Elevane skriv

Eg kjem inn i klasserommet, elevane er på Facebook, dette gjer noko med meg, det gjer meg glad. Som norsklektor er eg glad for all skriftleg aktivitet elevane held på med, og Facebook har gjort at alle er delaktige i ein aktiv skrivekultur. Også dei som ikkje er så glad i å skrive, dei skriv på Facebook og brukar språket aktivt.

"Me' feisbukk så skriv jæi iallfall noe, - 'vær dag!" sa ein elev til meg under fagsamtala i norsk. Eleven vreid seg på stolen, var tydeleg utilpass med situasjonen, visste like godt som meg at norsk skriftleg slett ikkje var hans sterkaste side, då eg spurte om han skreiv noko utanom norskfaget. Herleg, tenkte eg, han skriv jo. Eg kunne reist meg opp og ropt høgt, men tenkte meg om, såg på eleven og sa: "Jamen, da skriv du jo, held fram med det, skriv på Facebook!" Etter kvart kom det fram at eleven skriv mye, han sender SMS, brukar MSN og skriv dagleg mailar til norske og utanlandske fotballklubbar og supporterar. Vi kom fram til at han er ein særs aktiv skribent, ein ekte skrivar. Fagsamtala enda med at eleven såg på seg sjølv som ein skrivande person, og at det skriftlege språket er noko han meistrar.

Etter fagsamtala vart eg trygg på at eleven likar å skrive, at Facebook er staden han skriv, der føler han seg heime. Tidlegare hadde eg sett og opplevd, og han hadde sjølv gitt uttrykk for, at han hadde problem med å formulere seg i norsk skriftleg. Med styrt Facebook-aktivitet i norsktimane fekk eg snudd denne eleven til å bli delaktig i ein aktiv skrivekultur, der han er med og skriv, og ikkje den som sit og stirrar ut av vindauget, stønnande, ventande på at timen skal vere over, med berre nokre få liner lagra som svar på ei oppgåve.

Etter at vi oppretta fagsida i norsk på Facebook skal eg seie han har skrive, både på hovudmål og sidemål. Ivrig tastande i timane har eg opplevd å sjå frustrasjonen over å ikkje få til noko glid over i ei slags skrivekløe, der den ekte gleda har lyst ut av ansiktet hans over å produsere noko i norsk skriftleg. Da er det moro vere norsklærar da! Plutseleg er han ein naturleg del av den skrivande gruppa. Jøje meg, tenkte eg i ein av timane, der eg gjekk rundt og såg inn i skjermane, elevane skriv, og dei har ikkje lyst til å slutte. "Dette var gøy!" sa ei av dei flinkaste jentene, snudde seg og såg opp i ansiktet mitt med eit stort smil. "Yess", sa eg til meg sjølv, "dette funkar, elevane skriv!".

Eg har kjørt ulike opplegg og tema i norsktimane på Facebook, der målet for timen har vore skriving, anten på bokmål eller nynorsk. Med fagsida i norsk på Facebook har det vore lett å bruke Facebook som dagleg aktivitet, både i timane og som lekse. Det treng ikkje ta heile timen, berre ein liten del av timen er nok, til små oppdateringar og kommentarar. Med eiga fagside har eg også lettare tilgang til å sjå og kontrollere kva elevane skriv, at det dei gjer faktisk har fagleg relevans. Sia desse elevane har nynorsk som sidemål, har eg også bedd dei om å kommentere på nynorsk, som da dei fekk i oppdrag å gi attendemeldingar på Berit Rekves kronikk i Aftenposten i samband med 125-årsdagen for jamstellingsvedtaket, lagt ut som lenkje på norsksida på Facebook. Stas var det å få kommentarar og attendemeldingar frå forfattaren sjølv, Berit Rekve, i kommentarfeltet på fagsida. Kan lese om dette her på bloggen. Gildt er det også å få kommentar frå Gøril Grov Sørdal i Språkteigen, slikt likar vi.

