Den gode historia

Kap. 8: Tekster i samtid og fortid (Lærebok: Grip teksten Norsk VG1) er eit kapittel som høver særleg godt for å kombinere den munnlege aktiviteten i timane med den skriftlege innleveringa. Ifølgje læreplanen skal elevane kunne:

· Vurdere fortellemåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenliknet med tekster fra norrøn og samisk litteratur, myter og folkediktning fra flere land.
· Tolke og reflektere over innhold, form og formål i et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk.
· Mestre ulike muntlige roller i gruppesamtaler, foredrag, dramatiseringer, presentasjoner og framføringer som aktør og tilhører.
· Kombinere muntlige, skriftlige, visuelle og auditive uttrykksformer i framføringer og presentasjoner
· Bruke et bredt register av språklige virkemidler i egen skriving, i skjønnlitteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk.
· Skrive tekster i ulike kreative sjangrer
· Bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster

Desse læreplanmåla viser til både samtidstekstar og tekstar frå folkediktinga, munnleg framføring og skriving. Eg valde å leggje opp ein firedelt plan:

1. Fyrst introduserte eg den tradisjonelle folkediktinga og samanlikna ho med dei vandrehistoriene vi har levande i dag (til dømes historier knytt til bestemte stader, gjerne med lokal forankring: Lier sjukehus og SMS-historier med MMS), pluss moderne bøker og filmar bygd på gamle mytar og segner (Ringenes Herre, True Bood, Ring). Eg vektla her sentrale omgrep som tradering, memorat, variantar og omen, og framheva korleis folkediktinga har endra seg i takt med historia og kulturen opp gjennom åra. Etter læreplanen starta eg med dei vandrehistoriene vi har levande i dag og trekte linene attende til eldre vandrehistorier, segner, eventyr og mytar. Her understreka eg kva som skal til for at ei historie blir fortalt og held seg levande, ho må vere aktuell og ha ein funksjon, viss ikkje døyr ho ut, kan bli gløymt, og andre aktuelle historier overtek.

2. Elevane fekk i lekse å spørje andre i nærleiken, som familiemedlemmer, mor, far, besteforeldre, tanter, onklar og grannar om dei hadde ei historie, ny eller gammal, å fortelje. Elevane skulle så hugse denne historia og dele ho med dei andre i klassa. Dette vart gjort på den måten at vi samla oss i ring midt i klasserommet, som ei gammaldags forteljarstund; ei kveldseto, der alle fortalde si historie. Her kom det fram både nye og gamle historier, alle fortalt på sin måte og med sin variant. Slik sett fekk vi her eit døme på levande tradering med ulike variantar av samtidstekstar og tekstar heilt attende til norrøn tid (i tråd med læreplanen). Ei jente starta forteljarstunda med opplesing av den norrøne skapnadsmyten. Der fekk vi eit døme på kor viktig det var å få nedskrive det som vart fortalt på folkmunne. De kan lese meir om dette opplegget og denne forteljarstunda på bloggen min.

3. Etter forteljarstunda fekk elevane i oppgåve å skrive ned ei av dei historiene dei hadde hørt på nynorsk. Oppgåva formulerte eg slik: ”Fortel med dine eigne ord den gode historia, anten di eiga historie eller ei av dei andre historiene du hørte og som du likte godt. Skriv på nynorsk, max 500 ord.”, og la ho ut til innlevering på It’s learning. På den måten vart elevane delaktige i nedskrivingsprosessen av den munnlege forteljartradisjonen, og dei vart medvitne om kva for innhald og ord dei skulle vektleggje i oppattakinga av ei historie, si eiga eller andre si forteljing. I tillegg vart nynorsk og den skriftlege delen ivareteke.

