norskklasser i dag, den ene klassen fikk i oppdrag å arbeide med idémyldring til en skriftlig oppgave de skal levere om fjorten dager. Elevene ble delt inn i grupper etter hvilken av de fem oppgavene de ønsker å besvare, de opprettet et dokument iEtherpad, bad dem skrive ned det de fikk og hadde av assosiasjoner rundt oppgaveteksten i samme dokument. Dette ble digitalt samarbeid, et glimrende verktøy til deling og samskriving innen samme oppgave og tema. Dokumentet iEtherpad oppdateres umiddelbart i sanntid, slik at alle til enhver tid ser hva andre skriver. Nettopp derfor fungerer samskriving og samarbeid så godt iEtherpad.

Den andre klassen skulle skrive ned sagn, historier og eldre og moderne vandresagn de selv kunne eller hadde hørt av andre. Her ble gruppene delt inn etter måned de var født i, og den første på lista ble bedt om å klikke på "Create new pad" iEtherpad, for så å spre lenken til de andre gruppemedlemmene på melding eller chat i Facebook. Dette er viktig blir gjort slik at ikke lenken spres til andre enn gruppemedlemmene, før alle er enige i at lenken eventuelt kan deles eller offentligjøres. Men så lenge man arbeider i et dokument, vil de fleste at det kun skal være tilgjengelig for dem som deler dokumentet.

Elevene kom også veldig fort i gang med skrivingen her, igjen hørte jeg bare tastende fingrer over tastaturet og smilende ansikter etter hvert som de leste det de andre i dokumentet skrev. De fikk assosiasjoner av hverandre og kom på nye historier som de skrev ned. Her opplevde jeg at elevene klarte å binde sammen den moderne tid med den nye ved å bruke datateknologien til å systematisere og samle historier, samtidig som de ivaretok og selv ble bærere av den eldre tradisjonen som muntlig overlevering er en del av. Her praktiserte elevene tradering på moderne vis, som betyr at diktningen blir fortalt til andre og nye generasjoner. En levende fortellertradisjon i samarbeid og samskriving, en digital traderingsprosess, der tradisjonell folkediktning og moderne historier ble ført videre til nye individer iEtherpad.

fredag 5. mars 2010

Nynorskskriving i Google Dokumenter

I nynorsktimen var opplegget å skrive tekstar. Leksa var å lese på substantiv, verb, adjektiv og pronomen i minigrammatikken laga av norsklæarar på skulen vår. Her finst ein oversiktleg grammatikk med dei enklaste reglane for god nynorsk rettskriving, lettfatteleg med dei vanlegaste fellene bokmålskrivarar kjem ut for når dei skriv nynorsk. Elevane hadde fått undervisning i dei ulike ordklassene, bøyingsmønster og unnatak på førehand. I tillegg hadde dei skrive ein heimestil på nynorsk som dei hadde retta og fått gjennomgått.

No var det tid for å bruke dei reglane dei hadde lært seg, ikkje gjere om att dei feila dei hadde gjort, men bli medvetne på kva for former dei skulle velje, skrive og kva det tyder. Dette kan berre gjerast på ein måte, og det er å praktisere skriftspråket. Men like viktig er det å samarbeide og diskutere, dermed reflekterer elevane over det aktive språket sitt og lærer meir, enn om dei berre sit åleine og skriv for seg sjølve. Difor valde eg å bruke Google Dokumenter som samarbeidsverkty for å kombinere skriving og diskusjon. Eg har hatt god hjelp av Norskboka.no, 2. utgåve, skrive av Leif Harboe om digitale verkty til bruk i skulen.