Det viktigaste er at elevane skriv, brukar språket aktivt og freistar å formulere seg, anten det er på hovudmålet eller sidemålet. Vi har snakka om at Facebook er ein eigen sjanger, stuttare og kjappare i formuleringane enn det vi nyttar i vanlege skulestilar. Men eg har lagt vekt på, og vorte einig med elevane om, at på fagsida vår på Facebook brukar vi eit ordentleg språk, vi uttrykkjer oss pent, og vi skriv utan å støte eller trakassere noko eller nokon. Personvernet må vi alle streve for å ivareta. Språket skal vere sakleg, kommentarane skal vere tydelege og forståelege for alle, grunngitte og velformulerte. Høfleg uttrykksform er sjølvsagt. Dette er vi einige om også må gjelde ved skriving i eigne profilar på Facebook. Slik sett verkar denne aktiviteten oppdragande og dannande for ein samla aktivitet på nettet. Det har også vore lettare å be elevane gå ut av Facebook i dei timane vi ikkje nyttar det, sia det er ein del av undervisningsmetoden i andre timar.

Som lærar er eg ikkje ven med elevane mine på Facebook, altså dei har ikkje tilgang til mi profilside. Fagsida på Facebook er oppretta med meg som administrator, der elevane mine er tilhengjarar. Morosamt er det at denne fagsida på Facebook i dag nærmar seg 70 tilhengjarar, noko som tyder på at fleire enn elevane er interesserte i Facebook i norskundervisninga. Eg nyttar Facebook som supplement til læringsplattforma It's learning, det kan verke tungvint, men aktiviteten på Facebook og den tovegskommunikasjonene Facebook opnar for, gir fleire moglegheiter og raskare attendemeldingar enn det læringsplattforma gir. Hinderet i å bruke Facebook er at det er ope og tilgjengeleg for alle, noko som gjer at det ikkje passar til alle slags kommentarar og faglege attendemeldingar. Dei konstruktive og faglege meldingane må difor skrivast andre stader. Det som er skrive på nettet blir der, og det er ikkje sikkert det er så moro for ein elev tretti år fram i tid å sjå kva slags fagleg melding han eller ho fekk av norsklæraren sin på vidaregåande. Når eg kommenterer på Facebook, har eg som strategi at eg berre kommenterer positivt og oppmuntrande, utan kritikk og korreksjonar, den faglege attendemeldinga til kvar einskild ventar eg med til fagsamtalar og skriftlege vurderingar. Målet er å auke og ivareta skrivegleda hos elevane, verken bryte ho ned eller gjere ho offentleg.

Mi erfaring med Facebook i timane er at elevane skriv og brukar språket aktivt. Når dei kommenterer og legg ut oppdateringar, er dei aktive i ein skriveprosess, der dei må ta stilling til korleis dei uttrykkjer seg, kva slags ord dei vel å bruke, kva slags setningsformuleringar dei tek i bruk, og kva slags signal dei sender ut. Dette gjer at dei må reflektere over og bli medvitne om eigen språkbruk som kjem godt med til seinare bruk, ikkje berre i norskfaget. Det er ikkje naudsynt å skrive så langt for å få skrivetrening, det viktigaste er skriveprosessen i det å vere aktive kommentarbidragsytarar på Facebook.

Eg valde å gå inn der elevane er, på Facebook, og bruke dei moglegheitene Facebook gir i ein aktiv skrivekultur. I staden for gong på gong å mase og be elevane gå ut av Facebook, tok eg tak i dei der dei er og ba dei skrive. Dette har gitt meirsmak, meirskriving og meirspråkleg aktivitet. "Må værra her, kan'ke gå glipp av de kule norsktimene dine, vettu!", sa ein av elevane til meg på veg ut etter ei skriveøkt som opna med idémyldring på Facebook og avslutta med vanleg oppgåveskriving og innlevering. Med eitt kom orda i songen for meg: "da er det morosamt å leva", eg nynna og song for meg sjølv. Og elevane skriv.

