Mjølkerampa og rampetwitter

Eg voks opp på bygda med mjølkerampa tett inntil huset vårt. Der var det liv. Seint og tidleg. Gardbrukarane kom køyrande med mjølkespanna og sette dei opp på rampa, stoppa opp, prata med kvarandre, drog seg i håret, retta på skyggelua og klødde seg på dei små skjeggstubbane på haka. "Jaja, vi sjåast", nikka til kvarandre og fôr heim, vel nøgde med den stutte samtala dei hadde utveksla på rampa, eller ståande ytst ute på traktorhengaren. Det same gjentok seg dagen etter. Dei var ikkje ordrike, ofte var det som ikkje vart sagt, viktigare enn sjølve orda. Var det noko riktig ille, tok dei av seg skyggelua og klødde seg midt oppe på den blanke issen, rista på hovudet og knepte ihop munnen. Hugsar godt det vart djupt kommentert og alvorleg prata om drapet på president John F. Kennedy. Eg var berre sju år den gongen, men minnest det gjorde stort inntrykk.

På rampa sat vi ungane og lytta, observerte og fekk med oss meir enn dei vaksne var klar over, både om bygda og verda ute. Miljøet i den vesle bygda var lite og oversiktleg, som kjøpmannsdotter sat eg mye på mjølkerampa og følgde med, dette var mjølkerampe med overbygg og tak, av det eksklusive slaget. Om kveldane kom dei få ungdommane som budde i bygda, det var ikkje mange, dei heldt til på mjølkerampa, det var møtestaden deira. Da vart eg vinka inn att, og dagen etter var det ekstra spennande for oss småjentene å sjå kva "dei store" hadde krota inn på mjølkerampeveggen. Der kunne vi lesa om lengsel, kjærleikssorg, forelsking, brot, krangel og kven som var saman med kven, i tillegg til at vi lærte alle tabuorda vi ikkje fekk lov å bruke heime. Dei penaste jentene og kjekkaste gutane fekk namna sine krota inn ekstra mange gonger på veggen. Vi små lærte mye om livet og samfunnet, og vi skjønte fort at det var ikkje alt som skulle snakkast om.

Etter at orda og teikningane var krota godt inn i veggen, lot dei seg ikkje fjerne, med mindre ein gjekk på med høvel, og det var det ingen av oss som hadde. Det stod der for evig og alltid, som mjølkerampa, og den dagen ho vart riven, forsvann også det nedskrivne. Dette var den tidas møteplass, sosiale medium, med stutte meldingar og teikningar som passa ordlyden. Eit hjarte tydde kjærleik, berre ord utan teikning kunne vere alt frå privat sorg til offentleg nyhendesak.

Dei som skreiv, visste at det vart lese av fleire, med funksjon å fortelje siste nytt, gi hint om forelsking og tips om faste forhold. Veggen på mjølkerampa hadde sin eigen sjanger, med eigne kodar, teikningar og symbol, eit rampetwitter-system, eller rampekvitter, som J. Hammershaug (@hammershaug) kalla det på Twitter, krota inn på ein offentleg vegg som meldingane på Twitter og Facebook i dag. Medan meldingane på vår tids sosiale medium fort blir overskrivne av nye meldingar, lesarane mistar fort ei melding dersom dei ikkje held seg på nettet heile tida, heldt rableria på mjølkerampeveggen seg stabile og lesbare så lenge veggen stod. Det var ingen hast med å sjå dei siste skribleria, dei forsvann ikkje ut i lufta, sjølv om det vart skrive nytt på veggen. Det var alltid plass på veggen til meir rabling. Kreativiteten var det ingenting å utsette på, anonymt fekk mange mot til å skrive både det eine og det andre.

Rampa stod der i generasjonar, veggen vart fylt med tankar og opplevingar, eit sosialt medium der meldingane vart krota ned og ikkje borttvitra, men heldt seg levande på veggen som rampetwitter. Mjølkerampa er borte i dag, men sjangeren lever vidare på den digitale veggen:

"Heretter skal jeg karve alle mine tweets inn i den lokale mjølkerampa. #evighetskvitter" - sagt av @hammershaug etter mjølkerampetvitring på Twitter.