Elevane har brukt Google Dokumenter tidlegare og kjente difor til denne arbeidsmåten for samskriving. Dei visste korleis dei skulle opprette eit dokument, invitere andre for å dele, og skrive i det felles dokumentet. I staden for å skrive ein tekst ut frå ein oppgåveordlyd, lot eg elevane omsetje tekstar frå lokalavisa, Drammens Tidende, dt.no, med dagsaktuelt stoff innan sport, bilsal, OL, kommunepolitikk, skulesak, fotballklubben Strømsgodset, teateroppsetting, korframføring og oldemors album. I tillegg førte eg dagen etter opp Donkeyboys sjansar i Spellemannsprisen, musikk som desse elevane kjenner til og er opptekne av. Hørte dei snakka om gruppa i timen, difor får dei dyrke meir heltane sine ved å omsetje denne teksten neste nynorsktime. Alle desse sakene med lokal tilknyting skulle fenge elevane, det var saker henta frå deira eige distrikt. Dessutan valde eg artiklar som skulle dekkje dei fleste interesseområda. For å vere heilt sikker på å vere så dagsaktuell som mogleg, gjekk eg inn på nettsidene til Drammens Tidende same morgon som eg skulle ha dette opplegget, kopierte lenkene til dei ulike artiklane og la dei ut under kalenderfunksjonen i læringsplattformen. Gruppene fekk så velje kva for sak dei hadde lyst til å omsetje. Eg hadde mange nok saker til at alle gruppene hadde kvar sin artikkel å arbeide med.

Elevane vart delt inn i grupper, dei fleste gruppene var på tre medlemmer, eit par på fire, det er absolutt maks, fleire enn det blir for mange med denne arbeidsmetoden, meiner eg. Eg ga elevane det rådet å velje kvart sitt avsnitt av teksten dei skulle omsetje, og så sette det i riktig rekkjefølgje etterpå i dokumentet, dersom det skulle kome feil ut i forhold til originalteksten.

Her fekk elevane mange ord og yttrykk å bryne seg på, som til dømes anmeldelse, ledelse, foreløpig, spilletid, sangere og oppmerksomhet for å nemne nokre få. Elevane likte å arbeide med dette, det viste klårt engasjementet og trongen til å få sjekka med meg om det dei hadde skrive var korrekt. Ved å hente saker frå avisa, fekk dei både nytta språket og vart oppdaterte på dei siste nyhendesakene frå lokalmiljøet sitt.

Det var moro å gå rundt og sjå på det dei hadde omsett og gi dei tilbakemeldingar. Tydeleg at dette tok dei svært alvorleg, noko som heilt sikkert hadde samanheng med samskrivinga med andre. Det set krav til eige resultat når ein veit at det ein sjølv skriv, skal inn i ein større samanheng og danne ein heilskap med andre. Det blir mest like alvorleg som å gå den eine etappen i ein OL-stafett.

onsdag 3. mars 2010

Sosiale medier og kveldseto

Læreplan i norsk fra Utdanningsdirektoratet sier at elevene i VG1 skal kunne:
•vurdere fortellemåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenlignet med tekster fra norrøn og samisk litteratur, myter og folkediktning fra flere land.

Ut fra dette kompetansemålet skal vi med utgangspunkt i vår tids tekster og vår kultur se de norrøne og samiske tekstene, mytene og folkediktningen, ikke bare ut fra et norsk perspektiv, men hvordan denne tradisjonen er en del av et internasjonalt fellesskap. Elevene skal kunne se sammenhengen av den muntlige fortellertradisjonen i vår tids vandrehistorier og vitser tilbake til historier og sagn i norrøn tid. Den nasjonale kulturen som del av en internasjonal kultur, fra vår samtid tilbake til vår oldtid. En traderingsprosess fra de eldste tider opp til vår tid, i omvendt perspektiv, ifølge Læreplanen.

En utfordrende oppgave å gå gjennom dette stoffet på en interessant måte, ikke bare rent faglig og metodisk, men også verbalt, da det skal fattes interesse for en kultur basert på muntlig fortellerteknikk. Det viste seg at elevene hadde god kjennskap til overtro og skumle historier. De kjente selvfølgelig til TV-serier og filmer som Twilights, Åndenes makt og Six feet under. Dermed var det i gang, vår tids folkediktning med nåtidens vampyrer, overnaturlige fenomener, vitser på MSN og SMS, og spøkelseshistorier om hus der det ble fortalt at folk gikk igjen.

Jeg hører elevene fortelle om damen som går igjen på det gamle sykehuset, beskjeden på MSN om konsekvensene det får hvis ikke en bestemt melding videresendes umiddelbart, bildet på MMS tatt av jente som ser seg selv i speilet med ukjent gutt i bakgrunnen. Her dannes et bilde av de moderne vandrehistoriene som lever i dag, alle et produkt av det miljøet og den kulturen vi er en del av, folkediktning som videreformidles gjennom sosiale medier.