4. Dette førte til gruppearbeid som skulle ende opp med ei framføring. Gruppene danna vi etter kva for månad elevane var fødd i, etter elevane sine ønskje for å få variasjon i gruppesamansetjinga. Vi kalla desse gruppene for iEtherpad-gruppene, fordi elevane arbeidde i iEtherpad med oppgåvene, problemstillinga og innsamlinga av stoff. Elevane fekk i oppdrag å skrive si eiga problemstilling som skulle godkjennast av meg, det same gjaldt også emnet dei skulle arbeide med. Framføringa skulle anten vere film, Moviemaker, Photostory, PowerPoint eller ei dramatisering med kostyme. Om tradering og samarbeid i iEtherpad har eg skrive om tidlegare her på bloggen min, og direkte lenkje til iEtherpad finn de her. Spennande å prøve ut tradisjonelle forteljartradisjonar i moderne digitale samarbeidsverkty. Må rekne med å setje av nokre timar(4-6timar) til gruppearbeid og sjølve framføringane(2-4 timar). Elevane fekk rettleiing undervegs og elles når dei trong det.

Tillegg: Assad Nasir forklarer ordet omen på sin blogg:"Omen substantiv nøytrum tyder tegn eller varsel. Et omen kan være godt eller ondt."

Voksduken

Da eg var lita hadde mor alltid voksduk på bordet. Eg voks opp med voksduken, det var det fyrste eg strakk meg etter, fekk eg høre, da eg reiste meg opp for å støtte meg. Det gjekk ikkje så bra, eg drog visst med meg både fløytemugga og kaffekoppar i fallet. Kaffekoppane var tomme, har det blitt meg fortalt, men fløyteskvetten rann nedover andletet mitt.

Voksduken låg alltid på kjøkkenbordet heime, han var nok i bruk meir for det praktiske enn for pynten si skuld. Kjøkkenbordet til mor var svært vakkert, eg har det på kjøkkenet midt i dag, og det har ofte undra meg kvifor ho alltid brukte mønstra voksduk på det, bordet var så pent i seg sjølv. Men slik tenkte dei ikkje før, voksduk var noko alle skulle ha; "jau, voksduk på kjøkkenbordet, det må vi ha", kan eg hugse det vart sagt over kaffekoppane kring bordet. "Å neimen så pen voksduk du har da, nei kor har du kjøpt den?" var spørsmålet som gjekk att når voksduken vart innvigd med kaffestunda på ettermiddagen. Eg fekk alltid med meg dette, for eg har vore hard på kaffen alt frå eg var sju år gammal.

Eg hugsar det var høgtid når voksduken skulle skiftast ut, alltid kom det ny voksduk på bordet til jul. Da hugsar eg mor bretta duken ut over heile bordet, slik at det hang ein kant passe ned på kvar side. Han lukta spesielt også, denne nye voksduken, og så var han alltid litt bolkete dei fyrste dagane inntil han hadde blitt brukt og tørka av nokre gonger, slik at han hadde lagt seg til og festa seg på bordet, vart det sagt. Denne voksduklukta hugsar eg meir enn eg kan skildre ho, men eg kjenner ho att på stader dei sel voksdukar, viss eg kjem nær dei nok. Ikkje desse nymotens, mjuke, tynne voksdukane, nei - det må vere av desse litt harde, stive typane. Det er det som er voksduk, i alle fall for meg.

Hugsar da eg var lita, veit ikkje heilt om eg skal våge å fortelje det, men det må bli mellom oss. Eg kunne vel ha vore rundt 4 til 5 årsalderen, eg hugsar det berre svakt, men det har blitt oppattfortalt og dermed festa seg i minnet mitt. Eg sat ved kjøkkenbordet og teikna, klipte og limte. Eg hadde fått ny, lita saks, og med eitt greip eg meg sjølv i at eg sat og klipte i voksduken til mor, frå den nedste kanten og oppover mot bordkanten. Eg kan enno hugse den sitrande spenninga inni meg, da eg klipte og hørte lyden av saksa som skar i voksduken. Mor tilsnakke meg, eg måtte da forstå at eg ikkje skulle gjere slikt. Dagen etter kom det ny voksduk på bordet, klart han måtte skiftast ut, eg hadde jo øydelagt den andre. Eg sat igjen ved voksdukbordet med same aktiviteten, og jammen klipte eg ikkje ein gong til og øydela den nye voksduken. Det same gjentok seg, mor vart sint - kan du skjønne, eg hugsar eg hadde ei vond kjensle inni meg, visste at dette skulle eg ikkje gjere meir.

