søndag 4. oktober 2009

Mjølgamp


Der! Der var dei, eg kjende dei att! Lukta og smaken kom over meg, eg vart med eitt sett over førti år attende i tid. Eg stod på tå og strakk meg etter kakene i butikken til far, på byrjinga av 1960-talet.

Dei låg der, midt framfor meg, på eit bakeriutsal i Gudbrandsdalen, denne haustdagen i 2009. Det må vere over 40 år sia sist eg såg dei, kjende smaken av dei, og ikkje minst lukta. Mjølgamp kalla vi dei, sjølv om dei eigentleg ikkje heitte det, det var nok meir på folkemunne. Men eg hørte aldri noko anna namn enn mjølgamp.

Kanskje far brukte ei anna nemning då han tinga varer frå bakaren, for det var far som selde mjølgamp på Samvirkelaget, den gamle landhandelen som selde alt frå mjøl, tekstilar og kaffe, til sirup i laus vekt. Det var ei særskilt lukt inne på butikken til far, og særleg dei dagane den store kassa med mjølgamp kom frå bakaren.

Eg som voks opp på butikken, fekk lov å vere bak disken og oppleve butikklivet frå innsida. Eg nådde ikkje heilt opp til disken, hugsar eg, men lukta var sterkare enn synet, og eg strakk meg, stod på tå, slik at eg så vidt kunne sjå desse breie, store kakene. Hugsar dei var litt turre, montru om lukta greip meg sterkare enn smaken, for ikkje å snakke om namnet. Mjølgamp, kjenn på det namnet, klart det var eit fasinerande namn på eit bakstverk for ein jentunge på under ti år. Hugsar også mor serverte dei til kaffen, kan minnast praten gjekk rundt kaffebordet om kakene, at dei var gode, "litt turre, men slik smakar no kaker som er laga med hjortesalt", vart det sagt. Sjølv om mor baka kaker, baka ho aldri mjølgamp, det var berre eit slag mjølgamp å få tak i, og det kom fraktande frå bakaren og vart seld over disk på butikken.

Då eg var ti år flytta vi frå Samvirkelaget, og dermed forsvann også mjølgampen frå livet mitt. Eg har sakna mjølgampen, spurt etter han, men ikkje fått noko klårt svar på kor han er å få tak i. Inntil no nyleg, der eg med eitt stod framfor han, godt innpakka i plast i ein glasdisk på eit bakeriutsal anno 2009. Med eitt var eg attende i butikken til far på 1960-talet, eg stod der på tå hev, med lukta av mjølgamp i nasebora, kjende og hørte stemninga i butikken. "Vær så god neste", sa dama bak disken, eg vart henta attende til notida, men lukta hang framleis i, da eg svara eg skulle ha "dei kakene som ligg der", og peika på mjølgampen. "Strøkaker, ja", svara ho, tok fram pakningen og la på disken framfor meg. "Strøkaker, ja", svara eg, det var det dei kalla dei, visst var det det dei heitte, ingen hadde visst kva eg skulle hatt om eg hadde spurt etter mjølgamp.

søndag 27. september 2009

Twitter har skylda

Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.

For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.

Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.

Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.

tirsdag 7. juli 2009

Jeg skriver brev

Ingen skriver brev lenger, skriver Finn Erik Vinje, da er nok jeg en del av en utdøende rase. Jeg koser meg med å sette meg ned og ha "min tid", som jeg kaller det, der jeg tar fram det fine brevpapiret mitt, pennen min og ser min egen håndskrift på papiret. Jeg bor i Drammen og skriver brev til min kusine på Lillehammer. Vi er like glad i å skrive begge to, liker denne måten å formulere oss på, på den gammeldagse måten, som vi sier, selv om vi begge to mailer, sms-er og ringer hverandre på både mobil og analog linje.

Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.

Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.

Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.

Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.

fredag 19. juni 2009

Småstein på vinduet

"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".

I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.

Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.

mandag 15. juni 2009

Utgått på dato?

Jeg fikk en følelse av å ha gått ut på dato. Vår datter, som er i begynnelsen av tjueårene, sa vi hadde blitt så gamle, hun påpekte at vi her i huset bare så på NRK. Det var da så mange andre bra kanaler å se på, hevdet hun. Det neste var da det gikk opp for meg hvor utrolig trette vi var om kveldene, ja - vi sovnet noen ganger før Kveldsnytt, også det på NRK. Det siste, og kanskje det som satte inn støtet, var da jeg skjønte jeg ikke helt var på høyde med den humoren som sendes på de ulike kanalene jeg ikke ser på så ofte, men som jeg altså har sveipet innom, bare for å ha vært der. Dette gjorde noe med meg, jeg liker det ikke ...

For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.

Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.

Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?

Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)

torsdag 4. juni 2009

Vi har katt


Så har det seg slik at vi har katt, dersom det skulle være noen som ikke har fått med seg det. Vi ble kattefamilie da vår datter ønsket seg så VELDIG katt, fordi bestevenninnen hadde fire yndige små puser å gi bort. Jeg var ikke vanskelig å overtale, jeg har alltid vært hønemor og hadde ikke noe imot å bli kattemor. Slik kom huskatten inn i vårt hus og våre liv, og vi skjønte fort hvem som hadde overtatt sjefsstolen i huset.