Vår tids historier, vår samtids folkediktning, den spres via MSN, SMS og mailer, og vi ser og opplever dette på film og TV-serier. Vi lar oss underholde, fasinere og drømme bort, både foran storskjermen på TV og den lille på mobilskjermen. Hvordan lot folk seg underholde i gamle dager? Hvordan kommuniserte folk den gangen de ikke hadde telefon, PC eller avis? Dette er en tanke elevene blir forundret over, deres digitale verden er helt annerledes enn den verden folk i gamle dager levde i.

Elevene var kjapt frampå med at folk i tidligere tider fortalte hverandre historier mens de satt sammen, historier som gikk på folkemunne fra generasjon til generasjon. Folkediktningen levde videre, fordi den var aktuell ut fra datidens sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Det som den gang ble fortalt i koselig samvær blant folk, hadde både en underholdende, oppdragende og moralsk funksjon. Dette var det sosiale livet, verden var trangere, mindre, den var der og da. Kommunikasjonen var tett og nær, det sosiale fellesskapet var preget av fysisk nærvær blant kjente, dette var datidens sosiale medier, ikke virtuelt, men virkelighetsnært.

Historiene levde i dette sosiale fellesskapet rundt ilden, åren, peisen, det sosiale samlingspunkt, kalt for kveldseto. Det fysiske nærværet preget historiene som ble fortalt, øyekontakten, gestikulasjonen og endringen av stemmeleiet skapte nærhet. Innholdet avspeilte den kulturen historiene levde og ble fortalt i. Varianter av samme historier og eventyr fantes andre steder, tilpasset det enkelte lands kultur. Her ble elevene opptatt av at troll var jo typisk norsk, det fantes ikke andre steder. Hva var det i stedet for troll? Dette vekte nysgjerrigheten i klasserommet.

Før vi skulle lese tekster fra samtiden og sammenlikne med tekster fra tidligere tider og andre land, reflekterer vi nok en gang rundt begrepet sosiale medier. Elevene så med ett sammenhengen i formidlingskulturen, det sosiale nettverket tilpasset tiden traderingen foregikk, eller foregår i. Nåtidens bruk av sosiale medier sprer og opprettholder samtidens folkediktning på samme måten som tidligere tiders kvedseto opprettholdt datidens folkediktning. De sosiale mediene har vi fortsatt, men de har endret karakter og form. Sosiale medier og kveldseto, samme funksjon, men tilpasset sin tid. Der de sosiale medier er nære i tid, men fjernt i kontakt, er kveldseto fjernt i tid, men nært i formen.

tirsdag 2. mars 2010

@RT Nynorsk på 140 teikn

Det er tidleg morgon, som vanleg sjekkar eg Facebook, Twitter og mailane mine. Om nokre få timar skal eg ha nynorsktime med den klassa som har skrive digital nynorsk dei siste dagane. Om ikkje tekstane har vore så lange, så har elevane skrive, både på Facebook og SMS. Medan eg sjekkar dei siste kvitringane på Twitter, les eg denne frå @2rvund, som eg raskt sender vidare med @Rt og beskjed om gode ord: Denne tweeten gjer noko med meg, eg tenkjer på elevane mine, vi opnar kvar time med "Ord for dagen", dette går på omgang frå elev til elev. @2rvund svarar attende: Eg svarar attende:

Sjølvsagt skal elevane mine kvitre på nynorsk i dag, vi skal utvide "Ord for dagen" til å gjelde heile timen. Slik vil eg få elevane til å skrive nynorsk i dag også, stutte tekstar i ein Twitter-sjanger, små dikt vi kan lese som "Ord for dagen" seinare.

Eg kasta meg rundt og kunne nesten ikkje vente til timen byrja, eg såg på timeplanen, den tredje timen skulle eg ha klassa mi. Eg rakk å gjere nokre fleire førebuingar, var innom Facebook, sende eit par SMS-ar, svara på nokre mailar frå elevar og sjekka Twitter. På Twitter hadde @kirsles kvitra til meg. Eg fekk enda meir inspirasjon til å få elevane til å kvitre på nynorsk, eg sat med akkurat den same tanken.

Endeleg tok timen til, eg bad elevane late som om dei var på Twitter og skulle kvitre maks 140 teikn. Måtte gjere det slik, desse elevane brukar Facebook, ikkje Twitter. Etter ei innføring i Twitter, der eg viste fram dei ulike døma på kvitringar, var dei kjent med Twitter-sjangeren og byrja å skrive. Kvitringane sende dei til meg på mail og som meldingar på Facebook.

