Katten, ondskapen, kjærligheten og livet.

"Katten Whiskey grovt mishandlet" - leser jeg i Drammens Tidende. Jeg er tidlig oppe, gleder meg over dagen, det fine været, ei ny uke og rett og slett det å bare være til. Så faller blikket mitt på artikkelen i avisa; "Katten Whiskey grovt mishandlet", leser jeg en gang til, har lyst til å bla videre og late som jeg ikke har sett det, bare glemme det, vil ikke ta det innover meg. Jeg åpner ei ny side - hvis jeg blar fort videre, forsvinner overskrifta da? Jeg klarer ikke, jeg blar tilbake og leser om katten Whiskey. Det endrer jo ingenting, at jeg prøver late som jeg ikke har sett det.

Jeg blir opprørt, lei meg, sint, gråter, trygler og ber om at så grusomme handlinger ikke må skje. Jeg blir redd, skremt av at dette har foregått uten at noen har tenkt på å stoppe før lidelsene ble et faktum. Stakkars katt, hva den må ha lidd. Å behandle et uskyldig individ på en så grusom måte er komplett uforståelig. At det faktisk har skjedd igjen, her i nærheten, at vi leser om det i avisa vår, gjør ondskapen så nær. Det ufattelige blir som en Kafka-prosess, der det logiske og uforutsigbare er helt borte og framstår i et komplett kaos.

Jeg har lest om det før, ondskapen har blitt satt ord på i litteraturen ut fra konkrete handlinger i det virkelige liv. Jens Bjørneboe skildrer den historiske ondskapen i "Bestialitetens historie", der menneskenes onde gjerninger beskrives detaljert og usminket, basert på beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Jan Guillou har et selvbiografisk perspektiv i romanen "Ondskapen", om en ung gutt som kjemper mot det onde som står sterkt hos stefaren og gjennomsyrer hele samfunnet. I "Lord of the flies" skildrer William Golding hvordan en guttegjeng kan handle voldsomt og vilt under en sterk og manipulerende leder, der det psykologiske maktspillet vektlegges .

Igjen ser vi at det samme har skjedd. Det onde har seiret og kattens pinsler blitt oversett for å fullføre det onde. Det ondes problem, som Bjørneboe skrev om, har blitt virkeliggjort i en grusom handling mot en uskyldig katt. Hvor er respekten for alt liv? Går noen nå rundt med vond samvittighet og skulle ønske de hadde stoppet før, vært et annet sted, våget å si fra? Hvordan har de som har gjort dette det i dag? Hva slags makt er det egentlig ondskapen har, både i menneskets indre og ytre rom?

Jeg tenker på Einar Skjæraasens dikt; "Du ska itte trø i graset", og gråter over Whiskey som må dø i dag, jeg gråter over de som har vært så onde mot Whiskey, og jeg gråter over noens manglende kjærlighet i dette samfunnet. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å tvile på menneskene rundt meg og det gode i menneskene.

TWITTER, FACEBOOK, QUIZ og ORDTAK

Jeg er et nettindivid, jeg blogger, twitrer, sms-er, mailer, hører på Spotify, kaster meg på de quizene jeg finner på nettet, legger disse (som oftest...) ut på Facebook og kommenterer både mine egne resultater og andres. Noen ganger synes jeg resultatene blir bra, andre ganger ler jeg av dem, og enkelte ganger hadde jeg sannelig håpet de skulle være sanne. Som da jeg kastet meg på denne quizen og fikk opp følgende resultat:

Hvilken norsk kjendis er du?
Jeg ble: Kåre Konradi eller Lise Karlsnes - Du er den classy typen, går på hippe utesteder og har litt dyrere smak enn gjennomsnittet.

....og oppdaget at dette helt tilfeldig passet til dagens ordtak (som oppdateres daglig) på min blogg:

Dagens sitat:
Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
Tove Ditlevsen

Godt sagt og for et sammentreff med resultatet på quizen, ikke sant? Det ga meg et lite støkk, hva om dette var et hint? I så fall fra hvem? Jeg kikket meg over PC-en og lurte på hvem som så meg? Skulle jeg ta dette alvorlig, bør jeg innse jeg forsøker å framstå på en måte som ser ut som jeg er, vil være, ønsker være, oppfattes, kan, vil, må, burde.... mye yngre, hippere, kulere enn mine 52 år? Jeg elsker å si, les: skryte av, at jeg er digital, men betyr det at min digitale alder ikke samsvarer med min biologiske alder?