Eg voks opp med voksduken. For meg vart han den vi samla oss kring i gode stunder, til høgtid med ny voksduklukt i rommet, til eftasstunda på ettermiddagen med kaffekoppane og biteti, til teikning og brettspel, til lekselesing og til å leggje hovudet nedpå for å kvile litt, då det leita på som verst med tungt hovudarbeid. Voksduken har følgt meg frå eg reiste meg opp for å finne støtte, gjennom heile barndommen min, jamvel da eg utfordra grenser og fram til i dag med nye motar og trendar innan stoff og stil. Voksduken har alltid vore der for meg, eg vil ha han nær meg. Eg har vakse opp og levd med voksduken heile livet, trur ikkje eg kan leve utan han.

Kaffi må vi ha

"Du vil ha kaffi", sa bestefar til meg da eg var sju år gammal. Kruttsterk kaffi kokt på gammaldags vis med tjukk grut, gjerne oppattkokt frå dagen før. Han smaka best da, meinte dei eldre. "Ein kopp kaffi, det blir du sterk av", sa bestefar, og eg trudde på han, sjølv om eg syntest kaffi smaka beiskt dei fyrste gongene eg prøvde det.

Bestefar ville at eg skulle drikke kaffi, difor drakk eg kaffi, mest for å gle han, i byrjinga, i alle fall. Vi drakk ut av tjukke, kvite koppar, bestefarkoppane, som eg kalla dei, med djupe, kvite skåler til. Vi sat på kvar vår snyt ved kjøkkenbordet og drakk kaffi, hugsar eg tok tak og drog inn lukta av kruttsterk bestefarkaffi. Slik fekk bestefar og eg eit nært forhold kring kaffekoppane, eg drakk for å vere i lag med han, og han var stolt, fordi eg drakk kaffi.


Dei fyrste åra drakk eg kaffi berre når eg kom til bestefarhuset, idet eg kom over dørstokken, såg bestefar på meg og sa, "du vil ha kaffi", meir som ei stadfesting enn som eit spørsmål. "Ja, takk", svara eg, noko anna ville vere utenkjeleg. Sjølvsagt skulle bestefar og eg drikke kaffi i lag. Dei andre vaksne i familien godtok det, kan nok hende mor og far tykte det var i tidlegaste laget å byrje med kaffi, men eg meiner å hugse dei aldri kom med protestar. Det var bestefar og eg og kaffien. Vi fekk vere åleine, berre vi to, med kaffikoppane våre.

Etter kvart byrja eg å like kaffi, svart, sterk kaffe. For meg er kaffi fred, ro nærleik og stilla. Det har hendt at eg midt i kaffilukta har meint å ha hørt stemma til bestefar; "drikk no og vis du er stor jente". Eg drakk, eg vart stor, eg vart vaksen, og framleis sit eg med kaffikoppen min ved bordsnyten, det er eg som har arva kjøkkenbordet etter bestefar, der vi to sat i lag med kaffikoppane våre. Bestefar er borte, men kaffistunda og minnene er der framleis. Eg drikk ikkje kaffi ein einaste gong utan at eg har bilete inni meg av bestefar med kaffikoppen sin.


Slik vart eg avhengig av kaffi, eg må ha kaffi på morgonen, midt på dagen, etter middag og til kvelds. Eg søv like godt kor mykje kaffi eg drikk, ja - eg vil påstå at eg søv betre di meir kaffi eg drikk. Eg blir uroleg og ute av meg dersom eg ikkje får i meg kaffi, difor sørgjer eg alltid for å ha kaffi i huset. Ein morgon eg vakna og oppdaga det var tomt for kaffi, tok eg kaffiboksen ut av skåpet, stakk nasen oppi og drog inn kaffilukta frå den tomme boksen, før eg sette meg i bilen og kjørte ut for å kjøpe kaffi.