Nokre av elevane spurde om dei kunne få lov til å omsetje sitat og ordtak dei fann på internett frå bokmål til nynorsk, eg stadfesta at det var greit i denne samanhengen. Andre ville freiste å dikte sjølve. Vi tok oss god tid, ein tenkjar, filosof og kvitrar må ha arbeidsro. Ane fann eit sitat frå Grettis saga: "Dei som blir prist i dei høgste tonane skuffar meg mest." Thomas, Baard og fleire med dei tykte svært godt om dette sitatet av Guri Vesaas: "Det er med nynorsken som med kvinnene, kvinner må vera ekstra flinke for å hevda seg, og dei nynorske bøkene må vera ekstra gode." "Eg angrar at eg nokon gong har skrive eit bokmålsord. Eg lovar at det aldri skal hende meir." skreiv Stian, og da var klassekameratane raskt framme og lura på om han kunne love det. Eleni drøymde seg vekk; "Ein ligg i høy og drøymer om halm." Kristiane og Aleksander hadde saman kome fram til at "Det er mange slags folk som siglar over havet" og "Vondt kjem av og til av mangel på etterklokskap". Signe valde å sitere André Bjerke: "Hermed hyllar eg utan atterhald VÅREN som det einaste effektive middel mot snø!" Dette kan vi laga debatt av, Torjus og Jørgen: "Om vi skal gje nynorsken gode vilkår, er nesten eit spørsmål om ytringsfridom." Marte hadde kome over eit av Albert Einsteins visdomsord: "Ein mann burde sjå på kva som er, og ikkje for kva han meiner burde vere." Tommy undrar seg over livet: "Eg tenkte: Sjølv det å bli gamal må kunne bli noko muntert, når åra lagrast som rikdom, og ikkje lenger blir skritt mot ei grav." Eit sitat av Einar Førde: "Nynorskens største problem i dag er at den held på å verte eit elitespråk." Montru om dette kan bli diskusjon eller skriftleg oppgåve seinare, Baard? Ulrik hadde desse orda: "Det er betre å spørje om unnskyldning enn om lov." Ingvild: "Tillit er ei gåve du skal gje, ikkje noko andre skal gjere seg fortent til." Vi avslutta denne økta med diktet som Øyvind fann på internett:

Skihopparen
Skihopparen
mager, lett,
satsar, flyg, landar
armane opp, gliser breidt.
Skihopparen.

"Ord for dagen" vart denne timen til nynorskkvitring på Twitter-vis. Ein ting er sikkert, elevane likar å skrive nynorsk. Takk til @2rvund og @kirsles for god inspirasjon ein tidleg tysdagsmorgon, slikt blir det @RT Nynorsk på 14o teikn av.

mandag 1. mars 2010

Kva hender? Nynorsk og SMS!

Nynorsktimen med mi norskklasse i VG2 er godt i gang, elevane har fått att ei skriftleg oppgåve dei har skrive på nynorsk om renessansen, barokken og opplysningstida. Dei les og ser gjennom rettingane, nynorskfeila og kommentarane. Hører dei diskuterer karakterane seg imellom: "Så mange feil fekk eg, kor mange fekk du? - Jamen, du har fått betre karakter enn meg." Eg går frå pult til pult og svarar på spørsmål, tek opp att dei feila som går att hos dei fleste; at det er dobbel bestemming på nynorsk, at verb som endar på -et ikkje finst på nynorsk, at det er skilnad på ein ver, eit ver og eit (fiske)vær.

Med eitt merkar eg at noko må gjerast. Dette blir for kjedeleg, ein heil time med terping av rettskriving, formverk og ordklasser tek på både læraren og elevane. Korleis kan elevane bli glad i nynorsk, dersom dei berre hører oppattaking på det som er feil? Eg hører meg sjølv: "Det heiter ikkje man på nynorsk, de skal skrive ein." Elevane ser på meg og er heilt einige. Visst veit dei det, og dei kan det, det er berre at nynorsk ikkje er like godt innarbeidd hos dei som bokmål, hovudmålet deira.

