Lat oss gi nynorsken eit lyft, vart vi einige om på eit av dei fyrste norskmøta våre i haust. Rundt det ovale bord sat norsklektorane samla rett etter skulestart, vrei hendene sine og reiv seg i håret i det evig diskuterande temaet: Korleis skal vi få elevane meir interessert i nynorsk? Her på skulen har dei fleste elevane nynorsk som sidemål, eller "spymål", som elevane ironisk tillet seg å kalle det, når dei freistar å overtyde oss med argument for ikkje å ha nynorsk. Oppriktig skal eg vere, dei kan ha mye rett i det dei seier, men min jobb som norsklektor er å følgje læreplanen og føre elevane fram til examen artium, der nynorsk er eit av kompetansemåla.
Min entusiasme og kjærleik for nynorsk har ingen grenser. Eg elskar språket, orda, grammatikken, ja - det er som poesi å lese nynorsk. Eg føler eg er heilt ærleg i mi eiga skriving når eg skriv på nynorsk. Det sklir så lett for meg, det fell så lett, fordi det ligg så nært opp til mitt eige talemål. Nynorsk er mitt skriftspråk, eg har vakse opp med det, eg meistrar det og brukar det like aktivt og naturleg som bokmål. Difor veltar eg meg i yr glede når elevane leverer gode stilar på nynorsk, skriv små meldingar til meg på nynorsk, eller vel eit nynorsk dikt dei vil tolke. No veit dei nok korleis dei skal smelte meg, men eg vel å oversjå det, og ta det til meg i rein glede over at eg har klart å dele noko av den nynorske gleda med dei.
Mange gonger synest eg synd på elevane som skal lære å skrive to skriftspråk som berre blir meir og meir like, med fleire og fleire valformer, både jamstilte former og klammeformer. For dei som veks opp med bokmål som hovudmål, blir nynorsk meir framandt og sjeldan enn for dei med nynorsk som hovudmål, fordi bokmål heile tida er til stades i alle media i større grad enn nynorsk. Eg hugsar godt at eg alt frå tidleg i barneskulen las og skreiv like godt bokmål som nynorsk, nynorsk var jo hovudmålet mitt på skulen, bokmål fekk eg inn heilt automatisk, eg fekk Donald Duck kvar veke på bokmål.
Nettopp difor er det viktig å sjå skriftspråket i bruk. Elevane må få gode nynorsktekstar å lese og arbeide med. Dei må få opp augo for god nynorsk litteratur. Jon Fosse, Frode Grytten, Edvard Hoem og Gunnhild Øyehaug er nokre døme på framifrå nynorske skribentar. Elevane vil undre seg og spørje like naturleg over ord dei ikkje forstår i dei nynorske tekstane, som dei gjer i bokmålstekstane, ved å lese nynorske tekstar oftare. Dei må bli overtydde om at nynorsk er eit levande språk i bruk, og at vi kjem ingen veg i å krangle mot nynorsken i klasserommet, den diskusjonen må vi ta i andre fora. Destruktiv stemning og negativ innstilling til nynorsken forsurar læringsmiljøet og forsøplar språket. Det er læraren si oppgåve å stimulere til gode nynorske haldningar som gir positivt læringsmiljø. Elevane lærer ikkje noko i eit nedbrytande miljø, det må skapast gode haldningar ut frå positive innstillingar, det fortener både elevane og nynorsken.
Eg meiner elevane kan bli glad i nynorsk berre dei møter ein lærar som formidlar positive haldningar til det nynorske skriftspråket. La elevane kome med alle dei negative orda dei kan om nynorsk, putt orda i ein tenkt boks og "lås att". Da får elevane ei kjensle av å bli hørt og tatt på alvor, samstundes som det er lettare å gå i gang med alvoret når frustrasjonen har fått høve til å kome ut. Skriv opp alle orda dei brukar for å karakterisere nynorsk negativt. Noko av krafta fell bort når ord som "fjøslatin" og "spynorsk" blir nedskrivne, heilt naturleg og utan protestar, av norsklæraren.