I mange år heldt eg meg til den gammaldagse kokekaffien, kokt på kjel, der eg slo på ein halv kopp vatn på toppen av gruten etter at vatnet hadde kokt opp, for at gruten skulle søkkje ned. Men etter kvart har eg gått over til filterkaffi, trakta på skikkeleg moccamaster. Det gir god kaffi, men eg har framleis kaffikjel, og nokre gonger tek eg fram kaffikjelen min og koker kaffi på bestefarmåten. Da er det som eg er attende i barndommen og drikk kruttsterk kaffi i bestefarhuset. Den stunda har eg for meg sjølv, dei tidlege morgonane med kaffikoppen og avisene.

I ungdommen var kaffistunda i lag med mor den trivelegaste tida på ettermiddagen. Vi sette oss ned med kvar vår kaffikopp og prata saman, "eftaskaffien" som vi kalla denne stunda, ofte i lag med ei eller fleire av venninnene mine som stakk innom. Mor kokte kaffi på bestefarmåten, og den kaffien vart det grut av som la seg på botn i kaffekoppane. Da vende vi koppane opp ned og rista dei etter at vi hadde drukke opp, for at mor kunne spå oss i kaffigruten. Eg trur nokre av venninnene mine kom til oss for å drikke kaffe mest for å bli spådd i kaffigrut, meir enn dei likte kaffe, for mor var god til å spå og fekk ord på seg for å vere sannspådd. Gruten var tjukk og gild å spå i, han skapte gode biletet i kaffikoppen, i alle fall for den som hadde fantasi til å "sjå" gode historier. Det gjekk mye i kjærasteri for oss på den tida, og det var kanskje ikkje så vanskeleg å spå at det stod ein gut uti garden og venta. Dette var tidtrøyta og den tidas sosiale medium, før SMS, Facebook og Twitter.


Det blir ikkje kaffigrut av filterkaffi, pulverkaffi eller dei nymotens kaffimaskinene. Men trongen etter kaffi er like sterk, også kaffilukta og kaffismaken. Den gode kaffipraten i lag med andre rundt bordet har vi framleis, takka vere skikken med å ta ein kopp kaffi i lag. Bestefar lærte meg å drikke kaffi, smake, prate og nyte stilla med kaffikoppen. Det sosiale livet rundt kaffebordet med kaffipraten, og ikkje minst kaffimaten, som småkakene vart kalla.


I dag ser kaffen annleis ut, også kaffien smakar annleis når han blir servert som latte, espresso eller cappuchino. Men det sosiale er der like fullt, der vi nymotens kaffidrikkarar gjerne avtalar på mobilen at vi skal møtast på kaffibaren til ein espresso eller mocca, og drikk kaffi medan vi sender SMS, chattar på mobilen og pratar med dei som sit ved det same bordet.


Den nære kaffipraten er utvida med den multitaskande samtala, der så vel praten som kaffien har endra seg. Kaffien er blitt internasjonal og samtala er digital, slik sett er kaffien og kaffipraten moderne og avspeglar den tida vi lever i. Som i gamle dagar tek kaffien vare på det sosiale livet vårt i dag, for kaffi må vi ha, det sa bestefar.

Andre som har blogga om kaffe; Eigil Moe om espresso

Norsksida på Facebook

Elevene arbeider i grupper og noterer i OneNote, jeg går rundt og kikker, lytter og overhører samtaler som foregår i de ulike gruppene. Ser og oppdager at mange har Facebook åpen, noen legger siden ned når jeg nærmer meg, andre lar den være åpen, vi har jo brukt Facebook i norsktimene før. Jeg må innrømme jeg føler litt på dilemmaet; skal - skal ikke ikke tillate Facebook i timen...? Denne timen velger jeg å ikke si noe, men begynner heller å tenke om dette kan brukes til noe konstruktivt. De gangene jeg har sagt fra til elevene at de skal lukke Facebook, altså ikke ha siden åpen, har jeg fått gehør for det. De gangene vi har brukt Facebook i timen, har det fungert greit og vært en kjapp mulighet for å sende lenker og chatte på tvers av gruppene. Dette har invitert mer til samarbeid og deling enn det har vært til hinder.