Jamstellingsvedtaket - 125 år

Det var ikkje noka småskore forsamling som vedtok jamstellingsforslaget, skriv leiar for Mediemållaget og Dei nynorske mediedagane, Berit Rekve, i Aftenposten i sin kronikk i samband med at det, den 12. mai i år, er 125 år sia Stortinget gjorde jamstellingsvedtaket som sidestilte landsmålet med "det almindelige Skrift- og Bogsprog", berre 12 år etter at Ivar Aasen gav ut Norsk Ordbog. Det "nye" norske skriftspråket var ikkje tatt i bruk av mange, skriv Berit Rekve, Noreg var heller ikkje noko rikt land, "likevel gjorde Stortinget med stort fleirtal det demokratiske prinsipvedtaket om å gjera den norske språkarven, slik han hadde nedfelt seg i målføra, til offisielt skriftspråk i landet".

I norskklassa for VG2 arbeider vi no med nasjonsbygging og identitetskjensle, det er heller ikkje noka småskore forsamling, ein gjeng livate ungdommar i vidaregåande som traust testar ut bruk av Facebook i norsktimane. Har skrive om det, mellom anna i det førre innlegget mitt her på bloggen. Vi har ikkje vore inne på jamstellingsvedtaket i språkhistoria enno, da kompetansemåla i læreplanen set streken ved 1870.

Med Berit Rekves kronikk fekk vi eit framifrå høve til å ta opp språkdebatten nett no, fordi ho i kronikken trekkjer opp historia rundt jamstellingsvedtaket og striden vi har i dag, som følgje av vedtaket. Fyrst las vi heile kronikken høgt i samla klasse, deretter fekk elevane beskjed om å kommentere i kommentarfeltet på Facebook, direkte under lenkja til kronikken. Dette tvinga elevane til å reflektere over kva dei har lese, kva som stod i kronikken, og kva det vart fokusert på. Facebook opnar for dialog, der ein kan både kommentere og gi direkte attendemeldingar til kvarandre.

Eg la ut lenkja på Facebooksida i norsk, slik at elevane kunne kommentere direkte på innhaldet i kronikken der. Dermed fekk dei høve til å vere med og debattere ei aktuell sak med bakgrunn i språkhistoria. Slik sett blir datida gjort aktuell i notida gjennom Facebook, der elevane får kunnskapar om språkstriden på slutten av 1800-talet via dagsaktuell tekst publisert i Aftenposten. Ved at elevane kommenterer den aktuelle saka og uttrykkjer usemje i vedtaket om to skriftspråk, er dei med på å halde liv i språkdebatten og vise at han framleis er aktuell. Elevane blir her eit døme på det dei les om. Særs aktuelt når Berit Rekve sjølv kjem inn på Facbooksida og gir attendemelding på meiningsutvekslingane til elevane. Dette viser at bruk av aviser og dei sosiale media i undervisninga gjer det mogleg å henge med i den aktuelle nyhendeformidlinga.

Når elevane må setje seg inn i ukjent stoff for å kommentere, blir dei pressa til å ta stilling til innhaldet i teksten. Dette gir djupare refleksjon med innlæring av nytt stoff gjennom eige arbeid og tankeverksemd. Difor skulle elevane no ha skaffa seg solid grunnlag for å lære meir om bakgrunnen for at vi i dag har to skriftspråk i Noreg. Med håp om at dei kan sjå bruken av nynorsk i eit historisk perspektiv, som del av vår nasjonale kulturarv, der språkstriden følgjer den nasjonale historia. Det er ikkje noka småskore forsamling elevar som kommenterer fagleg og reflekterer over si eiga historie på Facebook.

Hvorfor Bjørnson på Facebook?

Vi har fagside på Facebook. Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier er navnet på Facebooksida vår. Sida ble opprettet for å holde en tettere kommunikasjon med elevene, for å nå elevene der de er, nettopp på Facebook. Elevene bruker sosiale medier, og i stedet for hele tiden å be elevene gå ut av Facebook i timene, de er jo pålogget konstant, valgte jeg å gripe fatt i dem der de er, på Facebook.