Fra å ha levd et rolig liv med godt søvnmønster etter at barna forlengst hadde vokst fra bleie- og skrikestadiet, fikk vi nå et nytt liv med kattevåk og åpning av dører til alle døgnets tider. At det går an å skjemme bort en katt er utenfor enhver tvil, katten krevde å bli konstant sett og hørt. Vi gikk inn for oppgaven med største alvor, diskuterte fôr, drikke og vaksiner, kontaktet veterinær og var stolte katteforeldre. Da pusen gikk ut på egen hånd og kom hjem til nesten avtalt tid på kvelden, nikket vi til hverandre med de bekreftende ordene: "Klok pus dette". Jeg gråt da han fanget sin første mus og tok sin første fuglefangst, men var stolt som en hane da han jagde nabokatten dit pepper'n gror. Vurderte søksmål da han ble banket opp av gatas skrekk, storkatten, det kunne jo ikke være vår katt som var årsaken til slåsskampen. "Min pus slåss ikke han", hevdet jeg på Albert Åbergs vis.

Det skulle fort vise seg at vår katt nok er som katter flest, han jakter, slåss, freser, rømmer, kan bli borte i et døgn og komme lykkelig tilbake, nesten som han humrende går gjennom stua på vei til matskåla: "Jeg er jo her, har bare hatt andre og mer interessante oppgaver det siste døgnet". Vi kan ikke si noe, selv om vi har veldig lyst til å hyle: "Du kan ikke bare forsvinne slik, vi blir redde for deg!" En slik frykt eksisterer ikke i kattens tankemønster og vesen.

Dette selvstendige individet lar seg ikke dominere, påvirke eller lede. Vi er der når han trenger oss, ellers gir han blaffen. Det tok meg litt tid å akseptere det, jeg vil jo helst bli elsket over alt, hele tiden, av katten min, og at han skal synes jeg er verdens beste kattemor, den eneste og helt uunnværlig. Men jeg skjønte fort at vi hadde gjort oss mer avhengig av ham enn han av oss. At livet med katten er å akseptere at han har sitt mønster og bruker oss når han selv har behov for det.

Ingen kan gi mer uforbeholden kjærlighet enn en katt, ingen kan være mer hengiven enn en katt, ingen kan elske deg høyere enn en katt, og ingen kan vise deg mer arroganse og likegyldighet enn en katt. En slik personlighet både fasinerer og skremmer meg, men nettopp derfor elsker jeg katten min.

Vi har katt, og det er jeg glad for.

tirsdag 2. juni 2009

Eg har byrja gå tur att!


Eg har byrja gå tur att, eg har byrja gå lange turar att, eg har byrja gå tur i skogen att. Eg gler meg til å gå turen min, kvar dag går eg han. Eg har funne fram att joggeskoa mine som eg fekk på seinsommaren i fjor, eg har leita fram shorts og trøye som låg inst i skåpet. Det var berre så vidt eg hugsa kor eg hadde alle desse "spreke" kleda mine, men det var godt å sjå dei att, enda betre å få dei på kroppen att, kle meg, kome ut og finne att alle blomane, benken min, steinane langs den smale vegen og høre fuglane syngje. Eg har min faste runde i skogen som eg går, perla mi, som eg kallar turen min.

Eg er ute og går kvar dag, uansett vêr. Det er ikkje sjølvsagt å kome seg ut i skogen, det har eg merka det siste året. Det dei fleste opplever som lettvint, greit og heilt enkelt i kvardagen, kan plutseleg snu og bli tungt, krevjande og nesten umogleg på ein, to, tre. Det fekk eg merke i oktober i fjor, etter ein liten hjartestans. Med eitt vart livet snudd opp ned, og kvar lita rørsle vart som eit krafttak som krevde ro og kvile i fleire timar etterpå. Kreftene var ikkje der lenger, same kor stor lysta var til å kome ut.

Eg går turen min kvar dag. Om lag to timar brukar eg på han, ein tur som eg gjorde unna på i overkant av ein time før. No er det som om eg dreg eit traktorhjul etter meg. Bakkane er verst, eg må ofte stoppe opp og ta pause, kvile og passe på så ikkje pulsen blir for høg. Eg går med pulsklokke, så eg har god kontroll på puls og hjarte.

Eg går turen min åleine, vil helst gå i mi eiga takt, sleppe å forklare at eg ikkje har krefter til å gå like fort som før. Det er best slik, vil helst gjere alt eg har gjort før, det går berre litt seinare og i eit meir sakte tempo, eg gjer det på mitt vis.

Eg vil gå turen min i tida framover på min måte. Eg vil stoppe opp når eg treng det, kvile når eg må, sette ned farten når eg er nøydd til det og leggje i veg att når eg sjølv vil. Slik sett har eg det like bra om før, eg har gira ned og funne ut at det er fullt mogleg å leve godt, sjølv om ikkje alt skjer i høgtempo. Det er underleg korleis mennesket innstiller seg etter dei endringane livet påfører ein.

Eg har mi faste runde, perla mi, som eg kallar ho. Eg har funne att stien min, alt er på same staden som før, steinane ligg der og kvitveisen veks rundt, eg har alltid vore glad i kvitveis, han minner meg om barndommen min. Eg ser kanskje alt dette enda betre no enn før, nesten alt er som det var, det er berre eg som møter det på eit rolegare vis, og det gjer ingenting.

Eg er glad fordi eg har byrja gå tur att, at eg har mi faste runde, at eg har funne att perla mi.