Siden elevene er på Facebook, begynner jeg faktisk å sysle med tanken om å opprette en egen norskside for klassen. Jeg vet at andre kolleger på andre skoler har gjort det samme, Marita Aksnes har facebookside i kommunikasjon og kultur , Anne Cathrine Gotaas i matematikk, norsklærer Johanne Nordhagen for sin VG2-norskgruppe, og Sandvika videregående skole har sin facebookside, det samme har Kirkenes videregående skole. Jeg går fra timen tilbake til min arbeidsplass og leser bloggen til kollega Ingunn Kjøl Wiig ved Sandvika videregående skole, der hun samme dag har skrevet om facebook i undervisningen. Hun skriver hun har opprettet en facebookside for lettere å kunne informere sine elever. Glimrende idé, jeg bestemmer meg for å gjøre det samme med min norskklasse.

Det å kunne opprette en egen side på Facebook for elevene blir på samme måten som andre grupper profilerer sin interesse eller organisasjon, med mulighet for å bli medlem, eller tilhenger, som det heter, uten å gå inn og bli venn med administratoren. Dette er viktig for meg som lærer, som denne facebooksidens administrator, da jeg ikke ønsker å være venn med elevene mine, men ha en felles arena for informasjon og nyheter som har med norskfaget å gjøre. Hensikten er å nå elevene der de er, nemlig på Facebook. Jeg oppretter facebooksiden for min norskklasse og velger å kalle den for Norsksida til 2STE- St. Hallvard videregående skole, Lier. Målet er å teste ut hvordan dette vil fungere i undervisningen som et supplement til læringsplattformmen vår; It's Learning. Tanken er ikke å kutte ut kalenderfunksjonen i It's Learning, men å bruke Facebook for å oppnå lettere kommunikasjon med elevene, enklere måte å dele lenker og å nå dem med informasjon på. Vil gjerne teste ut dette for å se hvordan det fungerer og om det har noe for seg. Allerede etter et par timer hadde flere elever blitt tilhengere, og dagen etter hadde mer enn halvparten kommet med. Siden dette er et tilbud, er det intet krav om at alle elevene MÅ være tilhengere av klassesiden på Facebook, men desto flere som blir med til bedre og morsommere blir det. Intensjonen er å kunne dele og bruke det vi legger ut med andre skoler, klasserommet vårt er jo utvidet og blitt større med sosiale medier, elevene våre kan det og bruker det, la oss bak kateteret også gripe sjansen og være med i den arenaen elevene vår er en del av. "Flotte greier. På denne måten deler vi jo også tips med hverandre. Jeg ser hva dere legger ut, og noe av det blir postet videre til mine elever. Like enkelt som på Twitter!" skrev Ingunn Kjøl Wiig i kommentarfeltet etter å ha lest statusoppdatering på min profil om opprettelsen av denne siden. Ja, jeg har tro på bruken av sosiale medier i undervisningen, ved å late som vi tror det ikke eksisterer, kan det heller bli et hinder og holde tilbake en utvikling av en samarbeidsform som fremmer læring og minsker tidsbruken, enn et tidsfordriv som kun vekker irritasjon.