Ein lærar som stadig nyttar og brukar opp att sine favorittar i timane, kan nok bli skulda for å vere både gammaldags og ha gått ut på dato. Men så lenge ein kan grunngi dei pedagogiske vala ein tek, kan det hende ein med tida blir moderne og "up to date" igjen. Min favoritt er å finne ein liten tekst, lese han opp for elevane, gjerne to gonger, og så be elevane attfortelje historia med sine eigne ord. Her får elevane eit klårt innhald dei skal attfortelje med høve til å bruke eigen fantasi.
Attforteljing gir elevane høve til å høre ein samanhengande tekst på god nynorsk, både innhald og språk festar seg til dei skal få det ned med eigen penn eller tastetrykk. Denne løysinga gir både svake og sterke elevar noko å skrive om, dei har fått rammene servert på fat. Dei kan bruke minnet og fantasien fritt, også velje kva slags former dei vil nytte, berre dei er konsekvente.
For dei som vil bruke denne metoden, har nettstaden Gullvekta mange gode tekstar som eignar seg til attforteljing, opplesing eller tekstar elevane rett og slett kan lese sjølve.
Målet er å gi elevane så mange positive nynorske leseopplevingar, skriveopplevingar og høreopplevingar at ord som fjøslatin, spynorsk og grautmål fell i hop og blir i den nedlåste boksen utan å bli henta opp att, for alltid.
tirsdag 3. november 2009
søndag 25. oktober 2009
Personligheten Marco
"I mitt neste liv vil jeg være katt hos deg", sa min nærmeste nabo en dag jeg møtte ham tilfeldig foran huset. "Da må du være klar over at du blir kastrert hannkatt", kom det litt ironisk fra meg, vi har hatt bare kastrerte hannkatter her i huset, og manndommen ville således ryke for den gode nabo, hvis han skulle se for seg et liv som katt.
Poenget hans var at bedre sted å bo for en katt finnes ikke. Intelligent har pus også fått ordet på seg for å være, han kom nemlig en sommerdag som kattunge, liten, puslete og sulten og valgte vår dør i nabolaget. Der satt han og mjauet sårt og inderlig inntil vi åpnet og slapp ham inn. Eierløs kunne han ikke være, han var fin i pelsen, folkekjær og glad i melk. Vi satte opp lapp på nærbutikken og annonse i lokalavisa; Drammens Tidende, men ingen ringte - heldigvis. Marco ble vår, savnet var sårt etter villbassen Theo som forsvant for oss i den mest våryre perioden i mai, måneden før, knapt året gammel. Ja, det var nesten som om Marco ble sendt til oss...
Bare en intelligent katt kunne velge ut deres dør, snakkes det om blant naboene, bedre kattehus finnes ikke, ifølge dem. Alle har tatt vel imot Marco, han er gatas maskot, koseklump og noe av grunnen til det gode nabofellesskapet i Huldreveien, da alle stikker hodet ut og bryr seg hvis andre katter mobber vår katt. For det er aldri vår Marco som har skylda for de harde kattekampene i gata, det er alltid de andre kattenes skyld, nikkes det samtykkende blant naboene etter en hard slåsskamp.
Aller best trives Marco i sofaen på sin faste plass, nyter å smake på kaka vi har til kveldskaffen, gir fra seg små grynt som takk, og svarer når vi bøyer oss over ham. "Næmen, han snakker jo", sier folk som stikker innom og hører han mase på melk, klage over baderomsdøra som ikke er åpen, eller mjauer høyt at han vil ut. Hver handling har sin kattelyd, og vi hører forskjell på utålmodig jamring over at han ikke kommer fort nok ut og: "jeg er sulten, vil ha mat" - mjauing. Den første er dypere og høyere, den siste er klagende, lysere og har noe mer yndig og innestemme over seg. Han svarer med et lite grynt, "her er jeg" - lyden, når vi kommer inn i rommet han er i, og vi svarer med kattekosesnakk, som betyr et bestemt toneleie og små, koselige ord.