Det startet i en nynorsktime med at elevene skulle skrive nynorsk i egen statusoppdatering, elevene likte det, og konsekvensen av en vellykket nynorsktime ble å lage en egen fagside for norskfaget på Facebook. Det har fungert bra, elevene kjenner jo Facebook fra før, så det var bare å sette i gang.

Førstkommende mandag er det muntlig høring av hele klassen om nasjonsbygging, elevene har i lekse å lese ca 30 sider i læreboka som de vil bli hørt i. NRK1 har sendt tre programmer om Bjørnson - europeeren, lenker til disse programmene er lagt ut på Facebooksida med beskjed om at dette er pensum til prøven sammen med kapitlet i læreboka. Elevene har skrevet faglige kommentarer om forfatteren og samfunnsdebattanten Bjørnson i kommentarfeltet etter å ha sett programmene, hva slags utbytte de får av å se slike programmer og hva de har lært. Jeg har vært inne og svart på elevenes kommentarer med jevne mellomrom, Facebook åpner for en toveiskommunikasjon som ikke er i læringsplattformen, derfor opplever jeg bruk av Facebook som en mer åpen og direkte kommunikasjon med elevene.

Fordelen med å legge ut lenker og be elevene se programmer på nettet, er at det ikke tar tid av skoletimene, men brukes av tiden elevene har til lekselesning. Elevene er på nettet, ser filmer og er digitale i sin hverdag og læringsprosess, derfor kan det å se en film være like opplysende som læreboka. Elevene leser, ser, søker og multitasker til seg læring på en helt annen måte nå enn for noen få år siden, før internett og sosiale medier.

På Facebook kan elevene kommentere direkte en oppdatering med kun kommentar eller lenke til et nettsted eller film, og jeg som lærer kan se at elevene har gjort leksene sine, samtidig som jeg kan kommentere raskt tilbake. Kanskje fanger det litt mer interesse for elevene når det legges ut på Facebook, og læreren kan gjøre leksene noe mer interessante for elevene ved å bruke de mulighetene Facebook har. Fordelen er igjen å nå elevene der de er, ulempen er at læreren gjør seg tilgjengelig hele tiden. Viktig blir det å sette sine egne grenser og passe på å ikke gjøre dette hver dag hele uken. Som et supplement til læringsplattformen opplever jeg Facebook som spennende, men bruker fortsatt It's learning og legger ut lekser og informasjon der i tillegg til Facebook. Noe er lettere på Facebook, som denne diskusjonen med elevene om Bjørnson. Det er enklere å gi kommentarer tilbake til flere på en gang i kommentarfeltet på Facebook enn å sende meldinger til en og en i læringsplattformen. Når elevene ikke har mulighet til å se hverandres kommentarer, vanskeliggjør det en kollektiv tilbakemelding fra læreren.

Jeg har diskutert bruk av Facebook i undervisningen med elevene, vi er enige om å bruke det med vett og ikke overdrive. Jeg, sammen med elevene, ser mulighetene og utfordringene, det er spennende å prøve ut nye metoder i faglig formidling, og Facebook er én metode blant flere. Allikevel har det sine hindringer, som for eksempel muligheten til å gå i dybden og reflektere rundt et emne, og det passer heller ikke til de større tekstene. Men det kan være en trening i å få elevene til å uttrykke seg punktlig og presist, slik at det de formidler kan forstås og inkludere flere. Dette kan elevene ta med seg når de skal skrive lengre tekster.

