(di)G(it)AL - jeg?

(di)G(it)al – jeg?
Jeg er blitt (di)g(it)al, så (di)g(it)al at jeg ikke klarer leve uten Facebook, Twitter, MSN, YouTube og sms. Gradvis er jeg blitt et multitaskende individ, totalt avhengig av PC og mobiltelefon.
Som i en Kafka-prosess der jeg selv føler jeg ikke helt har hatt kontroll på min egen utvikling, er Die Verwandlung total, med bruk av Twitter, Netvibes, Diigo, Delicious, Zotero, Scrapbook, Google dokumenter og Google notatbok, der jeg bookmarker, tagger og highlighter artikler og oppdager jeg har fått en egen digital språksjanger. ”Er du på Facebook?” er skeptiske kommentarer jeg får fra folk på min egen alder som lever utmerket uten, og som ser på dette som stammespråk. Noen ganger føler jeg meg som del av en digital menighet, og jeg kan opplyse at den norske skolen har skylden.
Som norsklektor i den videregående skolen har jeg, etter innføringen av Kunnskapsløftet 2006, der elevene har fått hver sin bærbare PC, vært nødt til å lære meg dette nye verktøyet så grundig at jeg er blitt helt avhengig. Å ”bruke datateknologien til å arkivere og systematisere tekster” og ”bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster”, er to av kompetansemålene i læreplanen for videregående opplæring i norskfaget (se Utdanningsdirektoratets sider om Kunnskapsløftet - fag og læreplaner). Elevene skriver digitalt, vi lærere retter digitalt, og uten digital kompetanse kan ikke en lærer lære bort det digitale, derfor må dette være internalisert i enhver lærer før det kan videreformidles til elevene. For eksempel å opprette egen blogg (se kompetansemålet for presentasjon og publisering av egne tekster), må læreren først lære å blogge for å kunne vise og anvende det overfor elevene. For å lære elevene å søke kunnskap på nettet, da elevene, ifølge ett av kompetansemålene, skal ”hente, vurdere og anvende fagstoff fra digitale kilder i muntlig og skriftlig arbeid”, må læreren selv kjenne de ulike digitale kilder for å lære elevene kildekritikk.
Den kafkaske prosess viser seg i at jeg MÅ lese blogger, sjekke Facebook og Hotmail hver morgen. Der Gregor Samsa i Die Verwandlung, Franz Kafkas korte fortelling fra 1915, våknet opp en morgen og ikke kom seg ut av sengen fordi han var forvandlet til et uhyre, våkner jeg opp til min (di)g(it)ale hverdag, hiver meg over mobil og PC, sjekker meldinger og mail, i håp om at noen skulle ha sendt meg en sms eller en viktig mail. Hvem har oppdatert sin profil på Facebook, og hvem har skrevet på wallen min?
For en tid tilbake var jeg på en konferanse i digitale læremidler, der ett av høydepunktene var foredrag med forfatteren Eirik Newth. ”Alltid morsomt å snakke til et publikum med påskrudde bærbare - det betyr at jeg kan legge lista høyere”, skrev Newth på Twitter i etterkant. Han kommenterte blant annet SNL (Store norske leksikon) som nå er blitt digitalisert og kommer ut på nettet, åpent for alle og gratis. Hva da med vårt leksikon, 20-binds, som vi kjøpte dyrt som nygifte i 1976? Bokverket var den gang like viktig å ha i huset som strykejern og miksmaster, ifølge Newth. Siden har leksikonet stått i bokhylla, ikke bare som pryd, nei - det har blitt hyppig brukt i vårt hjem, skolefolk som vi er. Barna har skrevet særoppgaver, og leksikonet har vært det vi har henvist til for å søke informasjon. Nå er det utdatert, vi har jo alt på nettet, alt digitalt. Dette er vår verden, vår klode, så da er jeg kanskje ikke (di)g(it)al, bare helt naturlig digital, som resten av samfunnet, og trenger ikke spørre som Sigbjørn Obstfelder gjorde for mer enn hundre år siden; ”Her er så underlig, jeg er visst kommet på feil klode”.
Så multitasker altså vi på femti pluss like mye som de unge, vi trenger slett ikke være flaue for det, vi skriver, chatter, mailer og hører på musikk mens vi reflekterer og diskuterer. Der stillheten tidligere rådet, er det digitale rom arena for ny læring, oppdatering og kontakt med venner. Alt gjøres samtidig, vi sjekker bankkonto og vær, leser de siste nyheter på nettet, ser på musikkvideo på YouTube, hører på foredrag og kommuniserer digitalt. Det digitaliserte har ingen grenser, vi er verken forvandlet eller kommet på feil klode, vi er oppsøkende, lærende og oppegående teknologiserte brukere. Jeg opplever jeg er på riktig klode, forvandlingen er total og vellykket, og jeg er stolt av å være digital lærer. Takk til Kunnskapsløftet, mine oppegående elever og til den norske skolen.