Maskinomsetjingsprogram

Etter tips lot eg elevane teste ut eit maskinomsetjingsprogram i nynorsktimen, der det finst alternativ ein kan velje for originalspråket som utgangspunkt til ferdig omsetjing av tekst i eit anna språk. Her var det aktuelt å velje Norwegian(Bokmål)->Norwegian(Nynorsk), altså omsetjing frå bokmål til nynorsk. Det krevst at ein sjølv har ein tekst å skrive inn eller lime inn i omsetjingsfeltet, da er det berre å trykkje på translate-knappen til det språket ein ønskjer teksten omsett til.Fyrst lot eg elevane omsette ein tekst dei hadde på bokmål til nynorsk, dei arbeidde med dette ei stund for å ha nokre setningar ferdig omsette. Deretter la eg ut lenka slik at elevane fekk tilgang til ho. Det var viktig at elevane ikkje kjende til dette programmet på førehand, men at dei testa det ut etter å ha ein ferdig omsett tekst å samanlikne med, på den måten kunne dei stille desse to tekstane saman og jamføre dei med kvarandre. Eg bad elevane kome med attendemeldingar etter at dei hadde samanlikna den opprinnelege teksten dei sjølve hadde omsett, med den nynorskomsetjinga dei fekk presentert i dette omsetjingsprogrammet. Her skulle dei altså samanlikne to nynorskutgåver av den same bokmålsteksten, sin eigen versjon med maskinversjonen.

Den fyrste reaksjonen til elevane var at programmet omsette direkte ord for ord. Dei kommenterte det var greit at dei fekk retta opp dei orda dei hadde skrive feil eller bøygd feil i den nynorskversjonversjon dei sjølve hadde arbeidd med, men setningsstruktur og heile uttrykk vart ikkje endra til betre språk i maskinprogrammet. Difor får ein ikkje godt språk og naturleg flyt i språket ved å bruke eit slikt maskinomsetjingsprogram som tek for seg ord for ord, utan å sjå heile setningar, eller samanhengande utrykk, i samanheng. Ofte er det naudsynt å skrive om for å få god nynorsk, det gjer ikkje dette programmet. Til dømes vart i hvert fall omsett til i kvart fall, her ville elevane ha skrive i alle høve, som dei meinte var betre språkleg og klang betre, noko som også stemmer med nynorskordboka. Konklusjonen til elevane var at programmet kan nyttast for å rette opp ordfeil, altså ortografiske feil, men ikkje for å få ein tekst omsett til godt språk med flyt og samanheng fleire ord og setningar mellom. Da må ein i alle fall inn og korrigere sjølv og bruke ordboka i tillegg.

Kveldseto! Forteljarstund i klassa.

"Kan vi tenne ljos også?" kom det ivrig frå Marte, eg hadde akkurat forklart klassa at vi i neste norsktime skulle ha forteljarstund, eller kveldseto, vi skulle sitje i ring og fortelje kvarandre historier, myter, segner, eventyr og vandrehistorier. Vi var i ferd med å avslutte timen om folkedikting, om gamle og moderne vandrehistorier og segner frå lokalmiljøet, om variantar av eventyr, myter og segner i andre land og om forteljartradisjonen kring den samiske kulturen. Med utgangspunkt i samtidstekstane våre hadde vi trekt linene attende til den norrøne tida og snakka om dei ulike funksjonane desse historiene kunne ha, som ei underhaldnings-, oppdragande- eller moralsk oppgåve, dei kunne også representere frykt for framande kulturar og nye skikkar som kom til landet med auka turisme og reising. Til slutt bad eg elevane gå heim og spørje foreldra og besteforeldra, også tanter, onklar og grannar, om dei hadde ei vandrehistorie eller ei segn å fortelje som dei, altså elevane, kunne ta med attende og dele med klassa.

"Sjølvsagt kan vi tenne ljos, da blir det mest som å sitje rundt åren i ei gammal årestue", sa eg, "og da er vi attende til den tida forteljingane levde på folkemunne frå person til person, frå generasjon til generasjon". Elevane var ivrige, vi hadde allereie delt nokre historier med kvarandre, snakka om folkediktinga i samtida vår frå filmar og TV-seriar som True Blood, Twilight og Åndenes makt. Filmar som Ring og Ringenes Herre byggjer også på gamle segner, alt dette er tekstar elevane kjenner godt til og veit er døme på samtidstekstar bygd på gamle myter.