Å joda, jeg er både tradisjonell og gammeldags, trøster jeg meg selv. Det hender faktisk jeg fortsatt tar en analog telefonsamtale, skriver et brev på gammeldags brevpapir, har fortsatt noen ark liggende i skrivebordsskuffen, liker å ta på dem og kjenne lukten av papir. Her om dagen ble jeg så inspirert (og rørt) av min egen støtte til det tradisjonelle postvesenet, at jeg skrev et brev i et selvkomponert arkaisk språk etter inspirasjon av Wergelands svar til Welhaven i Morgenbladet; "Jeg i slett Lune.....". Jevnaldrende med hvem her?

Noen ganger er vi kanskje ikke helt jevnaldrende med oss selv, og nettopp derfor er jeg så lykkelig sosial på Facebook, der jeg quizer meg fram til ulike resultater, oppnår sosial web-kontakt på nettet, kommenterer på blogger, skriver mailer, tagger og bookmarker, twitrer og flicker.....

Jevnaldrende med seg selv, på hvilken måte, i hvilket nettverk?

Del og bruk

Del det du har, bruk det du får. Et nettverk for lærere og andre interesserte med interesse for web, IKT og skole. Et samarbeid på nettet, der tanken er å dele det man har og bruke det man får, samarbeid, deling og viderutvikling av egen praksis via andres initiativ. Kreativt tankesamarbeid, nettsamarbeid og økt sosialt samarbeid. Opprettet av Ingunn Kjøl Wiig etter Kongsbergkonferansen 09, hun redegjør for Del og bruk 09 og mye annet viktig IKT-arbeid på bloggen sin, Tanketråder fra en lektors hverdag.

ØYTUN

Midt i lia ligg hytta vår, huset mitt og ditt, dit du, pus og eg reiser for å slappe av, treffe att kjente og vere nær røtene våre. Hus og tun må haldast vedlike, du snikrar, rettar opp skeive vinklar, målar og ber inn ved. Saman arbeider vi for at det skal vere triveleg ute som inne, der eg mest står for innearbeidet, og du tek dei tyngste taka. Pus tek sine nødvendige tiltak, han veit sjølv kva som ventar han når vi er framkomne. Slik har det vore i alle år, no er det berre oss tre, før var vi fleire, den gongen ungane våre var små og med oss heile tida. Livet går framover og endrar seg, men husa står der trauste og mest uendra, og fortel ei historie om fleire generasjonars liv og arbeid.

Vér og vind tek på, difor må husa stellast med for at dei skal ta imot oss og late oss vere der. Ikkje berre må husa våre vere i orden, det må også fuglehusa, dei treng same ettersynet for at liv skal trivjast. Botnen heldt på å falle ut av det eine fuglehuset, det måtte rettast opp, fuglane må ha sitt husvære å vere i når dei vender attende. Det same må leikarstugua, der no tredje generasjon tek ho i bruk, dette vesle huset som også rommar så mye historie, leik og trivsel.
Det er vakkert her, midt i lia, på solsida, som Bjørnson ville ha sagt det. Sola skin på husa heile året, ho er aldri heilt borte, det er mest som ho bryt gjennom sjølv på dei dagane det er overskya og grått. Frå kjøkkenglaset ser eg rett inn i Jotunheimen, eg set meg ned og tenkjer; det finst ikkje vakrare plass på jord. Aldri let musikken så fint på radioen som her, og aldri finn vi slik sjelero som nett her, du og eg, vi to, heile familien vår, saman med pus.

Alle trivst her, vi er sjeldan heilt åleine, familie og venner finn vegen og nyt staden. Pus er med oss, han er den som kjenner tun, uthus og loft betre enn nokon annan. Da barna var små, var husa fylt med leik og moro, no er det stillare her etter at dei vart vaksne. Men dei kjem att og fyller husa med sine liv og sine barn, der dei finn att minna frå dei var små og fører dette vidare. Slik går historia i arv, og vi veit å ta vare på kvarandre, heile familien er vi samla, der vi ser utover bygda og rett ned på kyrkjegarden, der forfedrane våre no kviler.

