Beinvegen

Han går frå mi dør til di dør, beinvegen vår. Vi har trakka han godt, sommar som vinter, den vesle stubben. Det er berre vi to, og katten min, som brukar han, andre veit ikkje om han. Om vinteren må vi måke snø og passe på han er open. Det bles så fort att viss han ikkje blir brukt ofte, vi må gå han jamt for å halde han ved lag. På sommaren er det lettare, da er han meir farbar, men må like fullt pleiast. Blir han ikkje brukt, gror han att, og vi kan gløyme han er der.

Nett som vennskapen vår må beinvegen stellast og haldast ved like. Vi må gå han jamleg for at han skal vere der for oss, vi må trø og setje spor, da er det også lettare å bruke han. Vi finn han att fortare når han blir trødd hyppig, slik er beinvegen vår med på å halde kontakten mellom mitt hus og ditt hus.

På vegen bort til kvarandre, midt mellom mi dør og di dør, trør vi varleg forbi fuglehuset, også eit liv som må pleiast og stellast, elles finn fuglane andre dei heller vil vere hos. Varsamt listar vi oss forbi, på beinvegen vår.

Han er ikkje så lang, den vesle smetten, men lang nok til at vi må gå han for å kome til kvarandre. Det tette bandet mellom husa våre, frå mi dør til di dør, den synlege kontakten mellom deg og meg, den nære vennskapen vår. Han er der for oss, beinvegen vår.

Arbeidskatt

Marco midt i sentrum for kveldens arbeid; katt i arbeid:-)

Pus og eg

Det er kaldt ute. Gradestokken viser ein utetemperatur på -13,9. Men det er pent, Drammen by speglar seg i sol, og på trea ligg tung, kvit snø. Eg pratar med katten min på kjøkkenet, treng ikkje fortelje han at det er kaldt ute, det har han merka for lenge sia. Han var slett ikkje villig til å gå ut i dag tidleg, men da han viste teikn til hyperaktivitet ved å krafse på ein av stolryggane, gav eg han eit lite vennleg puff bak med orda: "Ta deg ein tur ut no, så får du rive av deg litt". Det gjekk ikkje mange minutta før han igjen stod på døra og jamra seg høgt, ville inn att i varmen til matmor, mjølkeskvetten og utsiktsposten frå kjøkkenglaset.

Eg pratar med katten min, fortel han at om ikkje lenge snur det, og vi får det varmare i landet. Da kan vi igjen sitje ute på terrassen, nyte sola og høre på fuglekvitteret i trea. Vi har fleire tre i nærleiken av huset vårt, og med tre følgjer eit naturleg fugleliv. Eg har fortalt katten min at han skal la fuglane vere i fred, men han hører ikkje på meg, berre ser på meg og gjer som han vil. "Nett som fuglane lever sitt naturlege liv med song og kvitring, lever eg mitt naturlege liv med jakt og slåssing", er det som han svarar meg på tiltale. Eg ser attende på han og gir han eit godt klapp bak øyra og får smale augo og malande lydar attende. Dette er lykka i livet, tenkjer eg, pus og eg.

Kollegablogging

Noen ganger opplever man at livet ikke blir akkurat slik man har tenkt seg, noe jeg har fått erfare den siste tiden. Etter min lille stans, som jeg liker å kalle den (det blir litt mindre dramatisk da, og retorikk har mye å si for hvordan man opplever en situasjon), må jeg prøve å holde meg oppdatert og online, selv om jeg er hjemme, må ta det litt med ro og arbeide hardt med å bli frisk. Da er det godt å ha bloggen min, Facebook og Twitter. Her er jeg på nettet med Marita, Ingunn, Leif, Margreta, June, Arne Olav og mange flere.

Ute i arbeidslivet går det fort framover, det merkes særlig når man ikke er en del av det. Jeg nekter å bli holdt utenfor, jeg vil være med, holde meg oppdatert og komme tilbake med kunnskapen intakt. Dette blir lettere når lærerrommet er utvidet og ikke bundet av å måtte befinne seg fysisk innenfor den enkelte skoles arbeidsrom og dertil tilhørende kollegaer. Det er viktig at vi lærerne har kollegaer ute på nettet, der det utveksles erfaringer, oppgaver og IKT-løsninger. Dette blir mulig ved at lærerne kaster seg ut i blogging, twitring og bruk av web 2-verktøyet i en felles læringsarena der deling er hensikten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell understreker hvor viktig dette er i Skulebloggar 2 og henviser konkret til antikonferansen om norskfagets videre utvikling på Gardermoen med disse deltakerne.