Vi rydda klasserommet, la ned lokket på PC-ane og sette oss tett i tett i ring rundt det tende kubbeljoset, mange av elevane ville sitje på golvet. Sjølv om det var midt på dagen og sola skein ute, greidde vi å stengje ute omverda og skape oss ei forteljarstund med ei stemning mest som ei kveldseto frå gamle dagar. Eg starta med å skildre korleis folk samla seg kring åren i det gamle bondesamfunnet, der åren var senteret i den gamle årestua og samling for all aktivitet på kveldstid. Staden der folka sette seg ned med handarbeidet sitt for kvelden, etter arbeidet for dagen var unnagjort både ute og inne, og fortalde kvarandre historier og siste nytt. Her sat bestefar, bestemor, skreddar, skomakar, kokke, slaktar, far, syster, bror og mor, alle som hadde eit oppdrag, fast eller mellombels, i huset eller på garden, med kvart sitt arbeid og heldt kvarandre med selskap. Rundt åren, og seinare ved peiselden, vart historiene fortalt, delt og spreidd vidare i ei tid utan aviser, TV, radio, mobiltelefon og internett. Den tende elden var åstaden for formidling av nyhende og historier, og representerte slik sett dei sosiale media på den tida.

Elevane var ivrige etter å kome i gang, og historiene kom frå den eine etter den andre i ringen. Ljoset brende godt, nett som åren eller peiselden i gamle dagar, og saman levde vi oss inn i dei ulike historiene som vart delt kring elden vår. Elevane var særs gode forteljarar, vi fekk fyrst høre den norrøne Skapingsmyten, deretter kom historia om rettane til Cola-oppskrifta og vandrehistoria om ei jente som fekk likeksem etter å ha kyssa ein gut, guten hadde hatt kontakt med lik. Mange kunne spøkjelseshistorier om folk som går att, gjerne frå nedlagde hus og tomme sjukehusbygningar, særs kjent i lokalmiljøet her er historier knytt til Lier sjukehus og Gulskogen gard. Andletet til Satan skulle ha vist seg i røykskyene under terrorangrepet på World Trade Center den 11. september 2001, ei anna historie gjekk ut på at Guds auga hadde vist seg i verdsrommet, det fanst det til og med bilete av, vart det sagt, noko som seinare skulle ha vorte dementert frå NASA med ei forklaring om at mange ljosande gassar og døande stjerner kunne gi same verknaden eller synet. Skrekkhistorier kring ungdomsgrupper finst det mange variantar av, fleire om grove draps- eller valdtektsforbrytarar som hadde gøymt seg under senga til unge jenter, haikarar i svarte klede som gløymde att ei veske eller kaketine med ladd pistol i bilen dei hadde haika med, og historier om gutar som slapp militæret etter å ha lurt befala ved å utføre dei merkelegaste og mest makabre handlingane. I tillegg fekk vi høre to eventyr; Piken med svovelstikkene og Dukken i gresset, framifrå formidla av elevane.

Målet med denne timen var å vise elevane korleis historiene levde frå munn til munn i gamle dagar, og korleis vi i dag kan ivareta denne tradisjonen ved å fortelje desse historiene vidare til kvarandre. Elevane må bli ein del av den levande forteljartradisjonen ved å sjå samanhengen mellom tekstane i vår tid med historiene attende i tida, der den munnlege formidlinga står i fokus. Missar historiene aktualiteten sin, og ikkje blir fortalt vidare, blir dei gløymt og andre aktuelle historier overtek. Difor er det viktig å sjå at kvar historie er eit produkt av den tida ho blir formidla i. Historiene må ha ein viss relevans for å halde seg levande i ein forteljartradisjon, elles dør dei ut og andre overtek. Frå aktuelle filmar og TV-seriar ser elevane samanhengen mellom samtidstekstane våre til tekstar frå norrøn tid, myter og folkediktinga frå andre land, slik som Utdanningsdirektoratet uttrykkjer i eit av kompetansemåla i Læreplan i norsk for VG1:
•vurdere forteljemåtar og verdiar i eit representativt utval samtidstekstar samanlikna med tekstar frå norrøn og samisk litteratur, myter og folkedikting frå fleire land.