Norsk og nynorsk

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende onsdag 7. mai 2008. Innleiinga er endra, slik at det er korrekt med årstala og situasjonen i år, 2009.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Eksamen ved alle vidaregåande skular nærmar seg, og elevane var i 2008 for siste gong oppe i båe målføre, det vil seie både bokmål og nynorsk. Kunnskapsløftet har innført nynorsk som trekkfag frå 2009.

SPYNORSK. Norsk og nynorsk kallar elevane dei to likestilte skriftspråka, og gir dermed inntrykk av at norsk er det same som bokmål, og nynorsk noko anna. Men kva er nynorsk da?
Eg har hørt mange namn, alt frå grautmål og fjøslatin, til spynorsk. Alle forstår at slike namn ikkje er med på å ære nynorsken. Mange av elevane er frustrerte over at dei må skrive på båe målføra. Lettare blir det ikkje med dette synet på sidemålet (les: nynorsk) som utsegna "norsk og nynorsk" avdekkjer.
Men haldninga til nynorsk er det eine, noko anna er alle valfrie formene. Vi kan snakke om å beskrive ein mulig prøvelse for å bevisstgjøre noen. Var den siste setninga forvirrande med tanke på om det var nynorsk eller bokmål? Da kan eg trøyste lesaren med at slik har elevane det dagleg, eller daglig.

OPPGITTE ELEVAR. Som norsklektor opplever eg å rette nynorskstilar til eg blir blå, eller rettare sagt raud.
Det er ikkje lett for elevane å skilje nynorsk frå bokmål, dei kan skrive "anbefale" og "følelse", og dei kan velje mellom dei jamstilte formene; "kome" eller "komme" i infinitiv. Dei kan velje mellom "gjere", [gjøre] i infinitiv saman med "gjer", [gjør] i presens, der [gjøre] og [gjør] er sideformer oppført i hakeparentes i ordboka.
Skal elevane halde seg berre til sideformene og skrive "leser", "kjemer", "finner", "bryter" og "berer" saman med "gjøre" og "gjør"? Skal vi korrigere eleven som skriv: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, les lekser og finner ro i å ha musikk på øyra"? Skal vi da rette dette til konsekvent bruk av hovudformer eller til konsekvent bruk av sideformer? Eller skal vi tillate eleven å skrive båe delar? Ville det mest korrekte ha vore å skrive konsekvent med sideformer: "Eg føler eg gjør som eg vil når eg kjemer heim, leser lekser og finner ro i å ha musikk på øret"?
Eller til konsekvent bruk av hovudformer: "Eg føler eg gjer som eg vil når eg kjem heim, les lekser og finn ro i å ha musikk på øyra"? Er det rart anna enn at elevane blir oppgitte når dei kan velje blant så mange former?
Og korleis skal vi norsklærarar forhalde oss til dette? Ein elev som brukar både sideformer og hovudformer viser vel mangfaldet i det levande språket? Bør ikkje det honorerast?

ORDBOKDYKKARAR. Med så mange valfrie former må eg seie eg aldri har slått opp så mye når eg rettar elevarbeid som no. Det er ikkje riktig å seie til eleven at så lenge du finn ordet i ordboka, så kan du bruke det, "du må sjå det i samanheng med korleis du brukar språket heilskapleg i teksten din", får eleven att som kommentar.
Men når mest alt kan nyttast, blir også vi garva nynorskbrukarar ein gjeng forvirra ordbokdykkarar som slår opp kvart ord, fordi vi blir meir forvirra enn trygge språkbrukarar.
Eg må vedgå at eg i det siste har synda ved å skrive meir og meir bokmål. Eg blir kvalm av alle hovudformene, jamstilte formene og sideformene på nynorsk.
Kvalm har eg vore heilt sia eg byrja som sensor i norsk sidemål til eksamen artium. Eg oppdaga at nivået hos enkelte elevar var så dårleg at eg tvilte på om dei hadde vore til stades i undervisninga. Det var tekstar ein fjerdeklassing på barneskulen ville ha skrive, eller "skreve", som nokre skriv, betre.
Mitt råd er; kutt ut sidemålet (les: nynorsk) skriftleg, og la elevane konsentrere seg godt og stødig på sitt eige hovudmål, for mange vil dette gjelde bokmål.
Les nynorske tekstar for å bli kjent med språket, la sidemålet (vil gjelde både bokmål og nynorsk) heller bli eit valfag. Nynorsk har vorte eit språk med valfrie former som meir forvirrar enn byggjer opp til sikker språkføring.

