En lektors septemberblues

Starten på skoleåret opplevdes noe roligere i år enn de siste årene, uklart hva det egentlig skyldes. Selv mener jeg å ha like mye å gjøre hvert år ved skolestart; nye klasser, ukjente elever, nye lærebøker og kanskje også nye rutiner. Jeg må lære meg navnene på ca 90 ukjente elever, er jeg heldig så fortsetter jeg med de fleste klassene fra året før, og antall nye elever kan dreie seg om 30 - max. Det er drømmesituasjonen. Men like ofte er det nye klasser som sitter forhåpningsfulle og venter på læreren, en opplevelse av å være ønsket og satt pris på, der usikkerheten og forventningene er gjensidig fra begge parter.

I år var det som sagt mer tid til ettertanke og egen forberedelse, noe jeg kanskje tror henger sammen med innkjøringen av PC-er som var unnagjort i VG1 året før, sammen med Kunnskapsløftet og opplæring i bruk av digitale verktøy de to foregående årene. Kunnskapsløftet kom med nye læreplaner og bøker, og det digitale verktøyet var nytt, voldsomt og, for mange, skremmende. Man kan velge å lene seg tilbake og vente på pensjonisttilværelsen, eller kaste seg ut blant hundene og velge å overleve og bli av de beste og ikke la seg bli spist opp.

Elevene mestrer det digitale, så de har ikke problemer med å henge med, da er det desto verre å være læreren som ikke klarer de nye utfordringene og som må innrømme at "dette kan jeg ikke". Noen ganger er det reelt å si det, vi lærere må også sjekke ting vi ikke er sikre på eller helt oppdaterte innen, men når det gjelder et helt arbeidsverktøy som det digitale er blitt i skolen, blir det for avslørende å ikke mestre.

Det er ikke alltid tilretteleggingens skyld at noen ikke henger med i den digitale verden. Like mye som vi maser på elevene at de skal gjøre sine lekser, må også vi lærerne gjøre våre lekser og arbeide på egen hånd for å tilegne oss det nye og bli vant med nye arbeidsmåter. Først da kan den nye kunnskapen bli internalisert i oss og bli en del av vår tause kunnskap, på linje med å knytte skolisser og sykle. Vi gjør det fordi vi kan det, vi tenker ikke over at vi gjør det, fordi det er naturlig å utføre disse handingene. Men før vi kom så langt, så har vi alle vært nødt til å øve og streve for å lære nettopp det å knytte skolisser, sykle og noe så enkelt som å kle på oss. Det digitale lar seg heller ikke innplantes og brukes før vi har lært oss det og skjønt bruken av det. Nettopp ved selv å øve, terpe, gjøre, streve, gjøre om igjen og repetere lærer vi oss nytt stoff og kan ta det i bruk som vårt eget. Vi lærer fordi vi gjør det, ikke fordi vi kan det, for da har vi allerede lært det. Derfor kjære kolleger, vi kan aldri slutte å streve, øve og slite for å lære. Blir det borte i oss mennesker, da har vi tapt.