Som vi mennesker er forskjellige har dyrene også sin personlighet. Et katteblikk, en katts stryken mot foten, den hengivne tråkkingen når han koser, den takknemlige stryken av kinnet mot vår hånd når vi fyller på mat, hans kosing med hodet opp mot vår hake, alt dette er Marco sin væremåte og med på å løfte hverdagen vår som ingen andre klarer. Den kjærligheten vi får fra vårt kjæledyr er hengiven og uten krav, den er ekte og altruistisk, derfor har jeg katt. For meg er det personligheten Marco som gir meg dette nå.
søndag 4. oktober 2009
Mjølgamp
Der! Der var dei, eg kjende dei att! Lukta og smaken kom over meg, eg vart med eitt sett over førti år attende i tid. Eg stod på tå og strakk meg etter kakene i butikken til far, på byrjinga av 1960-talet.
Dei låg der, midt framfor meg, på eit bakeriutsal i Gudbrandsdalen, denne haustdagen i 2009. Det må vere over 40 år sia sist eg såg dei, kjende smaken av dei, og ikkje minst lukta. Mjølgamp kalla vi dei, sjølv om dei eigentleg ikkje heitte det, det var nok meir på folkemunne. Men eg hørte aldri noko anna namn enn mjølgamp.
Kanskje far brukte ei anna nemning då han tinga varer frå bakaren, for det var far som selde mjølgamp på Samvirkelaget, den gamle landhandelen som selde alt frå mjøl, tekstilar og kaffe, til sirup i laus vekt. Det var ei særskilt lukt inne på butikken til far, og særleg dei dagane den store kassa med mjølgamp kom frå bakaren.
Eg som voks opp på butikken, fekk lov å vere bak disken og oppleve butikklivet frå innsida. Eg nådde ikkje heilt opp til disken, hugsar eg, men lukta var sterkare enn synet, og eg strakk meg, stod på tå, slik at eg så vidt kunne sjå desse breie, store kakene. Hugsar dei var litt turre, montru om lukta greip meg sterkare enn smaken, for ikkje å snakke om namnet. Mjølgamp, kjenn på det namnet, klart det var eit fasinerande namn på eit bakstverk for ein jentunge på under ti år. Hugsar også mor serverte dei til kaffen, kan minnast praten gjekk rundt kaffebordet om kakene, at dei var gode, "litt turre, men slik smakar no kaker som er laga med hjortesalt", vart det sagt. Sjølv om mor baka kaker, baka ho aldri mjølgamp, det var berre eit slag mjølgamp å få tak i, og det kom fraktande frå bakaren og vart seld over disk på butikken.
Då eg var ti år flytta vi frå Samvirkelaget, og dermed forsvann også mjølgampen frå livet mitt. Eg har sakna mjølgampen, spurt etter han, men ikkje fått noko klårt svar på kor han er å få tak i. Inntil no nyleg, der eg med eitt stod framfor han, godt innpakka i plast i ein glasdisk på eit bakeriutsal anno 2009. Med eitt var eg attende i butikken til far på 1960-talet, eg stod der på tå hev, med lukta av mjølgamp i nasebora, kjende og hørte stemninga i butikken. "Vær så god neste", sa dama bak disken, eg vart henta attende til notida, men lukta hang framleis i, da eg svara eg skulle ha "dei kakene som ligg der", og peika på mjølgampen. "Strøkaker, ja", svara ho, tok fram pakningen og la på disken framfor meg. "Strøkaker, ja", svara eg, det var det dei kalla dei, visst var det det dei heitte, ingen hadde visst kva eg skulle hatt om eg hadde spurt etter mjølgamp.
søndag 27. september 2009
Twitter har skylda
Twitter har skylda. Det er bare Twitter sin skyld hele greia. Jeg har visst det, kan ikke skylde på noen andre. Ikke på meg selv, engang. Jeg har tenkt det flere ganger, det er ikke meg det handler om, ikke denne gangen.