Eg går mot kateteret, trekkjer pusten djupt inn, snur meg og ser utover klassa. "Ta opp mobiltelefonane dykkar!", seier eg. Dei ser forundra på meg, mest som dei undrar på om eg lurar dei. Eg seier det ein gong til: "Ta opp mobiltelefonane dykkar!" Dei forstår at eg meiner alvor, grip ned i buksene, i sekkane og i jakkene sine, fiskar opp mobilane, litt forsiktig med blikka retta mot meg. Mange hadde han svært lett tilgjengeleg, det var nok ikkje så lenge sia han hadde vore i bruk og sjekka for nye meldingar. Ikkje overraskande, elevane held kontakten med kvarandre via SMS og sosiale media, innan klasserommet også, dei er "on" heile tida, slik har tida vorte, det er naivt å tru noko anna.

Sia vi hadde skrive på Facebook i den førre nynorsktimen, tenkte eg å halde fram i den same sjangeren og sa følgjande til elevane: "No skal de bruke mobiltelefonane dykkar og sende SMS på nynorsk til kvarandre." Ein kjapp replikk kom frå den vakne guten bakerst i klasserommet som kunne fortelje at det kostar pengar. Eg var førebudd på det innspelet, SMS er ikkje gratis, og det er noko vi ikkje kan bruke så mye i undervisninga, men som ein variasjon i ein nynorsktime meiner eg å kunne forsvare ein liten bruk av det. Eg svara eleven at det er heilt riktig, difor laut dette vere frivillig, og la til at eg håpa dei fleste ville ta seg råd til å sende eit par meldingar.

Med eitt skreiv dei alle, det einaste eg kunne høre i klasserommet var lyden frå tastande fingrar over mobiltastaturet. "Yes!", sa eg inni meg sjølv, elevane skriv nynorsk av hjartans lyst. Eg hadde mest lyst til å strekkje armane i høgste veret og hoppe høgt. Eg såg det på dei, at dei likte det, at dei kosa seg, dei smilande ansikta, den avslappa posituren lett bakoverbøygd med mobilen i handa, der dei stoppa litt opp inniblant for å tenkje seg om før dei ivrig tasta vidare. Jau, dette var ein skrivande nynorsktime på SMS.

Nokre av meldingane las elevane opp frivillig for heile klassa, deretter spurte eg om dei ville sende meldingane sine til meg, eg skreiv mobilnummeret mitt på tavla, og meldingane strøymde på. Dette var rett etter vinterferien, så meldingar som: "Hei på deg! Har ferien vore fin? Det har min:) sol og fint vær", var det fleire av, ei melding som ga meg moglegheit til å få fram skilnaden på ver og vær att. "Eg likar ikkje snø og nynorsk er gørr", hevda ein annan, klårt og ærleg meint, riktig skrive var det også, sikkert ein god frustrasjon å få ut. "Kva synast du om klassa di?", ein god setning med den klassiske fella, det heiter å synast i infinitiv, men det skal vere synest i presens. "Snella liv. Kva hender?", får fram innslaget av svensk i elevane sine tekstar på nynorsk. "Kva hender?", så lettvint og godt kan det altså seiast, eg kjende litt på dei orda, håpar elevane gjorde det same, nynorskvarianten av den lett munnrappe "Hva skjer'a?". "Kan du lesa ALLE meldingane høgt?", kom det på ei anna melding, eg gjorde så etter fyrst å ha spurt elevane, frå den litt vågale og morosame; "Er du ledig?" til "Eg likar sjokoladeis", dei meir poetiske: "Dråpa heng der ..... ikkje" og "De hvite Tigrane" til "Eg synes det er hyggeleg med nynorsk. Det er det beste språket i verda!"

Kva hende denne timen? Elevane skreiv nynorsk på SMS, dei var inspirerte og ivrige skribentar, og tekstane vart lesne høgt og kommentert språkleg rett etter at dei var skrivne. Meldingane som kom til meg var anonyme, det var greit slik, det var formverket og rettskrivinga som skulle kommenterast, der alle skulle lære like mye av kvarandre, frå eigenproduserte nynorsktekstar på SMS.

Kva hender? Lat elevane få skrive der dei er van med å skrive, for dei skriv, og dei vil skrive. Ungdommane i dag er ekspertar på kortprosa, dei stutte tekstmeldingane, meldingane med få ord, prat (chat) og SMS. Nettopp her er elevane kjent med skrivinga, innan denne sjangeren kan vi lære dei språk og bøyingsmønster som dei tek med og nyttar i dei lengre tekstane sine. Det vart gjort i denne timen med nynorsk og SMS.