Glad i deg

Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: "-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! - " Jeg svarer på SMS raskt tilbake: "Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!" Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen :-)

@RT Nynorsk på 140 teikn

Det er tidleg morgon, som vanleg sjekkar eg Facebook, Twitter og mailane mine. Om nokre få timar skal eg ha nynorsktime med den klassa som har skrive digital nynorsk dei siste dagane. Om ikkje tekstane har vore så lange, så har elevane skrive, både på Facebook og SMS. Medan eg sjekkar dei siste kvitringane på Twitter, les eg denne frå @2rvund, som eg raskt sender vidare med @Rt og beskjed om gode ord: Denne tweeten gjer noko med meg, eg tenkjer på elevane mine, vi opnar kvar time med "Ord for dagen", dette går på omgang frå elev til elev. @2rvund svarar attende: Eg svarar attende:

Sjølvsagt skal elevane mine kvitre på nynorsk i dag, vi skal utvide "Ord for dagen" til å gjelde heile timen. Slik vil eg få elevane til å skrive nynorsk i dag også, stutte tekstar i ein Twitter-sjanger, små dikt vi kan lese som "Ord for dagen" seinare.

Eg kasta meg rundt og kunne nesten ikkje vente til timen byrja, eg såg på timeplanen, den tredje timen skulle eg ha klassa mi. Eg rakk å gjere nokre fleire førebuingar, var innom Facebook, sende eit par SMS-ar, svara på nokre mailar frå elevar og sjekka Twitter. På Twitter hadde @kirsles kvitra til meg. Eg fekk enda meir inspirasjon til å få elevane til å kvitre på nynorsk, eg sat med akkurat den same tanken.

Endeleg tok timen til, eg bad elevane late som om dei var på Twitter og skulle kvitre maks 140 teikn. Måtte gjere det slik, desse elevane brukar Facebook, ikkje Twitter. Etter ei innføring i Twitter, der eg viste fram dei ulike døma på kvitringar, var dei kjent med Twitter-sjangeren og byrja å skrive. Kvitringane sende dei til meg på mail og som meldingar på Facebook.

Nokre av elevane spurde om dei kunne få lov til å omsetje sitat og ordtak dei fann på internett frå bokmål til nynorsk, eg stadfesta at det var greit i denne samanhengen. Andre ville freiste å dikte sjølve. Vi tok oss god tid, ein tenkjar, filosof og kvitrar må ha arbeidsro. Ane fann eit sitat frå Grettis saga: "Dei som blir prist i dei høgste tonane skuffar meg mest." Thomas, Baard og fleire med dei tykte svært godt om dette sitatet av Guri Vesaas: "Det er med nynorsken som med kvinnene, kvinner må vera ekstra flinke for å hevda seg, og dei nynorske bøkene må vera ekstra gode." "Eg angrar at eg nokon gong har skrive eit bokmålsord. Eg lovar at det aldri skal hende meir." skreiv Stian, og da var klassekameratane raskt framme og lura på om han kunne love det. Eleni drøymde seg vekk; "Ein ligg i høy og drøymer om halm." Kristiane og Aleksander hadde saman kome fram til at "Det er mange slags folk som siglar over havet" og "Vondt kjem av og til av mangel på etterklokskap". Signe valde å sitere André Bjerke: "Hermed hyllar eg utan atterhald VÅREN som det einaste effektive middel mot snø!" Dette kan vi laga debatt av, Torjus og Jørgen: "Om vi skal gje nynorsken gode vilkår, er nesten eit spørsmål om ytringsfridom." Marte hadde kome over eit av Albert Einsteins visdomsord: "Ein mann burde sjå på kva som er, og ikkje for kva han meiner burde vere." Tommy undrar seg over livet: "Eg tenkte: Sjølv det å bli gamal må kunne bli noko muntert, når åra lagrast som rikdom, og ikkje lenger blir skritt mot ei grav." Eit sitat av Einar Førde: "Nynorskens største problem i dag er at den held på å verte eit elitespråk." Montru om dette kan bli diskusjon eller skriftleg oppgåve seinare, Baard? Ulrik hadde desse orda: "Det er betre å spørje om unnskyldning enn om lov." Ingvild: "Tillit er ei gåve du skal gje, ikkje noko andre skal gjere seg fortent til." Vi avslutta denne økta med diktet som Øyvind fann på internett:

Skihopparen
Skihopparen
mager, lett,
satsar, flyg, landar
armane opp, gliser breidt.
Skihopparen.