For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.
Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.
Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.
For det er lenge siden, altfor lenge siden. Jeg har ikke gjort det på flere måneder. At jeg har tenkt på det, er helt klart. Selvfølgelig har jeg det. Savnet har vært der. Trangen også. Men jeg har liksom ikke vært motivert. Ikke vært klar for det, tenkt at det kan vente. Har rett og slett ikke hatt lyst. Har utsatt det, og så har jeg rett og slett glemt at jeg kan gjøre det. For jeg har jo hatt Twitter, der har jeg fått tilfredsstilt noe av trangen, har ikke hatt behov for mer i det siste. Merkelig i grunnen, men slik har det vært.
Har selvfølgelig hatt litt vond samvittighet, for jeg skulle ha gjort det. Synes jo det. Det var jo så innarbeidet i mitt daglige liv tidligere. Men så har jeg kuttet det helt ut, nesten så jeg har glemt at jeg har kunnet gjøre det. Det tar så lang tid også, har vært min innvending, er vant til å ta det i korthet, bare med noen få tegn, på Twitter, altså.
Men nå har jeg gjort det, jeg har bare brukt litt lenger tid enn på Twitter. Jeg har brukt mer enn 140 tegn også. Endelig har jeg blogget igjen. Jeg har klart det, jeg er tilbake i bloggersfæren. Det kjennes godt, for det er så lenge siden jeg har gjort det. Det er Twitter som har skylda.
tirsdag 7. juli 2009
Jeg skriver brev
Ingen skriver brev lenger, skriver Finn Erik Vinje, da er nok jeg en del av en utdøende rase. Jeg koser meg med å sette meg ned og ha "min tid", som jeg kaller det, der jeg tar fram det fine brevpapiret mitt, pennen min og ser min egen håndskrift på papiret. Jeg bor i Drammen og skriver brev til min kusine på Lillehammer. Vi er like glad i å skrive begge to, liker denne måten å formulere oss på, på den gammeldagse måten, som vi sier, selv om vi begge to mailer, sms-er og ringer hverandre på både mobil og analog linje.
Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.
Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.
Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.
Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.
Jeg er absolutt ingen sinke i den digitale utviklingen, som norsklektor har jeg lært elevene mine opp til å bruke Google docs og dele med andre det de skriver der. Jeg bruker selv aktivt Google notes og docs, Diigo, Delicious, Clipmarks, Facebook, Twitter, MSN og sms, samt at jeg blogger. Alt dette har jeg lært elevene og bruker aktivt i norsktimene, da jeg mener det er med på å styrke skrivningen deres. Vi har til og med chattet på Facebook i norsktimene og skrevet sms-ordtak på mobilen og sendt hverandre.
Det digitale er jo elevenes hverdag, og ved at jeg viser jeg kjenner til dette, er det lettere å få dem med på en vanlig skriveøkt med penn og papir, gjerne et brev, for de kan det jo, de sender jo kort når de er utenlands. Min datter fikk kort fra en studievenninne som er i Kina akkurat nå, selv om de mailer og sender sms til hverandre daglig.
Det ene utelukker ikke det andre, men utfyller hverandre i en skriftkultur som har utviklet seg, og som egentlig er spennende å følge med på. Jeg koser meg når jeg går i bokhandelen og kikker etter brevpapir, velger ut det peneste som jeg har lyst til å skrive på og sende til mine brevvenner. Nå skal jeg sette meg ned og skrive brev på gammeldags måte til min brevvenninne i Spania, som jeg nettopp har lest en mail fra.