MANGE STREVAR. Vi har flinke elevar som meistrar å skrive god nynorsk, likevel er det for mange som strevar. Det valfrie har innført eit språkleg anarki innan nynorsk.
Nynorsken har øydelagt seg sjølv ved å tillate alle moglege [moglige], [mulege], [mulige] former, slik at elevane er usikre på kva dei skal velje, difor fell det naturleg for dei å snakke om norsk og nynorsk. Der vala skulle vere frigjerande med tanke på å få eit skriftspråk så nær talemålet som mogleg, har nynorsk blitt forvirrande og altfor vidfemnande.
Både lærarar og elevar undrar seg over alle formene som kan nyttast, der dei freistar å godta og skreve over så mye som mogleg. Men det er da vulgært å skreve? Kan dette da bli anna enn udanna språkgransking?

Liv Schou, lektor
St. Hallvard videregående skole, Lier

Ditt og mitt liv

Vil du inn, pus? Du ser inn gjennom kjøkkenvinduet, du mjauer langt og lenge, flere ganger, helt til du får kontakt med folket ditt. Du vil inn, har vært ute en tur og lest lokalavisa, på katters vis. Jeg åpner døra, slipper deg inn og undrer meg over hva du har sett, hørt og opplevd på den korte stunda. Du er ikke ute lenge om gangen, pus, det er kaldt nå på vinteren, det blir mest korte turer.

Et godt og ubekymret katteliv, tenker jeg, i alle fall så lenge det er folk i huset som åpner og lukker dører og sørger for mat og rent vann. Eller har du dine bekymringer, pusen min? Hva kan i så fall det være, annet enn frosne poter og problemer med å fange mus i den dype snøen? Jeg får ikke svar, bare et kjærlig stryk mot leggen, der jeg sitter rolig inne med lokalavisa.

Slik skulle alle hatt det, tenker jeg, der jeg pusler rundt deg, katten min, og prøver å tenke hva du tenker. Ikke lett, du kan jo ikke prate med ord, og jeg får lyst til å si som den lille jenta som bøyde seg ned til sin pus i all fortrolighet og sa: "Men pus, kan du ikke tale?" Jeg skulle så gjerne visst hva du tenker, pus. Hva opplevde du ute i dag tidlig, hvem så du, var alle snille mot deg? Dette får jeg ikke vite, ei heller hva du, pus, ønsker, og skulle ha ønsket, ut av ditt liv. Har du det godt hos oss, tenker jeg, når jeg ser inn i øynene dine og får et tillitsfullt og granskende blikk tilbake.

Er det slik at dine bekymringer er lettere enn mine, tenker jeg, idet jeg leser nyheter om finanskrisen, arbeidsledighet, flyulykken på Schiphol, fredning av motorveien i Lierdalen, filmpremiere og helgestenging av kafé for rusmisbrukere. Fra mitt mikroperspektiv ved kjøkkenvinduet som døråpner for deg, pus, er tankene mine raskt over i et makroperspektiv, godt hjulpet av dagens aviser, nyhetene på radio og på nettet. Min verden går fort ut i et globalt perspektiv, der jeg sitter foran PCen og jobber, mens du, pus, sover i stolen ved siden av meg.

Du skvetter ikke til når de store nyheter står med fete overskrifter i dagens aviser, når bilder fra det store utland dukker opp på TV-skjermen, når jeg gråter over urettferdigheten i verden og barna på flukt i Kongo, Sudan og Sri Lanka. Gråter du noen gang, pus? Du skal vite at dette er min verden, pus, en verden du er forskånet fra. Ditt makroperspektiv har kanskje en omkrets på hundre meter fra huset, der ser du alt fra din posisjon og dine evner. Ditt globale nivå er tilpasset din kapasitet, pus, og slik skal det være. Så hvis du kunne prate, pus, ville du kanskje si at du har ditt, at dine bekymringer er store nok for deg. Din verden er like viktig som min verden, det kan vi begge si til hverandre, pus. Det er plass til oss begge, og vi skal begge respekteres for det liv vi er blitt tildelt. Akkurat der er vi jevnbyrdige, pus.