"Ord for dagen" vart denne timen til nynorskkvitring på Twitter-vis. Ein ting er sikkert, elevane likar å skrive nynorsk. Takk til @2rvund og @kirsles for god inspirasjon ein tidleg tysdagsmorgon, slikt blir det @RT Nynorsk på 14o teikn av.

Twitter har skylda

Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.

For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.

Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.

Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.

Fag, hus og katt

Sist jeg skrev på bloggen handlet det om katt og kattepine etter å ha lest om katten Whiskey i Drammens Tidende. At jeg skriver om katt er ikke så uvanlig, da jeg for tiden tilbringer mye tid sammen med min pus, og alle som kjenner meg vet at jeg er en katteelsker. Noen ganger tenker jeg på hva jeg skal blogge om, jeg har jo så lyst til å skrive, og så er det pus og jeg som er her, derfor har det blitt en del katt, selv om fagblogg var hovedtanken da jeg startet å blogge. Men plutselig snur livet opp ned, og det faglige er for en tid ikke i fokus. Livet mitt ble plutselig interessant for andre, noe som kun har ført til støtte og omsorg fra alle rundt meg. Selv om jeg lever litt på sparebluss nå, opplever jeg å ha mye å formidle, slik har det blitt en del blogging om katt, hus, språk og hverdagen min :-)

Fra å ha levd på høygir har livet blitt utrolig mye roligere. Hva skal man egentlig fylle dagene med når man ikke skal på jobb og ikke er ventet noe sted? Da må man selv gjøre seg viktig og ventet, og da er bloggsfæren rett sted, sammen med Twitter, Facebook, sms og e-mail. Her føler jeg at jeg henger med, har (inniblant) noe å bidra med, og høflige og velmente sjeler kommenterer og svarer på mine bloggposter og tweets. Jeg trenger denne sosiale veven, det er mitt kolleganettverk.

Her på nettet føler jeg at jeg er en del av et samfunn som vet jeg er her, og som forhåpentligvis merker hvis jeg skulle bli borte noen dager, jeg velger i alle fall å tro det selv, at jeg vil bli savnet. Jeg er glad jeg har alle dere der ute, dere bloggere, twitrere, vennene på Facebook, og dere som mailer. Dagene kan bli utrolig lange når ektemannen har dratt på morgenen, det samme har naboene, og ja - tro meg, det er ingenting så stilt som et aktivt nabolag på jobb.

Jeg må jo være i aktivitet, bruke hodet, trene og trene, det har jeg skrevet om før, jeg er redd for å reversere, så jeg setter meg mål for hver dag, der det mest trivielle kan bli svært så viktig. Jeg sier til meg selv hvor heldig jeg er, jeg som kan gjøre hva jeg vil, i alle fall for en stund, og prøver å ikke tenke på selve årsaken til at jeg nå lever som jeg gjør. Jeg vet at det destruktive kan snus til det konstruktive gjennom aktiv og positiv tankevirksomhet. Jeg som tidligere kunne være lykkelig over å ha en hel dag for meg selv uten å bli forstyrret, opplever nå å bli overlykkelig når (fast)telefonen ringer. ENDELIG, noen som trenger meg, i alle fall noen som tenker på meg, noen som forstyrrer meg - åååhhh herlighet - fortsett med det, vær så snill, ring, ring, ring. Ennå er jeg så gammeldags at ringelyden av fasttelefonen oppleves nærere og mer direkte enn lyden av mobiltelefonen, selv om sistnevnte bare er min. Slik sett er min verden en god blanding av det tradisjonelle analoge kombinert med en bevisst væren i det digitale, og jeg trenger dem begge to.

Jeg glemmer aldri da jeg bakte min første kringle etter sykdommen. Det å kunne skape noe, klare å produsere et bakverk som hevet, lot seg steke og så nyte det sammen med familien til kveldskaffen, ga meg tilbake troen på framgang. Derfor blir jeg rørt og takknemlig over igjen å kunne kna gjærdeigen mellom hendene mine, stryke katten over pelsen og glede meg når han kommer løpende mot meg. Det er dette som er hverdagen min akkurat nå, og det er jeg stolt og glad over. Så er jeg nok tilbake bak kateteret til høsten, det liker jeg å tenke på. Og fagbloggen? Jo, den kommer nok tilbake den også.....:-)