Kommentarene fra elevene om Bjørnson viser at Facebook kan brukes seriøst i en faglig diskusjon. Den største utfordringen, slik jeg ser det, er å alvorliggjøre et medium elevene har brukt til å leke seg i, at det som skrives på fagsida på Facebook er seriøst og skal besvares og begrunnes. Målet må også være å kunne få tak i dem som sluntrer unna, kanskje er Facebook en arena de lettere viser seg i og mottar informasjon fra. De flinke og mest aktive er raskt på Facebook og gjør det som står der, så utfordringen blir å møte dem på deres nivå. Når elevene skriver og kommenterer til hverandre om hva de har lært og ikke visste fra før om Bjørnson, så viser det at vi har oppnådd å få elevene til å reflektere over og sette ord på egen læring. Brukes det på denne måten, ser jeg Facebook som en aktiv og inkluderende læringsarena som inviterer til samarbeid og deling i undervisningen.

Glad i deg

Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: "-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! - " Jeg svarer på SMS raskt tilbake: "Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!" Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen :-)

Den gode historia

Kap. 8: Tekster i samtid og fortid (Lærebok: Grip teksten Norsk VG1) er eit kapittel som høver særleg godt for å kombinere den munnlege aktiviteten i timane med den skriftlege innleveringa. Ifølgje læreplanen skal elevane kunne:

· Vurdere fortellemåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenliknet med tekster fra norrøn og samisk litteratur, myter og folkediktning fra flere land.
· Tolke og reflektere over innhold, form og formål i et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk.
· Mestre ulike muntlige roller i gruppesamtaler, foredrag, dramatiseringer, presentasjoner og framføringer som aktør og tilhører.
· Kombinere muntlige, skriftlige, visuelle og auditive uttrykksformer i framføringer og presentasjoner
· Bruke et bredt register av språklige virkemidler i egen skriving, i skjønnlitteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk.
· Skrive tekster i ulike kreative sjangrer
· Bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster

Desse læreplanmåla viser til både samtidstekstar og tekstar frå folkediktinga, munnleg framføring og skriving. Eg valde å leggje opp ein firedelt plan:

1. Fyrst introduserte eg den tradisjonelle folkediktinga og samanlikna ho med dei vandrehistoriene vi har levande i dag (til dømes historier knytt til bestemte stader, gjerne med lokal forankring: Lier sjukehus og SMS-historier med MMS), pluss moderne bøker og filmar bygd på gamle mytar og segner (Ringenes Herre, True Bood, Ring). Eg vektla her sentrale omgrep som tradering, memorat, variantar og omen, og framheva korleis folkediktinga har endra seg i takt med historia og kulturen opp gjennom åra. Etter læreplanen starta eg med dei vandrehistoriene vi har levande i dag og trekte linene attende til eldre vandrehistorier, segner, eventyr og mytar. Her understreka eg kva som skal til for at ei historie blir fortalt og held seg levande, ho må vere aktuell og ha ein funksjon, viss ikkje døyr ho ut, kan bli gløymt, og andre aktuelle historier overtek.

2. Elevane fekk i lekse å spørje andre i nærleiken, som familiemedlemmer, mor, far, besteforeldre, tanter, onklar og grannar om dei hadde ei historie, ny eller gammal, å fortelje. Elevane skulle så hugse denne historia og dele ho med dei andre i klassa. Dette vart gjort på den måten at vi samla oss i ring midt i klasserommet, som ei gammaldags forteljarstund; ei kveldseto, der alle fortalde si historie. Her kom det fram både nye og gamle historier, alle fortalt på sin måte og med sin variant. Slik sett fekk vi her eit døme på levande tradering med ulike variantar av samtidstekstar og tekstar heilt attende til norrøn tid (i tråd med læreplanen). Ei jente starta forteljarstunda med opplesing av den norrøne skapnadsmyten. Der fekk vi eit døme på kor viktig det var å få nedskrive det som vart fortalt på folkmunne. De kan lese meir om dette opplegget og denne forteljarstunda på bloggen min.

3. Etter forteljarstunda fekk elevane i oppgåve å skrive ned ei av dei historiene dei hadde hørt på nynorsk. Oppgåva formulerte eg slik: ”Fortel med dine eigne ord den gode historia, anten di eiga historie eller ei av dei andre historiene du hørte og som du likte godt. Skriv på nynorsk, max 500 ord.”, og la ho ut til innlevering på It’s learning. På den måten vart elevane delaktige i nedskrivingsprosessen av den munnlege forteljartradisjonen, og dei vart medvitne om kva for innhald og ord dei skulle vektleggje i oppattakinga av ei historie, si eiga eller andre si forteljing. I tillegg vart nynorsk og den skriftlege delen ivareteke.