Ha en god facebook-, twitter-, MSN-, chatte-, sms- og brevdag.
fredag 19. juni 2009
Småstein på vinduet
"Det der var lenge siden jeg har sett", sa mannen, han stoppet opp da han så gutten kaste småstein på et av vinduene i en leiegård i byen. Et sjeldent syn i våre dager, kaste småstein på vinduet. Gutten hadde glemt mobilen, og ringeklokka i leiligheten der kameraten bor, virket ikke. Ikke hadde kameraten tenkt på å reparere ringeklokka heller, ei heller husverten hadde fått spørsmål om å gjøre det, for hva skulle de egentlig med ringeklokke? Alle har jo mobiltelefon i dag og ringer hverandre når de står utenfor. Derfor brukes ikke ringeklokka lenger. Kommunikasjonen foregår digitalt, også når vi skal banke på døra. Det plinger heller i mobilen, en melding, noen lette tastetrykk; "er utenfor", bare et "hei" eller "er her nå". Korte setningsfragmenter som betyr; "Nå er jeg her, kan du være så snill å åpne døra for meg". Selvsagt blir dette for langt og tungvint å skrive, heller har jeg hørt det avtales i forkant; "Jeg legger inn et anrop når jeg er utenfor".
I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.
Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.
I gamle dager, da jeg var ung, lenge før mobiltelefonen fikk funksjon som ringeklokke, kastet vi småstein på vinduet til hverandre for å få kontakt. Det var slett ikke alle som hadde ringeklokke da heller, det var nymotens greier, langt mer vanlig var det å banke på døra. Men det var liksom noe de eldre gjorde, vi unge kastet småstein. Jeg kan fortsatt huske den sitrende spenningen jeg følte av det lille smellet mot vinduet mitt. Kikket spent ut for å se hvem som stod der, åpnet vinduet for å svare. Denne spenningen er borte med sms eller anrop på mobilen. Vi ser allerede før vi svarer, eller åpner døra, hvem som venter.
Men like spennende var det selv å være kasteren, høre smellet av steinen mot vinduet, vente på at noen skulle vise seg, fundere en liten stund over om det var noen der, hørte han eller hun meg, og hvem ville vise seg i vinduet først. Alt dette gjorde signalet og ventingen uforutsigbar og pirrende. Var ikke mottakeren hjemme, oppnådde vi ikke kontakt. Slik er det ikke i dag. Vi kan stå utenfor døra og sende sms, legge igjen anrop, og får som oftest svar med en gang, selv om senderen står i Trondheim og mottakeren er i Spania. Det digitale har gjort kontakten enklere, der den fysiske avstanden ikke har noe å si for kjappe svar og oppdateringer. Den nære kontakten som steinen på vinduet signaliserte, er borte. Snart er også mannen i gata som husker dette tegnet borte, han som bærer videre minnet om signalet brukt i en tid vi hadde litt mer tid til hverandre og ventet på lyden av småstein på vinduet.
mandag 15. juni 2009
Utgått på dato?
Jeg fikk en følelse av å ha gått ut på dato. Vår datter, som er i begynnelsen av tjueårene, sa vi hadde blitt så gamle, hun påpekte at vi her i huset bare så på NRK. Det var da så mange andre bra kanaler å se på, hevdet hun. Det neste var da det gikk opp for meg hvor utrolig trette vi var om kveldene, ja - vi sovnet noen ganger før Kveldsnytt, også det på NRK. Det siste, og kanskje det som satte inn støtet, var da jeg skjønte jeg ikke helt var på høyde med den humoren som sendes på de ulike kanalene jeg ikke ser på så ofte, men som jeg altså har sveipet innom, bare for å ha vært der. Dette gjorde noe med meg, jeg liker det ikke ...
For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.
Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.
Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?
Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)
For ikke er jeg oppdatert på Paradise Hotel, har lite kunnskap om Top Model og ser ikke på Sex og Singelliv. Jeg fikk sjokk da jeg på besøk hos den yngre garde i familien så på Jackass, at det går an å utsette seg for så mye, var min umiddelbare reaksjon. Selv om jeg så både humoren og galskapen i det, ble jeg overrasket og måtte le. Men har fått med meg America's Funniest Home Videos, The Late Show med David Letterman, Oprah og Er du smartere enn en tiåring? Hvorfor jeg ser på noen av disse programmene og ignorerer andre, har kanskje noe med alderen å gjøre. Jeg er i begynnelsen av femtiårene og identifiserer meg nok sterkere med programmer av typen debatt, diskusjon og kunnskap, enn sex, sjekking og utseende. Så er spørsmålet, er jeg dermed gammel og utgått på dato? Vil det ikke alltid være en avstand mellom generasjonene i valg av interesser, TV-program og debattforum? Hvordan var det med generasjonen før oss? Mine foreldre leste ikke DET NYE, men holdt seg til Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad. I min ungdom var Det Nye, sammen med Romantikk og Love, datidens Paradise Hotel, Top Model og Sex og Singelliv. Der kunne vi drømme oss bort til en innbilt verden med kjendiser, uforpliktende kjærlighetsliv, forsiktig sex(på papiret)og vakre modeller. Vi dyrket Frøken Norge, glemmer aldri de vakre modellene på slutten av sekstitallet, særlig Tone Knaran, hun var ungpikedrømmen og vårt store idol.
Jeg var 10 år da vi fikk TV i 1966, med én kanal og ikke alltid sending, ble vi fort vant til pause, pausemusikk, klokke og fisker i TV-ruten. Dette kunne vi faktisk sitte rolig og se på, så interessant var dette nye sosiale mediet den gangen. I tillegg gikk ofte TV-programmene i svart før neste program, eller før bildet kom på og hallodamen smilende innannonserte neste post, bare for at det skulle være litt "luft" mellom programmene. At TV, eller Fjernsynet som det het, var et sosialt medium, har blitt klart for meg i ettertid, da min bestefar pyntet seg for å se på Dagsrevyen, og smilte pent tilbake til hallodamen. Han var født i 1888 og var overbevist om at hallodamen kunne se ham. Han elsket å se på detektimen, ble brydd og så vekk da de kysset på film, "de eier ikke skam", sa han. Montro hva bestefar hadde sagt om det som foregår i TV-ruten i dag? Han kommuniserte på sin måte med det sosiale TV-mediet.
Mens jeg kan skryte av å være fan av både Sopranos og Seinfeld, liker Jerry, Kramer, George og Elaine, synes Tony Sopranos er både myk og hard, elsker scenene hans i samtale med den kvinnelige psykologen og fasineres av hans dobbeltliv. Jeg mener å gjenkjenne noen Sopranoser i det virkelige liv, det er jo min tids detektime, jeg tror bestefar ville likt Sopranos. Dette er mine serier, så egentlig synes jeg at jeg henger ganske så bra med, selv om jeg ser mest på NRK1 og NRK2. Jeg har da kikket på de andre kanalene og fått med meg hva de handler om, selv om jeg slett ikke visste hvem Petter Pilgaard var før han var gjest i RedaksjonEN hos Viggo Johansen på NRK1. Men er jeg gammel og utgått på dato for det?
Vi har så mye i dag, både Facebook, Twitter, TV, magasiner og musikkanaler. Selv er jeg både på Facebook og Twitter, dette er mine sosiale medier, TV er ikke for meg det sosiale mediet som det var for bestefar. Det Nye har jeg vokst fra, men leser KK, Kamille og har kikket på Cosmopolitan. Jeg blogger, bruker sms, msn og hører på iPod. Og så er jeg venn med både min datter og min sønn på Facebook, hyggelig, selv om vi har best kontakt Face-to-Face, altså. Utgått på dato? Ikke så lenge jeg både blogger, twitrer, er på Facebook og holder meg oppdatert gjennom blant annet NRK. Jeg tror jeg fortsetter som jeg har gjort ... ;-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)