Som min gode nettkollega June skriver i sin blogg: "Ved å danne seg nettverk og grupper i cyber space får de tilgang til et personalrom med uante muligheter." Jeg nikker, er enig og siterer igjen June, jeg vet nemlig hvor viktig det er å følge hennes råd: "Mitt råd er derfor: lærere, kom dere ut på nett, treff andre kollegaer der ute. Dere har alt å vinne. Og slipp elevene til i virtuelle læringsnettverk." Hadde ikke jeg fulgt dette rådet til June før hun kom med det og satte ord på det på nettet, hadde jeg ikke klart å holde meg så oppdatert innen IKT i skolen som jeg har gjort fram til nå. Jeg sender en stor takk til mine gode nettkollegaer; Marita Aksnes, Leif Harboe, June Breivik, Ingunn Kjøl Wiig, Margreta Tveisme, Arne Olav Nygard, Eirik Newth, Albertine Aaberge, Jeanette Tranberg og alle dere andre som blogger og er på Twitter, alle dere som kommenterer og kommer med gode råd og lar meg være en del av deres nettfellesskap, selv om jeg ikke er fysisk i klasserommet for øyeblikket. For meg betyr dette uendelig mye, ja alt, dette er et kollegialt samhold med felles deling av ressurser. La oss utvide bloggverdenen og bli flere til felles nytte for hverandre.

Seven things you don’t need to know… about me!

Så ble jeg tagget av June og visste først ikke hva jeg skulle skrive. Hadde jeg egentlig noe å skrive om, og klarte jeg å finne sju ting om meg selv som ingen andre trengte å vite? Tja, ikke vet jeg, men her er de 7:

1. Jeg har danset og drukket champagne på Hippodromen i London.
2. Jeg har vært hallodame i NRK-fjernsynet på 80-tallet.
3. Jeg er utdannet både sykepleier og lektor.
4. Jeg har vært flyvertinne i SAS.
5. Jeg ser gjerne på Sopranos.
6. Jeg elsker å danse.
7. Jeg liker å bake.

Fest på lokalet

I programmet E6-en reise i nordmenns hverdag følger vi Truls Svendsen langs E6 fra Svinesund i sør til Kirkenes i nord. For oss som er oppvokst langs denne ferdselsåren og sett mennesker komme og gå, var det ekstra spennende å følge med da han besøkte Gudbrandsdalen. Jeg pleier å si jeg har vokst opp på en stein ved riksveien, ja - vi kalte E6 for det, etter den gangen navnet var Riksvei 50. Selv har jeg vokst opp på Harpefoss, stedet der Truls Svendsen stoppet og ble med på bygdafest på Folkets hus. Dette fikk meg til å minnes egen ungdomstid med fest på lokalet og dans. Bygdas eget band; Baksida, spilte med egne låter om livet på bygda, Folkets hus på Harpefoss og ”Augun dine”.

Fest på lokalet var en egen kultur. I min ungdomstid startet festene presis klokka 20 og sluttet klokka 01 på natta. Siste dansen var svett, tett og lidenskapelig. Vi danset fra vi kom inn døra til vi gikk igjen, det var om å gjøre å kapre de kjekkeste guttene som kunne trå dansen på dansegulvet, som hadde bil og kunne kjøre oss hjem. Det var lange avstander mellom festlokalene på bygda, og uten bil ble det meste tungvint og vanskelig. De som ikke danset satt tett omslynget i et hjørne og klinte, mens andre sloss. Da festen var slutt pakket orkesteret sammen instrumentene sine, neste helg skulle de spille på et annet lokale i ei annen bygd.

Fra vi var 15 år, eller konfirmerte som det het den gangen, fikk vi lov å gå på fest. Første gangen på fest på lokalet var møte med en ny kultur, med dans, slåssing og høy musikk, der uenigheter ble gjort opp med nevene og ikke via den rolige samtalen. Det var basketak om både jenter og uoppgjorte stridigheter i hverdagen, og forlovelsesringene ble kastet bortover gulvet da parene ble uvenner og kranglet seg imellom, jentene gråt og guttene holdt innbitt maska. Neste fest var de 8 mm brede ringene igjen på plass, samme kjærestepar var blitt venner igjen og godt forlikte. Det var god dansemusikk, og du verden så gode vi ble til å danse.

Det var trivelig og god stemning på Folkets hus på Harpefoss, god plass og utedass, kafé med påsmurte brødskiver med egg og ansjos, servert av vaktmesterparet Magnhild og Otto, som meklet når slåsskampene ble for voldsomme og vasket opp spy når enkelte hadde fått i seg for mye av det sterke. Vi kastet oss ut i dansen etter låtene fra New Nashville Group, Wakanda og Fire Beats med Ingjerd Helen, som visste hvilke eggende rytmer unge kropper ville ha da de avsluttet kveldene med ”Stand by your man” og ”I love you because”.

Det er ikke så ofte vi opplever fest på lokalet nå, men Truls Svendsen inviterte oss med tilbake til Folkets hus på Harpefoss og viste at det fortsatt finnes liv i de gode gamle bygdafestene.