4. Dette førte til gruppearbeid som skulle ende opp med ei framføring. Gruppene danna vi etter kva for månad elevane var fødd i, etter elevane sine ønskje for å få variasjon i gruppesamansetjinga. Vi kalla desse gruppene for iEtherpad-gruppene, fordi elevane arbeidde i iEtherpad med oppgåvene, problemstillinga og innsamlinga av stoff. Elevane fekk i oppdrag å skrive si eiga problemstilling som skulle godkjennast av meg, det same gjaldt også emnet dei skulle arbeide med. Framføringa skulle anten vere film, Moviemaker, Photostory, PowerPoint eller ei dramatisering med kostyme. Om tradering og samarbeid i iEtherpad har eg skrive om tidlegare her på bloggen min, og direkte lenkje til iEtherpad finn de her. Spennande å prøve ut tradisjonelle forteljartradisjonar i moderne digitale samarbeidsverkty. Må rekne med å setje av nokre timar(4-6timar) til gruppearbeid og sjølve framføringane(2-4 timar). Elevane fekk rettleiing undervegs og elles når dei trong det.

Tillegg: Assad Nasir forklarer ordet omen på sin blogg:"Omen substantiv nøytrum tyder tegn eller varsel. Et omen kan være godt eller ondt."

Voksduken

Da eg var lita hadde mor alltid voksduk på bordet. Eg voks opp med voksduken, det var det fyrste eg strakk meg etter, fekk eg høre, da eg reiste meg opp for å støtte meg. Det gjekk ikkje så bra, eg drog visst med meg både fløytemugga og kaffekoppar i fallet. Kaffekoppane var tomme, har det blitt meg fortalt, men fløyteskvetten rann nedover andletet mitt.

Voksduken låg alltid på kjøkkenbordet heime, han var nok i bruk meir for det praktiske enn for pynten si skuld. Kjøkkenbordet til mor var svært vakkert, eg har det på kjøkkenet midt i dag, og det har ofte undra meg kvifor ho alltid brukte mønstra voksduk på det, bordet var så pent i seg sjølv. Men slik tenkte dei ikkje før, voksduk var noko alle skulle ha; "jau, voksduk på kjøkkenbordet, det må vi ha", kan eg hugse det vart sagt over kaffekoppane kring bordet. "Å neimen så pen voksduk du har da, nei kor har du kjøpt den?" var spørsmålet som gjekk att når voksduken vart innvigd med kaffestunda på ettermiddagen. Eg fekk alltid med meg dette, for eg har vore hard på kaffen alt frå eg var sju år gammal.

Eg hugsar det var høgtid når voksduken skulle skiftast ut, alltid kom det ny voksduk på bordet til jul. Da hugsar eg mor bretta duken ut over heile bordet, slik at det hang ein kant passe ned på kvar side. Han lukta spesielt også, denne nye voksduken, og så var han alltid litt bolkete dei fyrste dagane inntil han hadde blitt brukt og tørka av nokre gonger, slik at han hadde lagt seg til og festa seg på bordet, vart det sagt. Denne voksduklukta hugsar eg meir enn eg kan skildre ho, men eg kjenner ho att på stader dei sel voksdukar, viss eg kjem nær dei nok. Ikkje desse nymotens, mjuke, tynne voksdukane, nei - det må vere av desse litt harde, stive typane. Det er det som er voksduk, i alle fall for meg.