Tradering og samarbeid iEtherpad

Etter at elevene hadde arbeidet og blitt godt kjent med samarbeidsverktøyet Google Dokumenter, introduserte jeg iEtherpad.com som et tilleggsalternativ for samskriving og deling på nett. iEtherpad er en enkel nettbasert tekstbehandler, ment for skriving av ren tekst, ifølge norskboka.no, side 89,av Leif Harboe.

iEtherpad er lett å forstå, grei å opprette, lettvint å dele via en nettadresse som deles med dem man samarbeider med, og enkel å bruke, da brukerne skriver direkte inn på det samme "arket" i hver sin farge. Enklere kan det ikke bli, skriver Leif Harboe i norskboka.no, og det er jeg enig i. I Google Dokumenter må brukerne inviteres og akseptere invitasjonen på mail, selve opprettelses- og delingsprosessen er kjappere og enklere i iEtherpad, der det kun er deling av en automatisk nettadresse man får ved å klikke på "Create new pad". Det lure er å be elevene sende lenken til hverandre via Facebook eller MSN, de fleste har det oppe, det går fortere enn å sende på mail i læringsplattformen. Jeg bad elevene sende lenken på Facebook, derfor gikk distribusjon av nettadressene fort, og elevene kom raskt i gang med arbeidet i timen. En av elevene mistet kontakt med internett i timen og måtte logge inn på nytt, via nettadresen var eleven raskt tilbake i dokumentet og skrivingen kunne fortsette på samme sted.

Jeg prøvde dette ut i to norskklasser i dag, den ene klassen fikk i oppdrag å arbeide med idémyldring til en skriftlig oppgave de skal levere om fjorten dager. Elevene ble delt inn i grupper etter hvilken av de fem oppgavene de ønsker å besvare, de opprettet et dokument iEtherpad, bad dem skrive ned det de fikk og hadde av assosiasjoner rundt oppgaveteksten i samme dokument. Dette ble digitalt samarbeid, et glimrende verktøy til deling og samskriving innen samme oppgave og tema. Dokumentet iEtherpad oppdateres umiddelbart i sanntid, slik at alle til enhver tid ser hva andre skriver. Nettopp derfor fungerer samskriving og samarbeid så godt iEtherpad.

Den andre klassen skulle skrive ned sagn, historier og eldre og moderne vandresagn de selv kunne eller hadde hørt av andre. Her ble gruppene delt inn etter måned de var født i, og den første på lista ble bedt om å klikke på "Create new pad" iEtherpad, for så å spre lenken til de andre gruppemedlemmene på melding eller chat i Facebook. Dette er viktig blir gjort slik at ikke lenken spres til andre enn gruppemedlemmene, før alle er enige i at lenken eventuelt kan deles eller offentligjøres. Men så lenge man arbeider i et dokument, vil de fleste at det kun skal være tilgjengelig for dem som deler dokumentet.

Elevene kom også veldig fort i gang med skrivingen her, igjen hørte jeg bare tastende fingrer over tastaturet og smilende ansikter etter hvert som de leste det de andre i dokumentet skrev. De fikk assosiasjoner av hverandre og kom på nye historier som de skrev ned. Her opplevde jeg at elevene klarte å binde sammen den moderne tid med den nye ved å bruke datateknologien til å systematisere og samle historier, samtidig som de ivaretok og selv ble bærere av den eldre tradisjonen som muntlig overlevering er en del av. Her praktiserte elevene tradering på moderne vis, som betyr at diktningen blir fortalt til andre og nye generasjoner. En levende fortellertradisjon i samarbeid og samskriving, en digital traderingsprosess, der tradisjonell folkediktning og moderne historier ble ført videre til nye individer iEtherpad.