Elev, lærer og skole

Som lektor i den videregående skolen følger jeg all skoledebatt med stor interesse. Derfor leste jeg i Drammens Tidende, 14.01.09, om lærerne ved Vestfossen ungdomsskole som fortalte om en skolehverdag der lærere kunne oppleve å bli trakassert og sjikanert av enkeltelever. Verneombudet har varslet om både slag, spytting, lugging og bruk av svært stygge ord. Debatten i avisa etterpå har gått på å opprette egne skoler for problembarn, et utspill fra Torgeir Micaelsen (Ap), DT 16. januar 2009, noe som ble imøtegått dagen etterpå av blant andre Øvre Eiker-ordfører Anders Werp som, selv om han har studiepermisjon, gir uttrykk for sterk misnøye til Micaelsens forslag. Samme utspill kommer i samme avis fra stortingskollega Per Olaf Lundteigen (Sp), som uttrykker det er trist å lese om utspillet til Torgeir Micaelsen (Ap). Lederen i Drammens Tidende den 17. januar 2009 tar opp den viktige skoledebatten som er kommet etter at lærerne på Vestfossen ungdomsskole tok opp problemene med voldelige elever. I dagens avis, onsdag 21. januar, kan vi lese om elevene som har fått en bedre hverdag på alternative Sagstedbrua ungdomsskole i Krokstadelva. "Jeg hadde slitt med å følge med i timen hvis jeg hadde gått på en vanlig skole. Man får bedre hjelp her." sier Kristian Ellingsen, 15 år.

Denne debatten fikk meg til å tenke på min egen skolehverdag, selv har jeg aldri opplevd slag, spytting eller trakassering fra elever, og selv om jeg har opplevd utfordringer i møte med enkeltelever, har det alltid løst seg uten voldelig atferd. Men på de årene jeg har arbeidet i skolen har jeg merket at hverdagen blir tøffere og tøffere. Det går primært ut på at lærerne har en tøff hverdag, der de skal undervise, samtidig som de skal henge med i utviklingen og lære seg alt det nye innen IKT, nye læreplaner etter innføringen av Kunnskapsløftet 06 og nye lærebøker. Det stilles stadig nye krav til både vurdering, dokumentasjon og elevsamtaler ved siden av den ordinære undervisning, planlegging og gjennomføring av timer med etterarbeid. Med store klasser på 30 elever blir det vanskelig for lærerne å se hver enkelt elev og ivareta den enkelte elevs ulike behov. Når lærerne blir mer og mer slitne, påvirker kanskje det elevene til at de også blir slitne og frustrerte, oppgitte over å ikke bli sett og hørt. Kan dette være noe av årsaken til at enkeltelever svarer med vold?

Skolene har elevdemokrati, der elevenes deltagelse i elevråd ved sin skole er med på å påvirke egen skolehverdag. I denne prosessen mener jeg det er viktig å bevisstgjøre elevene på at selv om de har sine rettigheter, har de også sine plikter for å gjøre hverdagen trivelig og levelig for medelever og lærere. Uten trivsel og positiv egeninnsats klarer vi ikke skape et positivt læringsmiljø. Skal vi lærerne kunne lære elevene noe, må elevene også vise positiv innstilling. Det er viktig å få elevene til å innse dette og få dem til å delta i dette samarbeidet. Kritikk må kunne gå begge veier, og den må være konstruktiv. I bunnen fra begge parter må det være et ønske om positivt samarbeid, åpenhet og oppbyggende tilbakemeldinger.

Det er krevende å opparbeide en slik struktur, men kanskje må skolehverdagen tilpasses dette for å kunne skape et positivt læringsmiljø. Skolen er en arbeidsplass både for lærere og elever, og begge gruppene skal kunne arbeide og trives der. Det bør stilles krav til alle i et skolesamfunn om å yte best mulig for at læring skal kunne skje. Det er derfor elevene er på skolen, og det bør være fundamentet i enhver lærers undervisning. Dette må kunne tas opp og diskuteres i elevsamtaler, men da må det legges tilrette for at elevsamtalene kan foregå i rolige og skjermede omgivelser, uten at det går på bekostning av undervisning og timer. Her snakker vi om tid og rom for elevsamtalene, dette mangler i skolehverdagen. Ofte må elevsamtalene foregå på gangen rett utenfor klasserommet. Hvordan kan en elev under slike omgivelser ta opp noe han synes er leit og vanskelig? Hvordan kan en lærer og elev sammen løse en vanskelig situasjon under slike forhold?

Vold, trakassering, spytting og slåssing hører slett ikke hjemme verken i skolen eller i samfunnet forøvrig. Det er en ikke-atferd, og det har lærerne krav på å vise og ikke godta, for hvordan skal vi ellers lære elevene våre opp til gode samfunnsborgere. Skolen er ikke noe unntakssted, det som ikke godtas i samfunnet ellers, det godtas heller ikke i skolen. Det kravet må vi kunne stille til elevene våre. Slik atferd bør kunne løses med den gode samtalen, men da må elevsamtalen opprioriteres i skolen, der det respekteres at dette tar tid og gir frukter på sikt. I et langt perspektiv legges her grunnlaget for gjensidig respekt og tillit til hverandre. Lærerne må ha tid og mulighet til å se hver enkeltelev, det har de ikke i en travel skolehverdag med flere klasser på 30 elever. Kanskje kunne Kristian Ellingsen (15), som nå er elev på alternative Sagstedbrua skole, fått bedre hjelp på sin skole ved endring av elevtall i klassen og tid til elevsamtale?