Hugsar da eg var lita, veit ikkje heilt om eg skal våge å fortelje det, men det må bli mellom oss. Eg kunne vel ha vore rundt 4 til 5 årsalderen, eg hugsar det berre svakt, men det har blitt oppattfortalt og dermed festa seg i minnet mitt. Eg sat ved kjøkkenbordet og teikna, klipte og limte. Eg hadde fått ny, lita saks, og med eitt greip eg meg sjølv i at eg sat og klipte i voksduken til mor, frå den nedste kanten og oppover mot bordkanten. Eg kan enno hugse den sitrande spenninga inni meg, da eg klipte og hørte lyden av saksa som skar i voksduken. Mor tilsnakke meg, eg måtte da forstå at eg ikkje skulle gjere slikt. Dagen etter kom det ny voksduk på bordet, klart han måtte skiftast ut, eg hadde jo øydelagt den andre. Eg sat igjen ved voksdukbordet med same aktiviteten, og jammen klipte eg ikkje ein gong til og øydela den nye voksduken. Det same gjentok seg, mor vart sint - kan du skjønne, eg hugsar eg hadde ei vond kjensle inni meg, visste at dette skulle eg ikkje gjere meir.

Eg voks opp med voksduken. For meg vart han den vi samla oss kring i gode stunder, til høgtid med ny voksduklukt i rommet, til eftasstunda på ettermiddagen med kaffekoppane og biteti, til teikning og brettspel, til lekselesing og til å leggje hovudet nedpå for å kvile litt, då det leita på som verst med tungt hovudarbeid. Voksduken har følgt meg frå eg reiste meg opp for å finne støtte, gjennom heile barndommen min, jamvel da eg utfordra grenser og fram til i dag med nye motar og trendar innan stoff og stil. Voksduken har alltid vore der for meg, eg vil ha han nær meg. Eg har vakse opp og levd med voksduken heile livet, trur ikkje eg kan leve utan han.

Kaffi må vi ha

"Du vil ha kaffi", sa bestefar til meg da eg var sju år gammal. Kruttsterk kaffi kokt på gammaldags vis med tjukk grut, gjerne oppattkokt frå dagen før. Han smaka best da, meinte dei eldre. "Ein kopp kaffi, det blir du sterk av", sa bestefar, og eg trudde på han, sjølv om eg syntest kaffi smaka beiskt dei fyrste gongene eg prøvde det.

Bestefar ville at eg skulle drikke kaffi, difor drakk eg kaffi, mest for å gle han, i byrjinga, i alle fall. Vi drakk ut av tjukke, kvite koppar, bestefarkoppane, som eg kalla dei, med djupe, kvite skåler til. Vi sat på kvar vår snyt ved kjøkkenbordet og drakk kaffi, hugsar eg tok tak og drog inn lukta av kruttsterk bestefarkaffi. Slik fekk bestefar og eg eit nært forhold kring kaffekoppane, eg drakk for å vere i lag med han, og han var stolt, fordi eg drakk kaffi.


Dei fyrste åra drakk eg kaffi berre når eg kom til bestefarhuset, idet eg kom over dørstokken, såg bestefar på meg og sa, "du vil ha kaffi", meir som ei stadfesting enn som eit spørsmål. "Ja, takk", svara eg, noko anna ville vere utenkjeleg. Sjølvsagt skulle bestefar og eg drikke kaffi i lag. Dei andre vaksne i familien godtok det, kan nok hende mor og far tykte det var i tidlegaste laget å byrje med kaffi, men eg meiner å hugse dei aldri kom med protestar. Det var bestefar og eg og kaffien. Vi fekk vere åleine, berre vi to, med kaffikoppane våre.

Etter kvart byrja eg å like kaffi, svart, sterk kaffe. For meg er kaffi fred, ro nærleik og stilla. Det har hendt at eg midt i kaffilukta har meint å ha hørt stemma til bestefar; "drikk no og vis du er stor jente". Eg drakk, eg vart stor, eg vart vaksen, og framleis sit eg med kaffikoppen min ved bordsnyten, det er eg som har arva kjøkkenbordet etter bestefar, der vi to sat i lag med kaffikoppane våre. Bestefar er borte, men kaffistunda og minnene er der framleis. Eg drikk ikkje kaffi ein einaste gong utan at eg har bilete inni meg av bestefar med kaffikoppen sin.