De gylne 70-årene

Likestillingsloven fyller 30 år i år, dette ble feiret på Litteraturhuset i Oslo 24. februar med foredrag, tilbakeblikk og musikkopptreden av den politiske rap-gruppa Gatas Parlament, og av jentegruppa Halvsøstra; sterkt beslektet med et av de første jentebandene i Norge som var aktive midt på 70-tallet, Amtmandens Døtre. Interessante innslag der jeg personlig gjenopplevde 1970-tallet både i musikken og i prologen til professor Kjerst Ericsson, 1970-tallet - det gylne tiåret?

Foredraget til Kjersti Ericsson inneholder et spørsmål mange kvinner kan ha stilt seg selv etter å ha opplevd 1970-tallet. Hvordan var dette tiåret, egentlig? Måtte vi kvinner bite i oss mye, både dårlig samvittighet og slit, på bekostning av våre krav til rettferdighet og frihet? Selv har jeg mange ganger tenkt tilbake og lurt på om det egentlig var verd det, alt kavet og strevet for å være selvstendig og frigjort. Barn fikk vi tidlig i tjueårene, samtidig som vi skulle studere og skaffe oss utdannelse, stå på for likestilling ute i yrkeslivet og dele på husarbeidet med mannen hjemme. "Det heter ikke at mannen hjelper til med husarbeidet", sa vi til hverandre. Nei, vi skulle si: "Han tar sin del". Her ble uttrykksmåten det avgjørende for hvordan vi skulle oppfattes og hvilke holdninger vi skulle forfekte. Og vi passet på å rette på hverandre, dersom vi skulle komme til å uttrykke oss slik at vi kunne si noe som inneholdt en kvinneundertrykkende formulering. Ivrig diskuterte vi med foreldregenerasjonen vår, og i mangt et familieselskap ble likestilling forsvart og forklart, der det slett ikke alltid var like lett å få gehør for våre meninger.

Vi unge kvinnene på 1970-tallet var aktive og klare i våre standpunkter, vi skulle stå på barrikadene og kjempe for våre rettigheter. Vi gikk i demonstrasjonstog med barnevogn og passet på at pappa ga babyen grøt, skiftet bleier og trillet like naturlig som mamma gjorde. At dette faller helt naturlig i dag, viser at jobben vi gjorde den gangen slett ikke var forgjeves. Men det kostet. Samtidig som vi skulle være så flinke, intellektuelle og oppegående, skulle vi være gode mødrer og passe på at vi delte likt på husarbeidet. Selv om vi var flere som stod sammen, kjente vi nok på den dårlige samvittigheten og følte vi måtte forsvare oss som gode mødrer. Hvorfor det? Jo, fordi vi fikk spørsmål om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, spørsmål som viste at noen var kritiske og tok avstand fra det vi stod for.

Det var hardt arbeid, politikk, husarbeid, studier og morsrolle i skjønn forening. Barnehageplass var ingen selvfølgelighet, de fleste måtte se langt etter det, så lenge de ikke hadde så store problemer at de ble prioritert i køen. De fleste av oss løste dette med dagmamma eller praktikant, og når vi endelig fikk barnehageplass, var vi både takknemlige overfor kommunen og skyldbetynget overfor de som stod utenfor og ventet på ledig plass. Vond samvittighet, følelsen av å være dårlig mor, kombinert med lettelsen av å ha en ordnet hverdag med tildelt barnehageplass, gjorde oss usikre, fordi vi prioriterte oss selv og egen utvikling framfor å være hjemme og stelle hus og barn. Det var jo så mange bedrevitere som var flinke til å fortelle oss hva som var riktig.

Selv måtte jeg ofte forsvare meg selv, hvorfor jeg valgte å studere med lite barn på 1970-tallet, fordi jeg fikk direkte spørsmål om det. Slike spørsmål stilles ikke like ofte i dag, selv om enkelte av holdningene nok kan være der, så er de ikke så tydelige og framtredende. På den måten har vi kommet lenger enn vi var på 1970-tallet, selv om likestillingen fremdeles har en vei å gå. Verden har nok gått noe framover, og selv om 1970-tallet slett ikke bare var gyllent, så savner jeg samholdet mellom oss kvinnene og unge mødrene, diskusjonene og kaffepratene. Vi hadde hverandre, og vi støttet hverandre, der holdningene våre ble satt under lupen og på prøve.