Slik vart eg avhengig av kaffi, eg må ha kaffi på morgonen, midt på dagen, etter middag og til kvelds. Eg søv like godt kor mykje kaffi eg drikk, ja - eg vil påstå at eg søv betre di meir kaffi eg drikk. Eg blir uroleg og ute av meg dersom eg ikkje får i meg kaffi, difor sørgjer eg alltid for å ha kaffi i huset. Ein morgon eg vakna og oppdaga det var tomt for kaffi, tok eg kaffiboksen ut av skåpet, stakk nasen oppi og drog inn kaffilukta frå den tomme boksen, før eg sette meg i bilen og kjørte ut for å kjøpe kaffi.

I mange år heldt eg meg til den gammaldagse kokekaffien, kokt på kjel, der eg slo på ein halv kopp vatn på toppen av gruten etter at vatnet hadde kokt opp, for at gruten skulle søkkje ned. Men etter kvart har eg gått over til filterkaffi, trakta på skikkeleg moccamaster. Det gir god kaffi, men eg har framleis kaffikjel, og nokre gonger tek eg fram kaffikjelen min og koker kaffi på bestefarmåten. Da er det som eg er attende i barndommen og drikk kruttsterk kaffi i bestefarhuset. Den stunda har eg for meg sjølv, dei tidlege morgonane med kaffikoppen og avisene.

I ungdommen var kaffistunda i lag med mor den trivelegaste tida på ettermiddagen. Vi sette oss ned med kvar vår kaffikopp og prata saman, "eftaskaffien" som vi kalla denne stunda, ofte i lag med ei eller fleire av venninnene mine som stakk innom. Mor kokte kaffi på bestefarmåten, og den kaffien vart det grut av som la seg på botn i kaffekoppane. Da vende vi koppane opp ned og rista dei etter at vi hadde drukke opp, for at mor kunne spå oss i kaffigruten. Eg trur nokre av venninnene mine kom til oss for å drikke kaffe mest for å bli spådd i kaffigrut, meir enn dei likte kaffe, for mor var god til å spå og fekk ord på seg for å vere sannspådd. Gruten var tjukk og gild å spå i, han skapte gode biletet i kaffikoppen, i alle fall for den som hadde fantasi til å "sjå" gode historier. Det gjekk mye i kjærasteri for oss på den tida, og det var kanskje ikkje så vanskeleg å spå at det stod ein gut uti garden og venta. Dette var tidtrøyta og den tidas sosiale medium, før SMS, Facebook og Twitter.


Det blir ikkje kaffigrut av filterkaffi, pulverkaffi eller dei nymotens kaffimaskinene. Men trongen etter kaffi er like sterk, også kaffilukta og kaffismaken. Den gode kaffipraten i lag med andre rundt bordet har vi framleis, takka vere skikken med å ta ein kopp kaffi i lag. Bestefar lærte meg å drikke kaffi, smake, prate og nyte stilla med kaffikoppen. Det sosiale livet rundt kaffebordet med kaffipraten, og ikkje minst kaffimaten, som småkakene vart kalla.


I dag ser kaffen annleis ut, også kaffien smakar annleis når han blir servert som latte, espresso eller cappuchino. Men det sosiale er der like fullt, der vi nymotens kaffidrikkarar gjerne avtalar på mobilen at vi skal møtast på kaffibaren til ein espresso eller mocca, og drikk kaffi medan vi sender SMS, chattar på mobilen og pratar med dei som sit ved det same bordet.


Den nære kaffipraten er utvida med den multitaskande samtala, der så vel praten som kaffien har endra seg. Kaffien er blitt internasjonal og samtala er digital, slik sett er kaffien og kaffipraten moderne og avspeglar den tida vi lever i. Som i gamle dagar tek kaffien vare på det sosiale livet vårt i dag, for kaffi må vi ha, det sa bestefar.

Andre som har blogga om kaffe; Eigil Moe om espresso